Genial løsning for sommertid / normaltid

Ny Bedre Ordning for sommertid/normaltid!

Gammel ordning: Vi stiller klokker (og glemmer noen), vi kommer for tidlig eller sent til jobb, skole og fly, og det er i det hele tatt et skrekkelig mas to ganger i året.



Her er et mye bedre forslag.

Om høsten går det stort sett greit. Vi får en time ekstra søvn, og de første morgenene er ålreit. Til våren, derimot, mister vi en nattetime. Slitsomt og irriterende. Men det kan unngås!

Heller enn å stille klokken en time frem til våren, natt til søndag, kan vi stille den 23 timer tilbake isteden. Det har samme effekt på klokken og lyset, og som en diger bonus: Dermed er klokken plutselig blitt ett forrige natt igjen, vi er tilbake til sent fredag kveld, og vi får en hel, herlig lørdag ekstra. To lørdager på en helg - what's not to like?

Dette betyr imidlertid at vi legger til et døgn hver vår.

For at ikke kalenderen skal gå helt i surr og ende opp med jul i juli, kan vi gjøre en korrigering hvert skuddår. Istedenfor å legge til den gammeldagse skuddårsdagen (29.februar) kan vi trekke fra (!) tre dager, altså tilsvarende de dagene vi har lagt til ved sommertidjusteringen de forrige tre årene.

Jeg foreslår at vi trekker fra mandag, tirsdag og onsdag den aktuelle uken.

Dermed går vi - en uke hvert skuddår - rett fra fredag, lørdag, søndag - til torsdag, fredag, og helg igjen. For å gjenta meg selv: What's not to like?


 

Skjenketider og kollektiv straff (okt 2011)

(Stavanger Aftenblad oktober 2011)

Ja, vi straffes kollektivt
Det kan være utrolig kjekt på byen en sen kveld. Eller utrolig ubehagelig. Det vet vi ikke på forhånd. Jeg skal ikke gjenta rapportene om hvor mye fyll, bråk, spetakkel og vold som har foregått i det siste. Heller ikke hvor stor andel av politiet som har vært bundet opp med å binde opp bråkmakere i sentrum. Alt dette vet vi, selv om mange foreldre nok med fordel kunne tatt turen til byen for å se forholdene med egne øyne. Det vil øke både forståelsen og endringslysten.


I en skjenketidsdebatt på Twitter forleden, ble det hevdet at tidligere stenging vil være et angrep på den personlige frihet, at det er klassisk norsk overformynderi, og viktigst: at det vil bli oppfattet som en ”kollektiv straff fordi noen [få] ikke klarer å oppføre seg”.

Vi straffes økonomisk
Det er å snu saken på hodet. Konsekvensen av dagens situasjon er nettopp at vi straffes kollektivt, og det på mange vis. Politiet mangler ressurser til å ta seg av bråk og ulykker andre steder, noe som reduserer sikkerheten i hele resten av byen. Og det er vi – kollektivt – som betaler for økte utgifter til politiet, økte kostnader ved legevakt og sykehus, høyere vakthold både i byen og på sykehuset i helgene, vandalisme og forsikringsskader, ekstra søppelplukking og renhold i byen, rettssaker som følger etter vold og vandalisme, fengselsopphold, voldsoffererstatninger, høyere sykefravær på arbeidsplassene pga skader. Alt dette betaler vi gjennom høyere forsikringspremier, høyere priser ved utesteder som har tilleggsutgifter, og aller mest over skatteseddelen.

Og vi straffes sosialt
Det var den økonomiske belastningen på fellesskapet. Så er det den sosiale prisen vi betaler. Det er ofte skummelt å gå gjennom byen utpå kvelden. Store mengder sterkt berusede mennesker gjør det utrygt og utrivelig. Det tilrås at vi unngår øyekontakt, ikke stirrer på ting som skjer, ikke blander oss inn i bråk, ikke ler av noe eller noen. Gjør deg blind, døv og dum. Slutt å ha gode sosiale reflekser, det kan være farlig. Sentrum ser ut som en søppelplass, med matrester, tomemballasje, oppkast og svineri både i gatene og ved drosjeholdeplassene. Mange velger å holde seg borte fra sentrum på grunn av tilstanden. Dermed blir det enda færre voksne folk i gatene, og man mister den dempende effekten disse kunne hatt.


Vi liker å forestille oss at vi er blitt mer urbane, til og med kontinentale. Men slike tilstander finner vi ikke i andre storbyer. Jeg har ruslet trygg og rolig gjennom København, Stockholm, Berlin, Frankfurt, London, Paris... der er det stort sett ryddig, fredelig og bekvemt å gå nattestid. Stavanger fremstår som en evig russefeiring i sammenligning. Det er trist. Dagens skjenkesituasjon resulterer i en kollektiv straff på mange områder.

Enkle mekanismer
Med sene stengetider og lett tilgang på gatekjøkkenmat blir resultatet det åpenbare: Folk har vorspiel hjemme til ca 23, gjerne lenger. Så drar de til byen, mange kraftig beruset, for å komme inn på utestedene. Der står de og knuffer i kø. Mange blir avvist fordi de har drukket for mye allerede. Andre blir kastet ut av samme grunn. Disse vandrer så rundt i sentrumsgatene. Siden de fleste ikke har spist siden seks-syv-tiden, altså fem-seks timer tidligere eller mer, er de blitt skrubbsultne. Dermed kjøper de seg gjerne pølser, kebab eller lignende, og søppelet havner på bakken. Så er det tilbake for å henge rundt utestedene.


Ja, vi trenger mer ressurser til politiet. Men det løser bare deler av problemet. Jeg ser bare to gode løsninger:

• Stengetidene må være så tidlige at folk ikke rekker å drikke seg fulle allerede før de går på byen. Det er mye bedre med et kort vorspiel før de drar til byen. Eller de velger å droppe byen fordi det ble for sent på vors’en, så de uansett ikke rekker å komme inn noen steder.
• Og matserveringen må stenge så tidlig at folk etter hvert blir drevet hjem av ren sult. Noen hevder at mat er nødvendig for at folk ikke skal bli så fulle. Det er ikke slik det virker. Drikker du nok, blir du ”dritings” uansett. Sultne folk går hjem.

Bybane ut av trafikken? (aug 2011)

(Stavanger Aftenblad august 2011)

Bybane ut av trafikken?


“The only way Vladimir Putin would be seen riding on a bus is if he trapped it in the wild and then tamed it" (Stephen Colbert).


Bybane er et hett tema. Diskusjonene handler mest om pris, hastighet og trasévalg. To ting som det snakkes for lite om er hvorfor vi overhodet skal ha bybane, og hvilken overordnet teknisk løsning vi kan eller skal velge.


Hva oppnår vi med bybane? Effektiv rushtidsavvikling, mindre støy, mindre forurensning, kortere køer. En bybane kan friste mange til å la bilen stå, også mennesker som i dag aldri tar bussen. Dette har de oppnådd i mange andre byer. Den franske byen Mulhouse er om lag på størrelse med stor-Stavanger, og fikk bybane i 2006. År 2008 hadde byen totalt ca 100.000 kollektivreiser, hvorav bybanen fraktet 48.000 passasjerreiser daglig. Erfaringene fra Bergen er også meget lovende. Selv om det også der har vært mye debatt, er det overveldende mange positive tilbakemeldinger fra trafikantene.


Så skal vi ikke underkjenne at en ny bybane har ulemper. Den tar ganske mye plass, og man må overta arealer som i utgangspunktet er i bruk til ganske andre ting. Noen klager over at en bybane ikke vil bli rask nok, andre bekymrer seg over faren for trafikkuhell fordi banen er stillegående i trafikkerte gater.


Det er imidlertid ikke sikkert vi behøver å bygge en bane på bakken. Jeg skulle svært gjerne se utredet muligheten for en helautomatisk, opphøyet bane. Altså en bane som går i en luft-trasé over annen trafikk. Slik blir banen aldri til hinder for biler eller myke trafikanter, og den slipper forsinkelser pga veikryss eller trafikk. Både gjennomsnittshastigheten og forutsigbarheten blir kraftig forbedret. Et automatisk, førerløst banesystem reduserer også driftskostnadene. Stasjonene må selvsagt ha heis slik at banen blir tilgjengelig for alle brukere. Selve vognene kan gå oppå eller henge under banen.


Slike baner er i bruk i mange byer, bl.a i Bangkok, Vancouver og Las Vegas. Mange har også prøvd monorailbane på flyplassen i Düsseldorf, eller i mindre skala på de mange andre flyplasser som har fått en kortdistanse løsning. Litt skummelt de første par gangene, siden man både er høyt oppe og i en førerløs vogn, men det går seg til. Det finnes løsninger både for store, tradisjonelle vogner, og for mindre ”taxibaner” hvor man får sin egen, lille vogn uten fremmede medpassasjerer. Slike kan ha den fordelen at vognene er mye lettere, slik at det er mindre kostbart å bygge selve banen. Her har vært antydet en kapasitet på 6.000 små vogner (4 personer) pr time pr spor, som burde være rikelig for en by på Stavangers størrelse. Større vogner og anlegg har selvsagt mye høyere kapasitet.


I Trondheim ble monorailløsninger valgt bort før hovedutredningen, og ble dermed ikke realitetsvurdert. Stavanger har fortsatt mulighet til å ta slike muligheter med i betraktning i arbeidet for et nytt Folketog.

