Brann eller vold? Kolera eller pest?

Brannvesenet sier de frykter flere pizzabranner hvis kebab- og burger-stedene stenger tidligere om natten. Da skal visstnok fulle unge menn gå hjem, putte en grandis i stekeovnen og legge seg på sofaen. Mange nattmattilhengere jubler over argumentet.
Her kommer litt kjedelige men viktige fakta, en diskusjon, og et konstruktivt forslag (!).


Gi oss fakta
Det første spørsmålet som melder seg, er hvor mange pizzabranner man har hatt de siste årene. Dessverre grupperer statistikken all tørrkoking og overoppheting ved matlaging sammen. Dvs at steke-pannen som tar fyr når du står i telefonen eller åpner døren, og gryten som tørrkoker når eldre eller demente mennesker glemmer at de har satt på middagen, telles i samme gruppe som nattpizza. 


Brannstatistikk
Ifølge Direktoratet for Samfunnssikkerhet og Beredskap ble det i Stavanger rapportert tre (3) komfyrbranner i 2010. I 2009 var det fem. Her skilles dessverre ikke mellom dagbranner og natt-branner. Men det blir utdypet litt lenger nede her.

• De samme to årene ble det rapportert hhv fire og to branner pga røyking, og hhv én pluss én brann pga levende lys. Tilsammen like mange branner av disse to årsakene som totalt ved komfyren. Uten at noen skriker opp om å forby røyking eller stearinlys hjemme av den grunn. 
• Bare 16% av boligbranner i Norge varsles mellom kl 02 og 06 om morgenen. Likevel skjer 37% av dødsbrannene i denne perioden. Og selv om de fleste som dør i brann er gamle og eldre mennesker, så er yngre menn med promille overrepresentert blant de som dør i brann sent på natten. Det skal vi selvsagt ta på alvor. Det betyr å sjekke hva som faktisk har foregått på forhånd.

Adferd 
Det andre spørsmålet vi burde stille, som vi slett ikke vet, er jo hva disse mennene har gjort tidligere på kvelden. Det er veldig lett å tenke seg at de har vandret hjem fra byen, fulle og sultne, og satt på litt mat.

Men det kan like gjerne tenkes at de har sittet hjemme hele kvelden, alene eller i selskap med andre, eller at de har vært på besøk eller en privatfest. 


Direktoratet har analysert boligbrannene mht hvilke befolkningsgrupper som figurerer høyt på denne statistikken. "Analysen viste at de siste 5 år har følgende 4 befolkningstyper vært overrepresentert mht. boligbrann (i prioritert rekkefølge):

1. Unge, single, velutdannede, urbane, motebevisste, som leier i eldre bygårder i våre største byer. 
2. Eldre, single med lav inntekt, som bor tett men ikke urbant i boliger (eldre blokk/rekkehus) fra før 1920.
3. Veletablerte med barn og middels inntekt, som bor i byforsteder i ene- / tomannsbolig fra 1960-90, gjerne i rolige villastrøk.
4. Eldre (55 +) med lav utdannelse og inntekt, i eneboliger på landet."

Direktoratet føyer til at "De to førstnevnte gruppene er også de som ikke har montert røykvarsler, og de tre førstnevnte er de gruppene der røykvarsler ikke fungerte ved brann."


I de fire mest utsatte gruppene er det ingen markert overvekt av kebab-om-natta-publikummet. De fleste er hjemme i utgangspunktet: Hvis 5.000 voksne mennesker er i Stavanger sentrum en kveld, er byens øvrige 75.000 voksne hjemme hos seg selv eller andre. 


Vold 
Her er et bilde av anmeldt voldskriminalitet pr bydel i årene 1995-2007. Eiganes/Våland og Storhaug, altså sentrumsbydelene, er kraftig (!) overrepresentert. 


