Det er straffbart å la en hund sulte i hjel. Men sykehjemsansatte og familiemedlemmer må ofte sitte og se på at dødssyke gamle mennesker velger å sulte og tørste til døde fordi de ikke kan få en barmhjertig sprøyte når livet blir uutholdelig. Man kan si nei til å ta imot næring og væske, men det tar lang tid å dø på den måten.
Legene kan bidra med terminal sedering. Da får pasienten så mye smertestillende midler at det ofte fremskynder døden. Dette er en vanskelig gråsone for mange leger – og for familien. Aktiv dødshjelp er forbudt, men smertelindring er både lovlig, nødvendig og riktig. Terminal sedering kan i verste fall føre til at pasienten fremstår bevisstløs og tilsynelatende rolig, men samtidig opplever sterke smerter eller mareritt. I slike tilfeller er det ingen tvil om at en rask dødelig dose ville vært langt å foretrekke. Leger som ser at pasienten lider tungt, må altså ofte gi doser som både er langsomme, potensielt skaper mer lidelse, og til syvende og sist medfører døden. Dette er en tung byrde å påføre legene.
Dødshjelp handler ikke om et verdig liv, men en verdig død. Og retten til selv å velge hvor mye smerter, hjelpeløshet, pustebesvær, sult og redsel man vil utholde før døden inntreffer.
I diskusjonen om dødshjelp trekker motstanderne frem skrekkelige ytterpunkt: Rasehygiene, drap av spebarn med handicap, drap av gamle sjenerte mennesker som ikke vil ligge noen til byrde. Dette er skremselspropaganda.
Det er fullt mulig å definere klare grenser. Grenser som gjør det ulovlig å avlive nyfødte barn, selv om de er hardt skadet. Som gjør det ulovlig å få hjelp til livsforkortelse hvis man ikke er dødssyk. Dermed blir det ikke et spørsmål om å velge dødshjelp av hensyn til travle familiemedlemmer eller høye offentlige utgifter til sykehjem. Det er også uproblematisk å gi leger reservasjonsrett i forhold til eutanasi.
I Nederland er eutanasi og hjelp til selvmord fortsatt ulovlig. Men loven om Terminering av liv etter forespørsel og assistert selvmord gir anledning til nødvendig bistand når visse fastsatte krav er oppfylt: Pasienten må være dødssyk, lidelsene utålelige, pasienten må ha bedt om dødshjelp gjentatte ganger, og to leger må ha godkjent den endelige behandlingen. Legen må også rapportere inn dødsårsaken med en redegjørelse for situasjonen og prosessen. Og ingen leger er pålagt å bidra til slik behandling/dødshjelp. Det finnes regionale nemder som går gjennom alle slike saker, og de vil reagere hvis det foregår overtramp.
Det er ingenting i de nederlandske erfaringene som tilsier at dette er et enkelt valg, eller at mulighetene for dødshjelp på noen måte misbrukes.
Når min tid kommer, ønsker jeg ikke å dø etter dagens norske lovverk. Jeg vil heller dø som en hund.
mandag 8. juni 2009
fredag 5. juni 2009
Hvem kjører drosjen?
Det har vært en rekke voldtekter og -forsøk i ekte drosjer, som skulle være kvinners tryggeste vei hjem. Men ett tema er ikke belyst/diskutert: Er det ekte drosjesjåfører som kjører bilene?
Det blir drosje til eller fra Stavanger sentrum etpar ganger i måneden på kveldstid. Svært sjelden blir vi blir kjørt av noen som faktisk kan veien. Resten av turene er med sjåfører som virker aldeles nye i byen.
Et par eksempler: Vi har bedt om å bli kjørt til Renaa Restauranter, Breigata og Oljemuseet - og opplevd at sjåførene ikke ante hvor noe av det det var. En sjåfør kjørte oss til jernbanestasjonen da vi ba om Kulturhuset! Når vi så skal hjem, sier vi gjerne Holbergsgaten, som burde være godt kjent. Men nei - vi må stadig vekk begynne med "kjør ut Madlaveien" og deretter dirigere sjåføren.
Det kan selvsagt hende at kjentmannsprøven er blitt en slags tippekonkurranse, og at noen klarer den etter lottometoden. Men jeg tror ikke det. En mer nærliggende forklaring er at disse sjåførene ikke har drosjelappen. De kjører "for en kompis" eller lignende.
Da hjelper det ikke at drosjesentralen påstår at de "alltid vet hvem som er på jobb", eller at det stilles krav (slik det har vært foreslått) om at de faste - ekte - sjåførene tar dna-prøve i tilfelle voldtekt. Siden det til og med er vanskelig å finne frem til hvem som formelt skulle ha kjørt bilen, må det være nær umulig å finne ut hvilken kompis som faktisk satt bak rattet. Og han har ihvertfall ikke avlagt noen dna-prøve.
Det må være mulig for drosjesentralen og politiet å finne frem til metoder for å sikre at den som sitter bak rattet er en kvalifisert person, registrert som sjåfør for angjeldende bil. I London har alle taxier store id-kort med utmerkede bilder av sjåføren. Der vet også sjåføren hvor du skal, i en by med over 5570 restauranter.
Også Londons drosjesjåfører tenker bare på én ting; så til de grader at hippocampus (som er hjernens senter for kart og orientering) vokser seg større på London cabbies enn på andre mennesker.
Det kan selvsagt hende at kjentmannsprøven er blitt en slags tippekonkurranse, og at noen klarer den etter lottometoden. Men jeg tror ikke det. En mer nærliggende forklaring er at disse sjåførene ikke har drosjelappen. De kjører "for en kompis" eller lignende.
Da hjelper det ikke at drosjesentralen påstår at de "alltid vet hvem som er på jobb", eller at det stilles krav (slik det har vært foreslått) om at de faste - ekte - sjåførene tar dna-prøve i tilfelle voldtekt. Siden det til og med er vanskelig å finne frem til hvem som formelt skulle ha kjørt bilen, må det være nær umulig å finne ut hvilken kompis som faktisk satt bak rattet. Og han har ihvertfall ikke avlagt noen dna-prøve.
Det må være mulig for drosjesentralen og politiet å finne frem til metoder for å sikre at den som sitter bak rattet er en kvalifisert person, registrert som sjåfør for angjeldende bil. I London har alle taxier store id-kort med utmerkede bilder av sjåføren. Der vet også sjåføren hvor du skal, i en by med over 5570 restauranter.
Også Londons drosjesjåfører tenker bare på én ting; så til de grader at hippocampus (som er hjernens senter for kart og orientering) vokser seg større på London cabbies enn på andre mennesker.
mandag 1. juni 2009
Sørlandsidyll
Mor raker gresset på hytta. Bikinien fra i forfjor passer fremdeles, myggen sover middag, og hun lar humla suse uforstyrret til neste blomst. Nedenfor på stien kommer et godt voksent par ruslende. Solen spiller lekende over den bare skallen hans, og hun har begynt å rødme over de fyldige skuldrene og på nesetippen.
- Nå har vi det godt! roper mor vennlig til sommerparet.
- Ja, det var fint i dag, svarer mannen.
Paret spaserer videre bortover stien. Vinden bærer oppover skråningen, og kvinnens lave stemme er lett hørbar.
- Kjenner du henne?
- Nei, jeg har aldri sett henne før.
- Hvorfor snakket hun til deg da?
- Hun ville vel bare være hyggelig.
- Da får du være hyggelig med henne også, da!
Mannen snur seg og ser seg litt hjelpeløst rundt. Så roper han halvhøyt
- Så fint det er med alle blomstene!
- Tusen takk skal du ha, roper mor tilbake.
Paret forsvinner rundt svingen. Mor undrer seg. Var kvinnen kanskje autist, og trengte å få situasjonen forklart, for så å finne ut hvilke sosiale normer som skulle anvendes? Antakelig.