Ulike livsløp for lik lykke (august 2011)

(Stavanger Aftenblad august 2011)

Noen herlige planter


Jeg er en doven gartner. Alle mine planter får like mye vann og gjødsel, samtidig. Resultatet er en frodig hage, men med sørgelig liten variasjon – og temmelig mange visne planter i komposten.


Vi har råd til å kaste noen planter, men aldri til å risikere menneskeskjebner. Derfor kan jeg ikke begripe at likhetsidealet til venstresiden skal påtvinge ulike mennesker lik håndtering. Folk har ulike ønsker, behov og interesser. Det er meningsløst å tvinge på oss lik barnehage, lik skolegang, lik omsorg, helsestell, arbeidstid og alderdom. Poenget burde være å gi alle de samme muligheter til å vokse og utvikle seg, men da på egne premisser.


Det ble nylig offentliggjort en internasjonal undersøkelse om ulike nasjoners grad av romslighet folk imellom. Norge viste seg å være en svært ”stram” nasjon, med sterke adferdsnormer og lav toleranse for avvikende oppførsel. Altså klare regler for hvordan folk bør oppføre seg, og lite rom for å være eller opptre annerledes enn folk flest.


De sterke normene gjør det vanskeligere for politiske partier å differensiere seg fra hverandre. Spillerommet er lite, og man trenger tydelige hjertesaker som velgerne kan identifisere seg med. Venstresiden har gjennom mange år systematisk arbeidet for å markere ”Fellesskapet” som sitt domene. Som Kristin Clemet skrev i juli: ”Venstresiden er, ifølge venstresiden selv, for fellesskapet, mens høyresiden er mot.” Venstresiden bruker systematisk det koselige ordet Fellesskap som en erstatning for det kjølige Offentlig sektor, for dermed å legitimere at de vil bruke en fasttømret, offentlig mal for hvordan hver enkelt skal behandles.


Samhold, fellesskap og nærhet er sterke verdier i Norge. Når venstresiden så å si har kuppet fellesskapsbegrepet, blir andre partier automatisk plassert i utenfor-boksen. Høyre blir dermed av noen oppfattet som et litt distansert, uvennlig eller egoistisk parti, som vil overlate enkeltmenneskene til sin egen skjebne. Dette er en helt feilaktig oppfatning.


Høyre er opptatt av omsorg, trygghet og livskvalitet. Fellesskapet består av individer. Målet er ikke at alle skal behandles likt, men at alle skal få lik mulighet til å skape det livet de håper å oppnå.


Det er ikke rettferdig å gi det samme til alle, når folk faktisk har helt ulike utgangspunkt. Noen unge ønsker teoretisk utdanning, noen ønsker praktisk utdanning eller opplæring, atter andre har spesielle evner eller behov som må ivaretas. Noen eldre ønsker sykehjemsplass, andre ønsker å velge sin egen hjemmehjelp, så de kan bli boende i eget hjem.


Venstresidens hel-offentlige helse- og omsorgstjenester forsterker også klasseskillene. Vi får ikke fritt velge privat behandling på statens regning, fordi det av mystiske årsaker er ansett som umoralsk at noen tjener penger på helse. Konsekvensen er at bemidlede mennesker som kan kjøpe tjenestene og behandlingen privat, beveger seg raskere gjennom helsekøene og får bedre tilpassede hjemmetjenester. Venstresiden snakker om likhet, men forsterker forskjellene. Når alle plantene får samme stell, vil noen blomstre, mens andre visner.


Fellesskapet vårt består av en myriade helt ulike individer, som riktignok deler mange viktige verdier, men som likevel har ulike behov, evner, ønsker og drømmer. Det gode liv oppnår vi best når vi selv får definere hva som er viktigst for oss, og hva vi er villige til å yte for å oppnå målet. Vi vet alle at dette er sant for oss selv. Det er også sant for naboen og for resten av landet.

NRK-monopol på Norsk Tipping (juli 2011)

(Juli 2011)

Lottotrekninger på billigsalg


Hvorfor har NRK monopol på å vise trekningene til Norsk Tipping? De sendes tirsdag, onsdag og lørdag i beste sendetid, og fører til at hundretusener – tidvis opp mot millionen – seere flokker seg om skjermene.


Både Norsk Tipping og NRK er heleide døtre av Kulturdepartementet (eller Kultur- og kirkedepartementet, som Norsk Tipping skriver på sine nettsider, selv om departementet endret navn ved utgangen av 2009).


Formålet med det statlige aksjeselskapet Norsk Tipping er tredelt:
• Å tilby attraktive spill innenfor rammen av norsk pengespillpolitikk
• Å tilby ansvarlige spill som ikke skaper samfunnsmessige problemer
• Å levere et størst mulig overskudd til samfunnsnyttige formål


”Selskapet skal bidra til stabil og langsiktig finansiering av samfunnsnyttige formål, og samtidig være myndighetenes instrument for å sikre at spill foregår innenfor kontrollerte og sosialt ansvarlige former.”


Ingenting i dette tilsier at man skal favorisere én fjernsynskanal fremfor de andre. Tvert imot er det et mål i seg selv å generere størst mulig overskudd til gode formål, og det gjøres best ved å selge seg dyrt der det er mulig. Til fordel for kultur og idrett.


Selve programproduksjonen utføres ikke av NRK, men av et eksternt selskap, for tiden Norsk Tippings datterselskap Fabelaktiv AS. Dette selskapet er, etter kritiske merknader fra Riksrevisjonen, lagt ut for salg i det åpne marked. Etter anbud har de nå produksjons¬kontrakten for Norsk Tippings trekninger i tre år. Siden programproduksjonen er adskilt fra alt annet, kan Norsk Tipping selge programmene til enhver fjernsynskanal. Det er ingenting i Norsk Tippings statutter som tilsier at de skal selge programmene billig til NRK.


Det er heller intet i NRKs oppgavebeskrivelse som tilsier at de skal betale underpris for programmer, selv om avtalen er gjort under ett og samme departement. Det er en litt kinkig situasjon for NRK. Man kan med rette hevde at kringkasting av trekningene på statskanalen i beste sendetid har så stor effekt på omsetningen til Lotto, Joker og Extra at Norsk Tipping burde betalt i dyre dommer for å få lov til å vise programmene på NRK. Men da ville det blitt kategorisert som reklame for et spillselskap, og dermed ulovlig for reklamefrie NRK. Isteden legger altså NRK noen kroner i tippekassen for å få vise ”programmene”.


Dette er så åpenbart en gjennomtenkt omgåelse av det lisenspengebegrunnede reklameforbudet at det antakelig bryter med NRK-plakatens punkt 5d, som sier at ”Lisensmidler og andre offentlige inntekter skal ikke subsidiere kommersielle aktiviteter”. Stort mer kommersielt enn Norsk Tipping AS er det neppe mulig å bli: selskapet har en omsetning på nesten femten milliarder (kr 14.797.600.000) og et driftsresultat godt over tre milliarder kroner. Selv om betalingen fra NRK i dag er betydelig lavere enn seertallene skulle tilsi, er det ingen tvil om at den kommersielle verdien av sendingene – for Norsk Tipping AS – er på flere milliarder kroner. Kulturdepartementet tømmer pengene fra den ene hånden til den andre og tilbake, tilfreds likegyldig til at statens nøytrale kringkasting og statens gamblingselskap er aktører som burde hatt vanntette skott seg imellom.


Når det statlige aksjeselskapet Norsk Tipping har et så attraktivt programprodukt å selge, er det uggent å selge det billig til en fjernsynskanal under samme eierparaply. Det er ingen tvil om at flere andre fjernsynskanaler med begeistring ville melde seg på en anbudsrunde. Norsk Tipping kunne antakelig fått adskillige millioner for programmene, penger som ville komme kultur og idrett til gode. En million her, og en million der… det blir penger av slikt for utarmede idrettslag og kulturinstitusjoner.


Dette burde diskuteres i det nye styret i Norsk Tipping AS, som ble oppnevnt i april og sitter fra 1.juni – for øvrig et faktum som ingen foreløpig ser ut til å ha orientert Brønnøysund¬registrene om. Der fremstår fremdeles det avgåtte styret.

Sentrum bare for lørdager (juli 2011)

(Stavanger Aftenblad juli 2011)

Åpningstid sentrum = Lørdag?



Med all respekt til de av mine partikolleger som mener noe annet: Bilfritt sentrum vil ikke fungere.


Jeg er tilhenger av ringbuss i sentrum. Det vil gjøre det lettere å komme fra butikk til butikk, og enklere å kjøpe tunge ting som må fraktes hjem i bil. Men den løser ikke det grunnleggende problemet som heter Et Ærend.


Når vi er på ferie, er det herlig å tasse rundt i gågater, kikke i butikker og kose seg med litt mat og drikke. Lørdager er en slags miniferie, da kan vi gjøre det samme hjemme. Men hverdagene er annerledes. Da trenger man kanskje én eller to ting utenom dagligvarebutikken: En pose gjestekaffe, ny lader til mobiltelefonen, noe på apoteket, en pakke skruer, litt mineralpudder, eller kanskje en lasagneform, litt hentemiddag. Og det haster, for vi skal jo rekke så mye annet samme dag. Jobben, for eksempel… eller hente barna i barnehagen, kjøpe matvarer, ta en tur på trening. Da må vi som regel bruke bilen. Skal vi da parkere på Jernbanelokket, vente åtte minutter på ringbussen som nettopp gikk, busse rundt kaien, løpe opp i gatene, handle, og så hele opplegget igjen på returen? I regnvær? Slik er ikke virkeligheten. Da blir det dessverre enklere å stoppe innom Hillevåg, Madla eller (huffamei) Kvadrat.


