mandag 2. mars 2020

Hvem skal besøke sentrum til hverdags?


(Trykket i Stavanger Aftenblad 2.mars 2020)

Vi ønsker oss et levende og trivelig sentrum i Stavanger. Derfor må vi ikke ta for store sjanser. Sentrumsplanen er vedtatt, men nå foreslås stenging av Vågen i tillegg. Og det er foreslått å enveiskjøre Løkkeveien og Lars Hertervigs gate. Det er to store problemer med dette.

Da Sentrumsplanen ble laget og vedtatt, tror jeg ingen tok høyde for at veldig mye av kundetrafikken til sentrum forsvinner i de nye tunnelene. Ferge- og hurtigbåttrafikken til Ryfylke er flyttet til Ryfast, så de som tidligere handlet i sentrum på vei til og fra jobb kommer ikke innom sentrum lenger. Snart åpner Hundvågtunnelen, og da vil langt færre komme innom sentrum på vei dit. Og Eiganestunnelen vil lede mange Tasta- og Randabergbeboere utenom sentrum. Dette må bety en drastisk nedgang av stopp-innom-handlingen på sentrumshalvøya.

Det er ikke mange som bor eller jobber på sentrumshalvøya, og det er ingen gjennomgangs­trafikk. Da står vi igjen med besøkende som tar seg en ekstra tur til sentrum. Hvem gjør det på en mandag klokken ti eller en onsdag klokken ett? Skal man handle eller ordne noe på dagtid, gjør de fleste det i nærheten av hjem eller arbeidssted. Folk strømmer til sentrum på lørdagen, men butikker, frisører og tannleger kan ikke leve bare av lørdagshandel. Det påstås at barnefamilier vil flokke til sentrum når det blir bilfritt der, men de dropper ikke barnehage, skole eller jobb på hverdager. Og fra fire og utover har de aller fleste av disse mer enn nok med å håndtere middag, fotballtrening og skolekorps.
Færre kunder kan bety nedlagte butikker og tjenester, og med stengte dører vil enda færre besøke sentrum.

Skisse av gatenettet. Heltrukne gjelder stenging,
prikkete gjelder enveiskjøring. 
Det andre problemet er at all trafikk må gjennom en eneste rundkjøring. Hvis både Vågen, Kongsgårdbakken, Olav V’s gate foran Atlantic, Kongsgata, Klubbgata og Nytorget stenger, gjenstår bare Bergelandstunnelen og Verksgata, altså gjennom rundkjøringen på Bekhuskaien. Der skal for øvrig det nye Tinghuset ligge, hvilket også skaper trafikk. De som bor eller arbeider på sentrumshalvøya må altså stå i kø for å komme gjennom rundkjøringen. Da kan det bli lite attraktivt å bo eller jobbe der, så enda færre bruker butikker og tjenester.

Forskning viser at det er tre ting som holder liv i et bysentrum: Tilgjengelighet, attraktivitet og bolig/arbeidsplasser. Vi planlegger nå å redusere tilgjengeligheten drastisk, som kan bety færre boliger/arbeidsplasser. Så øker vi attraktiviteten med grønne lunger og bilfrie gater. Men hvor mange vil besøke bygatene bare for å spasere der på hverdagene?  – hvis butikkene og tjenesteyterne har gitt opp?

Jeg har vurdert å unnlate å skrive dette, fordi jeg absolutt ikke vil «snakke ned» sentrum. Men det er
verre å tie, fordi vi ennå har tid til å tenke. Før vi gjør noe drastisk, må vi se hele gatenettet samlet, og utrede konsekvensene skikkelig.

Umotivert til døde

Ultimo januar 2020 sendte jeg nedenstående tekst til Aftenposten på bakgrunn av en artikkel i A-magasinet om gamle som dør av utmagring på sykehjem.

Jeg fikk følgende svar fra debattredaktøren:
"Hei,
Takk for mail og innlegg. Vi publiserer gjerne dette.
Da trenger vi også et bilde av deg."

Jeg sendte bilde. Så skrev han 
"Takk for raskt svar. Vi må vurdere om vi må hente inn samtidig svar på din kritikk, i så tilfelle kommer vi tilbake til deg, for da må taushetsplikt oppheves."

Det svarte jeg selvsagt ja til. Deretter har det ikke skjedd noe. Det er mulig at helsevesenets har avvist å svare på saken og at den dermed er forkastet.  

Derfor legger jeg teksten her. 

Umotivert til døde
A-magasinet forteller om 91 år gamle Marie-Louise som kom til omsorgsenteret etter et fall, og døde 47 dager senere – dehydrert, underernært og umedisinert. I løpet av oppholdet forklarte betjeningen familien at hun ikke spiste, drakk eller tok medisiner fordi hun «ikke var motivert», og at fordi hun var en voksen kvinne «må hun selv bestemme dette».

Skal vi akseptere at syke mennesker under helsevesenets omsorg skal bestemme slikt selv?

Mor et par år før hun døde
Min åndsfriske, intelligente mor ble også «ikke motivert» etter å ha vært innlagt etpar uker. Hun var fortsatt i syttiåra da hun kom på sykehus med lungebetennelse, falt ut av sykesengen og brakk hoften. Etter 15 uker og 23 forflytninger mellom ulike avdelinger og oppholdssteder døde hun – utmagret, utslitt og «umotivert».

Journalen hennes og svarene på våre henvendelser er spekket med «ikke motivert» og «hun må selv bestemme dette». Den spreke dama var blitt ikke motivert til fysioterapi, ikke motivert til å gå tur i gangen, ikke motivert til å spise eller til å sitte i dagligstuen. «Vi kan ikke tvinge henne.»

Hvorfor ikke? Onkelforskning (jeg kjenner noen som…) viser at mannlige pleieassistenter og hjelpepleiere får mer fart på pasientene enn hva mange kvinnelige klarer. Menn ser ut til å si at jo, du må faktisk ta medisinene dine. Og trene litt. Og spise, definitivt, ellers går det galt. Mens flere kvinnelige ansatte ser ut til å godta at ok, vi ser på det i ettermiddag, snakker om det i morgen, prøver igjen i kveld. Og «ikke motivert» går inn i journalen.

Forskes det på hva som skjer når folk overgir seg til helsevesenet? Studerer noen den tillærte hjelpeløsheten som gjør at tøffe, oppegående mennesker går inn i et depressivt ventemodus etter etpar ukers opphold på sykehjem eller sykehus? Som gjør at pasienten ikke påpeker at sykehjemmet har glemt å gi dem kols-medisinen de pleier å ta, eller at ingen har tilbudt lungefysioterapi på fire dager, fordi de forutsetter at dette er noe den kloke nye legen har bestemt. Eller at de stille trekker seg ut av situasjonen og beslutter at «jeg skal begynne å spise og trene og snakke med mennesker så snart jeg kommer hjem, men i mellomtiden skal jeg bare vente og håpe» - frem til de dør, fordi venting og håping betyr sult og død.

«Pasienten er ikke motivert.» Neivel. Skulle ikke impulsen og oppdraget da være å motivere pasienten?

Når vi blir innlagt, er vi ofte fortsatt oss selv. Da er det rett tid for helsepersonell å avholde en journalført samtale: Hvis vi ser at du blir deprimert, passiv og føler deg hjelpeløs her hos oss, ønsker du da at vi om nødvendig skal bruke pressmidler, endog tvang, for å få deg til å spise, trene og ta medisinene dine? DA er pasienten motivert til å svare. Det er for sent når pasienten er gått i ventemodus og i realiteten venter på døden.


tirsdag 11. februar 2020

DU kan ta buss. Det nye politiske flertallet har ikke tid.

Trykket i Rogalands Avis 7.februar 2020. 

