Folket, det er oss undervurderte, det

(Stavanger Aftenblad 31.mars 2012)

Pål Mangor Kvammen

Underholdningsartist Pål Mangor Kvammen klaget i avisen over at kulturstøtte ikke tildeles private overskuddsprosjekt.

Bjarne Kvadsheim, SP-politiker i Stavanger, mener at altfor lite av kulturpengene har gått til folk flest, og hevder at det er de store, profesjonelle prosjektene vi husker fra 2008. Han hevder det er feil å spre pengene på mange ulike kulturtiltak, og vil heller smelle til med store bevilgninger til de ”profesjonelle”.

Bjarne Kvadsheim, SP

Først kan man jo fundere litt på hvor de profesjonelle skal komme fra om noen få år. Skal de importeres fra utlandet? Eller har Kvadsheim funnet en snarvei så totale amatører kan gå direkte inn i de helprofesjonelles rekker? I så fall skulle vi gjerne høre mer, så vi kunne bruke den snarveien også innen idrett, utdanning, spesialisering i yrkeslivet og for den saks skyld innen politikken. Men det er et sidespor. Klagen disse målbærer, er at for mye av kulturstøtten går til såkalt smale prosjekt.

Ah, det folkelige, derimot! Visstnok det som er lett å like, lett å forstå, lett å kose seg med. Det folkelige skal liksom ikke inkludere strykeinstrumenter, kunst ”som en femåring kunne laget”, performance i gateløpene eller andre sære, uvante uttrykk. Det skal være ferdigtygd, alle skal få bekreftet seg selv, ingen skal forlate stedet med en ny tanke i hodet eller – himmelen forby – et ubesvart spørsmål. Jeg blir provosert av en slik mangel på respekt for folket!

Det er lettere å glede seg over toppfotball når man forstår offsideregelen, og det er morsommere å kommentere Sigurd Rushfeldt hvis du også av og til ser Lionel Messi. Vi evner alle å lære nye ting, og vi vokser på å oppleve noe som er annerledes, kanskje til og med bedre enn det man gjør til daglig. Vi går ikke ut en fredagskveld for å spise Grandiosa, vi går på restaurant for å få noe som er bedre enn det vi klarer å lage selv hjemme på kjøkkenet. Det er gøy å prøve noe nytt, det er spennende å utfordre seg selv innimellom. På samme måte er det også trivelig med revy, Mods og Gudlabadnet, men det er enda bedre når vi av og til besøker et arrangement som er annerledes, spesielt og utfordrende. Enten det er en forestilling, en liten konsert, en kunstutstilling eller noe helt annet – kanskje noe som ingen av oss har opplevd tidligere.

Men det siste vi trenger, er folk som står frem i media og forteller oss at rare, nye kulturuttrykk er ”smale”, ”lite tilgjengelige” eller ”elitepreget”. Vi trenger begeistrede utrop over de som orker, gidder og kjemper for å få frem det nye, det annerledes og det uvanlige. Som tør å satse tid og penger, skrive søknader, finne rimelige lokaler, overtale andre til å bli med på dugnad, stå stolte på podiet og slå seg selv på brystet: Se, for ti år siden var jeg amatør, nå er jeg blitt profesjonell utøver.

Skal vi ha slike mennesker blant oss, må vi bevilge penger til de små, nye og utprøvende, og de må mottas med begeistring, ikke med sure oppgulp om at de ikke er folkelige nok. Bare slik kan vi, folket, få mulighet til å lære å like noe nytt. Og bli litt større selv.

(av John Baldessari)

Se på meg, storebror!

Pr 18.mars 2012:  Datatilsynet har stoppet prosjektet som prøver ut gps-merking av demente. En håpløs Catch22-situasjon: Jeg trenger gps fordi jeg er dement. Jeg får ikke gps fordi jeg er dement.

(Herfra: Innlegg i Stavanger Aftenblad september 2011)

Selvfølgelig høres det fælt ut å måtte gå med en GPS-sender på kroppen eller i lommen, slik at folk kan se hvor du er til enhver pris. Oj... hva vil de bruke kunnskapen til, mon tro?