Vi ser det svært tydelig i Stavanger sentrum i dag. Gågatene er flotte, de, men de inneholder nesten utelukkende butikker av noen få kategorier: Klær, sko, smykker og gaver. Alt dette er ting som vi gjerne bruker litt tid på å handle, altså lørdagsvarer.


I randsonen til gågatene, derimot, hvor du kan parkere bilen, finner du de andre butikkene: Apotek, jernvare, pol, parfymeri, kjøkkenvarer, take-away. Disse butikkene besøker vi ofte i full fart, for å handle noe vi faktisk trenger, og det straks. Da må vi sette bilen like i nærheten. 15-minutters parkering er tilstrekkelig, da kan vi rekke to ærend samtidig, uten å komme for sent til neste post på programmet. Og så er plassen ledig til neste kunde.


Det som derimot er et problem for byen, er arbeidsparkeringen. Stavanger sentrum er et mareritt for bilister når arbeidsdagen begynner og slutter. Hvis de som arbeider i sentrum parkerte litt lenger ute, og hadde en god, forutsigbar, gratis matebuss til arbeidsplassene, eventuelt en matebuss som arbeidsgiverne eller sentrumsbutikkene var med og sponset, ville de også komme seg raskere til og fra jobb. Færre biler, nesten ingen kø. Og det ville bli frigjort et stort antall veldig sentrale parkeringsplasser som kunne brukes til korttids-kundeparkering.


Vi må finne frem til løsninger som gjør det mulig å fikse kvikke ærend i sentrum hele uken, ikke bare bedrive koseshopping på lørdager.

Privatisering er ingen synd (juli 2011)

(Stavanger Aftenblad juli 2011)

Privatisering er ingen synd


To av tre nordmenn arbeider i det private næringsliv eller ikke-offentlige organisasjoner. Blant disse er de ansatte i politiske partier, fagorganisasjonene, idrettslag og ymse forbund. Og avisene, for den saks skyld. Ingen – selv ikke LO – mener vel at alt dette burde bli utført av det offentlige. Så hvorfor skal næringslivs-involvering være så skrekkinngytende på enkelte utvalgte områder?


Det finnes noen få samfunnsoppgaver hvor stordriftsfordelene er så åpenbare, og eventuelle problemer er så katastrofale for hele samfunnet, at det offentlige antakelig bør ha en særlig fast hånd om prosessene. Dette kan omfatte politi, vannforsyning, avløp og flytrafikk, kanskje også utdanning, post og søppel. Utover dette bør statens og kommunenes oppgaver begrenses til å stille veldig spesifikke kapasitets- og kvalitetskrav til leverandørene, og å følge opp at leveransene skjer som bestilt.


Noen vil si at det er samfunnsøkonomisk lite lønnsomt å drive flere parallelle leveranser langs samme rute, eksempelvis flere konkurrerende postbud, søppelbiler eller hurtigruter. Dette er riktig på kort sikt. Men i lengden viser det seg at utøvere som mister et anbud pga høy pris eller dårlig leveranse, avgir infrastrukturen til andre leverandører. Dette er godt synlig innen sykehjemsdrift. Beboerne på Boganes sykehjem blir ikke satt på gaten når en ny aktør overtar driften, den nye fortsetter i samme lokaler og ofte også med de samme ansatte. Det siste årets debatt viser også at kommunale sykehjem og annet ikke driver bedre enn private, de er bare mer skjermet mot kritikk.


Nå krever Høyre at politiet må få bruke private analyseinstitutt for DNA-prøver, for å redusere tiden det tar å få prøvesvar etter voldtekter og andre kriminelle handlinger. I dag tar det 70 dager å få svar i de aller fleste alvorlige kriminalsakene. Det er hårreisende at ofrene skal måtte vente så lenge før svaret foreligger. Det samme gjelder uskyldig anklagede mennesker, som kanskje må sitte i varetekt i påvente av svarene.


Analysefirmaet Gena i Stavanger kan gjøre DNA-jobben på under en uke, men politiet får ikke bruke dem. Storberget sier nei; ikke på bakgrunn av at firmaet gjør dårlig eller dyrt arbeid, men fordi det er et privat firma. Og fordi det i dag er for lite, sier han; men hvem kan ansette folk før man har oppdrag?


Både Storberget, Regjeringen og Stortinget handler mat, klær og frisørtjenester hos private firma. Det samme gjør politiet. Da er det meningsløst at de ikke skal kunne kjøpe analysetjenestene sine hos private. Næringslivet handler ikke om suspekte aktiviteter levert av grådige slabbedasker med lav arbeidsmoral. Næringslivet, det er folk flest, det. Still tydelige krav til oss, og vi leverer!

Skolebudsjett (mai 2011)

(Stavanger Aftenblad mai 2011)

Money for free



Er Stavangers store partier i ferd med å legge ned skolen? Det kan nærmest høres slik ut på opposisjonen. Finfin sak å lage bråk om, siden svært mange velgere er opptatt av skolekvaliteten. Da får det heller være så som så med sannhetsgehalten i påstandene.


Her kommer noen litt kjedelige, men viktige fakta.


Den rødgrønne regjeringen har i 2011 tatt fra Stavanger 146 millioner kroner. Det har skjedd ved at vi får beholde 74 millioner mindre av skattekronene som skapes her, og ved at barnehagetilskuddet er redusert med 72 millioner kroner. Dette må byens politikerne forholde seg til. Mindre penger inn betyr mindre penger å fordele. Mye mindre.


Av de store, helt nødvendige kuttene er 12,6 millioner tatt fra skolene. Det totale skolebudsjettet i Stavanger er på omtrent 1,1 milliard kroner, altså over tusen millioner kroner. Den innsparingen som er fremlagt utgjør mindre enn en prosent av skole budsjettet.


Rådmannen foreslo for øvrig å kutte hele 19,5 millioner fra skolen, men flertallet klarte å finne økonomisk dekning til å redusere kuttene med 6,9 millioner. De har altså kuttet et absolutt minimum fra skolene.


FrP påstår at de vil være rausere med skolen. Det er ikke sant. FrP ville bare finne 5 millioner ekstra, der hvor flertallspartiene fant 6,9 millioner ekstra til skolen. FrP har også foreslått å øke SFO-betalingen med 22 kroner mer enn det rådmannen foreslo. Det roper de ikke høyt om.


Hvis man leser programmet til Stavangers hovedparti, Høyre, vil man se at skole og helse er to av de aller viktigste sakene for partiet. De siste periodene har Stavanger brukt nærmere to milliarder kroner på å rehabilitere og ruste opp skolene. Alle kan se at man med fordel kunne brukt mye mer. Alle kan også se at det er mye annet man kunne brukt mer penger på i skoleverket. Men når den rødgrønne regjeringen skjærer så kraftig ned på pengene til kommunen, er det ikke mer penger å bruke, verken på skole eller andre saker.


Overskriften er hentet fra en parole i et 1.mai-tog. Det viser en optimistisk, men sørgelig urealistisk forhåpning. Når staten kutter inntektene til kommunen, må kommunen kutte forbruket. Denne gangen kom skolen bedre ut av det enn man kunne fryktet, og det er fordi Høyre med flere står fjellstøtt på at skolen skal prioriteres.

PET-skanner og økonomi (mars 2011)

(Stavanger Aftenblad mars 2011)

PET-skann og samtalekvalitet
Divisjonsdirektør Hans Tore Frydnes ved Universitetssykehuset fremsetter i RA et absurd argument mot innkjøp av en PET-skanner til Helse Stavanger. Han peker på at et PET-skann kan avdekke at en pasient er i siste fase av en kreftsykdom, når stråling og annen behandling har liten eller ingen nytte, og bekymrer seg over at det dermed kan bli en ubehagelig diskusjon mellom lege og pasient, fordi pasienten kanskje ønsker behandling som legen vet ikke vil være til nytte. Legen vil heller anbefale bare lindrende medisin den siste tiden.

Jeg forstår at legene kan synes dette er vanskelig. Men det er ikke deres arbeidsdag som er det viktigste her. Mange pasienter med terminal kreft vil ønske å få vite at sykdommen ikke kan behandles, fordi de da kan bruke den siste tiden på å avrunde sine personlige og praktiske forhold, istedenfor å bruke store deler av de siste månedene til bortkastet strålebehandling, transport til og fra sykehuset, eller unyttig kjemoterapi som gjør dem enda dårligere.

I dag er situasjonen at man ofte gir slik behandling fordi man ikke vet hvor langtkommen sykdommen er, og både lege og pasient tror at behandlingen kan være til nytte.

Med PET-skann vil flere måtte ta stilling til en tung diagnose mens de fremdeles er i relativt god form. Noen av pasientene vil insistere på å få behandling som legen nå vet er nytteløs. Hvis ikke diagnosen var fastsatt gjennom et PET-skann, ville de fått denne behandlingen likevel, fordi legen da ville trodd den kunne være til nytte. Da koster det ikke samfunnet all verdens å la noen av dem – de som tross diagnosen har et sterkt ønske om det – bli behandlet for å bevare håpet.