Ti minutter senere har mor omsider rakt seg helt ned på stien. Med stor energi går hun løs på siste etappe. Plutselig blir hun oppmerksom på at det er folk bak henne. Hun snur seg og smiler. Paret er på tilbakevei. Ingen smiler, og ingen ser på mor, selv om hun faktisk blokkerer hele stien der hun står med raken på tvers.
- Unnskyld, jeg skal flytte meg, sier hun blidt til de to.
De går utenom i en så stor bue som den smale stien tillater. Så sier kvinnen med høy, klar sørlandsstemme:
- De sier at mange damer tenner på skallede menn.
Moralen?
a) Man skal ikke leve sammen med veldig sjalu mennesker. Livet er for kort.
b) Man skal være forsiktig med å snakke til fremmede menn(esker) i Agder, hvor familiemønsteret fremdeles er som på 1950-tallet, og kvinnene kanhende er urolige for å miste familiens eneste inntektskilde.
c) Alderen kan ha fart noenlunde pent med mor. Iallfall i motlys og -bakke (det er ikke dumt å la seg avfotografere på skrått nedenfra, heller).
Sommeren er tiden for optimisme, så vi går uten å nøle for moral C.
- Nå har vi det godt! roper mor vennlig til sommerparet.
- Ja, det var fint i dag, svarer mannen.
Paret spaserer videre bortover stien. Vinden bærer oppover skråningen, og kvinnens lave stemme er lett hørbar.
- Kjenner du henne?
- Nei, jeg har aldri sett henne før.
- Hvorfor snakket hun til deg da?
- Hun ville vel bare være hyggelig.
- Da får du være hyggelig med henne også, da!
Mannen snur seg og ser seg litt hjelpeløst rundt. Så roper han halvhøyt
- Så fint det er med alle blomstene!
- Tusen takk skal du ha, roper mor tilbake.
Paret forsvinner rundt svingen. Mor undrer seg. Var kvinnen kanskje autist, og trengte å få situasjonen forklart, for så å finne ut hvilke sosiale normer som skulle anvendes? Antakelig.
Ti minutter senere har mor omsider rakt seg helt ned på stien. Med stor energi går hun løs på siste etappe. Plutselig blir hun oppmerksom på at det er folk bak henne. Hun snur seg og smiler. Paret er på tilbakevei. Ingen smiler, og ingen ser på mor, selv om hun faktisk blokkerer hele stien der hun står med raken på tvers.
- Unnskyld, jeg skal flytte meg, sier hun blidt til de to.
De går utenom i en så stor bue som den smale stien tillater. Så sier kvinnen med høy, klar sørlandsstemme:
- De sier at mange damer tenner på skallede menn.
Moralen?
a) Man skal ikke leve sammen med veldig sjalu mennesker. Livet er for kort.
b) Man skal være forsiktig med å snakke til fremmede menn(esker) i Agder, hvor familiemønsteret fremdeles er som på 1950-tallet, og kvinnene kanhende er urolige for å miste familiens eneste inntektskilde.
c) Alderen kan ha fart noenlunde pent med mor. Iallfall i motlys og -bakke (det er ikke dumt å la seg avfotografere på skrått nedenfra, heller).
Sommeren er tiden for optimisme, så vi går uten å nøle for moral C.
søndag 10. mai 2009
It ain't necessarily so
Aftenbladet skriver at "dobbelt så mange universitetsfolk som ansatte i næringslivet for øvrig opplever mobbing på arbeidsplassen". Det kan selvsagt være riktig.
Men sikkert er det ikke. Undersøkelsen har ikke målt mobbing, den har målt hvor mange av de ansatte som sier at de har opplevd mobbing. Hva annet en mye faktisk mobbing kan ligge bak dette resultatet?
Flere ting kan tenkes:
Men sikkert er det ikke. Undersøkelsen har ikke målt mobbing, den har målt hvor mange av de ansatte som sier at de har opplevd mobbing. Hva annet en mye faktisk mobbing kan ligge bak dette resultatet?
Flere ting kan tenkes:
- Ulike definisjoner av ordet mobbing i ulike samfunnsgrupper. Det er ikke sikkert at universitetsansatte tolker eller bruker ordet slik flertallet gjør.
- Ulike forventninger til arbeidsmiljøet. Kanskje har universitetsansatte høyere forventninger til sine kolleger og ledere enn andre yrkesgrupper har. Kanskje har de - mer enn andre - et selvbilde som tilsier at de burde behandles med høflighet og vennlighet, og dermed blir de ekstra skuffet når hverdagen er litt trist.
- Ulik toleranse for motgang. En målbevisst akademiker som stadig blir motarbeidet kan oppleve det som urimelig og stressende. Da er det kanhende enklere å personliggjøre konflikten ("han mobber meg!") enn å erkjenne at man selv ikke er flink nok, ikke argumenterer godt nok, eller ikke har de beste prosjektene.
Wikipedia og Arbeidstilsynet definerer mobbing slik:
Det er mobbing når en person gjentatte ganger og over tid utsettes for negative handlinger. Dette kan dreie seg om trakassering, plaging, utfrysing, sårende erting o.l. Det er typisk for situasjonen at offeret ikke er i stand til å forsvare seg.
Dersom partene som står mot hverandre er like sterke eller det handler om enkeltstående episoder, defineres det ikke som mobbing.
Leymann: Psychological terror or mobbing in working life involves hostile and unethical communication which is directed in a systematic manner by one or more individuals, mainly toward one individual, who, due to mobbing, is pushed into a helpless and defenseless position and held there by means of continuing mobbing activities. These actions occur on a very frequent basis (statistical definition: at least once a week) and over a long period of time (statistical definition: at least six months´ duration). Because of the high frequency and long duration of hostile behavior, this maltreatment results in considerable mental, psychosomatic and social misery.
Det KAN hende at over 12 prosent av de vitenskapelig ansatte har det slik. Men det er slett ikke sikkert.
Smil, damer
For menn smiler ikke uten grunn.
Bildene her er fra partienes nettsider, slik de velger å presentere partilederne. Ta en kikk på de offisielle bildene av regjeringen. Alle har åpenbart fått beskjed om å se positive ut på bildene. Men hvis vi ser på hvem som smiler bredt nok til at tennene er synlige, får vi dette resultatet:
Mannlige statsråder
Smil med tenner: 5
Lukket munn: 5
Kvinnelige statsråder
Smil med tenner: 8
Lukket munn: 1
Noen smiler, noen blir smilt til
Kvinner smiler ofte og mye. Det har vært gjort en del forskning rundt temaet, og resultatene er ensartet. Kvinner smiler mye mer enn menn, og de smiler bredere. Mens menn mottar flere smil enn kvinner gjør, fra begge kjønn.
Når kvinner stiller opp på bilder, smiler kvinner i lederposisjoner enda bredere enn kvinner flest. Det samme er ikke tilfelle for mannlige ledere. Forøvrig mottar ledere og dominante personer langt flere smil enn underordnede gjør.
Hva er et smil?
Smilet er sjelden et uttrykk for humor. Det er primært et sosialt signal som indikerer velvilje, undergivenhet, forståelse, aksept og/eller liking. Derigjennom er smilet en sosial reguleringsmekanisme som fungerer til å fordele ressurser, justere styrkeforhold, og belønne mennesker.Så kan man da gjøre seg sine tanker om årsaken til at kvinner smiler så mye mer enn menn. Eller til at menn smiler så sjelden.
Jeg jobbet en periode bak en bardisk. Litt usikker på hva som var adferdsnormen der, kopierte jeg de andre bartenderne. De var alle menn. Jeg husker godt en kunde som lente seg på disken første kvelden og utbrøt høyt: "Du dama! hva er det du er så j.... sur for?"
søndag 8. mars 2009
Umoralsk høy moral
Motstanderne av organisert heroinutdeling har mange pene tanker:
Vi burde ha bedre LAR-tilbud, inkl lavterskelvarianter. Vi burde ha rusakutt i Oslo, mobilt overdoseteam (i Oslo), døgnåpent servicesenter for misbrukere (også i Oslo). Vi burde gi rusavhengige gode væresteder, tilpassede boliger, enkle jobber. Vi burde ha bedre oppsøkende virksomhet, bedre ettervern, flere sosialpedagogiske behandlingstilbud. Vi burde behandle misbrukerne med respekt, se på dem som hele mennesker, sørge for at de får bolig, mat, helsehjelp, familie, nære relasjoner, et sted å være, arbeid eller annen meningsfylt aktivitet.