Det foregår mye vold på byen i helgene. Det er et faktum. Dessverre er det svært mange av utelivsaktørene - både på tilbyder- og brukersiden - som mener at dette utelukkende er en sak for politiet. De er ikke redde selv, og ser åpenbart ikke noe særlig problem i at mange andre blir skremt og skadet, tildels svært alvorlig, helt uten rimelig grunn eller skyld. Selv om dette også påfører fellesskapet en mengde unødige oppgaver og kostnader - i tillegg til belastningen for de det går ut over. 


Til poenget
Vi er redde for brann. Vi er ekstra redde for at naboen skal komme sent hjem og starte en pizza i ovnen, fordi vi så levende kan forestille oss det verste som kunne skjedd. Og vi har ikke kontroll over dette. 


Vi er ikke like redde for voldskriminalitet, fordi vi opplever å kunne begrense risikoen: Hvis vi bare holder oss hjemme, er det ikke vi som blir slått ned. Likeledes hvis vi går i flokk, går tidlig hjem og ellers oppfører oss skikkelig. Slik tenker de fleste av oss. Dermed oppleves pizzabranner som skumlere enn kebab- og drosjekø-vold, selv om det siste rammer så uendelig mange flere av byens innbyggere. 


Jeg lar meg friste til å si: 

Du skal ikke tåle så inderlig vel - 

den risiko som ikke rammer deg selv!

For tiden piskes politi og "myndigheter" fordi det stadig er bråk, vold, forsøpling og elendighet på byen nattestid. Mange insisterer på å ha uendelige åpningstider, fri flyt av alkohol og nattmat, som i utgangspunktet fører til uro - og så vil de kompensere med at politiet og et batteri med kø-vakter og frivillige skal håndtere konsekvensene. 


Isteden kan vi gjøre noe med årsakene. Tidligere og graderte stengetider, burger/pølse/kebab stengt ved midnatt, og hyppige, rimelige nattbusser så folk kommer seg hjem. Fyll + kebabkø = bråk. Vet vi at det ikke er nattmat å få tak i, og buss/taxi er lett tilgjengelig, går vi hjem. Og der er brannfaren hos naboen slett ikke så overhengende som vi intuitivt frykter.


- og tilslutt et konstruktivt forslag:
Kanskje kan nattbussen selge sandwiches? En pose med god, sterk, salt brødmat, som folk kan kjøpe idet de stiger ut av bussen, før de går det siste stykket hjem. Så slipper de å lage seg mat hjemme!


/Risikoen for at naboen gjør lager seg en pizza, etter å ha sett film på hjemmeTV'n eller vært på besøk hos en kompis, er det mindre å gjøre med. Men så er det heldigvis ikke så mange slike branner, heller.)

Kjære Kolumbus!

(Stavanger Aftenblad januar 2012)

Jeg vil så gjerne ta bussen, men det viser seg å være enklere å reise til Amerika. Noen korte eksempler på hva som hindrer amatører i å busse i Stavanger:

Til hvilken holdeplass?

Jeg skal til Felleskjøpet i Hillevåg, og bruker reiseplanleggeren deres til å søke på forslag for Stavanger til Hillevåg. Da får jeg opp fem mulige holdeplasser, hvorav en heter ”Hillevåg Bistro”. Jaha? Den var ny for meg. Siden jeg heldigvis er rimelig kjent, tenker jeg at det kan være Patrioten Bistro, som jeg vet ligger i nærheten av målet. Så jeg prøver. Reiseplanleggeren forteller at jeg da må ta bussen til Sjøhagen holdeplass og gå resten.

Hvor er Sjøhagen? Ifølge Google Maps ligger Sjøhagen på Åmøy. Litt langt å gå derfra. Men litt stahet og videre undersøkelser avslørte at Sjøhagen holdeplass ligger ca ti meter fra ”Hillevåg Bistro”, så det gikk jo greit. Til slutt. Så er det neste spørsmål:

Fra hvilken holdeplass?

Så er det jo tre ruter som går til Hillevåg, har jeg funnet ut. Hvilken er greiest for meg? Det kommer bl.a an på hvor bussen går fra.

