Plump, plumpere, Finansavisen.

Noen i omgangskretsen til Finansavisen har kjøpt =Oslo. Det er prisverdig.

I bladet er det et intervju med Knut og Jørgen, som bor permanent på Sandbakken Camping. Knut i en campingvogn, Jørgen i en gammel buss. De har en prat rundt fjernsynet, og kommer blant annet innom børsnedgangen.

Finansavisen har en ”morsom” bakside. De bytter åpenbart baksideredaktør fra tid til annen. Lenge var dette en fenomenalt plump person som benyttet enhver unnskyldning til å trykke nærbilder av store bryster: Kjønnskvotering i styrerommet? Store fordeler! – bilde av Aylar.

Deretter fulgte en velsignet periode med en oppegående og tidvis ganske morsom baksideredaktør. Men nylig fant avisen tilbake til sitt gamle nivå. Fra gårsdagens avis sakses Finansavisens behandling av kommentarene fra to menn som i en årrekke har levd mer eller mindre på gaten:



Nå ler de av deg
Finanskrisen snur opp ned på det meste. Mens det tidligere var sånn at samfunnets bedrestilte lo eller rynket på nesen av de fattige og utstøtte, koser nå UFBerne (Uten Fast Bopel) seg med ofrene for finanskrisen.
Bladet =Oslo har besøkt to av dem, Knut og Jørgen, som bor i en campingvogn på Sandbakken Camping i Ytre Enebakk:

- Har børsen åpna ennå, lurer Jørgen.
Knut ser på klokka.
- Jo, den har åpna nå.
- Han Jørgen gleder seg over at børsen stuper, sier Knut.
Jørgen nikker.
- Jeg gjør det. Veldig. De er selvgode og syns de er flinke bare fordi de har fulgt standardmåten. Jeg håper de kan få seg en trøkk i trynet.

Slapp av, Jørgen. Finanskriseofrene har fått seg en solid smekk for lenge siden. Men bare vent til børsen snur i 2013 (eller 2020 eller når det var). Da skal vi le igjen!

-----------

Plutselig er man totalt og fullstendig enig i Jørgens vurdering av finansmiljøet.



Jørgen og hunden avbildet i =Oslo:

Den abstrakte arbeidsgiver

Advarsel: Dette er et langt og nokså sutrete innlegg om kravene som stilles til bedrifter/arbeidsgivere om å tåle ansattes fravær.

96% av alle norske bedrifter har færre enn 50 ansatte. Politikere, journalister og byråkrater forstår neppe hva det betyr når de krever at arbeidsgivere skal tilrettelegge for permisjoner og fravær.

Lørdag 13.september 2008 falt avisene over hverandre i iver etter å kritisere unnfalne arbeidsgivere. Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) framla en rapport om konsekvenser av foreldrepermisjon. Klassekampen påpekte at karrieren vinner på at arbeidstakeren holder seg på jobb. Mye skal skyldes arbeidsgivernes tilsynelatende problematiske holdning til svangerskap og småbarn.
En forsker ved AFI, Sigtona Halrynjo, sier blant annet:
- Ut fra de intervjuene vi har gjort, virker det som at arbeidsgiver blir skuffet og oppgitt over at en man har regnet med på jobben skal ta permisjon.

Tenke seg til! Eller – tenk at du har funnet en flink maler som skal komme neste uke og male huset ditt. En herlig dagmamma som barnet ditt gleder seg til å møte hver morgen. Eller en saksbehandler hos NAV som faktisk forstår hvilke problemer du står overfor. Og så forsvinner vedkommende for et halvt år. Blir du glad på vedkommendes vegne? Kanskje. Blir du skuffet og oppgitt? Ganske sikkert!
Men arbeidsgivere skal tilrettelegge og likebehandle, uten å være det minste skuffet eller oppgitt over situasjonen.

Nesten alle bedrifter er små
Det er på sin plass å se nærmere på arbeidsgivere og arbeidsplassene de skal holde i gang. I juli 2008 var det i Norge 177 552 bedrifter med ansatte. Av disse hadde 7 027 bedrifter over 50 ansatte. Hele 170 525 bedrifter, 96% av totalen, hadde færre enn 50 ansatte.

Vårt firma har omtrent 350 ansatte fordelt på 12 bedrifter. Vi er solide representanter for den typiske norske bedrift. Våre daglige ledere gjør sitt ytterste for å tilrettelegge for ansatte som får barn, blir sykemeldt, er helt eller delvis uføre, må attføres eller på andre måter få nye oppgaver. Uten å mene å legge en eneste småstein til byrden for våre flotte folk, som av ulike årsaker trenger tilrettelegging: Det er ikke alltid like enkelt!

Små bedrifter er spesialiserte
Våre ansatte er fagfolk. Høyt kompetente, spesialiserte arbeidstakere med klare ansvarsområder. De kan ikke bare tre inn i hverandres sted. En typisk norsk bilforhandler har rundt tre-fire selgere, tre kundemottakere, fire på delelageret, ti mekanikere med ulik spisskompetanse og noen få i administrasjonen. Hvis en kundemottaker går i permisjon et halvt år, kan vi ikke bare ta noen fra verksted eller delelager. Da ender vi opp med både en dårlig kundemottaker og personellmangel et annet sted. Alle har en jobb som må gjøres, og alle må være dyktige til sine oppgaver.