Jadda, jadda, jadda.
Det ovenstående er en oppsummering av en velmenende kronikk av Dag Endal i Klassekampen den 4.mars. Og alt sammen ville vært riktig hyggelig, hvis vi hadde fått det til. Not bloody likely. Isteden står slike flotte idealer i veien for de reelle mulighetene vi har.
Man dør ikke av å bruke heroin. Det er en gigantisk misforståelse å tro at selve rusmiddelet forårsaker død og elendighet. Professor dr.med. Jørgen G. Bramness, forskningsleder ved Senter for rus- og avhengighetsforskning, svarer følgende på spørsmål om heroin ødelegger kroppen til brukeren:
- Nei, det er det faktisk ikke grunn til å hevde. Morfinstoffer i ren form er bemerkelsesverdig lite prøvende for organismen.
Heroinister skades av blandingsmisbruk, at de bruker andre stoffer i tillegg til heroin for å styrke effekten. De dør av sykdommer fra skitne sprøyter, de dør av overdoser, og de dør langsomt av dårlig kosthold, elendig helsehjelp, vold og kulde. Men den som bruker rent, kontrollert stoff, rene sprøyter, og har penger nok til hus, mat og vanlig helsestell, kan klare seg aldeles utmerket gjennom et langt liv.
Hvorfor er det da så om å gjøre å få folk til å slutte med rus?
Hvorfor må en LAR-bruker, som i utgangspunktet gjerne har en sterk hang til rus, holde seg unna stoffer som resten av oss kan bruke ustraffet? Hva er det som er så truende med rus?
Ja, jeg blir redd med tanken på at en rusmisbruker skal stoppe meg på gata og forlange noe av meg. Eller slå meg ned i parken, eller trenge seg inn i huset mitt og ta noe. Det er skummelt. Jeg skulle ønske problemstillingen ikke eksisterte. Og det behøver den ikke gjøre, heller.
Vi har 18.000 – 20.000 sprøytenarkomane i Norge. Mange av disse er i utgangspunktet ensomme, redde, skadede, dårlig tilpasset, psykisk ustabile, ute av stand til å leve det vi gjerne kaller et ”normalt” liv. Og mange av dem føler seg bare ok når de får anledning til å ruse seg, enten det er på nikotin, alkohol, cannabis, beroligende midler, stimulerende midler, opiater… Det er liten grunn til å tro at de fleste av disse vil klare å leve nykter. Eller ønske å gjøre det. Derfor må vi velge en annen løsning.
Dette er problemet.
- På individnivå: Det er uverdig og galt å måtte leve i den ytterste fattigdom og elendighet bare fordi rusen er så kostbar at alle pengene man kan skrape sammen, går med til stoff. Det er ravende galt at folk skal dø av overdoser fordi de ikke får rent stoff, eller fordi de ikke har nok, så de må lage farlige stoffkombinasjoner for å oppnå ønsket effekt. Det er like galt at folk må dø av skitne sprøyter.
- På samfunnsnivå: Brukerne blir prostituerte og kriminelle for å skaffe penger. Det skaper utrygghet. Det er også svært ressursødende, både fordi verdier blir ødelagt ved innbrudd og annen kriminell adferd, og fordi politi og rettsvesen må bruke store ressurser på å forfølge virksomheten. Helsevesenet får også ekstra arbeid og kostnader.
- På globalt nivå: Så lenge brukerne betaler enorme beløp for stoffet, vil produsent- og salgs-organisasjonene blomstre. Money talks. Dermed øker presset på å rekruttere nye brukere. Mange selger for å finansiere eget forbruk, og disse bidrar ytterligere til å øke markedet. En meget lønnsom sirkel.
Dette er en løsning.
Bryt sirkelen. Hvis ren, kontrollert heroin leveres av helsevesenet, blir det lite penger å hente for den organiserte pushingen. Rekruttering blir nesten meningsløst hvis kundene går over til helsevesenet så snart de er etablerte brukere.
Legg vekk moralen og tenk på det som en hvilken som helst annen vare. Ville du kjørt en ubekvem omvei for å kjøpe en overpriset bensinstasjonpølse hvis du kunne få et gratis måltid på en god restaurant isteden?
Hvis samfunnet ønsket å stoppe pølsesalget på bensinstasjoner, kunne vi prøve å overtale folk til å slutte å handle der. Vi kunne moralisere om salt, blodtrykk, kolesterol og overvekt. Hmmm. Er det ikke nettopp det vi har gjort de siste tjue årene, mens pølsesalget har gått til himmels?
Eller vi kunne tilby god, sunn og delikat mat, gratis utlevert i innkjørselen til bensinstasjonen.
Og her er moralen.
Det er veldig leit – det er helt forjævlig – at så mange mennesker er ensomme, traumatisert, ustabile, ute av stand til å leve et godt liv. Selvfølgelig burde alle ha ”bolig, mat, helsehjelp, familie, nære relasjoner, et sted å være, arbeid eller annen meningsfylt aktivitet”. Og det må samfunnet ta alvorlig.
Men det er ikke nødvendig å velge en strategi som primært holder liv i narkotikaindustrien, samtidig som brukerne lever som utstøtte og dør helt unødig. Sirkelen må brytes der den er svakest, og det er på inntektssiden for produsenter og langere. Ingen omsetning/inntekt vil etterhvert føre til få eller ingen utsalgssteder.
Og hvis noen av ulike grunner ønsker å ruse seg på noe annet enn rødvin – kanskje endatil hver eneste dag i uken – så får det være greit. Det har vi faktisk ikke noe med.
Vi burde ha bedre LAR-tilbud, inkl lavterskelvarianter. Vi burde ha rusakutt i Oslo, mobilt overdoseteam (i Oslo), døgnåpent servicesenter for misbrukere (også i Oslo). Vi burde gi rusavhengige gode væresteder, tilpassede boliger, enkle jobber. Vi burde ha bedre oppsøkende virksomhet, bedre ettervern, flere sosialpedagogiske behandlingstilbud. Vi burde behandle misbrukerne med respekt, se på dem som hele mennesker, sørge for at de får bolig, mat, helsehjelp, familie, nære relasjoner, et sted å være, arbeid eller annen meningsfylt aktivitet.
Jadda, jadda, jadda.
Det ovenstående er en oppsummering av en velmenende kronikk av Dag Endal i Klassekampen den 4.mars. Og alt sammen ville vært riktig hyggelig, hvis vi hadde fått det til. Not bloody likely. Isteden står slike flotte idealer i veien for de reelle mulighetene vi har.
Man dør ikke av å bruke heroin. Det er en gigantisk misforståelse å tro at selve rusmiddelet forårsaker død og elendighet. Professor dr.med. Jørgen G. Bramness, forskningsleder ved Senter for rus- og avhengighetsforskning, svarer følgende på spørsmål om heroin ødelegger kroppen til brukeren:
- Nei, det er det faktisk ikke grunn til å hevde. Morfinstoffer i ren form er bemerkelsesverdig lite prøvende for organismen.
Heroinister skades av blandingsmisbruk, at de bruker andre stoffer i tillegg til heroin for å styrke effekten. De dør av sykdommer fra skitne sprøyter, de dør av overdoser, og de dør langsomt av dårlig kosthold, elendig helsehjelp, vold og kulde. Men den som bruker rent, kontrollert stoff, rene sprøyter, og har penger nok til hus, mat og vanlig helsestell, kan klare seg aldeles utmerket gjennom et langt liv.
Hvorfor er det da så om å gjøre å få folk til å slutte med rus?