Dette er en fornuftig og rasjonell bekymring overfor et fremtidsbilde vi ikke ønsker oss. Vi vil ikke ha et samfunn der myndighetspersoner eller ikke-autoriserte andre kan observere vår adferd fra minutt til minutt. Vi vil bevare privatlivets fred, og vi vil bestemme selv.
Derfor får ikke sykehjem bruke GPS for å spore demente pasienter. Betingelsen for at man skal kunne spores med GPS, er at man gir tillatelse selv, og det igjen betinger at man er klar i hodet og forstår hva dette innebærer. Demente klarer ikke dette, så de får ikke GPS. Vi vil skjerme dem, ikke tillate at sykehjemsansatte kan vite hvor pasientene er til enhver tid. Selv om dette betyr at pasientene må låses inne så de ikke forsvinner på egenhånd.


Det kan høres fornuftig. Men se på den faktiske konsekvensen:

Pasientene må følges hver gang de skal en tur utenfor sykehjemmet. Hvorfor? Jo, for at sykehjemmets ansatte alltid skal vite hvor de er. Dermed fotfølges pasientene når de en sjelden gang får en tur ut. Resten av tiden må pasientene være i avlåste områder. Da vet også sykehjemmets ansatte nøyaktig hvor pasientene er.
Uansett løsning vil altså sykehjemmets ansatte til enhver tid vite hvor pasientene oppholder seg. Forskjellen med og uten GPS er at en sporbar pasient kan rusle ut på egenhånd. Snakke med hvem de vil, uten at en ansatt står og lytter. Sitte på en benk så lenge de vil, uten at en pleier blir utålmodig. Altså et mye bedre dagligliv, simpelthen fordi de kan bli funnet hvis de blir for lenge borte. I tillegg reduseres selvsagt risikoen for at de går seg vill i skogen eller blir liggende i en grøftekant etter et fall.

Hvis det er mulig, vil jeg gjerne allerede nå forhåndserklære mitt klare ønske: Skulle jeg bli dement, vil jeg merkes med GPS. I en slik situasjon vil jeg virkelig, virkelig ønske at storebror og storesøster ser meg.

Som i Viggo Barfoeds fortvilede vise: "Med min kone har jeg levet otte år i fryd og gammen, vi har haft så meget sammen; sa' hun noget, sa' jeg Amen. Men på een gang nu forleden var det slut med herligheden. Jeg kom hjem fra byen, og så var konen væk. Siden da har ingen hende set, alle vegne har jeg gå't og ledt; pr. telegraf og telefon, og jeg har prøvet radioen: "Hun er gået fra sin ægtemand, muligvis i løftet sindstilstand". Og nu er det mit sidste håb, at nogen hører dette råb: Hvor er min kone? Kommer hun aldrig igen?"

Aldershjemmene som forsvant

(Innsendt 22.februar 2012, trykket i Rogalands Avis 13.mars)

Se til Danmark, roper kommunalministeren, men gjør det bare delvis. Hun snakker begeistret om at svært mange dansker blir boende hjemme, og så slenger hun ut i Aftenposten at vi i Norge ”springer etter eldre med institusjonsplasser og medisinsk behandling”. Til det siste nøyer jeg meg med å nevne at vi har en dekningsgrad for sykehjem/omsorgsboliger på totalt 28% av befolkningen over 80 år.

Men Navarsete har oversett en sentral del av den danske eldreomsorgen: Danskene har erkjent at det finnes en stor gråsone mellom frisk og syk. Det er ikke slik at man kan ta vare på seg selv og egen bolig helt frem til den dagen man må på sykehjem.

Danmark skiller mellom pleiehjem, beskyttede boliger, pleieboliger, allmenne eldreboliger og andre boliger for eldre (FAFO 2011), og har hatt en kraftig vekst i antall eldreboliger de siste 25 årene. Slik kan langt flere eldre bo hjemme – i eldreboligen – med tilgang på vanlige hjemme-tjenester, sosialt samvær, og tilgang på spiselokale hvor de kan kjøpe seg middag. Dette mangler i Norge.