Det er underlige tider. Håkon Fossmark i MDG fremhver – med rette – at utslippene er gått ned i Stavanger. Og så tar han ære for det. Men det var Høyre, Venstre og FrP som satt ved roret da skuta reduserte utslippene, ikke MDG! Det glemmer Fossmark å nevne.

Utslippsreduksjoner skjer ikke over natta, og idealistiske ‘vi vil’-vedtak har ingen verdi hvis de ikke følges opp av faktiske tiltak. De blågrønne partiene har gjort vedtak på vedtak for å gjøre Stavanger mer miljøvennlig og redusere utslippene, og da er det meget underlig at det splitter nye flertallet skal ta æren for det Høyre-siden har oppnådd.

Hvem skal ta bussen?

Jeg er innforstått med at tiltak tar tid. Men hvorfor skal vi stille større krav til innbyggerne enn til oss selv? Det aksepterer jeg ikke.

Det nye politiske flertallet (MDG, AP, SP og FNB) vil ha p-avgift ved Gamlingen og Tjensvoll gravlund, fordi «det er godt kollektivtilbud i området, og gode muligheter både for sykkel og gange», sier Rune Askeland (MDG), leder i Utvalg for miljø og utbygging.

Vi i Høyre protesterte kraftig. Folk må få gå i begravelser uten å være redd for parkeringsbot, og vi vil ikke lage problemer for SIF. Derfor må det være greit å ha tidsbegrenset gratisparkering for Gamlingen.

Så hadde vi politikere befaring. Fin ting. Men da jeg ba om at befaringen skulle foregå med rutebuss, altså at både politikere og kommuneadministrasjonen skulle møte ved kommunehuset, gå sammen til bussholdeplassen og busse derfra – da ble det nei. Lederen av utvalget er fra Miljøpartiet De Grønne, og de har flertall sammen med Arbeiderpartiet, FNB og Senterpartiet. De mener åpenbart at rutebuss er godt nok for alle andre, men ikke for oss. Vi ble hentet og kjørt direkte i egen minibuss.

Det er underlig hvor enkelt det er å be andre om å doble reisetiden, og hvor vanskelig det er å gjøre det selv. Vår tid – vi politikere og kommuneadministrasjon – er tydeligvis altfor viktig til at vi kan ta rutebuss.

Riktignok skulle vi også befare Tjensvolltorget, blant annet for å vurdere om bussruten over torget skal flyttes. Men Tjensvolltorget ligger bare fire minutter fra Gamlingen med rutebuss, så det skulle vært helt overkommelig. Folk på Tjensvoll forventes jo også å reise med buss til og fra jobb, på trening, til byen og rundt omkring.

Så kan man si at politikernes minibuss er en form for kollektivtransport. Det er irrelevant. Mitt formål med å ta rutebuss er jo å se hvor «enkelt» det er å klare seg uten bil hvis man skal til gravlunden, Gamlingen eller Tjensvolltorget – fordi de rødes argument for parkeringsavgift er at det «er godt kollektivtilbud i området». Godt nok for folk flest, men ikke for oss. La meg si: Herrepalle.

Like for like

Stavanger har et i overkant heftig klimamål; å redusere utslippene med 80% før 2030. Vi har ikke tiltak som matcher målet, men vi har – under blått styre – kommet godt i gang, slik MDG påpeker. Men skal vi oppnå en betydelig utslippsreduksjon, er byen nødt til å innføre tiltak som svir for oss alle. Da må også MDG og Arbeiderpartiet være villig til å tåle den samme svien.

Høyrepartiene har jobbet for en mer miljøvennig kommune i en lang årrekke, og vi har oppnådd mye, slik også MDG påpeker. Men vi driver ikke med symbolpolitikk. Vi kommer fortsatt til å stemme for tidsbegrenset, gratis parkering ved Tjensvoll gravlund, SIF og Gamlingen. Det er strålende flott at mange går, sykler eller tar buss når de skal dit, men vi nekter å stille høyere krav til innbyggerne enn det politikerne gjør til seg selv. Hvis rutebuss til Gamlingen ikke er godt nok for MDG og AP, er det neimen ikke godt nok for folk flest.  

Hva med byggebransjen?

Ingebjørg S. Folgerø og Frank-Arild Normanseth, begge kommunestyremedlemmer for Høyre i Stavanger. Trykket i Stavanger Aftenblad 5.februar 2020.


Flertallet (Rødt, AP, FNB og SV) i Stavanger vedtok forrige uke nye og betydelig strengere regler for leverandører til Stavanger kommune. Blant annet blir det heretter krav om dobbelt så mange lærlinger i byggfagene.

Høyre stemte mot dette av én eneste grunn: Konsekvensene av vedtaket er ikke utredet, og byggebransjen har ikke fått uttale seg. Saken burde vært utsatt så man kunne gjort et kvalifisert vedtak. Her er noen spørsmål vi gjerne skulle hatt besvart først:

Mangel på lærlinger?

Iht vedtaket skal heretter minst 15 prosent av de arbeidede timene innenfor elektro, bygg og anleggsfag utføres av lærlinger, mot 7 prosent før – og 10% i fylkeskommunen.
-          Hva hvis det ikke finnes tilstrekkelig mange lærlinger innen et eller flere fag? Altså hvis noen bedrifter simpelthen ikke kan stille mange nok lærlinger fordi ungdommenes faginteresse – eller skolenes kapasitet – ikke er høy nok? Leverandørene må da kunne dokumentere at de har forsøkt å skaffe lærlinger.
-          Hver syvende arbeidstaker skal altså være lærling. Hva med kvaliteten på arbeidet som utføres? Vi snakker om bygningsteknisk kritisk viktige fag her.
-          Hva med de små lokale leverandørene, som kanskje har bare to-tre ansatte fagfolk og ikke kapasitet til å ta inn lærlinger? Er de automatisk diskvalifisert?

Favorisering av utenlandske firma?

Utenlandske selskap kan benytte lærlinger fra via lærlingordninger i hjemlandet. Hvis landet ikke har lærlingeordning, kan de i stedet bruke praksiselever fra en opplæringsordning i hjemlandet.
-          Hvordan er lærlingeordningene i andre relevante land? Hva lønnes lærlinger der, for eksempel? Hva er en «praksisordning»? Risikerer vi storstilt sosial dumping av ungdommer i andre land? Har kommunen kontrollordninger?
-          Og hva med de lokale bedriftenes konkurransesituasjon hvis de blir nødt til å stille med mange relativt lite produktive lærlinger på selve byggeplassen, mens utenlandske firma kan stille med hurtigarbeidende fagfolk i samme anbud og praksiselever som i realiteten kanskje ikke følges opp på arbeidsplassen?

Mangel på fagarbeidere?

Ifølge vedtaket skal kravet om 50 prosent andel fagarbeidere skjerpes til også å gjelde elektrofag.
-       Risikerer dermed lokale entreprenører å miste anbud hvis det er mangel på fagarbeidere i regionen? Mens utenlandske firma kanskje kan stille med flere utenlandske fagfolk, og dermed har større sjanse til å vinne anbudene?

Fremtidig arbeidsledighet?

Dersom alle skal stille med 15% arbeidende lærlinger vil det måtte øke antall faglærte arbeidere tilsvarende. Det er i utgangspunktet veldig bra, men det sier seg selv at ikke alle disse kan få jobb i firmaet hvor de har gått i lære.
-       Hva blir konsekvensen i arbeidsmarkedet etter noen få år? Vil f.eks dyktige, eldre arbeidstakere uten fagutdanning miste jobben til fordel for nye faglærte?

Økt byggekost for kommunen?