Hvorfor må en LAR-bruker, som i utgangspunktet gjerne har en sterk hang til rus, holde seg unna stoffer som resten av oss kan bruke ustraffet? Hva er det som er så truende med rus?
Ja, jeg blir redd med tanken på at en rusmisbruker skal stoppe meg på gata og forlange noe av meg. Eller slå meg ned i parken, eller trenge seg inn i huset mitt og ta noe. Det er skummelt. Jeg skulle ønske problemstillingen ikke eksisterte. Og det behøver den ikke gjøre, heller.
Vi har 18.000 – 20.000 sprøytenarkomane i Norge. Mange av disse er i utgangspunktet ensomme, redde, skadede, dårlig tilpasset, psykisk ustabile, ute av stand til å leve det vi gjerne kaller et ”normalt” liv. Og mange av dem føler seg bare ok når de får anledning til å ruse seg, enten det er på nikotin, alkohol, cannabis, beroligende midler, stimulerende midler, opiater… Det er liten grunn til å tro at de fleste av disse vil klare å leve nykter. Eller ønske å gjøre det. Derfor må vi velge en annen løsning.
Dette er problemet.
- På individnivå: Det er uverdig og galt å måtte leve i den ytterste fattigdom og elendighet bare fordi rusen er så kostbar at alle pengene man kan skrape sammen, går med til stoff. Det er ravende galt at folk skal dø av overdoser fordi de ikke får rent stoff, eller fordi de ikke har nok, så de må lage farlige stoffkombinasjoner for å oppnå ønsket effekt. Det er like galt at folk må dø av skitne sprøyter.
- På samfunnsnivå: Brukerne blir prostituerte og kriminelle for å skaffe penger. Det skaper utrygghet. Det er også svært ressursødende, både fordi verdier blir ødelagt ved innbrudd og annen kriminell adferd, og fordi politi og rettsvesen må bruke store ressurser på å forfølge virksomheten. Helsevesenet får også ekstra arbeid og kostnader.
- På globalt nivå: Så lenge brukerne betaler enorme beløp for stoffet, vil produsent- og salgs-organisasjonene blomstre. Money talks. Dermed øker presset på å rekruttere nye brukere. Mange selger for å finansiere eget forbruk, og disse bidrar ytterligere til å øke markedet. En meget lønnsom sirkel.
Dette er en løsning.
Bryt sirkelen. Hvis ren, kontrollert heroin leveres av helsevesenet, blir det lite penger å hente for den organiserte pushingen. Rekruttering blir nesten meningsløst hvis kundene går over til helsevesenet så snart de er etablerte brukere.
Legg vekk moralen og tenk på det som en hvilken som helst annen vare. Ville du kjørt en ubekvem omvei for å kjøpe en overpriset bensinstasjonpølse hvis du kunne få et gratis måltid på en god restaurant isteden?
Hvis samfunnet ønsket å stoppe pølsesalget på bensinstasjoner, kunne vi prøve å overtale folk til å slutte å handle der. Vi kunne moralisere om salt, blodtrykk, kolesterol og overvekt. Hmmm. Er det ikke nettopp det vi har gjort de siste tjue årene, mens pølsesalget har gått til himmels?
Eller vi kunne tilby god, sunn og delikat mat, gratis utlevert i innkjørselen til bensinstasjonen.
Og her er moralen.
Det er veldig leit – det er helt forjævlig – at så mange mennesker er ensomme, traumatisert, ustabile, ute av stand til å leve et godt liv. Selvfølgelig burde alle ha ”bolig, mat, helsehjelp, familie, nære relasjoner, et sted å være, arbeid eller annen meningsfylt aktivitet”. Og det må samfunnet ta alvorlig.
Men det er ikke nødvendig å velge en strategi som primært holder liv i narkotikaindustrien, samtidig som brukerne lever som utstøtte og dør helt unødig. Sirkelen må brytes der den er svakest, og det er på inntektssiden for produsenter og langere. Ingen omsetning/inntekt vil etterhvert føre til få eller ingen utsalgssteder.
Og hvis noen av ulike grunner ønsker å ruse seg på noe annet enn rødvin – kanskje endatil hver eneste dag i uken – så får det være greit. Det har vi faktisk ikke noe med.
tirsdag 3. mars 2009
Illusjonen om "lystårn" på Torjå (nei, ikke illuminasjonen)
Torget er oppe til debatt. Og da dukker glasstårnet - lystårnet! - opp igjen.
"- Det viktigste av alt er å få på plass Tusenårstårnet. Det bygget skal være dreiningspunktet. Uten tårnbygget er ikke Torget ferdig", sier sjefsarktitekt Turid Haaland i Stavanger Kommune til Aftenbladet, som fortsetter:
"Tårnbygget var planlagt på toppen av Kongsgårdbakken, på hjørnet nedenfor Romsøegården. Det er omtalt som et glasstårn og et lystårn."
Det stemmer aldeles. Aftenbladet beskrev det slik for fire år siden:
"Et luftig Lystårn flyr høyt mot 2008
Lystårnet ved Tusenårsstedet er et lite skritt nærmere virkelighetens verden. Men planene og visjonene er fortsatt luftige som en ørn i flukt. Og en ørn flyr høyt og langt, men den lander - til slutt."
Stavanger-Sentrum-direktør Karl Jan Søyland savner også tårnet. "Han har ett ankepunkt [om torget]:
- Belysningen er for dårlig. I «Piazza Siddisi» lå det planer om et glassbygg, et lystårn på toppen av Kongsgårdbakken. Hvis ikke det kommer må vi sørge for belysning av Torget på en annen måte, sier Karl Jan Søyland." Søyland satt forøvrig i juryen for Tusenårsplassen, som syntes "lystårnet" var en god ide.
Her er et av bildene som arkitekt-gruppen la frem for juryen, og som de baserte sin oppfatning på:
Her fremgår det tydelig at tårnet, som står på hjørnet av Romsøegården, stråler som et utenomjordisk lasersverd. Fantastisk!
"- Det viktigste av alt er å få på plass Tusenårstårnet. Det bygget skal være dreiningspunktet. Uten tårnbygget er ikke Torget ferdig", sier sjefsarktitekt Turid Haaland i Stavanger Kommune til Aftenbladet, som fortsetter:
"Tårnbygget var planlagt på toppen av Kongsgårdbakken, på hjørnet nedenfor Romsøegården. Det er omtalt som et glasstårn og et lystårn."
Det stemmer aldeles. Aftenbladet beskrev det slik for fire år siden:
"Et luftig Lystårn flyr høyt mot 2008
Lystårnet ved Tusenårsstedet er et lite skritt nærmere virkelighetens verden. Men planene og visjonene er fortsatt luftige som en ørn i flukt. Og en ørn flyr høyt og langt, men den lander - til slutt."
Stavanger-Sentrum-direktør Karl Jan Søyland savner også tårnet. "Han har ett ankepunkt [om torget]:
- Belysningen er for dårlig. I «Piazza Siddisi» lå det planer om et glassbygg, et lystårn på toppen av Kongsgårdbakken. Hvis ikke det kommer må vi sørge for belysning av Torget på en annen måte, sier Karl Jan Søyland." Søyland satt forøvrig i juryen for Tusenårsplassen, som syntes "lystårnet" var en god ide.
Her er et av bildene som arkitekt-gruppen la frem for juryen, og som de baserte sin oppfatning på:
Her fremgår det tydelig at tårnet, som står på hjørnet av Romsøegården, stråler som et utenomjordisk lasersverd. Fantastisk!
Vent litt - det gjør fasaden til Sparebank1, også. Men det stemmer da ikke?
Jeg har ingen innsigelser mot at noen bygger ut hjørnet ved Romsøegården. Bygg ivei. Men jeg har to innsigelser mot de fremlagte planene og forestillingene rundt disse.