I Stavanger Sentrum er det omtrent 26 holdeplasser rundt Breiavatnet og Jernbanen. På holde-plassene står både nummeret og et fint kart hvor alle numrene er synlige. Det kartet finner jeg ikke på ruteplanleggeren. Der er bare et interaktivt kart som jeg må forstørre til nærbilde (det må jeg forstå helt av meg selv) slik at holdeplassene dukker opp. Men der står ikke numrene; jeg må flytte pekeren fra plass til plass for å få opp holdeplassnummeret. Helt utrolig tungvint. Kunne dere ikke vise et oversiktskart? Og kunne ikke holdeplassene ha navn (Jernbanen, Atlantic, Løveapoteket etc) i tillegg til nummer?

La meg så erkjenne at jeg har funnet kartet over sentrumsholdeplassene. Det ligger på forsiden deres, og det høres jo enkelt ut. Men kartet forsvinner sporløst når man går inn i ruteplaneggeren, dvs når man trenger det som verst.


Holdeplassnavn

Sjøhagen har jeg nevnt. Den ligger uventet nok i Hillevåg. I krysset Madlaveien/Holbergsgaten har vestgående holdeplass navnet Holbergsgaten. Det er greit. Men østgående holdeplass heter ”Ess Bygg As”. Ikke intuitivt begripelig for nykommere det heller.

Skal man til Bokkaskogen eller gamle Stadion, nytter det ikke å søke på Mosvannet eller Mosvatnet; det kommer ingen forslag. Diverse forsøk og en tur innom det interaktive kartet igjen viser at ordet Mosvannsparken er greit for systemet. Kunne det ikke være litt mer fleksibilitet i navnegjenkjenningen når vi søker?


Hvilke gater går bussen?
Jeg bor lykkeligvis utover Madlaveien, så mange busser går i rett retning når jeg skal hjem. Jeg har etter hvert lært at jeg kan ta busser som skal til så ulike steder som Rennesøy, Madlasandnes, Skadberg, Kvernevik, Risavik og Sandnes. Men hvilke går Motorveien, hvilke går Madlaveien?

La oss ta rute 6 til Sandnes. Når du kommer til bussholdeplassen, står dette på oppslaget: Stavanger – Universitetet – Ulsberget – Kvadrat – Sandnes. Hvor kjører denne bussen, på Motorveien eller Madlaveien? Neimen ikke godt å si. Det står ingenting om dette i busskuret. Ville det vært så vanskelig å sette opp hele ruten med litt mindre skrift, så vi vet om bussen skal i nærheten av et praktisk sted å hoppe av? La oss erkjenne at de færreste sjåførene deres har kunnskap om lokale steder og gater rundt rutenettet. Det nyttet iallfall ikke å spørre sjåføren på Skadberg-bussen om han skulle forbi Leiren.

Ikke umulig

Jeg har ingen magisk løsning. Men de siste årene har jeg brukt kollektiv-transport i London, Berlin, Stockholm og Singapore, og det var utrolig enkelt alle stedene. Jeg tror utgangspunktet til disse byene er at alle som behøver bruke oppslagsverkene, enten de elektroniske, som oppslag eller i automat, er ukyndige og uten lokalkunnskap. Dermed blir informasjonen ”så enkel at selv mor (altså jeg) kan klare det”.

Et hjertesukk til sist: Ved juletid sendte jeg dere et spørsmål om betalingssystemet deres via kontakt-oss på nettsidene. Jeg håper dere får anledning til å svare på det snart. Jeg vil jo så gjerne kjøre buss. På den annen side har jeg jo bil.

Fra torg til Byplass i Stavanger

Stavanger by hadde engang et torg. Det var et viktig sted for handel, og en praktisk og hendig sosial arena. Folk travet forbi, stoppet innom og gjorde sine innkjøp på veien, og møtte bekjente i samme ærend. 
Nå er verden forandret. Vi gidder ikke lenger bære grønnsakene i tunge poser hjem fra  byen. Vi har verken tid eller behov for å stå på gata for å veksle noen ord eller bli oppdatert på siste nytt. Vi har bil, kjøpesentre, nettaviser, sosiale medier og mobiltelefoner.