Langt mellom gode vikarer
Det står ikke køer av flinke arbeidsledige fagfolk som venter på å få en kortvarig vikarjobb. Resultatet blir at våre øvrige ansatte må jobbe ekstra, jobbe fortere, flytte ferier… mens vi fyller gapene med de vikarene vi klarer å spore opp. Eller jobbene må stå ledige så lenge. Dette er kjente situasjoner både i bilbransjen og i resten av næringslivet.

Men tydeligvis ikke blant politikere, statsadministrasjon eller media. Tør jeg antyde at de fleste av disse jobber i ganske store bedrifter eller organisasjoner, med nok slakk til at fravær relativt enkelt kan dekkes opp internt?

Det ser slik ut. Det ble stor oppstandelse da Valla ble litt ”oppgitt” over Yssens svangerskap. Valla hadde regnet med Yssen i jobbsammenheng; media mente hun isteden, med et stort smil, begeistret burde satt i gang med tilrettelegging. Hva nå det skulle ha betydd.

Henges ut i avisene
Dagbladets Magasinet hentet lørdag 13.september frem lyskasterne for å fremstille to navngitte norske firma i Valla-belysning. Først ble Cubus slaktet for at de i august ikke fornyet kontrakten med en ekstrahjelp. Hun var gravid, hadde bekkenløsning og var sykmeldt ut hele september.
Cubus-butikker har fem-seks personer på jobb til enhver tid. Hvis en er borte blir det fort merkbart for de andre. Derfor har de ringevikarer og ekstrahjelper, folk som kan komme på kort varsel og jobbe ujevne dager og tider. Da blir ikke sykmeldte gravide med bekkenløsning førstevalget. Man kan forstå at bedriften ikke fornyet kontrakten da den utløp.

Neste eksempel i Magasinet fremstiller en kvinne som var innstilt på førsteplass som ny daglig leder for Via reisebyrå i Alta. Det var i oktober. Hun hadde meldt ifra at hun ikke kan begynne før til våren pga sin gamle jobb. Så oppdager hun at hun er gravid, og gir beskjed. Big surprise: Hun fikk ikke jobben, styret valgte en annen. Styret stod antakelig foran dette valget: Vi kan ansette en veldig god kandidat, som kan begynne i beste fall om et år, muligens senere. Eller vi kan ansette en nesten like god kandidat, som kan begynne om et par måneder. Jeg lar meg forbløffe: Journalisten mener at dette er et godt eksempel på diskriminering!

Ifølge nettsidene til Via har reisebyrået i Alta 13 ansatte. Vi snakker ikke om et stort firma som kan rokere ledere eller fordele oppgavene blant de øvrige i ledergruppa. Vi snakker om en ganske bitte liten bedrift som helt sikkert trengte en daglig leder på plass så snart som mulig. Og den oppgaven ivaretok styret, helt etter boka.

Uforstand hos makta
TV2 har over 700 ansatte totalt sett, NRK har over tre tusen, de fire store avisene i Media Norge har ca 500 ansatte hver. Og Dagbladet har noen hundre ansatte. Det kan nevnes at NAV, som er svært opptatt av tilrettelegging, har ca 14.600 ansatte. Selv med ca 145 kontorer/kundesentre gir det over 100 personer pr kontor i snitt.

Det er godt mulig at mange politikere, byråkrater og journalister mangler både erfaring med og innsikt i de problemstillingene som eksisterer i næringslivet for øvrig. De har i liten grad jobbet i bedrifter med under 50 ansatte. Reglene for næringslivet skapes, håndheves og omtales ut fra et idealbilde av en Arbeidsgiver som har nesten endeløse ressurser og med letthet kan omfordele oppgavene internt.

Hvor lenge tar kundene børa?
Normalbedriften i Norge kan ikke bare flytte rundt på arbeidstakere når noen er borte. Langvarig fravær er vanskelig å håndtere. Konsekvensen er at kundene møter lenger ventetid, ukjente kundebehandlere, og kan få dårligere varer eller tjenester enn de forventer. Kunder synes ikke slikt er ålreit, heller ikke når de selv er journalister, byråkrater eller politikere.

Hvor lenge kan bedriften drive med misfornøyde kunder? Det er spørsmålet 96% av alle arbeidsgivere må stille seg i møte med uventede permisjoner. Det er ikke rart de kan bli litt oppgitt.

Dalstrøka innafor (aka Oslo sentrum)

Dette var skrevet og innsendt som en kommentar til Aftenposten. Det ble prompte refusert.

Greit nok at Aftenposten er en regionalavis. Men hvor provinsiell skal avisen tillate seg å være?