Først: Det blir ikke noe "lystårn". Det blir et ganske alminnelig høyt bygg med mye vinduer. Litt høyere enn Ankerbygget, to-tre etasjer høyere enn Romsøegården, høyt og smalt. Om dagen vil det se ut som et hvilket som helst annet høyt hjørnebygg. Når det er mørkt, vil det se ut som et opplyst kontorbygg på hjørnet. Forutsatt at lyset står på om natten.
Og det tar oss til innsigelse nummer to. Glassbygg er miljøverstinger. Selv om teknologien blir stadig bedre, vil glassfasader aldri isolere like godt som vegger. Om sommeren må de kjøles ned (alternativt kan man dyrke tomater der), om vinteren trenger de ekstra energi for å holde varmen. Hvis lyset skal stå på hele døgnet i tillegg, er dette et elendig eksempel for oss andre - skoler, forretningsbygg og privathjem - som prøver å spare energi.
En by som vil fremstå som fremtidsrettet og miljøfokusert bør ikke oppmuntre til denslags.
Tilsist punkt tre (av to): Hva skal det være i bygningen?
Opprinnelig tenkte man seg «Vindu mot verden» i de tre nederste etasjene, med Aftenbladet, TV-Vest, Universitetet, Lyse Energi og Telenor som aktuelle aktører. I 4. etasje tenkte man seg et informasjonskontor for hele regionen, samt billettsentral. I 5. etasje så man for seg et EU-kontor, drevet av fylkeskommunen, FNs Stavanger-kontor, drevet av Kirkens Nødhjelp og et kontor for Kapittel, drevet av Worldview Rights. 8. etasje ble kalt «Byens Show room», og der så man for seg at aktører i næringslivet vil etablere seg. I toppetasjen planla man byens flotteste restaurant og en uformell student- og ungdomskafé.
Dette høres fint ut. Bortsett fra at de aller fleste av disse aktørene er godt utstyrt med husrom allerede, og noen av dem er særdeles lite aktuelle. For å blande inn noe litt usaklig:
Aftenbladet skrev februar 2005: "Sentralt i prosjektet står Point of Peace. Det er et prosjekt som ble etablert som egen stiftelse for noen år siden. Initiativtakere er Nobel Fredsprisvinners Oppfølgingsfond og Melvær & Lien. Rune Hersvik i Worldview Rights er sentral i prosjektet. I dag er Point of Peace fusjonert med Kirkens Nødhjelp. I øyeblikket er det kun denne organisasjonen som har sagt at den vil inn i Lystårnet."
Siden er det heller ikke blitt så mange. Litteraturhus? Kanskje. Kielland-hus? Neppe. Da blir det kontorer, da... og sistemann slukker lyset når han går.
fredag 27. februar 2009
Plump, plumpere, Finansavisen.
Noen i omgangskretsen til Finansavisen har kjøpt =Oslo. Det er prisverdig.
I bladet er det et intervju med Knut og Jørgen, som bor permanent på Sandbakken Camping. Knut i en campingvogn, Jørgen i en gammel buss. De har en prat rundt fjernsynet, og kommer blant annet innom børsnedgangen.
Finansavisen har en ”morsom” bakside. De bytter åpenbart baksideredaktør fra tid til annen. Lenge var dette en fenomenalt plump person som benyttet enhver unnskyldning til å trykke nærbilder av store bryster: Kjønnskvotering i styrerommet? Store fordeler! – bilde av Aylar.
Deretter fulgte en velsignet periode med en oppegående og tidvis ganske morsom baksideredaktør. Men nylig fant avisen tilbake til sitt gamle nivå. Fra gårsdagens avis sakses Finansavisens behandling av kommentarene fra to menn som i en årrekke har levd mer eller mindre på gaten:
Nå ler de av deg
Finanskrisen snur opp ned på det meste. Mens det tidligere var sånn at samfunnets bedrestilte lo eller rynket på nesen av de fattige og utstøtte, koser nå UFBerne (Uten Fast Bopel) seg med ofrene for finanskrisen.
Bladet =Oslo har besøkt to av dem, Knut og Jørgen, som bor i en campingvogn på Sandbakken Camping i Ytre Enebakk:
- Har børsen åpna ennå, lurer Jørgen.
Knut ser på klokka.
- Jo, den har åpna nå.
- Han Jørgen gleder seg over at børsen stuper, sier Knut.
Jørgen nikker.
- Jeg gjør det. Veldig. De er selvgode og syns de er flinke bare fordi de har fulgt standardmåten. Jeg håper de kan få seg en trøkk i trynet.
Slapp av, Jørgen. Finanskriseofrene har fått seg en solid smekk for lenge siden. Men bare vent til børsen snur i 2013 (eller 2020 eller når det var). Da skal vi le igjen!
-----------
Plutselig er man totalt og fullstendig enig i Jørgens vurdering av finansmiljøet.
Jørgen og hunden avbildet i =Oslo:
I bladet er det et intervju med Knut og Jørgen, som bor permanent på Sandbakken Camping. Knut i en campingvogn, Jørgen i en gammel buss. De har en prat rundt fjernsynet, og kommer blant annet innom børsnedgangen.
Finansavisen har en ”morsom” bakside. De bytter åpenbart baksideredaktør fra tid til annen. Lenge var dette en fenomenalt plump person som benyttet enhver unnskyldning til å trykke nærbilder av store bryster: Kjønnskvotering i styrerommet? Store fordeler! – bilde av Aylar.
Deretter fulgte en velsignet periode med en oppegående og tidvis ganske morsom baksideredaktør. Men nylig fant avisen tilbake til sitt gamle nivå. Fra gårsdagens avis sakses Finansavisens behandling av kommentarene fra to menn som i en årrekke har levd mer eller mindre på gaten:
Nå ler de av degFinanskrisen snur opp ned på det meste. Mens det tidligere var sånn at samfunnets bedrestilte lo eller rynket på nesen av de fattige og utstøtte, koser nå UFBerne (Uten Fast Bopel) seg med ofrene for finanskrisen.
Bladet =Oslo har besøkt to av dem, Knut og Jørgen, som bor i en campingvogn på Sandbakken Camping i Ytre Enebakk:
- Har børsen åpna ennå, lurer Jørgen.
Knut ser på klokka.
- Jo, den har åpna nå.
- Han Jørgen gleder seg over at børsen stuper, sier Knut.
Jørgen nikker.
- Jeg gjør det. Veldig. De er selvgode og syns de er flinke bare fordi de har fulgt standardmåten. Jeg håper de kan få seg en trøkk i trynet.
Slapp av, Jørgen. Finanskriseofrene har fått seg en solid smekk for lenge siden. Men bare vent til børsen snur i 2013 (eller 2020 eller når det var). Da skal vi le igjen!
-----------
Plutselig er man totalt og fullstendig enig i Jørgens vurdering av finansmiljøet.
Jørgen og hunden avbildet i =Oslo:
tirsdag 24. februar 2009
Den abstrakte arbeidsgiver
Advarsel: Dette er et langt og nokså sutrete innlegg om kravene som stilles til bedrifter/arbeidsgivere om å tåle ansattes fravær.
96% av alle norske bedrifter har færre enn 50 ansatte. Politikere, journalister og byråkrater forstår neppe hva det betyr når de krever at arbeidsgivere skal tilrettelegge for permisjoner og fravær.
Lørdag 13.september 2008 falt avisene over hverandre i iver etter å kritisere unnfalne arbeidsgivere. Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) framla en rapport om konsekvenser av foreldrepermisjon. Klassekampen påpekte at karrieren vinner på at arbeidstakeren holder seg på jobb. Mye skal skyldes arbeidsgivernes tilsynelatende problematiske holdning til svangerskap og småbarn.
En forsker ved AFI, Sigtona Halrynjo, sier blant annet:
- Ut fra de intervjuene vi har gjort, virker det som at arbeidsgiver blir skuffet og oppgitt over at en man har regnet med på jobben skal ta permisjon.