Likevel klamrer vi oss til nostalgien
Middelthon i Vårt Stavanger er "ufattelig trist" over at Hauge på torget i 2012 legger ned klesbutikken, og skylder uten videre på Tusenårsstedet og tidligere ordfører Sevland.  

"Det er blitt et mislykket og ødelagt torg. Uten torghandlere. Politikerne måtte vite at dette kom til å bli konsekvensen, et dødt torg og en død bydel. Takke meg til det gamle torget med lappete asfalt og skjeve trapper."

Men Torget var i realiteten avsluttet som handelsplass lenge før Tusenårsstedet ble bygget. 

Torget var dødt i år 2000
Et torg er et marked, hvor folk møtes for å kjøpe og selge. Det skjer ikke lenger. 
Slik var det i år 2000, før Tusenårsplassen var ferdig: 

"Da Bertel Viste begynte å selge varer på Torget, var det 30-40 andre torghandlere. I dag er det bare 2-3 igjen, hvis man ser bort fra høysesongene for jordbær og frukt." 

Torghandler Josefsen formulerte årsaken slik:

"Det er greit nok at det er kjekt å ta bilde av oss, akkurat som det er kjekt å ta bilde av folk i bunad som blåser i lur. Men vi må ha en viss omsetning også. I dagens samfunn får man blomster overalt, på bensinstasjoner og på supermarkedet. Prisene presses og presses. I tillegg har vi hagesentre som holder søndagsåpent, en vederstyggelighet, spør du meg, sier Hans Josefsen."  For tolv år siden.

Feil fokus
De få gjenværende torghandlerne nekter å bli flyttet frem og tilbake avhengig av byens mange arrangement på Tusenårsstedet, og står besluttsomt på Domkirkeplassen istedet. Det er fornuftig av dem. Der er det lunt, stedet er passe stort, og mange fotgjengere kommer naturlig forbi. Slanker du deg, trenger du å gå ned i klesstørrelse; den nye plassen er langt mer passende for dagens torgboder enn den gamle. 
Men vi har dessverre ikke klart å gi slipp på drømmen om det gamle torget. 
Derfor har vi sluppet til et assortement av boder som selger ditt og datt. Alle klager over at det ikke er et 'forrektigt torg', men når noen tør å stå frem og erklære at det ikke er slik man ønsker det lenger, blir de møtt med mobbeanklager. 


Hurra, vi har en stor Plass
Kall det en Piazza, Tusenårsstedet, Tusenårsplassen, Byplassen, Bytunet, hva som helst. Men erkjenn at det ikke lenger er et torg. 


Uten sammenligning forøvig: Vi savner ikke torghandlere på Piazza Navona i Roma eller Trafalgar Square i London. 
Vi går dit og gleder oss over bybildet, over siktlinjene, den historiske delen av byen, og minnene om hvordan byen engang ble skapt. 


Bruk plassen
Stavanger hadde i fjor 77 større arrangement hvor Byplassen var en sentral arena. Det er jo fantastisk! 
  
Nå er byens innbyggere bedt om å komme med innspill til hvordan Byplassen kan bli et mer populært område. Klimaet kan vi ikke gjøre noe med; det er bare stille og varmt etpar uker i året. Så store mengder benker og sitteplasser vil aldri bli brukt. Vi må gjøre noe annet, hvis vi skal bruke Byplassen også mellom de store arrangementene. 
La oss droppe bodene. La oss legge vekk drømmen om å gjenopplive historiens blomster og tørrfisk, og dropp for all del også lakrissnørene og suvenirtrollene fra Kina. Det er ikke lenger et torg. Glem det.
  
Lekeplassen kan blir bra. Bare tiden vil vise om den blir et klatrestativ for byens mer berusede deltakere helger og netter. Hvis det blir et problem, får vi revurdere.
  