Tidlige PET-skann vil føre til at antallet nytteløse behandlinger vil gå ned, mange pasienter vil få en roligere og mer komfortabel terminalfase, og mange vil også få anledning til å håndtere sine siste forhold mens de fremdeles har krefter til det. Den eneste ulempen er at det blir noen flere vanskelige samtaler for legene. Dette må legene om nødvendig få hjelp til å gjennomføre.

Argumentene direktør Frydnes fremsetter om sykehusets behov for opplæring, rekruttering, og driftsmidler for å drive en PET-skanner, er gyldige. Men dette må vi finne midler til gjennom den store innsparingen for samfunnet på mange andre områder. PET-skanning og tidlig diagnose har store økonomiske konsekvenser for pasientene, arbeidsgivere og samfunnet forøvrig, så vel som for sykehusdriften.

Kreftpasienter som får tidligere diagnose slipper den vonde ventetiden i uvisshet. Det er bra for dem og for familien. Når en kreftsvulst blir oppdaget tidlig, kan det også medføre enklere og kortere behandling. Færre operasjoner, mindre stråling og mindre kjemoterapi betyr mindre sykefravær og bedre livskvalitet. I tillegg kan liv bli reddet.

Samfunnet tjener stort på kortere sykefravær og færre dyre behandlinger. Både stråling og kjemoterapi er svært kostnadskrevende. Lange sykehusinnleggelser likeså. Kreft som blir tidlig behandlet er på alle måter lønnsomt for hele samfunnet.

Sykehuset får på kort sikt store ekstra utgifter med å skaffe folk, tilpasse lokalene, flytte ressurser mellom avdelinger og i en periode antakelig måtte kjøre doble systemer. Og det vil antakelig bli en økning i antall biopsier, analyser og mindre operasjoner. I lengden vil sykehuset likevel tjene på at det blir færre store og gjentatte operasjoner, færre kostbare og omfattende behandlinger som følge av at kreftsvulstene blir tatt tidlig, og noen færre kostbare behandlinger i terminalfasen.

Legene kan også se frem til flere lette samtaler, hvor de må fortelle at ja, du har kreft, men den er funnet så tidlig at den kan helbredes eller stogges i mange år til. Det må da veie opp for de vanskeligere diskusjonene rundt behandlingsform.

Høyres ordfører-utspill for å skaffe PET-skanner til Stavanger bør møtes av sykehuset med begeistring, og administrasjonen bør søke å finne løsninger til fremleggelse for styrene i Helse Stavanger og Helse Vest, slik at de kan løse den kortsiktige økonomiske situasjonen. I lengden vil samfunnet, pasientene og sykehuset komme mye bedre ut med en PET-skanner i byen, både menneskelig og økonomisk.

Shabby utenriksterminal (feb 2011)

(Stavanger Aftenblad februar 2011)

Takk for besøket?


Så reiser de fra Stavanger, våre utenlandske gjester. Kjekt opphold. Nå gjenstår bare en times tid på Stavanger Internasjonale Lufthavn. Det blir sikkert hyggelig.


Innsjekk, sikkerhetskontroll, inn i utenriksterminalen. Stor fin sprit- og parfymebutikk. På tide å kjøpe seg en avis på eget språk. Men nei, slikt selges ikke på utenriksterminalen. Alle vet jo det! Skal du kjøpe utenlandske aviser, må du gå ut gjennom tollen, handle i kiosken i ankomsthallen, gå opp, stå i kø, ta av sko og jakke og belte en gang til i sikkerhetskontrollen. Og så tilbake til utenriksterminalen.


Da vil du kanskje kjøpe en bok isteden. Men nei, på utenriksterminalen selger de bare en liten håndfull bøker. Skal du handle en god bok må du ut gjennom tollen, ned i første etasje, opp trappa, gjennom kø og sikkerhetskontroll, inn i innenlandsterminalen, handle bok, tilbake til utenriksterminalen. Ikke tid? Det skulle du ha tenkt på før du gikk inn i utenriksterminalen, din dumme utlending. Alle vet jo at den gode bokhandelen (og magasinbutikken) ligger på innland.


Neivel, så får man klare seg uten lesestoff. Men siden det sjelden er mat å få på flyet, er det best å spise litt på forhånd. Det er sikkert noe spennende norsk varmmat å få kjøpt på utland. Er det ikke? Joda, du kan få Norges nasjonalrett: En varm pølse. En litt lunken varm pølse av aller enkleste sort. Den koster 39 kroner (altså 5 Euro, alternativt 7 USD). Alternativt får du kjøpe brødmat. Du får maten i hånden.


Har du lyst til å sitte ned ved et bord for å nyte pølsen? Da bør du helst rydde litt før du handler (det er vanskelig å rydde bord med en pølse i den ene hånden og håndbagasje i den andre). Sist jeg fløy utenlands, satt det gjester ved fire av bordene. De andre ca 30 bordene var nedlesset av søppel og brukt servise. Ja, hvert eneste bord. Bak disken stod det to ansatte og kjedet seg. De så ikke ut til å ha rydding på oppgavelisten. De har vel folk til slikt… utlendinger, turister og andre reisende.


Kaffen henter du selv i kaffemaskinen, etter at du har stått i kø for å betale. Påfyll koster ekstra. Bare én ting er alltid på plass: En kopp hvor du kan legge tips til betjeningen.


Det heter at man bare har én sjanse til å gjøre et godt førsteinntrykk. Det samme gjelder sisteinntrykk. Monopolbedriften Avinor sørger dessverre for at dette blir verst tenkelig for våre gjester når de flyr til utlandet og forteller om Stavanger.

Må det gjøres? (feb 2011)

(Ottar-bladet februar 2011)

Må det gjøres?



Jeg hadde tenkt å skrive om Urettferdigheten. Eventuelt om Samfunnet, Patriarkatet og Undertrykkelsen. Men jobben ligger ikke bare der.


Nettsiden www.womans-work.com hjelper kvinner å finne arbeid: ”a part time job, a job sharing, flexible schedule or telecommuting” for å være nøyaktig. Fleksibelt arbeid. Arbeid som gjør det mulig å gjøre mye annet også. Jada, vi vet det: Kvinner jobber deltid. Masse deltid. Rare stillingsbrøker. Og overtid, ekstra skift, strøjobber. Så går det rundt på et vis, bortsett fra at vi ikke tjener så mye og ikke blir forfremmet, pussig nok. Og da tenker jeg: Hvorfor deltid?


Jo, for det er så mye som må gjøres! Og det tar tid! Bevaremegvel.


Jeg liker å være snill.


Skal vi se. Svigermor har bursdag, og jeg noterte i august at hun ønsker seg en fuglebok. Koselig, det. Hvis jeg stikker litt tidligere fra jobben rekker jeg innom bokhandelen. Enda litt tidligere så får jeg pakket den inn også. Mannen min er jo håpløs med sånt. Han glemmer dagen og aner ikke hva hun vil ha og gidder ikke gå i butikker. Jeg liker å se at hun blir glad. Og noen må jo gjøre det.


Jeg liker å være flink.


Pettersen er ikke flink med presentasjoner og rapporter og sånt. Han får ikke til å bruke maler. Powerpoint-presentasjonene blir rotete og han fikser ikke å få hovedpoengene til å snurre inn sånn festlig. Men det fikser jeg som ingenting. Rydder litt i rekkefølgen, utdyper noen av de utydelige poengene hans, lager en fiffig innholdsfortegnelse. Piece of cake. Min egen presentasjon blir kanskje litt tynnere på innhold, men ellers like fin, og hva kan man vente når jeg brukte hele gårsdagen på å redigere Pettersens arbeid? Pettersen får lønnstillegg. Jeg får en flaske vin og en klem av Pettersen. Grei, han.


Jeg har ikke noe valg.


De ringer stadig og ber meg ta ekstravakter. Noen er jo alltid syke eller på kurs eller noe. Det er ikke alltid det passer, men jeg har ikke noe valg, har jeg vel? Jeg trenger pengene, jeg har jo bare 78,8% stilling. Og noen må jo være på jobb. Det går ikke rundt, ellers.


Det må jo gjøres, ikke sant?!?


Møterommet ser ikke ut. Egentlig er det ikke min tur å gjøre det klart, men ingen andre ser ut til å planer om å gjøre det. Jeg har bestilt maten uansett. Det skulle Jonas ha gjort, men han bestiller bare pizza, og det går jo ikke an. Og etter møtet går de bare. Rommet flyter. Jeg får vel fikse det – igjen. Det må jo gjøres. Jeg begriper bare ikke hvorfor det alltid er jeg som må gjøre det?


Hjemme også. Hjemmebakst og julepynt, for eksempel. Treet ville vel stått til påske hvis ikke jeg brukte en halv dag på å pakke ned pynt og stas. Dessuten tar det jo noen timer å koke kraft fra grunnen av til gjestene på fredag. Like greit å ha 78,8 prosent så jeg får sånt ut av veien. Det må jo gjøres!


Eh… nei.


Det må ikke gjøres. Det er ikke din skyld at sønnen til svigermor gir blaffen. Det er heller ikke ditt problem hvis han kommer på jobb i skrukkete skjorter, at det blir servert pizza på møtet, eller at Pettersen må lære seg litt programvare. Det blir ikke trekk i lønna fordi du serverer kjøpekaker eller jukser med en flaske ferdig fond.