Tenke seg til! Eller – tenk at du har funnet en flink maler som skal komme neste uke og male huset ditt. En herlig dagmamma som barnet ditt gleder seg til å møte hver morgen. Eller en saksbehandler hos NAV som faktisk forstår hvilke problemer du står overfor. Og så forsvinner vedkommende for et halvt år. Blir du glad på vedkommendes vegne? Kanskje. Blir du skuffet og oppgitt? Ganske sikkert!
Men arbeidsgivere skal tilrettelegge og likebehandle, uten å være det minste skuffet eller oppgitt over situasjonen.
Nesten alle bedrifter er små
Det er på sin plass å se nærmere på arbeidsgivere og arbeidsplassene de skal holde i gang. I juli 2008 var det i Norge 177 552 bedrifter med ansatte. Av disse hadde 7 027 bedrifter over 50 ansatte. Hele 170 525 bedrifter, 96% av totalen, hadde færre enn 50 ansatte.
Vårt firma har omtrent 350 ansatte fordelt på 12 bedrifter. Vi er solide representanter for den typiske norske bedrift. Våre daglige ledere gjør sitt ytterste for å tilrettelegge for ansatte som får barn, blir sykemeldt, er helt eller delvis uføre, må attføres eller på andre måter få nye oppgaver. Uten å mene å legge en eneste småstein til byrden for våre flotte folk, som av ulike årsaker trenger tilrettelegging: Det er ikke alltid like enkelt!
Små bedrifter er spesialiserte
Våre ansatte er fagfolk. Høyt kompetente, spesialiserte arbeidstakere med klare ansvarsområder. De kan ikke bare tre inn i hverandres sted. En typisk norsk bilforhandler har rundt tre-fire selgere, tre kundemottakere, fire på delelageret, ti mekanikere med ulik spisskompetanse og noen få i administrasjonen. Hvis en kundemottaker går i permisjon et halvt år, kan vi ikke bare ta noen fra verksted eller delelager. Da ender vi opp med både en dårlig kundemottaker og personellmangel et annet sted. Alle har en jobb som må gjøres, og alle må være dyktige til sine oppgaver.
Langt mellom gode vikarer
Det står ikke køer av flinke arbeidsledige fagfolk som venter på å få en kortvarig vikarjobb. Resultatet blir at våre øvrige ansatte må jobbe ekstra, jobbe fortere, flytte ferier… mens vi fyller gapene med de vikarene vi klarer å spore opp. Eller jobbene må stå ledige så lenge. Dette er kjente situasjoner både i bilbransjen og i resten av næringslivet.
Men tydeligvis ikke blant politikere, statsadministrasjon eller media. Tør jeg antyde at de fleste av disse jobber i ganske store bedrifter eller organisasjoner, med nok slakk til at fravær relativt enkelt kan dekkes opp internt?
Det ser slik ut. Det ble stor oppstandelse da Valla ble litt ”oppgitt” over Yssens svangerskap. Valla hadde regnet med Yssen i jobbsammenheng; media mente hun isteden, med et stort smil, begeistret burde satt i gang med tilrettelegging. Hva nå det skulle ha betydd.
Henges ut i avisene
Dagbladets Magasinet hentet lørdag 13.september frem lyskasterne for å fremstille to navngitte norske firma i Valla-belysning. Først ble Cubus slaktet for at de i august ikke fornyet kontrakten med en ekstrahjelp. Hun var gravid, hadde bekkenløsning og var sykmeldt ut hele september.
Cubus-butikker har fem-seks personer på jobb til enhver tid. Hvis en er borte blir det fort merkbart for de andre. Derfor har de ringevikarer og ekstrahjelper, folk som kan komme på kort varsel og jobbe ujevne dager og tider. Da blir ikke sykmeldte gravide med bekkenløsning førstevalget. Man kan forstå at bedriften ikke fornyet kontrakten da den utløp.
Neste eksempel i Magasinet fremstiller en kvinne som var innstilt på førsteplass som ny daglig leder for Via reisebyrå i Alta. Det var i oktober. Hun hadde meldt ifra at hun ikke kan begynne før til våren pga sin gamle jobb. Så oppdager hun at hun er gravid, og gir beskjed. Big surprise: Hun fikk ikke jobben, styret valgte en annen. Styret stod antakelig foran dette valget: Vi kan ansette en veldig god kandidat, som kan begynne i beste fall om et år, muligens senere. Eller vi kan ansette en nesten like god kandidat, som kan begynne om et par måneder. Jeg lar meg forbløffe: Journalisten mener at dette er et godt eksempel på diskriminering!
Ifølge nettsidene til Via har reisebyrået i Alta 13 ansatte. Vi snakker ikke om et stort firma som kan rokere ledere eller fordele oppgavene blant de øvrige i ledergruppa. Vi snakker om en ganske bitte liten bedrift som helt sikkert trengte en daglig leder på plass så snart som mulig. Og den oppgaven ivaretok styret, helt etter boka.
Uforstand hos makta
TV2 har over 700 ansatte totalt sett, NRK har over tre tusen, de fire store avisene i Media Norge har ca 500 ansatte hver. Og Dagbladet har noen hundre ansatte. Det kan nevnes at NAV, som er svært opptatt av tilrettelegging, har ca 14.600 ansatte. Selv med ca 145 kontorer/kundesentre gir det over 100 personer pr kontor i snitt.
Det er godt mulig at mange politikere, byråkrater og journalister mangler både erfaring med og innsikt i de problemstillingene som eksisterer i næringslivet for øvrig. De har i liten grad jobbet i bedrifter med under 50 ansatte. Reglene for næringslivet skapes, håndheves og omtales ut fra et idealbilde av en Arbeidsgiver som har nesten endeløse ressurser og med letthet kan omfordele oppgavene internt.
Hvor lenge tar kundene børa?
Normalbedriften i Norge kan ikke bare flytte rundt på arbeidstakere når noen er borte. Langvarig fravær er vanskelig å håndtere. Konsekvensen er at kundene møter lenger ventetid, ukjente kundebehandlere, og kan få dårligere varer eller tjenester enn de forventer. Kunder synes ikke slikt er ålreit, heller ikke når de selv er journalister, byråkrater eller politikere.
Hvor lenge kan bedriften drive med misfornøyde kunder? Det er spørsmålet 96% av alle arbeidsgivere må stille seg i møte med uventede permisjoner. Det er ikke rart de kan bli litt oppgitt.
96% av alle norske bedrifter har færre enn 50 ansatte. Politikere, journalister og byråkrater forstår neppe hva det betyr når de krever at arbeidsgivere skal tilrettelegge for permisjoner og fravær.
Lørdag 13.september 2008 falt avisene over hverandre i iver etter å kritisere unnfalne arbeidsgivere. Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) framla en rapport om konsekvenser av foreldrepermisjon. Klassekampen påpekte at karrieren vinner på at arbeidstakeren holder seg på jobb. Mye skal skyldes arbeidsgivernes tilsynelatende problematiske holdning til svangerskap og småbarn.
En forsker ved AFI, Sigtona Halrynjo, sier blant annet:
- Ut fra de intervjuene vi har gjort, virker det som at arbeidsgiver blir skuffet og oppgitt over at en man har regnet med på jobben skal ta permisjon.
Tenke seg til! Eller – tenk at du har funnet en flink maler som skal komme neste uke og male huset ditt. En herlig dagmamma som barnet ditt gleder seg til å møte hver morgen. Eller en saksbehandler hos NAV som faktisk forstår hvilke problemer du står overfor. Og så forsvinner vedkommende for et halvt år. Blir du glad på vedkommendes vegne? Kanskje. Blir du skuffet og oppgitt? Ganske sikkert!
Men arbeidsgivere skal tilrettelegge og likebehandle, uten å være det minste skuffet eller oppgitt over situasjonen.
Nesten alle bedrifter er små
Det er på sin plass å se nærmere på arbeidsgivere og arbeidsplassene de skal holde i gang. I juli 2008 var det i Norge 177 552 bedrifter med ansatte. Av disse hadde 7 027 bedrifter over 50 ansatte. Hele 170 525 bedrifter, 96% av totalen, hadde færre enn 50 ansatte.