Over halve forsiden klaget avisen forleden over bompengefinansiering av veier. Mange vil synge med i koret. Og artikkelen proklamerer helt korrekt at det er store landsdel-forskjeller i veifinansieringen. Men dette faktum brukes for å hevde at det er Østlandet som er den tapende part. Da kan man bare håpe at journalistene er nyutdannede og uskyldige.

Det eneste eksempelet som trekkes frem for å understøtte påstanden er Fatima-prosjektet, fastlands­forbindelsen til Magerøya og dermed Nordkapp. Prosjektet, som for øvrig er snart ti år gammelt, var bare 25 prosent bompengefinansiert. Kort om prosjektet: Det skulle koste ca 800 millioner, men endte på om lag 1100 millioner. I hele Nordkapp kommune er det 3.300 innbyggere. Hvert år kjører 50.000 biler hver vei gjennom tunnelen, i all hovedsak turister og forsyninger. Fatima-prosjektet var utvilsomt altfor dyrt, men det inngikk i den nasjonale satsingen på turisme, ikke som et håndslag til de fastboende. Det ville vært meningsløst om drøye tre tusen mennesker skulle betale en milliard kroner for at Norge skulle kunne vedlikeholde Nordkapp som turistmål.

Veinettet på Østlandet er det beste i landet, og det er ikke takket være bompenger.
Staten har ansvar for de såkalte stamveiene. 56,4 prosent av stamveiene har i dag ”ikke brukbar standard” ifølge Opplysningsrådet for Vegtrafikken. Dette er ikke et problem på Østlandet. Tvert imot er østlendingene helt usedvanlig godt vant.

Det ligger en fin, om enn ufrivillig illustrasjon på dette under nettsidene til mopedportalen.com. Jeg siterer et spørsmål derfra: ”Hei. Neste uke skal jeg kjøre moped fra Stavanger til Kristiansand. Det tar ca 3 timer med bil. Problemet er at det er jo nesten bare motorvei ned til kristiansand. Noen som vet om en bra rute?” Og så noen svar: ”Kjøring på motorvei Kl. A og B i Norge med moped er dessverre ikke tillatt. Hvis du blir tatt vanker det 1300 i bot. Kjør heller langs riksvei 44 fra Stavanger via Egesund og til Flekkefjord du.” ”Jaja, men er ikke motorvei klasse A og B nedover til Kristiandsand ? Er rimelig sikker på det er E39 mesteparten av veien.”

Jovisst er det E39. Hele veien, dvs 232 km. Av disse er 9 km motorvei. De resterende 223 kilometerne er to-felts vei av normal til elendig standard, ispedd adskillige kilometer som tilsvarer veien opp til Voksenåsen i Oslo. Vi snakker om lange strekninger med 60 km/t fartsgrense, ett sted nede i 40 km/t grense. Her er rikelig med rundkjøringer midt på E39, og trafikken går rett gjennom hovedgatene i små tettsteder som Ålgård, Moi og Lyngdal. Dette er veien mellom to av Norges største byer, og en viktig transportløype til og fra Europa. Men det er langt til Storting og de bevilgende myndigheter.

Andre steder utenom Østlandet? Stamveien E6 fra Trondheim til Kirkenes er smalere enn 8,5 meter hele 77 prosent av strekningen. Under 8,5 meter bredde betyr at veien ifølge Vegvesenet bør ha 60 km/t som øvre fartsgrense. Ja, vi snakker fortsatt om E6, og vi snakker om en veistrekning på 1450 km.

Jeg klipper fra Østlandsposten for en tid tilbake: ”Vestfoldbenken og Telemarkbenken på Stortinget stiller seg samlet bak kravet om at veibredde skal være 26 meter for nye E18 fra Sky til Telemarks grense. […] Som kjent har det skapt sterke reaksjoner på den nye veinormen som Vegdirektoratet har utarbeidet, og som legger opp til at veibredden på den nye firefelts E18 fra Sky til Telemarks grense kan bli 20 meter, ikke 26 eller 29 meter som E18 blir for øvrig i Vestfold. En slik innsnevring av veiskulderen med tre meter på hver side, er det mange som mener kan gå på sikkerheten løs.” Mens folk nordpå, trafikantene på E6 fra Trondheim til Kirkenes, må leve med over tusen kilometer E6 med en tredjedel av denne veibredden.

Samme uke som Aftenposten klaget over det urimelige i at en strekning på Østlandet skal finansieres med 90 prosent bompenger, ifølge avisen i motsetning til resten av landets frie adgang til statlige veimidler, stod følgende i Stavanger Aftenblad om veiutbygging i Rogaland: ”Offisielt må bilistene betale 81 prosent av Dalane-pakken. 95 prosent kan være nærmere sannheten. […] Men ved å ta med renter og drift, kom Sortevik fram til at bilistene egentlig må betale 102 prosent.” Artikkelen var plassert under Lokale nyheter på side 12 i del 2 av avisen.

Vestlendingene er så vant til å måtte betale for egne veier, at 102 prosent bompengefinansiering ikke engang når opp til hovednyhetene.