Videre innføres et krav om at alt arbeid på kommunale prosjekter skal utføres av fast ansatte i minst 80 prosent stilling, uavhengig av om de er ansatt hos hovedentreprenør eller underleverandør. Det betyr også at prosjektstillinger ikke aksepteres.
-       Avisen skriver at direktøren skal i gang med å regne på kostnadene ved å utvide innkjøps­avdelingen. Men hva med de faktiske byggekostnadene når man heretter stiller så mye strengere krav til leverandørene, regner han på det også?
-       Hva vil det koste kommunen å bygge skoler, barnehager, sykehjem og administrasjonsbygg heretter, når alle ansatte i byggefirmaene må være fast ansatt, antallet lærlinger skal dobles, og byggefirmaene kanskje må øke lønningene drastisk for å tiltrekke seg ansatte med fagbrev fra andre landsdeler?
-       Og hva med kommunens egne prosjektstillinger? Det er ikke rimelig å stille krav til leverandører som man ikke stiller til seg selv. Skal kommunen selv heretter kun ha fast ansatte i alle stillinger? Tilsvarende stilles det her krav til at alle ansatte hos entreprenørene skal ha minst 80% stilling, et mål som kommunen selv ikke er i nærheten av å oppnå.

Idealisme uten konsekvensvurdering

Vi er sterke tilhengere av yrkesutdanning og i særdeleshet opptatt av lærlinger, og vi er selvsagt motstander av sosial dumping. Og selvsagt er det viktig at kommunen bruker innkjøpsmakten sin til å sikre gode arbeidsforhold.

Det som derimot ikke er greit, er å fatte idealistiske vedtak uten å ha gjennomført en grundig utredning av konsekvensene først. Det kunne vært gjort i samråd med Entreprenørforeningen, ref møtet "Byggebørsen 2020: Dette er prosjektene som kommer" som ble gjennomført av Næringsforeningen torsdag 30.01.20. Dette viser en bransje som allerede har klare utfordringer, og hvor bl.a BDO presenterte en bransjerapport som riktignok viser vekst, men samtidig lavere marginer og økt usikkerhet. En del av dette bildet, særlig for vår region, viser en anleggsbransje som har forberedt seg på høy aktivitet innenfor bl.a samferdselssektoren, men som nå opplever at prosjekt etter prosjekt er utsatt. Skal vi stille høyere krav til disse må vi i hvert fall forstå konsekvensene.

Årets kverulant i Norge 2019 – styrets begrunnelse

(Fremført av meg som styremedlem i Kåkå 6.februar 2020)

Vinneren av prisen «Årets kverulant» er en god kverulant som i 2019 har vært en motstemme som har styrket det lokale og nasjonale uenighetsfellesskapet, ved å insistere på at vi som samfunn også må kunne diskutere utfordrende og betente tema i offentligheten.

Vinneren har utvist mot til å mene offentlig på en slik måte at etablerte sannheter utfordres, og har vist evne til å skape en kraftfull offentlig debatt gjennom en mengde reflekterte kommentarer i nasjonale medier. Vinneren har også stått støtt i et utall offentlige debatter med tidvis høy temperatur og gjentatte personangrep.

Årets kverulant har bidratt med ny og nødvendig kunnskap i dagens offentlige samtale. Han har våget å løfte upopulære perspektiv for å utvide den offentlige samtalen. Han har vært kompromissløs og tydelig.

Årets vinner tok nærmest alene på seg jobben med å løfte utfordringene ved #metoo-debatten opp på et nasjonalt nivå, og bidro dermed til å utvide det offentlige ordskiftet og mediedekningen, og styrket dermed også folkeopinionens mulighetsrom for opplysning og balansert debatt.

Årets kverulant er forfatter, høgskolelektor og samfunnsdebattant. Han har selv uttalt til Aftenposten at «Det er en del av min oppgave som høgskoleansatt – og forfatter – å problematisere og skape debatt i det offentlige rom». Etter at han havnet i medienes søkelys under #metoo-debatten, har årets vinner virkelig stått last og brast ved dette oppdraget.

Heller ikke da han som respons på sin #metoo-kritikk fikk dødstrusler i posten, lot han seg stoppe. I 2019 utga han boken Mitt liv som mann – i likestillingens hjemland, hvor han uredd og kritisk tar et bredt og dypt oppgjør med feminismens utvikling, norsk likestilling og det han mener er en ensidig #metoo-debatt. Årets gode kverulant ønsker seg også en mer nyansert debatt om mannsrollen som sådan, og ikke minst om debattkulturen og kjønnsstrukturene i «likestillingens hjemland» Norge.

Årets vinner er en god kverulant fordi han har:
  •          utfordret den etablerte sannheten om norsk likestilling,
  •          utvist stort mot når han har framsatt upopulære argument og ytringer for å skape refleksjon og debatt, og
  •          vært uredd, kompromissløs og selvoppofrende i den betente debatten om mannens liv og rolle i vår tid, spesielt i kjølvannet av #metoo.


Kverulantkatedralens nasjonale pris for «Årets kverulant 2019» går til ØYSTEIN STENE.

Se også Stavanger Aftenblad

Umotivert til døde


A-magasinet forteller om 91 år gamle Marie-Louise som kom til omsorgsenteret etter et fall, og døde 47 dager senere – dehydrert, underernært og umedisinert. I løpet av oppholdet forklarte betjeningen familien at hun ikke spiste, drakk eller tok medisiner fordi hun «ikke var motivert», og at fordi hun var en voksen kvinne «må hun selv bestemme dette».

Skal vi akseptere at syke mennesker under helsevesenets omsorg skal bestemme slikt selv?
Min åndsfriske, intelligente mor ble også «ikke motivert» etter å ha vært innlagt etpar uker. Hun var fortsatt i syttiåra da hun kom på sykehus med lungebetennelse, falt ut av sykesengen og brakk hoften. Etter 15 uker og 23 forflytninger mellom ulike avdelinger døde hun – utmagret, utslitt og «umotivert».

Journalen hennes og svarene på våre henvendelser er spekket med «ikke motivert» og «hun må selv bestemme dette». Den spreke dama var blitt ikke motivert til fysioterapi, ikke motivert til å gå tur i gangen, ikke motivert til å spise eller til å sitte i dagligstuen. «Vi kan ikke tvinge henne.»

Hvorfor ikke? Onkelforskning (jeg kjenner noen som…) viser at mannlige pleieassistenter og hjelpepleiere får mer fart på pasientene enn hva mange kvinnelige klarer. Menn ser ut til å si at jo, du må faktisk ta medisinene dine. Og trene litt. Og spise, definitivt, ellers går det galt. Mens flere kvinnelige ansatte ser ut til å godta at ok, vi ser på det i ettermiddag, snakker om det i morgen, prøver igjen i kveld. Og «ikke motivert» går inn i journalen.

Forskes det på hva som skjer når folk overgir seg til helsevesenet? Studerer noen den tillærte hjelpeløsheten som gjør at tøffe, oppegående mennesker går inn i et depressivt ventemodus etter etpar ukers opphold på sykehjem eller sykehus? Som gjør at pasienten ikke påpeker at sykehjemmet har glemt å gi dem kols-medisinen de pleier å ta, eller at ingen har tilbudt lungefysioterapi på fire dager, fordi de forutsetter at dette er noe den kloke nye legen har bestemt. Eller at de stille trekker seg ut av situasjonen og beslutter at «jeg skal begynne å spise og trene og snakke med mennesker så snart jeg kommer hjem, men i mellomtiden skal jeg bare vente og håpe» - frem til de dør, fordi venting og håping betyr sult og død.

Mor med et av barnebarna

«Pasienten er ikke motivert.» Neivel. Skulle ikke impulsen og oppdraget da være å motivere pasienten?