Noen sitteplasser og levegger kan kanskje også være ålreit, men da må de skapes av arkitekter, ikke en vilkårlig byggmester eller gartnerfirma. Byplassen fortjener en flott struktur, ikke noen sammenraskede pallekasser og tiloversblevne parkmøbler. 
Vi bruker ikke plastbestikk til det fineste porselenet vårt! 
  
Vi våget å tenke stort da Byplassen ble laget. Nå har vi lært at plassen trenger noe mer for at vi skal driste oss dit i vinden. Da må vi også våge å fullføre tanken, selv om det koster litt ekstra. 

Eg e’ fra Stavanger – gjørr det någe?

(Stavanger Aftenblad  januar 2012)

Psykolog Tore Aune mener beskjedenhet er en lidelse som ikke tas alvorlig nok, skrev Dagbladet en gang. Stavanger er fortsatt behandlingstrengende.

Kommunedelplanen for Stavanger avgrenser byens sentrum til området ca fra Bjergsted via Løkkeveien ned til Jernbanelokket, ydmykt rundt kanten av Storhaug langs Bergeland og Pedersgata, frem til litt før Bybrua, hvorfra grensen går tilbake langs kaiene.  Alt i alt er sentrum definert til et område på noe under en kvadratkilometer, som omtrent tilsvarer Mosvannet med grøntområdene rundt. I ettertid av planen har en rapport om nærings­arealer påpekt behov for ”avlastningsarealer” for sentrum i retning Paradis, Urban Sjøfront og Buøy (avlastning?), og man har vært opptatt av reguleringsplanen for Sentrumshalvøya, som er så lite at hvis hele byens befolkning prøvde å dra til byen samtidig, ville vi ikke engang klare å kile oss inn på ståplass.

Når sentrum er så knøttlite, både i virkeligheten og i hodene våre, er det ikke rart at folk reiser til kjøpesentrene isteden. Hva er poenget med å streve etter parkeringsplass for så å klemme seg inn blant klesbutikkene i gågatene, hvis man likevel må ut av sentrum for å kjøpe mat, en pakke spiker og ny koffert?

Nå skal det utarbeides ny kommunedelplan for sentrum. Det er vår store mulighet til å få satt sentrumsgrensene så romslige at vi kan få en rimelig størrelse på det fremtidige bysenteret, ikke minst med tanke på at befolkningen skal vokse. Dette vil ha konsekvenser for bl.a handel, øvrig næringsliv, bosetting, grøntarealer og transport.

For å holde liv i et bysentrum trengs først og fremst boliger. Fastboende hindrer forslumming, det blir tryggere å gå i gatene med vaktsomme nabokjerringer og flere folk ute. Sentrumsbeboere handler mat og andre varer og tjenester i nærmiljøet, slik at flere små butikker og tjeneste­leverandører klarer seg. Så får vi heller akseptere at noen hus rives, og at det reises noen høye bygg innimellom, helst i grupper, så de sammen skaper et godt visuelt bilde. Høye hus er faktisk verken farlig, fetende eller ulovlig.

Så trenger vi hyggelige uteplasser, og da mener jeg ikke små mørke parker med høye trær, jfr Lendelunden. De færreste går inn i en park bare for å sitte der. Uterommene kan med fordel plasseres og tilrettelegges for en kaffebar, et spisested eller en hyggelig liten pub, litt lekeapparater og noen få blomstrende planter. Vi behøver ikke tradisjonelle grønne lunger, men naturlige møtesteder for store og små som bruker nabolaget. Da blir det kjekt å møtes på hjørnet.

Frisører, blomsterbutikker og annen handel må få lov til å drive mellom boligene. Det samme gjelder lett industri som verksteder og mindre vareproduksjon. Det har lenge versert en oppfatning om at produksjon må avgrenses til industriområder, for å unngå støy og støv. Konsekvensene av dette er at barn ikke aner hvordan varer og tjenester faktisk produseres, og at vi må kjøre langt for å skaffe oss det vi trenger. Og bygg blir stående tomme. Men vi trenger ikke stillhet på dagtid i sentrum, vi trenger liv og røre.