Det er derimot din skyld at de andre stikker av med opprykkene og lønnstilleggene når du ikke er tilstede på jobben. Og det blir ditt problem at omgivelsene oppfatter deg som en grinebiter når du stiger omkring i taust raseri med støveklut og gavepapir.


Og det er din skyld – omenn delt med mange andre – at arbeidsgiver kan fortsette med reduserte stillingsbrøker. Det er alltid noen som sier ja til ekstravakter. Dermed behøver ikke arbeidsgiver bygge inn slakk i bemanningsplanen. Slakk betyr at det er så mange heltidsansatte i organisasjonen at de kan dekke opp for det forutsigbare fraværet. Slik det gjøres i mannsdominerte bransjer. Menn gidder nemlig ikke ta deltaidsarbeid eller ekstravakter. De oppfatter det ikke som sin jobb å holde lønnskosten nede.


Ok, så var det strengt tatt ikke min jobb å irritere deg med denne petiten, heller. Men det måtte gjøres.

Vi som elsket Sentrum (des 2010)

(Stavanger Aftenblad desember 2010)


Vi som elsket Sentrum


Parkering er ikke noe problem. Det er lett å finne parkering. Problemet handler om å komme seg fra og til bilen, helst med så mye varer at butikkene får en pen profitt.


Ingen parkerer for moro skyld, det kan vi i så fall gjøre hjemme. Når vi hensetter bilen vurderer vi mange faktorer. De viktigste er tidsbruk og komfort, herunder om det er mulig å få med seg det man handler tilbake til bilen, uten å ødelegge sko og klær underveis. Pris og risiko er også av betydning. Antall parkeringsplasser i sentrum er av underordnet betydning; hvis det er krevende, ukomfortabelt og dyrt nok, kommer det alltid til å være ledig plass. Likevel er det stort sett antall plasser som får mest oppmerksomhet.


Næringslivet i Stavanger liker ikke å snakke om parkeringen i sentrum. Det kan kanskje skyldes at de selv opptar en stor andel av de tilgjengelige plassene, og ikke ønsker for mye oppmerksomhet om det. For ærlig talt: Er det verre for en butikksjef å ta bussen, evt parkere på Lokket, enn det er for en handlende? Snarere tvert imot. Butikksjefen har all grunn til å møte opp i butikken; kunden kan velge Madlatorget isteden.


Konsekvensen av butikkenes feil fokus er at man nå prøver å pålegge alle handlesentra å ta betalt for parkeringen. Var det dette vi ønsket? Kjære Sentrum, tror dere det er slik dere får venner?


Sentrumsbutikkene har iallfall tre bedre alternativ for å øke tilstrømningen – og omsetningen.


Forslag nummer ett: Den åpenbare løsningen er å starte en gratis minibuss som går fra Teateret via Havneringen og Kongsgata. Hvis bussen går hele tiden, i mange måneder, kommer vi til å venne oss til at den er der. Da tør vi handle både store og tunge ting, fordi vi vet at vi kommer oss tilbake til bilen etter bare noen minutters venting. Men det holder ikke å gjøre dette mellom klokken 10 og 13 den tredje lørdagen i måneden i sommerhalvåret. Vi er tunglærte og må øves opp.


Forslag nummer to: Dere kan ta ansvar for selve varefrakten. En idéskisse: Når jeg handler første vare, kan jeg kjøpe en fraktelapp for kr 30. Eller någe. Dere får navn og adresse, jeg får en datert nummerert lapp. Hver gang jeg kjøper noe resten av dagen bruker jeg samme fraktelapp. Mellom kl 19 og 20 kommer en varebil med posene på døren min hjemme. Da kan jeg kjøpe både sengetøy, blomsterpotter, gulrøtter og støvletter uten å bekymre meg over at det er for langt til bilen.


Forslag nummer tre: Er dere skikkelig ambisiøse, kan dere ta kontroll over all sentrumsparkering. Den legges ut på anbud, og det behøver faktisk ikke være Europark eller Stavanger Parkering som tar dette. Dermed kan parkering være gratis når dere ønsker det, det kan være billig i to timer og skikkelig dyrt etterpå, eller andre løsninger etter deres valg. Eller dere kan la oss kjøpe egne ”handle-parkeringsbilletter” for å parkere hvor som helst innenfor kai- og sentrumsområdet, men gi oss penger tilbake når vi handler noe. For eksempel kan p-billetten koste 200 kroner, men vi får en handle-rabatt på 10% av det vi handler for, inntil de 200 er dekket. Det betyr at hvis vi handler for kr 2000, står vi gratis den dagen. Skulle bare mangle!


Det samme burde alle de butikkansatte betale, hvis de velger å stå på butikkenes egne plasser. Så kan de selv bestemme om de vil utkonkurrere kundene om plassene.


STAS har en mulighet til å samle sentrumsbutikkene om et slikt prosjekt. Alternativet er at byen bare brukes av de som kjøper så lite at det går greit å bære varene med seg et kvarter gjennom regnet. Resten av varene får vi kjøpe i butikksentrene utenfor, hvor de nærings¬drivende forstår sammenhengen mellom varehandel og transport. Sentrum er hyggelig, bevares, men det glemmer vi fort når håndflatene verker.

Prissamarbeid og matvarepriser (des 2010)

(Desember 2010)

Prissamarbeid og matvarepriser



Det kan være aktuelt å sette en nedre prisgrense på matvarer, sier landbruks- og matminister Lars Peder Brekk til NRK. Han mener at folk reagerer negativt på at festmat er lokkemat i butikkene. Norsk ribbe er solgt billig i butikkene, og konsekvensen er at Norge går tom for svinekjøtt og må begynne å importere kjøtt fra utlandet. Dette skal visstnok være ille.


Det såkalte Matkjedeutvalget, ledet av Einar Steensnæs, skal avgi sin innstilling første april 2011. Temaet er å studere pris, vareutvalg, kvalitet og tilgjengelighet, med det påståtte siktemålet å ivareta forbrukernes interesser. Landbruksministeren regner med at utvalget vil gi et konkret råd om nedre prisgrense på matvarer.


I disse dager skriver også avisene velvillig om tomatgartnenes samarbeid for å øke prisene på norske tomater. Gartnerne har organisert seg i Grøntprodusentenes samarbeidsråd, og er nå blitt enige om løsninger som skal sikre at prisene holder seg høye til sommeren. Norske tomater er totalbeskyttet mot import fra 10.mai til 15.oktober, så det blir ingen konkurranse fra utlandet. Tomatbøndene får – med myndighetenes velsignelse – lov til å samarbeide for å holde prisene så høye som markedet tåler.


Hva hvis for eksempel bruktbil-bransjen gjorde det samme? Laget en samarbeidsorganisasjon som skulle sikre at ingen importerte bruktbiler fra utlandet, som sørget for å begrense antall bruktbilforretninger, eller ble enige om en minimum fortjenestemargin per bil? Jo, vi vet hva som ville skje: Det ville helt rettmessig bli slått ned på som ulovlig prissamarbeid. Og bransjen ville bli slaktet i media. Det samme ville gjelde andre bransjer: Ingen ville akseptert statlige minstepriser på mobiltelefoner, eller at det ble importforbud mot strøm fra utlandet, for å holde kilowattprisene oppe og sikre lønnsomheten til Lyse.


Hvorfor er det tilsynelatende viktigere at 75 tomatgartnerier får god fortjeneste, enn at næringsdrivende i andre bransjer – og deres ansatte – er sikret lønnsomhet og et langt og godt liv?

Om e-bøker (og Tore Renberg) (aug 2010)

(Aftenbladet Kultur august 2010)

Nei, Renberg er ingen økonom


Tore Renberg hevder at e-bøker og papirbøker bør koste det samme, og sier med en hoderisten at ”ingen sterk merkevare set prisnivået etter å ha spurt kva folk vil betala. Og boka er ein sterk merkevare”. Til det kan man kort bemerke at alle sterke merkevarer setter prisnivået akkurat slik. Derfor er en BigMac mange ganger dyrere i Norge enn i Kina. McDonalds justerer prisnivået slik at antall burgere multiplisert med antall kroner gir maks profitt. Er betalingsviljen for lav ift produksjonskosten, legger de ned utsalget.


E-bøker og papirbøker har ulik pris av to årsaker.


Kostnad for produsent


Det er ikke bare papiret som koster når bøker produseres. Boken skal trykkes (og trykkeriet skal tjene penger). Den skal fraktes rundt i landet, og den skal selges gjennom bokhandlere av ulike typer. Både fraktfirma og forhandler skal tjene penger. I tillegg står man gjerne igjen med et større opplag som ikke solgte likevel, og som i beste fall kan selges billig. E-bøker trenger kun en server og en trådløs tilkobling, og ferdigstilles idet den selges. Hele inntekten går til forlaget. Derfor er det betydelig billigere å selge en e-bok.


Verdi for forbruker


Kjøper jeg en papirbok, eier jeg en fysisk gjenstand. Jeg kan selge den brukt, gi den i gave, låne den ut. Mannen min kan lese den etter meg uten gnisninger. En e-bok, derimot, forblir på min personlige Kindle. Ikke engang han heime får lese den hvis jeg har tenkt å bruke lesebrettet selv (og det har jeg som regel). Dette er omtrent som å selge papirbøker som er lenket til nattbordet. Gjenbruksverdien er nær null.