Når vi blir innlagt, er vi ofte fortsatt oss selv. Da er det rett tid for helsepersonell å avholde en journalført samtale: Hvis vi ser at du blir deprimert, passiv og føler deg hjelpeløs her hos oss, ønsker du da at vi om nødvendig skal bruke pressmidler, endog tvang, for å få deg til å spise, trene og ta medisinene dine? DA er pasienten motivert til å svare. Det er for sent når pasienten er gått i ventemodus og i realiteten venter på døden.

Tøv om avfallssorteringsanlegget på Forus


(Trykket i Stavanger Aftenblad 4.desember 2019)

Jeg blir veldig glad hvis avfallssorteringsanlegget blir ansett som en genistrek til neste år, men dessverre ikke særlig optimistisk.

Stanley Wirak har vært styreleder i IVAR fra 2012. År 2009 var prisen estimert til knapt 90 millioner, deretter har den vært endret en rekke ganger – nå koster det 679 millioner. Husk at vi hadde forbrenningsanlegget allerede, det er ikke med i prisen. Da sorteringsanlegget ble styregodkjent i 2014 ble det lovet å være i regulær drift fra våren 2017, men fortsatt strever man med å få det til.

Nå stiger prisen for kommunene, og ledelsen skylder på plastpellets-prisen og euro-kursen. Vel, i 2013 uttalte Wirak at de skulle «bruke tiden fram til styremøtet på å gå gjennom risikovurderinger og worst case-scenarier». En god idé! Deretter ble anlegget vedtatt, og man må kunne forutsette at worst-case for plastmarkedet og valutakursene var tatt med i betraktning. Men det ser ikke slik ut. 

Sorteringsanlegget skulle redusere gebyrene

Sist uke stod Wirak fram i avisen og sa at han «er uenig i at det var lovet at nytt anlegg skulle gi rimeligere søppelgebyr» og at «vi har ikke sagt at det skulle bli billigere». Det er ikke sant. Ved årsskiftet 2016/2017 stod det på IVARs nettsider at de bygde sorteringsanlegget fordi «[a]lle kommunene får totalt lavere leveringspris hos IVAR». 

Og enda viktigere:
I et svar til meg i leserinnlegg i Aftenbladet august 2015 skrev Stanley Wirak og IVARs administrerende direktør Kjell Øyvind Pedersen at «anlegget er beregnet til å gi besparelser på både innsamling og behandling av avfall. Dette kommer innbyggerne direkte til gode gjennom redusert renovasjonsgebyr. […] Lavere kostnader gir lavere gebyr».

Det er også fremlagt at anlegget ville ha en bedriftsøkonomisk lønnsomhet som var så høy og robust at den kunne tåle eventuelle negative utslag av flere risikomomenter i prosjektet. Slik har det definitivt ikke blitt. Her må man ha bommet ettertrykkelig på svært mange punkt.

Noen ganger skal man gå foran og ta kostnaden ved å utvikle ny teknologi og nye løsninger for miljøet. Men da er det det et miljø- eller teknologiprogram man skal vedta. Her har styret og representantskapet i IVAR vedtatt et spinndyrt anlegg i troen på at det skulle gjøre hverdagen enklere og kostnadene lavere for innbyggerne. Så gjør det ingen av delene.

Mange trodde vi skulle kunne kaste alt avfall i én beholder, isteden har vi nå fem beholdere hjemme. Alle trodde vi skulle spare kostnader og få lavere gebyr, isteden blir det nå mer å betale.

Forutsigbare tekniske problemer

Javisst forstår vi at det er masse tekniske problemer. Anlegget tåler ikke glass, slik jeg varslet allerede i 2015. Det sliter med å sortere ut svart plast, og det klarer ikke å vaske fettete plast skikkelig. Vi har fått beskjed om å ikke legge vått avfall i restavfallet, og vi skal ikke blande ulikt avfall i samme pose eller kartong, fordi alt dette skaper problemer i sorteringen. Systemet for tømming av renovasjonskjøretøy er lite egnet, både trafikalt, med tømming på glatte gulv, støvproblemer med mer. Og ikke bare der: trøbbel med det nye bioavfallsanlegget på Grødaland gjør at de der har måttet kjøpe inn en trommelsikt for å fjerne uønsket hagemateriell i biosøppelet, og de gamle bioposene er byttet ut med plastposer. Disse plastposene lar seg ikke rengjøre skikkelig, så de havner i forbrenningsanlegget – 100 tonn plast rett i ovnen hvert år.

Er problemet en overivrig administrasjon, eller kanskje den jevne utskiftningen av politikere med begrenset faginnsikt i styrerommene og eierforsamlingene, lett fenget av entusiastiske prosjektledere? Eller at bordet fanger; har man først brukt mangfoldige millioner på å utrede et anlegg så «må» man også bygge?

Er klimaet en vinner eller en taper – totalt sett?

Mitt hovedspørsmål gjelder likevel det totale miljøregnskapet. Forbrenningsanlegget brukte tidligere plastavfallet til å få temperaturen tilstrekkelig høy. Nå brenner de riktignok posene fra bioavfallet, men det er langt ifra nok. Hvor mye mer gass vil IVAR og Lyse måtte tilføre forbrenningsanlegget for å få høy nok temperatur til forbrenningen? Og hvor mye gass bruker de for å varme opp fjernvarmen underveis i ledningsnettet f.eks til Østre bydel, hvor varmtvannet mister varmen på veien og må gjenoppvarmes flere ganger underveis med gassanlegg, første gang allerede før Solasplitten på Forus?  Hva er egentlig det totale, usminkede karbonregnskapet for alle prosesser som berører avfallshåndteringen i regionen?

Det er brukt veldig mye penger på sorteringsanlegget, og konsekvensen er høyere gebyr, mer klatt, og et meget uklart miljøregnskap. Ja, vi skal bruke penger på miljøtiltak, mye penger. Men jeg er ganske sikker på at disse 700 millionene helt fra begynnelsen ville ha vært langt bedre anvendt på å utvikle løsninger for karbonlagring ved avfallsforbrenning.

NB: Jeg er styreleder i Renovasjonen IKS, men skriver her som privatperson og politiker, ikke på vegne av Renovasjonen.

torsdag 10. oktober 2019

Noen ungdommer er likere enn andre


(Trykket i Aftenbladet 8.oktober 2019)

Ungdommens fylkesting i Rogaland vil legge ned Den Kulturelle Skolesekken (DKS) og gi ungdommen en kultur-app istedenfor. «UFT mener at ungdomskultur alltid skal være på ungdoms premisser, og det offentlige kun skal legge til rette for ungdomskultur, ikke vedta hva som er ungdomskultur», sier Olsen i Ungdommens fylkesting.
Jeg har den største respekt for ungdomspolitikere og andre ungdommer som tar på seg oppgaver for fellesskapet. Og jeg vet at dette innlegget er snublende nær tantete patroniserende. Men to ting må likevel sies.

Det ene er at Den Kulturelle Skolesekken ikke er noe statlig eller politisk forsøk på å levere eller definere ungdomskultur. Det klarer ungdommen helt fint selv. DKS skal bidra til allmenndannelse, til å presentere kulturlivet i størst mulig bredde, og sørge for at alle barn og unge får innsikt i hvilke muligheter som finnes i kulturen. Vi vet at barn følger i foreldrenes spor også på kulturfeltet; en ungdom som aldri har møtt klassisk musikk, opera, teater eller poesi vil neppe velge slike aktiviteter selv om de står lett tilgjengelig i en app. Gjennom DKS ønsker samfunnet å dele bredden og gi alle et best mulig utgangspunkt for kulturopplevelser.

