tirsdag 21. februar 2012

Kvinnedag eller sosialismedag?

Jeg har gått i et utall 8.mars-tog. Med og uten barnevogn eller sjenert tenåringsgutt, med og uten mann. Kvinnesak er viktig både nasjonalt og internasjonalt, og det er dessverre fremdeles langt igjen til likestilling (forhåpentligvis) er et faktum. Så jeg ønsker å gå i tog hvert år - sålenge det trengs.

Men parolene... akk, parolene!
I år er det en hovedparole og ti underparoler i Stavanger. Seks av de ti parolene omhandler store, generelle, ikke spesielt kvinnerelaterte saker, flere av dem høyst kontroversielle. De representerer standpunkt fra deler av venstresiden. Så kan man være enig eller uenig i selve sakene... men er det greit at de fremmes akkurat denne dagen?

Før jeg kommenterer dette, setter jeg inn en flott, pedagogisk graf. NB: Den er basert på skjønn og som sådan ikke spesielt vitenskapelig. Jeg har sett på parolene i Stavanger de siste årene, og vurdert hvor stor andel av dem som ikke omhandler kvinnesak per se. Det er ganske mange, og andelen ser ut til å øke.

Hvilke saker har jeg gruppert som ikke-kvinnesaker? Det er bl.a
  • Lytt til FN, forby nazistisk organisering
  • Riv murene – stopp Israel (en gjenganger) 
  • Gi papirløse opphold nå 
  • Human asylpolitikk
  • Ikke rør uførepensjonen (en gjenganger)
  • People Need Love (homobevegelsen) 
  • 6-timers normalarbeidsdag med full lønn (en gjenganger) 
  • Nei til privatisering (en gjenganger) 
  • Støtt det egyptiske folket 
  • Forsvar AFPordningen 
  • Hent soldatene hjem
Sakene er viktige, bevares, og mange vil nok si seg enige i innholdet. Men de handler ikke om kvinnefrigjøring eller kvinnesak. Man kan argumentere at de gjelder et bedre samfunn, mindre elendighet i verden, kanskje mer generell utjevning. Men for å gi noen banale eksempler: Dersom mindre død og skade i samfunnet var et mål for dagen, kunne man hatt paroler for "Midtdelere på E39" eller "Aldersgrense 25 år for bilsertifikat til menn". Ønsker man å kjempe for mer rettferdig bruk av offentlige midler, kunne man agitere for "Behovsprøving av barnetrygden" eller "Høyere egenandel for røykere hos legen". Jeg presiserer for ordens skyld at jeg ikke ville stille meg bak disse parolene heller, men de er i noen grad sammenlignbare.

Saker som derimot glimrer med sitt fravær i 2012, er blant annet
  • Voldtekt  (et tema som heldigvis mange er opptatt av, og som kunne gitt godt fremmøte)
  • Tvangsekteskap (som også heldigvis har fått mye fokus, men fortjener mer)
  • Kjønnslemlestelse (som får altfor lite fokus, også fordi mange gjemmer seg bak gutteomskjæringen og dermed bortforklarer noe av lemlestelse av småpiker)
  • Turnus versus skiftarbeid (langt igjen)
  • Likelønn (enda lenger igjen)
  • Verneplikt for kvinner (for eller mot, uansett et viktig tema)


Ok, så kunne jeg gått på parolemøtene.
Der har jeg ikke vært på lenge. Det er riktig, jeg tar selvkritikk for at det er superlett å kritisere de som faktisk gidder å gå på møter, skrive paroler, tegne plakater etc. 
Og jeg kunne selvfølgelig prøvd å starte et nytt 8.mars-tog for politisk konservative feminister. Det ville selvsagt vært meningsløst; vi behøver slett ikke to konkurrerende tog, vi behøver et samlende tog. All ære til de sterke, flotte kvinnene som faktisk orker å stille opp, arrangere og bråke år etter år. Men: De gjør seg selv en bjørnetjeneste når de lar Kvinnedagen gli hen mot en sosialisme- eller rettferdighets- eller generelt rød dag.
Hvorfor er det så galt? Ihvertfall tre gode grunner:
  1. Mange som ellers ville engasjert seg, dropper hele toget
  2. Mange velger også bort hele kvinnesaken, fordi den blir for fremmed for dem og deres verdensbilde.
  3. Når 8.mars og 1.mai nærmer seg så mye i innhold, blir (minst) den ene etterhvert overflødig.
Tilsist noen ord om etpar enkelttema:
Det argumenteres bl.a med at "det offentlege er kvinners største arbeidsgjevar, og ein sterk offentleg sektor er fundamentalt for å sikra kvinners rett til liv, helse og velferd og for realisering av full likestilling." Dette er ikke en sannhet, det er en politisk oppfatning. Et alternativt politisk syn vil være at det private næringsliv kan sikre kvinners posisjon like godt som det offentlige, bare vi ser til at regelverket er godt nok. Ser man på andelen fortvilende dårlige stillingsbrøker i "kvinneyrker" i det offentlige, er det slett ikke det private næringsliv som undergraver kvinners yrkesliv mest. Sier høyresiden, som ikke får komme til uttrykk i 8.mars-toget.

Videre blir det argumentert med at "6-timarsdag handlar om organisering av liva våre på, der kvinners situasjon som deltidsarbeidande og dobbelt/trippelarbeidande ville kunna blir avgjerande avhjelpt av 6-timarsdag med full løn." Dette fremsettes som en kvinnepolitisk sannhet, men den er bare gyldig i deler av det politiske liv. Andre vil hevde at problemet ligger i at samfunnet støtter opp under at kvinner skal være dobbelt/trippelarbeidende, og at en bedre løsning ville være f.eks at kvinner jobbet ordinær full dag slik menn gjør, men til gjengjeld senket lista hjemme, brukte mindre tid på å være pliktoppfyllende "flinke piker", eller at flere for den saks skyld gikk på fagkurs istedenfor å oppdatere seg på sko og moter. Men igjen: De siste setningene representerer bare et alternativt politisk syn.

Jeg ønsker at 8.mars skal være en tverrpolitisk kvinnesaksdag, og ikke dreies over til en kampdag for noen grupperinger på venstresiden. Det finnes mange politisk konservative feminister, som gjennom slik overvekt av "røde" paroler ekskluderes fra toget, og som også blir redde for å bli sett på som "rødstrømper". Dessverre!