Om grådighet


Man kan ikke sutre seg til lesere. Moralistiske argument om hva leserne burde være villige til å gi for et åndsverk er lite bærekraftige. Da er det bedre å bruke McDonalds-taktikken, og satse på flere solgte bøker til lavere stykkpris. Husk at lesebrett skaper potensiale for at selv ektepar sier til hverandre ”ja, dette var en super bok. Kjøp den selv, du. Den koster bare åttini kroner på Kindle’n din.”

Bærekraftig kjøttmat (aug 2010)

(August 2010)

Grilling år 2020



Når det hevdes at vi må slutte helt med å spise kjøtt, lukker vi ørene. Med god grunn. Ikke bare virker det uoverkommelig, det er også en feilslutning.


Miljøspørsmål og moral blir ofte rotet sammen. Man behøver ikke være et moralsk høyverdig menneske for å ønske å bevare kloden. Man behøver ikke engang være snill for å gjøre kloke valg. Likevel er det ofte samvittigheten som jages når matvalgene våre skal debatteres. Det er enkelt å angripe jegere for å være lystmordere, og det er fristende å tro på illusjonene om gressende kyr og frittgående høns som tipper i tunet.


Kloden trenger mer kynisme. Kloden trenger at vi fanger og spiser ville dyr, tåler at lammekjøttet vårt innimellom faller ned skrenter eller blir tatt av rovdyr, og at øvrig kjøttproduksjon foregår mest mulig intensivt. Kloden tåler ikke mange flere år med velstående idealisters vellystige fantasier om idylliske havnehager.


I effektiv, intensiv drift går det med omlag 8 kilo korn for å produsere 1 kilo kjøtt. Langsommere kjøttproduksjon, som vi snille velstandsmennesker foretrekker, bruker enda mer korn pr kilo kjøtt. Alt dette kornet gror ikke opp av sol og naturlig regn på Jæren, det aller meste drives hardt frem ved hjelp av kunstgjødsel og opp-pumpet grunnvann.


Følgeskadene er omfattende. Grunnvannet synker i store deler av verden. Fosfor og andre næringsstoffer som vi har begrensede mengder av, skylles ut i elver, innsjøer og hav, til tap for landjorda og til skade for vassdragene. Enorme skogområder hogges for å dyrke dyrefôr. Korn-fôrede dyr slipper ut store mengder metangass. Vi får sykdommer og overdreven medisinering. Og det er for galt å skipe sauekjøtt fra New Zealand og biff fra USA til Norge.


Men vi behøver ikke bli vegetarianere.


Viltkjøtt er utmerket mat, også for miljøet. Det gjelder alt fra fugl, småvilt, hjortedyr og villsvin, til sel og hval. Ville dyr utnytter områder og vekster som ellers aldri ville blitt menneskeføde. Mot-argumentene mot jakt og fangst er utelukkende moralske. Det er lett å se blod når det handler om jakt og fangst, enklere å beholde illusjonene når det slaktes.


Lam, sau og geit fra utmarksbeite er også førsteklasses mat for miljøet. De utnytter plantemasse som vi ellers aldri ville brukt, slik at kjøttet blir en direkte og netto økning av den globale matmengden.


Vi trenger kjøttproduksjon for å få ull, lær, melk og egg. Melk og egg er effektiv produksjon av dyreproteiner, en nyttig og viktig del av kosten, ikke minst i fattige deler av verden. En ku må kalve regelmessig for å fortsette å produsere melk, og kalven er kjøtt som må spises når den først er født. Det samme gjelder både hanekyllinger, aldrende melkekyr og ditto verpehøns.


Vi kan også utnytte matavfallet til produksjon av svin og høns/egg i store nærområdeanlegg. I Norge kaster vi 58 kilo mat per person hvert år, totalt 278.000 tonn, hvorav det meste havner i forbrenningsanlegg. Utslippene fra produksjonen og avhendingen av matrestene er betydelige. Innsamling, behandling og resirkulering av restene som dyrefôr vil gjøre miljøet en stor tjeneste.


Rabiat vegetarianerpropaganda setter oss i baklås. Vi trenger en pragmatisk og åpenhjertig diskusjon om hvilke verdier som er viktigst når vi velger driftsform for dyreproduksjon. Småskaladrift i lokalmiljøet, hvor man utnytter utmark og avfall, er godt for miljøet. Begrenset mengde storskaladrift er tålig, hvis det foregår intensivt. Liksom-snill drift, hvor kjøttet og eggene koster ekstra fordi dyrene er foret opp litt langsommere og dermed med mer korn, er skadelig, selv om den får oss til å føle oss litt bedre.

Digitalradio og tullprat (aug 2010)

(VG  august 2010)

Mindre radio til alle


Nordmenn eier 15-25 millioner FM-radioer. Selv har vi femten: I stuen, på kjøkkenet, badet, bilen, hytta, naustet, mobilen, verandaen, garasjen… Mange er utgamle, men de virker. Hvis FM-nettet blir skrudd av, må vi kaste alle sammen. Kommer vi da til å kjøpe femten nye radioer? Selvfølgelig ikke. Vi kjøper antakelig tre eller fire DAB-radioer. Det betyr i realiteten at vi kommer til å slutte å lytte til radio i kjelleren, på vaskerommet, i hagen, mens vi jogger, på badet…


En overgang til digital radio betyr ikke ”mer radio til flere” slik det sies på i radioannonsene. Det betyr mindre radio til alle. Derimot et gigantisk søppelberg når ca 20 millioner radioer må kastes, og store utgifter når nordmenn motvillig anskaffer noen nye radioer til erstatning for de gamle. Samfunnsøkonomisk og miljømessig er dette en katastrofe. Og mengden radiolytting vil gå dramatisk ned.


Radiokanalene agiterer for en slik overgang. Snakk om å skyte seg selv i foten.

Veistandard og øst/vest (mai 2010)

(Stavanger Aftenblad  mai 2010)

Nasjonal Hytteveiplan


Vi kjørte fra Kristiansand mot Grimstad. Vi hadde hørt om den nye veien de skulle få, og var riktig fornøyd; se, vi kjørte på veien og den var såre god. Så fokuserte vi på noen store gravemaskiner og kjøreramper borti hogget. Og sannelig sier jeg dere: Vi kjørte på gamleveien!


Den forkastede gamleveien var på høyde med mine mest ambisiøse fantasier om hva vi kunne ønske oss fra Kristiansand til Sandnes.


Resten av veien var like fin. Så kjørte vi videre fra Oslo til Rendalen, en tur på 24 mil. Igjen var det drømmevei helt til Koppang, dvs 23 mil beine veien. E6 er fin helt til Trondheim. Mer interessant er det likevel at veiene også er flotte fra Oslo til Østfold og svenskekysten, og fra Oslo inn i Oppland, Hedemark og Buskerud. Disse fire fylkene har til sammen en tredjedel av alle hyttene i Norge, og de er i stor grad eid av Oslofolk.


Hvordan foregår prioriteringen i Nasjonal Transportplan? Det er alltid lettest å se problemene i nærområdet og i egen omgangskrets. Hyttefolket på østlandet irriteres når trafikken går langsomt fredag ettermiddag mot Hafjell og Norefjell, Hemsedal og Gol, Beitostølen, Lillesand og Hvaler. Nettopp disse strekningene har etter hvert fått førsteklasses vei på statens regning.


Veinettet på Østlandet er det beste i landet, og det er ikke engang takket være bompenger.


Staten har ansvar for de såkalte stamveiene. 56,4 prosent av stamveiene har i dag ”ikke brukbar standard” ifølge Opplysningsrådet for Vegtrafikken. Dette er ikke et problem på Østlandet. Tvert imot er østlendingene helt usedvanlig godt vant.Det ligger en fin, om enn ufrivillig illustrasjon på dette under nettsidene til mopedportalen.com. Jeg siterer et spørsmål derfra:
- Hei. Neste uke skal jeg kjøre moped fra Stavanger til Kristiansand. Det tar ca 3 timer med bil. Problemet er at det er jo nesten bare motorvei ned til kristiansand. Noen som vet om en bra rute?


Og så noen av svarene:
- Kjøring på motorvei Kl. A og B i Norge med moped er dessverre ikke tillatt. Hvis du blir tatt vanker det 1300 i bot. Kjør heller langs riksvei 44 fra Stavanger via Egesund og til Flekkefjord du.
- Jaja, men er ikke motorvei klasse A og B nedover til Kristiandsand ? Er rimelig sikker på det er E39 mesteparten av veien.


Jovisst er det E39. Hele veien, dvs 232 km. Av disse er ca 16 km motorvei, mens de resterende 226 kilometerne er to-felts vei av normal til elendig standard, ispedd adskillige kilometer av en standard som tilsvarer den områdeinterne veien opp til Voksenåsen i Oslo. Vi snakker om lange strekninger med 60 km/t fartsgrense, ett sted nede i 40 km/t grense. Her er rikelig med rundkjøringer midt på E39, og trafikken går rett gjennom små tettsteder som Ålgård, Moi og Lyngdal. Dette er veien mellom to av Norges største byer, og en viktig transportløype til og fra Europa. Men det har vært sørgelig langt fra Moi til Storting og bevilgende myndigheter.