Og hvor representative er medlemmene av Ungdommens fylkesting for ungdom generelt? Jeg tør å påstå at de – og andre ungdomspolitikere – er temmelig unike. Her er samlet 33 av fylkets aller mest engasjerte, aktive og sosiale unge mennesker. De er kunnskapsrike, samfunnsorienterte og entusiastiske. Antakelig har de temmelig bred kulturell kompetanse, de fleste av dem deltar jevnlig på varierte aktiviteter, og de er ganske trygge på seg selv i ulike sosiale sammenhenger. Jeg sier ikke at de har benyttet seg av alle mulighetene i kulturlivet, men ungdomspolitikere flest kjenner mulighetene og ville ikke vært redde for å delta. Det er godt mulig at Den Kulturelle Skolesekken ikke har gitt disse ungdommene så mye ekstra påfyll.

Men mange barn og unge er ikke som dem. Mange er sjenerte og unngår å oppsøke nye arenaer og sammenhenger, mange er fra familier som aldri ville gått på en danseforestilling eller litteraturkveld, mange vil aldri oppsøke konserter uten at de er forhåndsgodkjent av en markant person eller gruppering i nærmiljøet. Alle disse unge kan ha stor gevinst av DKS, hvor de får delta i kunstformer og kulturuttrykk de ellers knapt ville oppdaget.

Alder er ikke en kompetanse i seg selv. Ungdomspolitikere er et viktig ledd i demokratiet, men de må ikke glemme at de er en usedvanlig ressurssterk gruppe. Derfor blir oppgaven deres – som ungdommens ombudsfolk - å være særlig opptatt av de utallige unge som er ganske annerledes enn dem selv. Enten tema er kultur, rusmidler, karakterer, skoleregelverk, åpningstider på byen, eller andre forhold som berører ungdom. Og da nytter det ikke å bare spørre rundt i ens egen omgangskrets. Det kan være klokt å lytte til fagfolk.


torsdag 12. september 2019

Alt er et spleiselag

(Trykket i Aftenbladet 2/9-19)

AP, SV og Rødt tøver om barnehage- og sykehjemsdrift. De påpeker ganske riktig at barnehager er finansiert av foreldre og offentlig støtte, og dermed en del av spleiselaget vårt, men de påstår samtidig at bygging av barnehager, matinnkjøp og IT-utstyr ikke inngår i samme spleiselag. En meget forunderlig påstand! 

Hele kommunebudsjettet – som statsbudsjettet - er et gigantisk spleiselag. Vi bruker skattepenger fra private og næringsliv, innbetalt mva, bilavgifter, inntekter fra parkering og alle mulige andre offentlige inntekter til å finansiere alt det som kommune og stat holder på med. Noe går til bygg og vedlikehold, noe til innkjøp av mat, bøker og inventar, noe til drift av skoler, sykehjem og barnehager, osv. Det er vår plikt som politikere å sørge for at pengene fra spleiselaget brukes slik at vi får best mulig kvalitet til en forsvarlig pris.

Private barnehager scorer bedre enn de kommunale på samtlige punkt i foreldreundersøkelser, og koster akkurat det samme for spleiselaget som kommunale barnehager. Private barnehager (og sykehjem) er mer innovative og bidrar til utvikling av de kommunale tjenestene. Private kan til og med miste avtalen hvis de ikke leverer iht bestillingen – det gjør ikke kommunale barnehager som f.eks bryter arealnormen. Og uten private barnehager ville vi ikke hatt full barnehagedekning.

Regjeringen har opprettet Pengestrømutvalget som skal passe på at velferdskronene blir brukt riktig, og kommunene skal følge opp kvalitetskravene. Tilsyn er veldig viktig. Men når AP, SV og Rødt sier at det er «greitt å tjene seg styrtrik» på å selge varer og byggetjenester til kommunen, men ikke på å selge drift, da har de mistet fotfestet. Alt inngår i spleiselaget vårt, og når private leverer gode tjenester til rett pris, kommer både leverandørene og innbyggerne godt ut av det.

(Her er forøvrig mitt tidligere innlegg om saken.)

onsdag 11. september 2019

Cruiseskipene er ikke frikjent!


(Publisert i Stavanger Aftenblad 9.september 2019.)

Aftenbladet hadde en storstilt artikkel hvor en forsker fra NILU (stiftelsen Norsk institutt for luftforskning) hevder at cruiseskipene ikke sprer NOx til skade for innbyggerne. Sludder og vås: Det vet han ingenting om.
Det er en meget underlig sak. Allerede i 2016 stilte vi et klart krav i KMU (Kommunalstyret for miljø og utbygging): NOx-utslippene fra cruiseskip skulle måles for å finne ut om det er nødvendig å flytte skipene av hensyn til folkehelsen.
Administrasjonen frarådde slike målinger. NILU frarådde slike målinger. Vi vedtok det likevel, men intet skjedde. Så i april 2017 gjorde vi et nytt vedtak om å måle utslippene i Vågen, selv om både administrasjonen og NILU igjen frarådde timesbaserte målinger. Vi ville vite om cruiseskipene forurenser så mye at vi blir nødt til å ta grep.
I fjor bevilget vi ekstra penger for å få timesmålinger på plass, og de ble endelig satt opp. Forrige uke fikk vi en rapport som viser at gjennomsnittsmålingene er akseptable, mens timesmålingene har «åpenbare feil og ustabilitet i måleperioden» og derfor ikke kan brukes.

Gjennomsnitt versus timesmålinger
Avisartikkelen var basert på gjennomsnittsmålingene. Hva er i veien med dem? Det er enkelt: Skipene i Vågen kommer og går. Det meste av måneden er det ingen skorsteiner som blåser ut NOx i sentrum, så en gjennomsnittsmåling vil selvsagt være lav.
Jevn påvirkning av NOx er skadelig, derfor er det satt nasjonale grenseverdier for dette. Vågen-målingene er innafor grenseverdiene. Det er Kannik luftkvalitetstasjon også, for å nevne det, selv om Kannik er byens mest trafikkutsatte punkt. Alt er fint i snitt. Men NOx er ikke bare farlig i lengden.
Folkehelseinstituttet påpeker at høye NOx-verdier i bare en time kan gi svekket lungefunksjon for mennesker med lungeproblemer. Kortvarig eksponering for NO2 kan gi økt forekomst av dødsfall og sykelighet forbundet med lufteveis-, hjerte- og karsykdommer. Barn tåler mindre enn voksne, og astmatikere, allergikere og kols-pasienter er særlig utsatt.
Så selvsagt (!) skal vi måle timesverdiene for NOx i Vågen. Like selvsagt er det at hvis det viser seg at skipene skaper problemer, må vi gjøre noe med det. Og omvendt: Hvis skipene er uskyldige, er det også viktig å vite.

Måling, ikke gjetning
NILU-forskeren ser på gjennomsnittsmålinger og modeller som sier at skipene slipper ut NOx så høyt over bakken at det ikke er et problem der folk bor og jobber. Vel - la meg sitere fra NILUs egen Oslo-rapport om cruiseskip fra 2015: «Oslo havn står for 9% av de totale NOx utslippene i Oslo by. […] Beregninger av de helsefarlige NO2 utslippene fra Oslo havn [viser] at det er noen utfordringer i Oslo sentrum.» Nettopp. Og i Oslo ligger skipene lenger borte fra bebyggelsen enn de gjør i Stavanger. I Vågen ligger skip helt inntil bygningene, og mange bolighus og bygater ligger høyt oppe, altså nærmere skorsteinene.

Det er mulig at skipene ikke forårsaker helseskadelige utslipp. Men vi må vite, ikke tro. Derfor har vi i KMU forlangt registrering av NOx i Vågen time for time. Målingene vi har fått er ikke brukbare, ifølge miljøavdelingen. Derfor skal de gjøres på nytt. Cruiseskipene i Vågen er slett ikke frikjent. Vi vet ennå ikke om de gjør skade, men vi politikere krever å få det målt.
De målingene denne forskeren viser til, er som å se på månedsstatistikken for nedbør for å bestemme deg for om du bør ta på deg regntøy. Selv om det regner lite i mai i snitt, blir du våt hvis det kommer en heftig byge.