Det fjerde er transporten. Det er meningsløst å la folk kjøre dør til dør når vi vet hva dette koster samfunnet både i arealbruk og miljøproblemer. Vi trenger store arbeidsparkeringsplasser utenfor sentrum, med matebusser som kjører folk til og fra jobb i hele sentrum, og månedskort som omfatter både parkering og buss. Så blir parkeringen ledig til de som skal handle. Jeg har sagt det før, og sier det ufortrødent igjen: Sentrumsbutikkene burde i fellesskap leie alle p-plassene i byen, istedenfor å overlate dem til Europark og Q-park. Da kunne byen tilby gratis parkering til alle handlende.

Men viktigst: La oss utvide sentrum til 4-5 kvadratkilometer. Innlemme mer av Vestre Platå og Våland, Paradis, Storhaug og Østre Bydel. I dag er Østre Bydel riktignok en ganske kul bydel, men den er et ingenmannsland, nesten uten butikker og andre tjenester. Her må vi stimulere til mer boligbygging, og tillate både handel og lett industri. Og sørge for at bydelen orienterer seg mot indre sentrum, ikke mot Hillevåg og Forus.

For å få dette til, trenger vi både sykkelstier og Nullen. Som bør trille hvert tiende minutt fra Bjergsted langs Løkkeveien, over broen i Paradis, Storhaug rundt helt ut til Lervig, så Pedersgata,  Domkirkeplassen og ut Strandkaien. Og – halleluja – en buss til, i motsatt retning! Disse Nullen-bussene vil bli fylt opp av glade passasjerer. Javisst koster det penger, men det gjør sannelig både veier, parkeringsanlegg og køsitting også. For ikke å snakke om fraflytting, hvor skattepengene forsvinner til Sola, Sandnes eller Oslo isteden.

Nullen rundt sentrumshalvøya var ingen stor suksess, men det skyldes at runden var for liten; det var raskere å spasere enn å vente på bussen. Nullen rundt et utvidet sentrum blir noe helt annet. Da er det plutselig både mulig og trivelig å besøke frisøren på Varden, kafeen på Sølvberget og lampebutikken på Løkkeveien samme dag.

Vi er store nok. Vi kan ta oss råd til et større sentrumsområde som er både tett utbygget og lett tilgjengelig. Me e’ fra Stavanger – va’ det någe?

Av- og påstigning... hvilket problem?

(Rogalands Avis  januar 2012)

Fredag 30.desember hadde Rogalands Avis et oppslag om ureglementert adferd i rundkjøringen øverst i Kongsgårdbakken. Noen fotgjengere krysser området innenfor rundkjøringsmarkeringene, og en del bilister og drosjer setter av passasjerer langs kanten. Både avisen og kommunen uttrykker bekymring over dette. Men hva er problemet?

Rundkjøringen er usedvanlig bred, fordi bussene skal kunne snu der. Når det ikke kommer buss, er det rikelig plass til biler i to bredder, og trafikken går sakte i området. Så har det heller ikke skjedd noen ulykker her. Slike oppslag skaper likevel en oppmerksomhet som kan føre til at kommunen begrenser mulighetene for korte, praktiske av-og-på-stopp ved Domkirkeplassen (bøtelegging, fysiske hinder, skilt, maling etc). Det ville være fortredelig.

Spørsmålet er i så fall: Hvor skal folk ellers slippe av eller hente sine bekjente og familiemedlemmer? Det er ulovlig – og adskillig verre – å stoppe i busslommer og på drosjeholdeplasser. Man kan stoppe på en parkeringsplass, men da må man først finne en som er ledig. Eller man kan stoppe midt i veien, noe som umulig kan være bedre. Eventuelt kjøre rundt en stund og bidra til trafikkproblemene på Holmen eller Bergeland. Faktum er at det ikke finnes en eneste av-på-plass i hele sentrum.

Som det heter: Don’t fix it if it ain’t broke. Av- og påstigning ved Domkirkeplassen er helt uproblematisk.