Jeg klipper fra Østlandsposten i fjor: ”Vestfoldbenken og Telemarkbenken på Stortinget stiller seg samlet bak kravet om at veibredde skal være 26 meter for nye E18 fra Sky til Telemarks grense. […] Som kjent har det skapt sterke reaksjoner på den nye veinormen som Vegdirektoratet har utarbeidet, og som legger opp til at veibredden på den nye firefelts E18 fra Sky til Telemarks grense kan bli 20 meter, ikke 26 eller 29 meter som E18 blir for øvrig i Vestfold. En slik innsnevring av veiskulderen med tre meter på hver side, er det mange som mener kan gå på sikkerheten løs.” Det skal nevnes at folk nordpå, trafikantene på E6 fra Trondheim til Kirkenes, må leve med over tusen kilometer E6 med en tredjedel av denne veibredden. Og mellom Stavanger og Kristiansand er veien under 20 meter bred – altså trafikkfarlig, iht østlendingene – det aller meste av strekningen. Veiskulder, du. Det hadde vært noe! Isteden stenges hele E39 i lange perioder når det skjer et uhell, fordi det ikke er mulig å passere i ett felt engang.


Aftenposten klaget i fjor bittert over det urimelige i at en strekning på Østlandet skulle finansieres med 90 prosent bompenger, ifølge avisen i motsetning til resten av landets frie adgang til statlige veimidler. Samme uke stod følgende i Stavanger Aftenblad om veiutbygging i Rogaland: ”Offisielt må bilistene betale 81 prosent av Dalane-pakken. 95 prosent kan være nærmere sannheten. […] Men ved å ta med renter og drift, kom Sortevik fram til at bilistene egentlig må betale 102 prosent.” Artikkelen var plassert under Lokale nyheter på side 12 i del 2 av avisen. Vestlendinger er så vant til å måtte betale for egne veier, at 102 prosent bompengefinansiering ikke engang når opp til hovednyhetene.


Nå skal Nasjonal Transportplan legges for 2014-2023. Det er mange om beinet, og østlendingene er blant annet opptatt av fjellovergangene. Spesielt over Geilo. Selvsagt i tillegg til minimumskrav om 26 meter veibredde på alle hovedveier østpå. Hva skal til for å få fokus på vestlandet? Slik at også vi kan begynne å håpe på en Europavei som holder 80 km/t, fri for tettsteder og rundkjøringer, og hvor trailerne kan få problemer uten at det medfører total stopp av all annen trafikk? For ikke å snakke om midtdelere og andre ulykkesforebyggende tiltak.


Kanskje den beste løsningen er å ofre et flott strandområde her vest. La kommunene spleise på å avgi tusen fantastisk flotte hyttetomter i sjøkanten mellom Klepp og Sokndal. Tenk brygger, båtplasser og varme rundstykker. Selg dem til velstående østlendinger til en veldig billig penge, med videresalgsklausul om at bare østlendinger får bruke dem. Dette vil koste oss en milliard eller to, men hva er det, sett opp mot mulige statlige bevillinger til nye veier – og hurtigtog – som gjør det raskt, enkelt og komfortabelt for Oslo-folket å besøke sine herlige fritidsboliger i Rogaland?

Har småbåt, søker HIN, CE, §3 og FI-BOM

(VG  mars 2010)


Det er frivillig å registrere båten i småbåtregisteret. Sikkert en fornuftig ting å gjøre med hensyn til forsikringspremie og for å finne båten igjen hvis den forsvinner. Men du skal være sterkt motivert for å gjennomføre registreringen.

Skjemaet finner du på nettet til nssr.no. Det er langt. Du kan sende det inn elektronisk eller i papirformat, men uansett er det obligatorisk å fylle inn epostadresse. Når ble det obligatorisk for båteiere å ha epost?

Så spør de om båten er CE-merket. Svar-alternativene er Ja eller Nei. Den forklarende teksten sier at ”Med mindre båten kommer innunder unntakene i Fritidsbåtforskriftens §3 skal den alltid være CE-merket. En forutsetning for at du kan krysse JA her er at HIN-koden er oppgitt”.

HIN-koden, gitt. Og CE-merking. For ikke å snakke om unntakene i Fritidsbåtforskriftens §3.

Men dette er et obligatorisk spørsmål. Så jeg kontakter registeret, og får følgende svar:
- Når det gjelder de forskjellige feltene på skjemaet, så er det opplysninger som vi må ha for å registrere båten. Det står om CE-merking og CIN/HIN-koden andre steder på våre nettsider, men for å oppsummere det så krever Fritidsbåtforskriften at båter satt på markedet i EØS-området etter 16.6.1998 er CE-merket. En forutsetning for CE-merkingen er at båten har et skrognummer(CIN/HIN-kode).

Ikke mye nytt her, bortsett fra at HIN-koden betyr skrognummer. Og at båten må være CE-merket, siden den er nyere enn 1998. Men hva er egentlig CE-merking? Og hvor finner jeg skrognummeret? - Skrognummeret skal stå to plasser på båten, hvor den ene er skjult og bare er kjent for produsenten. Dette i tilfelle båten skulle bli stjålet, slik at man har muligheten til å identifisere skroget senere. Den kjente plassen skrognummeret står på er under fenderlisten på styrbord side av akterspeilet.

Javel. Så er det inn i bilen og hei, hvor det går til Sørlandet for å kikke under fenderlisten. Eller jeg kan mase litt mer på båtregisteret, som svarer høflig:
- Hvis båten er kjøpt ny skal det være med en Samsvarserklæring(Declaration of confirmity) hvor skrognummeret står. Det begynner med FI-BOM.

Ok. Jeg må enten kjøre til Sørlandet eller spore opp Samsvarserklæringen for båten. Slik at jeg kan fylle ut HIN-koden, krysse for Ja på CE-merking, anskaffe epostadresse, sende med vedlegg (”saker uten vedlegg blir ikke behandlet”) som bevis for at jeg faktisk har båt, og dessuten betale kr 300 for registreringen. Pluss en årsavgift hvert år heretter.

Noen ganger er det ålreit å ha båt. Andre ganger er det kraftig motbør!

Feige Lauritz.com (feb 2010)

(Februar 2010)

Der var et yndigt land



Sven Egil Omdal skrev engang (jeg siterer etter hukommelsen) at vi nordmenn lenge har misforstått danskene, idet vi har oppfattet dem som joviale og romslige mennesker, basert på deres liberale holdning til porno og alkohol; og at dette har blindet oss for danskenes reaksjonære og mørkere sider. Avisen kunne gjerne trykke kronikken hans om igjen.


Mens vi venter, kan vi kikke på den sørgelige siste utviklingen i nabolandet. Tegneren Kurt Westergaard har donert et verk til en auksjon til inntekt for jordskjelvofrene i Tahiti. Auksjonshuset Lauritz.com har avvist verket hans, med henvisning til sine ansattes sikkerhet. Det er ikke snakk om den mye omtalte karikaturtegningen til Westergaard, men et helt annet verk.


Lauritz.com utøver yrkesforbud for Westergaard. Hvis logikken deres holder, er det potensielt livsfarlig å være ansatt i forlag, kunsthandlere og andre som formidler eller omsetter arbeider av Westergaard. Det må da også være farlig å ha ham ansatt eller kjøpe arbeid av ham på andre måter. Skal man følge det videre, burde Westergaard antakelig også bli nektet servering på kroen, adgang til Brugsen, og billetter på tog og fly.


Mange spør hvorfor Westergaard absolutt skulle lage karikaturtegningene, og hvorfor JyllandsPosten publiserte dem. Det er derfor nødvendig å gjenta dette. I 2005 skrev Kåre Blüitgen en uskyldig barnebok om Muhammed, men forlaget fant det nesten umulig å finne tegnere som våget å illustrere boken, fordi de var redde for sanksjoner fra militante islamister. Dette ble omtalt i avisen Politiken.


Avisen JyllandsPosten bestemte seg så for å lage en sak om hvorvidt trusler om vold virkelig kunne underkue et moderne vestlig samfunn, og bestilte tegninger av Muhammed hos 40 karikaturtegnere. Av disse var det bare tolv tegnere som våget å levere, og Westergaard var én av dem. Tegningene ble trykket som del av en kort artikkel i JyllandsPosten, hvor avisen stilte spørsmål om samfunns¬utviklingen, med utgangspunkt i at danske tegnere var redde for å illustrere selv en barnebok om Muhammed.


Drøyt fire år senere er Lauritz.com redde for å formidle et helt urelatert verk av denne tegneren.


At Lauritz.com nekter jordskjelvofrene på Tahiti hjelpen de kunne fått for pengene som Westergaards arbeid ville innbragt, setter det hele i et enda grellere lys.


Men la oss holde oss til yrkesforbudet og ytringsfriheten. Lauritz.com skriver i en epost til meg ”Vi mener, at man på nuværende tidspunkt bør prioritere at skabe ro omkring Kurt Westergaard, i stedet for at grave grøfterne dybere. Et salg hos os vil skabe endnu mere uro.” Her har de iallfall oppnådd akkurat det motsatte av hva de sier de ønsker. Omsetningsnekt er en radikal beslutning som heldigvis ikke går upåaktet hen.