Tegning fra Stavanger Aftenblad


Ansvar, ikke opportunisme


(Sendt inn som leserinnlegg primo september 2019, ikke antatt.)

Det er lett å foreslå dyre tiltak når man er i opposisjon og vet at tiltakene vil bli nedstemt av flertallet. Det er mye tyngre å måtte si nei fordi pengene ikke strekker til for alt man ønsker seg. 

Jeg skulle gjerne stemt ja til allverdens gode tiltak og investeringer. Klart det ville vært flott med gratis skolemat, gratis buss, gratis barnehage og SFO, gratis svømming, gratis hjemmetjenester, gratis alt mulig. Kjempefine ting å ønske seg!

Men så skal pengene skaffes. Stavanger kommune har et budsjett på om lag ti milliarder kroner. Like mye i inntekter som i utgifter. Av dette er knapt en halv milliard brukerbetalinger. Fjernet vi dem, ville vi mangle den halve milliarden, og da går ikke regnestykket opp.

Inntektene til kommunen kommer fra personskatt, firmaskatt, eiendomsskatt, rammetilskudd fra staten, avgifter, egenandeler med mer. Vi er veldig klar over at mange opplever å slite med å betale alt dette, enten det er eiendomsskatt på et hus man møysommelig har pusset opp og investert i, bompenger for å komme seg på jobb, eller formuesskatt for verdier man ikke kan selge. Derfor må pengene brukes forsiktig.

Vi skal betale for bygging og vedlikehold av skoler, sykehjem, barnehager, kirkebygg, kommunale boliger, omsorgsboliger, andre kommunale bygg, veier, sykkelstier, underganger, svømmehaller, fotballbaner og andre idrettsanlegg, og mye mer. Vi skal betale for drift av skoler, sykehjem, barnehager, sosialstønad, hjemmesykepleie og hjemmehjelp, administrasjon, parker, lekeplasser, idrettsanlegg, avlastning, sosialstønad, lag og organisasjoner… listen er utrolig lang. Samfunnet vårt er et fantastisk spleiselag, men alt kan ikke være gratis. Alt må faktisk betales – av noen.

De som har mer, betaler mer. Noen sier at det ikke er stor nok forskjell på hvor mye man betaler. Vel, mange vet ikke at vi gjør mye (!) for å støtte de som har mindre. Tiltakene er målrettet for de det gjelder. Familier med mindre enn 557.333 kroner har rett på lavere pris i barnehagen, for eksempel, og vi har tilsvarende ordninger for SFO. Vi har innført fritidskort for barn, så alle kan delta på aktiviteter. Og mye annet. Vi har også en rekke tiltak for å hjelpe folk ut i jobb så de både kan delta fullt ut i samfunnslivet og får bedre økonomi. Andelen personer som opplever å «ikke få endene til å møtes» er nesten halvert de siste femten årene.

Stavanger Høyre vil også støtte unge mennesker som gjerne vil inn på boligmarkedet, men som mangler den påbudte egenkapitalen, og ikke har foreldre som kan bidra. De skal få låne startpenger med kommunen som garantist.

Det er noen som sier at Høyre vingler. Det er ikke sant. Vi står stødig på ansvarlig budsjettering og en rettferdig fordeling. Derfor prioriterer vi f.eks etter- og videreopplæring over gratis skolemat, så vi får knallgode lærere, og setter tiltakene målrettet inn mot de familiene som trenger ekstra oppbacking.
Stavanger har hatt Høyrestyre i mange år. Alt er ikke perfekt her heller, men vi har veldig lav arbeidsledighet, vi lykkes i satsingen på Smartby og f.eks Nysnø, vi tar miljøansvar, støtter opp om næringslivet, oppretter arbeidsplasser for ungdom fra utsatte grupper, bygger skoler, sykehjem og barnehager, og lytter nøye til innspill fra byens innbyggere. Men vi tøyser ikke med pengene. Stavanger Høyre har lenge vist at vi er et ansvarlig parti.

onsdag 4. september 2019

Stem Stavanger Høyre for miljøet!



Noen ynder å fremstille Stavanger Høyre som et lite miljøvennlig parti. Det er simpelthen ikke sant. Vi jobber effektivt og målrettet for å bedre miljøet og oppnå klimamålene, og er opptatt av å ta de store, mest virkningsfulle tiltakene først. 



Her er litt av det som er oppnådd i Stavanger under blågrønt styre:

  • Stavanger ble kåret til Årets Smartby 2019
  • Stavanger er årets Elbil-hovedstad 2019
  • Stavanger er kåret til den kommunen som er best forberedt mot ekstremvær 2019
  • Vi kom på tredjeplass som årets sykkelkommune 2019 (merk at Oslo kom på 14.plass!)
  • Vi vedtok høsten 2018 en veldig ambisiøs Klima- og miljøplan 2018-2030, og arbeider nå med å få på plass tiltakene som behøves for å nå målene

Cruiseskip

  • Stavanger har initiert et samarbeid med de andre cruiseskip-havnene, og vi er i gang med på å lage fellesplan for å stille krav til rederiene og redusere utslipp
  • Vi har innført måling av luftkvaliteten i Vågen for å bedre sentrumsluften
  • Vi har besluttet å bygge ny cruiseskip-kai og stille strenge krav til skip som kommer
  • Landstrøm-prosjektet sammen med Rosenberg kommer på plass neste år

Sykkel

  • Vi bygger statsfinansiert supersykkelvei mellom Stavanger og Sandnes 
  • Vi har nå 11 flott tilrettelagte hovedsykkelruter i Stavanger, og fra neste år vil disse være sammenhengende alle steder 
  • Vi brøyter og koster sykkelstiene ofte og grundig
  • Hele 637 bedrifter har avtale med Hjem Jobb Hjem, som er et lokalt samarbeidsprosjekt i Rogaland

Hav og grøntområder

  • Vi bevilger store beløp for å dekke trygt over sjøbunn som ble forurenset før i tiden
  • Vi har innført giftfri rottebekjempelse og giftfri ugressbekjempelse i hele byen
  • Stavanger har lenge lagt gressplener om til insektsvennlige enger og 'urskog'-områder
  • Vi støtter tiltak som nabolags-hager, kolonihager og annet som lar folk dyrke selv
  • Kunstgressbaner blir bygget med oppsamlingssystemer så gummigranulatet ikke sprer seg 

Energi og gjenvinning 

  • Sammen med nabokommunene har vi bygget et søppelforbrenningsanlegg som produserer fjernvarme, og et søppelsorteringsanlegg som tar ut plasten fra avfallet
  • Vi har også bygget to store biogass-anlegg, som produserer biogass av kloakken og matavfallet vårt 
  • Vi har innført pant på gamle vedovner, så folk får hjelp til å bytte til nye, rent-brennende ovner
NB: Dette er bare endel tiltak som jeg har ramset opp fra hukommelsen, på bakgrunn av mitt verv i Kommunalstyret for Miljø og Utbygging. Det er mye mer! 
Stavanger Høyre tar reelt miljø- og klimaansvar. 


  

mandag 2. september 2019

El-sparkesykler i Stavanger


Vi trenger kvikke, lettvinte løsninger for å ta oss omkring i byen. Elektriske sparkesykler kan bli en av disse, men Høyre er opptatt av at det må gjøres på en trygg og ansvarlig måte. 

Andre byer i inn- og utland har hatt mange dårlige erfaringer med el-sparkesykler. Massevis av mennesker er blitt skadet fordi de blir påkjørt av disse stille, raske kjøretøyene, og en hel del av brukerne har også falt av eller veltet. Legevaktene rapporterer om store skadetall. 