Vårt firma har omtrent 350 ansatte fordelt på 12 bedrifter. Vi er solide representanter for den typiske norske bedrift. Våre daglige ledere gjør sitt ytterste for å tilrettelegge for ansatte som får barn, blir sykemeldt, er helt eller delvis uføre, må attføres eller på andre måter få nye oppgaver. Uten å mene å legge en eneste småstein til byrden for våre flotte folk, som av ulike årsaker trenger tilrettelegging: Det er ikke alltid like enkelt!
Små bedrifter er spesialiserte
Våre ansatte er fagfolk. Høyt kompetente, spesialiserte arbeidstakere med klare ansvarsområder. De kan ikke bare tre inn i hverandres sted. En typisk norsk bilforhandler har rundt tre-fire selgere, tre kundemottakere, fire på delelageret, ti mekanikere med ulik spisskompetanse og noen få i administrasjonen. Hvis en kundemottaker går i permisjon et halvt år, kan vi ikke bare ta noen fra verksted eller delelager. Da ender vi opp med både en dårlig kundemottaker og personellmangel et annet sted. Alle har en jobb som må gjøres, og alle må være dyktige til sine oppgaver.
Langt mellom gode vikarer
Det står ikke køer av flinke arbeidsledige fagfolk som venter på å få en kortvarig vikarjobb. Resultatet blir at våre øvrige ansatte må jobbe ekstra, jobbe fortere, flytte ferier… mens vi fyller gapene med de vikarene vi klarer å spore opp. Eller jobbene må stå ledige så lenge. Dette er kjente situasjoner både i bilbransjen og i resten av næringslivet.
Men tydeligvis ikke blant politikere, statsadministrasjon eller media. Tør jeg antyde at de fleste av disse jobber i ganske store bedrifter eller organisasjoner, med nok slakk til at fravær relativt enkelt kan dekkes opp internt?
Det ser slik ut. Det ble stor oppstandelse da Valla ble litt ”oppgitt” over Yssens svangerskap. Valla hadde regnet med Yssen i jobbsammenheng; media mente hun isteden, med et stort smil, begeistret burde satt i gang med tilrettelegging. Hva nå det skulle ha betydd.
Henges ut i avisene
Dagbladets Magasinet hentet lørdag 13.september frem lyskasterne for å fremstille to navngitte norske firma i Valla-belysning. Først ble Cubus slaktet for at de i august ikke fornyet kontrakten med en ekstrahjelp. Hun var gravid, hadde bekkenløsning og var sykmeldt ut hele september.
Cubus-butikker har fem-seks personer på jobb til enhver tid. Hvis en er borte blir det fort merkbart for de andre. Derfor har de ringevikarer og ekstrahjelper, folk som kan komme på kort varsel og jobbe ujevne dager og tider. Da blir ikke sykmeldte gravide med bekkenløsning førstevalget. Man kan forstå at bedriften ikke fornyet kontrakten da den utløp.
Neste eksempel i Magasinet fremstiller en kvinne som var innstilt på førsteplass som ny daglig leder for Via reisebyrå i Alta. Det var i oktober. Hun hadde meldt ifra at hun ikke kan begynne før til våren pga sin gamle jobb. Så oppdager hun at hun er gravid, og gir beskjed. Big surprise: Hun fikk ikke jobben, styret valgte en annen. Styret stod antakelig foran dette valget: Vi kan ansette en veldig god kandidat, som kan begynne i beste fall om et år, muligens senere. Eller vi kan ansette en nesten like god kandidat, som kan begynne om et par måneder. Jeg lar meg forbløffe: Journalisten mener at dette er et godt eksempel på diskriminering!
Ifølge nettsidene til Via har reisebyrået i Alta 13 ansatte. Vi snakker ikke om et stort firma som kan rokere ledere eller fordele oppgavene blant de øvrige i ledergruppa. Vi snakker om en ganske bitte liten bedrift som helt sikkert trengte en daglig leder på plass så snart som mulig. Og den oppgaven ivaretok styret, helt etter boka.
Uforstand hos makta
TV2 har over 700 ansatte totalt sett, NRK har over tre tusen, de fire store avisene i Media Norge har ca 500 ansatte hver. Og Dagbladet har noen hundre ansatte. Det kan nevnes at NAV, som er svært opptatt av tilrettelegging, har ca 14.600 ansatte. Selv med ca 145 kontorer/kundesentre gir det over 100 personer pr kontor i snitt.
Det er godt mulig at mange politikere, byråkrater og journalister mangler både erfaring med og innsikt i de problemstillingene som eksisterer i næringslivet for øvrig. De har i liten grad jobbet i bedrifter med under 50 ansatte. Reglene for næringslivet skapes, håndheves og omtales ut fra et idealbilde av en Arbeidsgiver som har nesten endeløse ressurser og med letthet kan omfordele oppgavene internt.
Hvor lenge tar kundene børa?
Normalbedriften i Norge kan ikke bare flytte rundt på arbeidstakere når noen er borte. Langvarig fravær er vanskelig å håndtere. Konsekvensen er at kundene møter lenger ventetid, ukjente kundebehandlere, og kan få dårligere varer eller tjenester enn de forventer. Kunder synes ikke slikt er ålreit, heller ikke når de selv er journalister, byråkrater eller politikere.
Hvor lenge kan bedriften drive med misfornøyde kunder? Det er spørsmålet 96% av alle arbeidsgivere må stille seg i møte med uventede permisjoner. Det er ikke rart de kan bli litt oppgitt.
mandag 23. februar 2009
Dalstrøka innafor (aka Oslo sentrum)
Dette var skrevet og innsendt som en kommentar til Aftenposten. Det ble prompte refusert.
Greit nok at Aftenposten er en regionalavis. Men hvor provinsiell skal avisen tillate seg å være?
Over halve forsiden klaget avisen forleden over bompengefinansiering av veier. Mange vil synge med i koret. Og artikkelen proklamerer helt korrekt at det er store landsdel-forskjeller i veifinansieringen. Men dette faktum brukes for å hevde at det er Østlandet som er den tapende part. Da kan man bare håpe at journalistene er nyutdannede og uskyldige.
Det eneste eksempelet som trekkes frem for å understøtte påstanden er Fatima-prosjektet, fastlandsforbindelsen til Magerøya og dermed Nordkapp. Prosjektet, som for øvrig er snart ti år gammelt, var bare 25 prosent bompengefinansiert. Kort om prosjektet: Det skulle koste ca 800 millioner, men endte på om lag 1100 millioner. I hele Nordkapp kommune er det 3.300 innbyggere. Hvert år kjører 50.000 biler hver vei gjennom tunnelen, i all hovedsak turister og forsyninger. Fatima-prosjektet var utvilsomt altfor dyrt, men det inngikk i den nasjonale satsingen på turisme, ikke som et håndslag til de fastboende. Det ville vært meningsløst om drøye tre tusen mennesker skulle betale en milliard kroner for at Norge skulle kunne vedlikeholde Nordkapp som turistmål.
Veinettet på Østlandet er det beste i landet, og det er ikke takket være bompenger.
Staten har ansvar for de såkalte stamveiene. 56,4 prosent av stamveiene har i dag ”ikke brukbar standard” ifølge Opplysningsrådet for Vegtrafikken. Dette er ikke et problem på Østlandet. Tvert imot er østlendingene helt usedvanlig godt vant.
Det ligger en fin, om enn ufrivillig illustrasjon på dette under nettsidene til mopedportalen.com. Jeg siterer et spørsmål derfra: ”Hei. Neste uke skal jeg kjøre moped fra Stavanger til Kristiansand. Det tar ca 3 timer med bil. Problemet er at det er jo nesten bare motorvei ned til kristiansand. Noen som vet om en bra rute?” Og så noen svar: ”Kjøring på motorvei Kl. A og B i Norge med moped er dessverre ikke tillatt. Hvis du blir tatt vanker det 1300 i bot. Kjør heller langs riksvei 44 fra Stavanger via Egesund og til Flekkefjord du.” ”Jaja, men er ikke motorvei klasse A og B nedover til Kristiandsand ? Er rimelig sikker på det er E39 mesteparten av veien.”