De skriver videre ”Vi hylder selvsagt ytringsfriheden, men opfordrer til at man begynder at nuancere debatten og variere dét man ytrer i nærværende sag.” Så ifølge Lauritz.com kan man benytte ytringsfriheten slik man ønsker, bare ikke til å gjenta at de 28 tegnerne som ikke våget å tegne Muhammed, gjorde det nettopp fordi de bøyde seg for krefter i Danmark som sier at det tryggeste er å la være. Alle som har sett Sopranos vet hva det handler om: Vær snill og lydig, så skal vi sørge for at det ikke skjer noe med familien din.


Lauritz.com sin holdning til ytringsfriheten er i beste fall forenklet, alternativt reaksjonær og angstfylt. Mest sannsynlig er den økonomisk betinget.


En dansk fjernsynsreklame sa følgende: ”I Norge har I to sprog: Norsk og nynorsk. Det har vi s’gu osse: Dansk og Gammel Dansk” (du finner den på youtube.com). Dette gjelder dessverre også på det kommersielle området. La de reaksjonære kreftene råde, det lønner seg.

Hooters (jan 2010)

(Stavanger Aftenblad januar 2010)

What a hoot!



”Så får de rødgrønne hurpene heller gå et annet sted”, sier en innringer til RA. Jeg er en slik hurpe.


Nylig var jeg deltaker på et arrangement i et meget mannsdominert miljø. Det var vel ca ti prosent kvinner tilstede. Der ble det lest opp et langt ”dikt” skrevet av en av deltakerne. Gjennom mange vers ble det utledet hvor mye ung fitte – ja, i slike ord – en mann kan oppnå hvis han opptrer på rett måte, og hvor viktig dette er for motivasjonen. Diktet var humoristisk ment og ble mottatt med mye latter. Flere fortalte meg etterpå fortrøstningsfullt at kvinnenærværet hadde ført til at vi hadde fått en moderat versjon av de diktene som ellers ble opplest i miljøet.


Jeg smilte og klappet, og det gjorde de andre kvinnene også, så vidt jeg kunne se. Vi vil jo ikke være hurper, vil vi vel? Vi ønsker ikke å legge en demper på stemningen, eller å bli ansett som å mangle humor eller ikke forstå poenget. Slett ikke. Derfor spiller vi med så godt vi kan.


Men hvordan oppleves det å være kvinnelig arbeidstaker i et miljø hvor dette er ansett som god tone? Hvor kulturen aksepterer at formålet med mannens innsats er å få tilgang til stadig nye lekre unge kvinner? Dette er ikke et godt arbeidsmiljø. Jeg burde ikke smilt og klappet, men jeg bøyde meg for den rådende kulturen. Det samme gjør antakelig de kvinnelig ansatte hvis de i hverdagen møtes med lignende prat og såkalte morsomheter. De har jo humor, må vite.


Nå vil Tore Lie ha Hooters til Stavanger. Tore Lie argumenterer med at konseptet handler om et strandmiljø, og at det derfor er naturlig at de ansatte går meget lettkledd. Det får så være. Men når alle de lettkledde ansatte skal være storbrystede, unge kvinner, blir det noe annet. Ordet Hooters defineres da også i ordboken bl.a som ”Vulgar Slang: A woman’s breasts”.


Så behøver man ikke å gå dit, da. Her kommer hurpestempelet frem. Og ord som prippen, barnslig, usporty, gammeldags, kjedelig, teit og humørløs. Alt det som moderne kvinner ikke ønsker å være. Da kan det føles enklere å bli med til Hooters, tåle at ektemannen kikker på de lettkledde servitørene med lyst i blikket, og smile tappert.


Eller kvinner kan lage sin egen kafé, med lettkledde veldreide unge menn som serverer, hører vi. Nei, vi kan faktisk ikke det. Samfunnsstrukturen og kulturen er ikke slik at kvinner på min alder drar med seg ektemannen på bar og titter på yngre, lekrere mannfolk. Den rådende kulturen sier at menn er mer attraktive når de er voksne, velstående og seriøse, mens kvinner skal være unge og smilende. At menn kikker etter ungpiker er ansett som normalt og naturlig, men kvinner skal ikke lyste etter unggutter. Slik er det, og det endres ikke om vi åpner en ny bar.


Norsk arbeidsmiljølov tilsier at man ikke kan ansette basert på kjønn, eller ut fra størrelsen på utvalgte kroppsdeler, for den saks skyld. Dessuten har man ikke lov til å si opp ansatte fordi de blir for gamle, for fete, for slappe eller på andre måter faller utenfor idealkroppen til Hooters. Dersom Tore Lie forholder seg til lovverket og åpner Hooters med en blanding av kvinner, menn, unge, gamle, tykke og tynne servitører, som beholder jobben selv om de får gule tenner og cellulitter både her og der, er det selvsagt en annen sak… men da spørs det vel om han får nok kunder til å trekke inn den husleien han forventer.

Ønskes kjøpt: Elskerinne, sekretær og hustru (mars 2010)

(Ottar-bladet februar/mars 2010)


Min far er gått bort. Jeg savner ham og ønsker meg en ny pappa. En som bryr seg om meg og familien min, som stiller opp for å fikse ting, er stolt av meg, kjærlig og snill, og oppriktig interessert i min gjøren og laden. Hvor får jeg tak i en slik?

Kjøpe seg en mann
Søk på ”buy a new father” gir ca 85.000 treff, som google komprimerer til 24 reelt ulike sider. Ingen av dem er nyttige overhodet. Med tanke på mor, som er blitt enke, prøvde jeg ”buy a new husband”. Det var enda verre. Treffene ble komprimert til 19, som stort sett handlet om hvor umulig det er å få kjøpe en ny mann. Ingen tilbud.

Kjøpe seg en kone
I modernitetens navn forsøkte jeg så ”buy a new wife”. Jeg fikk 1.710.000 treff. Komprimert til 59 definerte ulike funn handlet nesten alle om reell konekjøping. Et eksempel: “it is not uncommon to hear of the occassional Marwari husband who will refuse to pay for his wife's chemotherapy since he figures that he can buy a new wife for less money”.

Bare “buy a wife” ga enda flere treff. De var i all hovedsak tilbud og løsningsforslag. Ikke alltid like velformulerte, men ofte erfaringsbasert: ”I garantid if you go to colombia in esmal town you find poor famly who give you they dora for marge for same money i know that becose i have a friend who did”.

Kjøp og salg
Slik er konseptet: Jeg har noe du vil ha, og du har noe jeg vil ha. Begrepet kjøpekoner er vel etablert i Norge. Presumptivt har norske menn noe som en del utenlandske kvinner ønsker seg – penger, hus, et trygt hjemland, vennlig fremferd, statsborgerskap. Og hun har kanskje mer ungdom, skjønnhet, tålmodighet, utholdenhet eller andre gode egenskaper – enn han kunne oppnådd i det norske kjønnsmarkedet.

Logisk sett skulle man tro at markedet også virket andre veien, at kvinner fra den rike verden også anskaffer seg kjøpemenn. Men nei.

De største gruppene som gifter seg inn i norske hjem er fra Polen og Tyskland, tett fulgt av Thailand. Områdeleder i Oppholdsavdelingen, Snorre Sæther, sier at fire av fem familieinnvandrere i 2008 var kvinner, som regel for å gjenforenes med ektemann i Norge.”Thailandske borgere får i all hovedsak familieinnvandringstillatelse med norske borgere de har stiftet familie med”.

Ved mistanke om proformaekteskap vurderes blant annet aldersforskjell mellom partene, hvor godt partene kjenner hverandre, og ”om ekteskapet er atypisk i forhold til ekteskapstradisjoner i hjemlandet”. Dermed ligger norske kvinner dårlig an hvis de ønsker å hente seg en sprek yngre mann i utlandet. I de fleste land er det typisk at rike eldre menn får seg yngre koner, men sørgelig atypisk at bytteforholdet går andre veien.

Hva regnes som proforma ekteskap?
”UDI vurderer å trekke tilbake eller avslå opptil hundre oppholdstillatelser, norske statsborgerskap eller søknader om familieinnvandring fra tyrkiske menn. Etter en grundig vurdering har det blitt konkludert med at disse mennene har inngått ekteskap med norske kvinner først og fremst for å få oppholdstillatelse i Norge. Tyrkiske statsborgere får flest avslag på grunn av mistanke om proforma, fulgt av marokkanske og vietnamesiske statsborgere.” Mens ekteskap mellom norske menn og thailandske kvinner stort sett glir greit gjennom prosessen, selv om man nok kan mistenke at kvinnene primært ønsker oppholdstillatelse. Men disse ekteskapene er vel "typiske" nok for UDI.

Kvinnerollen
Ser du på Grey’s Anatomy? I en episode sa Christina omsider ja til å gifte seg med Burke. Det var mye akkedering og problematisering rundt ekteskapet, men Christina sier fortrøstningsfullt: ”We're both doctors, we will have money, we can buy a wife."

Hun snakket ikke om trekantsex. Det var heller middag, husvask og barnepass det handlet om. Og for all del: Hvem ønsker ikke å komme hjem til ryddig hus duftende av kjøttkaker og løk, for ikke å snakke om noen som oppriktig ønsker å høre deg fortelle om dagen din? Eller som i det minste er villig til å late som.

Det ser ut til at jeg får anbefale mor å bli lesbisk. Så får jeg hjelpe henne å skaffe seg en egnet kone. Gjerne en som kan reparere sykler.