Miljøgevinsten ved enkel, elektrisk transport er åpenbar. Men el-sparkesyklene skaper også nye miljøproblemer. Varigheten av syklene er ganske kort slik de brukes i mange byer, ned i etpar måneder før de blir skrotet og nye sparkesykler må produseres. I tillegg havner forbausende mange av syklene i sjø, vann og elver, antakelig fordi det for noen virker som en god ide å kaste dem uti – sånn litt utpå kvelden. 

Derfor tar vi grep i Stavanger. Sist tirsdag vedtok vi i Kommunalstyret for Miljø og Utbygging at ja, vi skal tillate elektriske sparkesykler i byen, men det skal skje under veldig ordnede former. Vi skal ta vare på både sikkerheten og miljøet. 
Noen av kravene vi stiller er:

  •      De som skal stille opp el-sparkesykler for utleie skal ha en avtale med kommunen, og de skal følge de kommunale retningslinjene som vi skal vedta på neste møte.
  • Syklene må være utstyrt med ‘geofencing’, altså digitale ‘gjerder’ som regulerer bruk og hensetting. Disse ‘gjerdene’ skal gjøre det umulig å kjøre fort i gågatene og på kaiene. Det blir fortsatt mulig å sparke seg fram manuelt, men vi vil ikke ha lydløse sykler i opptil 20 km/t som suser inn bakfra på folk som er på tur på Blå promenade, i gågatenettet eller andre steder hvor mange rusler omkring med barn eller hunder.
  • Geofencingen vil også hindre folk i å sette fra seg syklene i et område hvor utleieren ikke kommer seg inn med bil for å rydde. Man betaler for leie av sykkelen til man parkerer den et lovlig sted, så det er usmart å sette den et sted hvor man ikke kan avslutte bruken. Dette vil også hindre at syklene står så nære kaiene og vannene våre at noen kan finne det fristende å slenge dem uti.
  • Vi skal invitere inn Kolumbus, Sandnes, Sola og Randaberg for å få på plass felles retningslinjer og gode løsninger på tvers av kommunegrensene.
  •  Og ikke minst: De godkjente utleierne skal samarbeide tett med kommunen så vi lærer hva som fungerer og hva som evt ikke gjør det.

Ingen ønsker å være en gledesdreper, aller minst Høyre. Vi er glade for å få nye, innovative transportløsninger på plass. De vedtatte reglene skal ikke gjøre det vanskelig å få glede og nytte av elektriske sparkesykler, de skal tvert imot sørge for at syklene kan brukes trygt og kjekt i hele byen. 
Da er det veldig sørgelig å se at den utleieren som satt på tilhørerbenken under møtet vårt, og som fikk vedtaket lest opp og forklart, etter bare etpar dager setter ut et stort antall ikke-godkjente sparkesykler i Stavanger. Det er respektløst overfor kommunen som skal ha de nye reglene på plass i slutten av september, men aller mest: Det er alvorlig at de utsetter befolkningen for både miljøproblemer og stor risiko. 

Vi skal inngå avtaler med noen utleiefirma, men det må være firma som tar sikkerhet, miljø og trygg bruk på alvor.

lørdag 17. august 2019

Private velferdstjenester er et gode

(Trykket i Stavanger Aftenblad 16.august 2019)

Kommunen kjøper varer og tjenester av et utall private firma: Tømmermenn, elektrikere, transporttjenester, matvarer, klær og nettbrett, for å nevne noen få. De kreative politiske hodene som fant opp ordet «velferdsprofitører» burde kanskje også klaget over «byggeprofitører, transportprofitører, matprofitører, uniformsprofitører og IT-profitører». Alle private firma prøver å skape gevinst, og konsekvensen er at de forbedrer, effektiviserer og ivaretar sine tjenester etter beste evne. Det er en god ting.

For å sitere NHO: «Offentlig sektor blir bedre av å la seg utfordre av private aktører. Private aktører blir bedre når det offentlige stiller krav og driver en aktiv kontraktsoppfølging. Det er samspillet mellom offentlig og privat sektor som gjør en forskjell.» Kommunen behøver ikke drive selv, men den skal stille krav og følge opp.

AP, SV, Rødt og MDG stod i helgen fram i avisen fordi det nå er bekreftet at Våland barnehage var oppmålt feil, slik at det var for mange barn der. De har all grunn til å være stolte over at barnetallet nå blir redusert med tre småbarn, slik at arealet per barn blir iht regelverket. Kjempeviktig! Men det er verd å merke seg at Våland barnehage er eiet og drevet av kommunen. Kommunalt eierskap er ingen garanti for at reglene følges.

Kommunale og private barnehager får samme tilskudd per barn. Vår blå regjering vil ha på plass et nytt nasjonalt tilsynsorgan for å føre økonomisk tilsyn med barnehager, og lage en statlig veileder for bruk av foreldrebetaling offentlige tilskudd. Som NHO sier: det offentlige skal stille krav og drive aktiv oppfølging. Alle er enige i det.

Hjemmetjenester, sykehjem og barnehager skal yte høy kvalitet til en akseptabel pris, og det er vårt felles ansvar å stille krav og kontrollere opp at regelverket følges. Både overfor private og kommunale leverandører. Men vi ville ikke hatt full barnehagedekning uten de private aktørene som tør å investere, ansette og drifte barnehagene, helt på egen risiko. Mange av oppstarterne har tatt opp lån med sikkerhet i egen bolig og jobbet gratis hele oppstartsperioden. Med tiden er det en del som selger eller går sammen til større aktører som er mer kostnadseffektive – og dermed lønnsomme – fordi de oppnår stordriftsfordeler innen f.eks ledelse, innkjøp, opplæring og byggekost. Det er fornuftig. Private er også raskere til å ta i bruk nye og bedre systemer og løsninger. Offentlig sektor har lært mye av å sammenligne seg med hvordan de private arbeider, og det kommer fellesskapet til gode ved høyere kvalitet og lavere kommunale kostnader.

Valgfriheten er også viktig. Jeg ønsker å kunne velge min egen leverandør av hjemmehjelp, sykehjem og barnehage. Samt kvalitetsmålinger som hjelper meg å velge riktig. Av de tre sykehjemmene jeg har hatt nærkontakt med som pårørende, var det klart beste privat og det desidert dårligste var kommunalt (nylig nedlagt).

Utdanningsdirektoratet gjør en årlig nasjonal foreldreundersøkelse. Like mange private som kommunale barnehager deltok i den siste undersøkelsen. Blant de 248 barnehagene som foreldrene var mest fornøyde med i årets måling, var 44 offentlig drevet og 204 private. Det sier sitt.

Det må være greit å ta ut fortjeneste så lenge man leverer like gode eller bedre tjenester til samme pris. Slik også byggefirma, transportører og bakere gjør når de leverer til kommunen.



.

tirsdag 6. august 2019

Blågrønne Høyre er mer en bare symbolikk


(Trykket i Stavanger Aftenblad 2019)

Jeg møtte en hyggelig mann som stolt fortalte at han hadde oppdaget at Klorin ikke er bra for miljøet, så han hadde tømt hele flasken i do og kjøpt salmiakk isteden. Intensjonen var god, men tanken uferdig. Høyre er opptatt av å tenke hele tanken og ta de grepene for miljøet som gir mest virkning for innsatsen. Ikke symbolhandlinger.

Før jul foreslo jeg et vedtak for Bystyret: «Ansatte i kommunen skal bare reise på tjenestereiser med fly hvis det er helt påkrevet. Hvis mulig skal møter, kurs, seminar m.v. gjennomføres som video / telekonferanser.» Det fikk bare Høyres stemmer. Alle andre partier stemte imot forslaget, så det falt, selv om det var varslet på forhånd. Seks-syv flyreiser til Oslo tilsvarer utslippene fra et helt år med bilkjøring. Næringslivet tar ansvar og reduserer antall flyreiser, men Stavangers bystyre – utenom Høyre – synes åpenbart ikke det er så farlig.