Jovisst er det E39. Hele veien, dvs 232 km. Av disse er 9 km motorvei. De resterende 223 kilometerne er to-felts vei av normal til elendig standard, ispedd adskillige kilometer som tilsvarer veien opp til Voksenåsen i Oslo. Vi snakker om lange strekninger med 60 km/t fartsgrense, ett sted nede i 40 km/t grense. Her er rikelig med rundkjøringer midt på E39, og trafikken går rett gjennom hovedgatene i små tettsteder som Ålgård, Moi og Lyngdal. Dette er veien mellom to av Norges største byer, og en viktig transportløype til og fra Europa. Men det er langt til Storting og de bevilgende myndigheter.
Andre steder utenom Østlandet? Stamveien E6 fra Trondheim til Kirkenes er smalere enn 8,5 meter hele 77 prosent av strekningen. Under 8,5 meter bredde betyr at veien ifølge Vegvesenet bør ha 60 km/t som øvre fartsgrense. Ja, vi snakker fortsatt om E6, og vi snakker om en veistrekning på 1450 km.
Jeg klipper fra Østlandsposten for en tid tilbake: ”Vestfoldbenken og Telemarkbenken på Stortinget stiller seg samlet bak kravet om at veibredde skal være 26 meter for nye E18 fra Sky til Telemarks grense. […] Som kjent har det skapt sterke reaksjoner på den nye veinormen som Vegdirektoratet har utarbeidet, og som legger opp til at veibredden på den nye firefelts E18 fra Sky til Telemarks grense kan bli 20 meter, ikke 26 eller 29 meter som E18 blir for øvrig i Vestfold. En slik innsnevring av veiskulderen med tre meter på hver side, er det mange som mener kan gå på sikkerheten løs.” Mens folk nordpå, trafikantene på E6 fra Trondheim til Kirkenes, må leve med over tusen kilometer E6 med en tredjedel av denne veibredden.
Samme uke som Aftenposten klaget over det urimelige i at en strekning på Østlandet skal finansieres med 90 prosent bompenger, ifølge avisen i motsetning til resten av landets frie adgang til statlige veimidler, stod følgende i Stavanger Aftenblad om veiutbygging i Rogaland: ”Offisielt må bilistene betale 81 prosent av Dalane-pakken. 95 prosent kan være nærmere sannheten. […] Men ved å ta med renter og drift, kom Sortevik fram til at bilistene egentlig må betale 102 prosent.” Artikkelen var plassert under Lokale nyheter på side 12 i del 2 av avisen.
Vestlendingene er så vant til å måtte betale for egne veier, at 102 prosent bompengefinansiering ikke engang når opp til hovednyhetene.
Greit nok at Aftenposten er en regionalavis. Men hvor provinsiell skal avisen tillate seg å være?
Over halve forsiden klaget avisen forleden over bompengefinansiering av veier. Mange vil synge med i koret. Og artikkelen proklamerer helt korrekt at det er store landsdel-forskjeller i veifinansieringen. Men dette faktum brukes for å hevde at det er Østlandet som er den tapende part. Da kan man bare håpe at journalistene er nyutdannede og uskyldige.
Det eneste eksempelet som trekkes frem for å understøtte påstanden er Fatima-prosjektet, fastlandsforbindelsen til Magerøya og dermed Nordkapp. Prosjektet, som for øvrig er snart ti år gammelt, var bare 25 prosent bompengefinansiert. Kort om prosjektet: Det skulle koste ca 800 millioner, men endte på om lag 1100 millioner. I hele Nordkapp kommune er det 3.300 innbyggere. Hvert år kjører 50.000 biler hver vei gjennom tunnelen, i all hovedsak turister og forsyninger. Fatima-prosjektet var utvilsomt altfor dyrt, men det inngikk i den nasjonale satsingen på turisme, ikke som et håndslag til de fastboende. Det ville vært meningsløst om drøye tre tusen mennesker skulle betale en milliard kroner for at Norge skulle kunne vedlikeholde Nordkapp som turistmål.
Veinettet på Østlandet er det beste i landet, og det er ikke takket være bompenger.
Staten har ansvar for de såkalte stamveiene. 56,4 prosent av stamveiene har i dag ”ikke brukbar standard” ifølge Opplysningsrådet for Vegtrafikken. Dette er ikke et problem på Østlandet. Tvert imot er østlendingene helt usedvanlig godt vant.
Det ligger en fin, om enn ufrivillig illustrasjon på dette under nettsidene til mopedportalen.com. Jeg siterer et spørsmål derfra: ”Hei. Neste uke skal jeg kjøre moped fra Stavanger til Kristiansand. Det tar ca 3 timer med bil. Problemet er at det er jo nesten bare motorvei ned til kristiansand. Noen som vet om en bra rute?” Og så noen svar: ”Kjøring på motorvei Kl. A og B i Norge med moped er dessverre ikke tillatt. Hvis du blir tatt vanker det 1300 i bot. Kjør heller langs riksvei 44 fra Stavanger via Egesund og til Flekkefjord du.” ”Jaja, men er ikke motorvei klasse A og B nedover til Kristiandsand ? Er rimelig sikker på det er E39 mesteparten av veien.”
Jovisst er det E39. Hele veien, dvs 232 km. Av disse er 9 km motorvei. De resterende 223 kilometerne er to-felts vei av normal til elendig standard, ispedd adskillige kilometer som tilsvarer veien opp til Voksenåsen i Oslo. Vi snakker om lange strekninger med 60 km/t fartsgrense, ett sted nede i 40 km/t grense. Her er rikelig med rundkjøringer midt på E39, og trafikken går rett gjennom hovedgatene i små tettsteder som Ålgård, Moi og Lyngdal. Dette er veien mellom to av Norges største byer, og en viktig transportløype til og fra Europa. Men det er langt til Storting og de bevilgende myndigheter.
Andre steder utenom Østlandet? Stamveien E6 fra Trondheim til Kirkenes er smalere enn 8,5 meter hele 77 prosent av strekningen. Under 8,5 meter bredde betyr at veien ifølge Vegvesenet bør ha 60 km/t som øvre fartsgrense. Ja, vi snakker fortsatt om E6, og vi snakker om en veistrekning på 1450 km.
Jeg klipper fra Østlandsposten for en tid tilbake: ”Vestfoldbenken og Telemarkbenken på Stortinget stiller seg samlet bak kravet om at veibredde skal være 26 meter for nye E18 fra Sky til Telemarks grense. […] Som kjent har det skapt sterke reaksjoner på den nye veinormen som Vegdirektoratet har utarbeidet, og som legger opp til at veibredden på den nye firefelts E18 fra Sky til Telemarks grense kan bli 20 meter, ikke 26 eller 29 meter som E18 blir for øvrig i Vestfold. En slik innsnevring av veiskulderen med tre meter på hver side, er det mange som mener kan gå på sikkerheten løs.” Mens folk nordpå, trafikantene på E6 fra Trondheim til Kirkenes, må leve med over tusen kilometer E6 med en tredjedel av denne veibredden.
Samme uke som Aftenposten klaget over det urimelige i at en strekning på Østlandet skal finansieres med 90 prosent bompenger, ifølge avisen i motsetning til resten av landets frie adgang til statlige veimidler, stod følgende i Stavanger Aftenblad om veiutbygging i Rogaland: ”Offisielt må bilistene betale 81 prosent av Dalane-pakken. 95 prosent kan være nærmere sannheten. […] Men ved å ta med renter og drift, kom Sortevik fram til at bilistene egentlig må betale 102 prosent.” Artikkelen var plassert under Lokale nyheter på side 12 i del 2 av avisen.
Vestlendingene er så vant til å måtte betale for egne veier, at 102 prosent bompengefinansiering ikke engang når opp til hovednyhetene.
Abonner på:
Innlegg (Atom)