Hva vil vi i 2040 ønske at vi gjorde i dag?

Det er Høyres programoverskrift. Hva kan vi gjøre nå for å sikre fremtiden for våre barn og barnebarn? Vi må være kloke og legge innsatsen der den gjør mest mulig nytte. Bruk gjerne bærenett når du handler, men det viktigste er at plasten blir godt ivaretatt når den er ferdigbrukt. Derfor har vi bygget et sorteringsanlegg for søppel som blant annet plukker ut plast og klargjør den for gjenbruk. Vi må redusere mengden avfall per person, men søppel blir det uansett, så vi har bygget et anlegg som lager fjernvarme av restavfallet, to store anlegg som lager biogass av organisk avfall og kloakk, og nå et anlegg for å lage biokull av kommunens hogst og krattrydding.

Lokale tiltak

For å hjelpe insektene har vi iverksatt engslått mange steder i stedet for plen. Vi har innført giftfri ugressbekjempelse og giftfrie rottefeller, og stiller krav om grønne tak. Smartbyen og 10-minuttersbyen er store, viktige tiltak for å redusere forbruk og utslipp. Vi har stilt krav om reduksjon av utslipp fra cruiseskipene, og det er nå fulgt opp av regjeringen. Sykkelsatsingen vår er målrettet og omfattende, og vi støtter opp om tiltak som kan redusere matsvinn og forsøpling eller øke graden av gjenbruk.

Samtidig skal vi ta ansvar for det store bildet. God HMS omfatter også helse og sikkerhet. 

Helelektrisk renovasjonskjøretøy
Som styreleder i Renovasjonen IKS har jeg helhjertet gått inn for elektriske kjøretøy, men det må skje i takt med den teknologiske utviklingen. Vi har elbiler, men teknologien er ennå ikke så langt kommet at vi kan bytte ut hele bilparken med el-kjøretøy. Avfallet må samles inn uansett føre og temperatur, og vi må være trygge på at bilene vil gå. 


Også hjemme-sykepleien, utryknings­kjøretøy, strøbiler mm er avhengige av garantert drift til enhver tid, og kan derfor bare gradvis byttes ut. 

Det handler om å ta ansvar for alle konsekvensene, ikke om å gå høyt ut for å score symbolpolitikk-poeng. 

Nye store prosjekter

Lyse fjernvarme fra avfallsforbrenning
Når kommunesammenslåingen er på plass, vil Stavanger også omfatte mye landbruk, havbruk og landskapsområder. Høyre vil bidra aktivt til teknologiutvikling for den grønne omstillingen, ansvarlig hav- og landbruk, treplanting for å lagre CO2, ivaretakelse av verneområder, målrettet bruk av vannkraft og vindkraft til sjøs.

Høyre gjør selvsagt dette i god dialog med våre samarbeidspartier. 

Vårt landsmotto er å forandre for å bevare. Tenke tanken ferdig, og legge innsatsen der hvor det nytter mest.



Sykkelvei og fotgjengerfelt ved E39 og Madlaveien

søndag 28. juli 2019

Høyre tar miljøansvar - også for cruise

(Trykket i Stavanger Aftenblad 26.juli 2019)

Rødts Mimir Kristjansson har bodd utenbys i mange år og kan dermed muligens unnskyldes for den uvitenhet han presenterer når han hevder at Høyre står for frislipp av cruiseskip i Vågen. Det er rett og slett feil.

  • Det er Høyrestyrte Stavanger som har startet et stort, nasjonalt og internasjonalt samarbeid mellom cruisehavner, hvor formålet er å legge et felles press på cruisebransjen så de skal utvikle mer miljøvennlige skip med bærekraftig teknologi. Det hjelper ikke kloden hvis skipene bare seiler forbi oss og til Bergen, her må havnebyene samarbeide om å stille strenge krav.
  • Det er vi som har arrangert seminar for politikere, administrasjon og miljøorganisasjoner, og har fått Zero til å legge fram rapport om miljøkonsekvensene av cruiseskip.
  • Det er Høyrestyrte Stavanger som har fått utredet mulighetene for landstrøm og søkt Enova om støtte til dette.
  • Det er det Høyredominerte kommunalstyret for miljø som har fått cruiseskipene inn i Klima- og miljøplanen for Stavanger.
  • Det samme Høyredominerte kommunalstyret har gjennom flere vedtak stilt krav til administrasjonen om å få nøyaktige målinger av skipenes utslipp av NOX i Vågen, slik at vi kan sette i gang de riktige tiltakene.  

To tanker i hodet samtidig


Vi kan ikke stenge ute cruiseskipene uten en skikkelig gjennomgang og vurdering. Det handler også om arbeidsplasser, omsetning i næringslivet og aktivitet i sentrum. Ikke om å kaste seg på opportunismens surfebrett og ri en bølge av sommerlig skipsmotvilje. De kloke, riktige beslutningene krever grundig forarbeid.
 

Stavanger eller kloden?


Så skal vi kikke opp fra vår vakre navle. Hva er viktigst? Det minste problemet er at Vågen fylles opp av skip, kaiene er avsperret med terrorgjerder og det kreler med turistbusser og suveniselgere. Irriterende, men ikke et miljøproblem av betydning. 

NOX-utslipp i sentrum er derimot et miljøproblem, det samme er CO2-utslipp og støyplager. Disse sakene kan antakelig bli tolerable ved at vi begrenser antall skip noe, legger en del av dem lenger ute i fjorden, og kanskje får på plass landstrøm. Som riktignok koster over hundre millioner kroner, og som bare to av 64 besøkende skip er i stand til å benytte i dag… men kanskje de fleste skipene kan benytte landstrøm om noen år, gitt at det internasjonale samarbeidsprosjektet klarer å påvirke bransjen.

Langt verre og viktigere er de globale konsekvensene av cruisebransjen. Stavanger har bare formelt ansvar for utslippene som skjer i vår bitte lille del av norsk farvann. Skipenes utslipp av CO2, NOX med mer i internasjonalt farvann er gigantiske.
Skipene reiser fra Florida til Italia til England til Nord-Norge – og tilbake – og så gjerne en sving innom Singapore og Dubai før de tar returreisen, alt samme år.  Ingen har eller tar ansvar for disse utslippene. Heller ikke for den internasjonale flytrafikken som frakter passasjerer mellom Kina, USA og Norge. Det er her de store problemene ligger, og det er her virkemidlene er begrenset.
 

El-skip og el-fly?

Noen sier at pytt, snart kommer elektriske fly og elektriske skip og hva det nå måtte være. Vel, det er i hvert fall tretti år til. Det blir som å tro at du kan spise så mye kake du vil hele tiden, fordi noen sikkert kommer til å lage en kalorifri kake en gang i framtiden. Det holder ikke. Vi må agere nå.
 

Intet meningsdiktatur

Jeg vet ikke engang om vi i Høyre har noen partipisk, i så fall er den i et nedstøvet skap. Så ja, ulike representanter for Høyre har litt ulikt syn på hvilke tiltak vi skal sette inn og hvor fort det skal skje. Personlig vil jeg fortsette å kjempe for å få redusert cruisefarten så fort og så mye som mulig, av hensyn til det globale klimaet. 

I mellomtiden vil hele Høyre fortsette vårt gode arbeid med å stille miljøkrav i samarbeid med andre havnebyer, ivareta befolkningens helse gjennom utslippsmålinger og NOX-reduksjoner, jobbe for å finansiere landstrøm snarest mulig, og finne alternative kaiplasser til skipene. Dessuten for å øke andelen av høyt betalende, lønnsomme turister som besøker byen, for å bevare et lønnsomt næringsliv og gode arbeidsplasser.