Ingen tilbud til den som er ”bare gammel”

I dag har vi tre mulige boformer for norske gamle: Man kan bo i eget hjem, i omsorgsbolig eller på sykehjem. De to første er definert som bosteder, mens sykehjemmet er definert under et annet lovverk, for mennesker som for kortere eller lang tid trenger behandling.

Omsorgsboligene kommer inn under sosialtjenesteloven som et botilbud, men de er ikke aldershjem. Beboerne har svært varierende livssituasjon, alder, diagnose og funksjonsnivå. Det kan være utviklingshemming, ulike helseproblemer som krever regelmessig hjelp eller skjerming, og det kan være generelt lav boevne , eksempelvis rus- eller adferdsproblemer.

Tidligere fantes det også gamle- eller aldershjem under sosialtjenesteloven. Svært mange har ennå ikke oppdaget at disse boligalternativene er fjernet. Vi hører replikker som ”mor begynner å bli skral nå, vi får snart finne et hyggelig gamlehjem for henne”, eller ”vi orker ikke ta vare på huset lenger, vi må begynne å søke på aldershjem” – men nei, dette botilbudet finnes ikke lenger. Gamle folk må faktisk klare seg selv under dagens styresett, selv om de faktisk verken orker eller makter.

Komplisert å være gammel

Det kan være ensomt å bli gammel. Mange hjemmeboende er mye alene, bare avbrutt av en tur i butikken eller til lege, kanskje besøk av hjemmehjelp og litt familie innimellom. Venner faller fra, bevegeligheten er redusert, og man har lite å gjøre. Et ensomt liv kan være trist, og det kan i seg selv føre til sykdom og tidlig aldring.

Vedlikehold av bolig og eventuell hage er heller ingen enkel sak. Bare det å organisere plenklipping kan bli ganske uoverkommelig, for ikke å snakke om når internett faller ut og må fikses, vinduene må vaskes på utsiden… for dette er ting hjemmehjelpen faktisk ikke gjør. Og for hvert år som går, blir det mer håpløst å skulle selge boligen og flytte til noe enklere. Så sitter man der, litt ufør, ofte alene, bekymrer seg over ting som forfaller, håper at hjemmehjelpen snakker norsk i dag, og venter på å bli syk nok til å bli innlagt. Da hjelper det lite at ministeren avbildes sammen med glade gamle dansker.

En ny definisjon av Hjemme

En undersøkelse for Helsedirektoratet viste at 80% ønsker å leve et selvstendig liv i egen bolig eller i en tilrettelagt bolig med felles tjenester i alderdommen, mens 12% vil bo i en omsorgsbolig eller sykehjem. Fire av fem vil bo i egen eller tilrettelagt bolig, men ikke i omsorgsbolig. Dette er en viktig erkjennelse.

Slik det nå er, må nesten alle uansett belage seg på å forbli i egen bolig, med litt hjelp fra hjemmetjenesten. Svært mange er helt fortvilet over situasjonen. Det er på tide å omdefinere ”hjemme”. Stavanger Høyre har nylig gitt en høringsuttalelse om dette.

Vi vil ha aldershjemmet tilbake, gjerne som bokollektiv for eldre. Dette skal erstatte egen leilighet eller hus, og det skal ikke være et gratis tilbud. Til gjengjeld skal det være aldershjem av ulike slag, så de fleste kan finne et sted hvor de kan tilbringe alderdommen sammen med venner og likesinnede.

Vi vil ha separate boenheter, gjerne i ulike størrelser, med eget bad, men gjerne felles oppholdsrom. Noen gjesterom og et selskapsrom som vi kan leie ved behov. Nær kollektivtransport, så vi ikke behøver så mye biler eller parkeringsplasser.

Vi ønsker bemannet resepsjon som kan ordne med legetimer, frisør, fotpleie, drosje og evt vaskehjelp i de private rommene, som er ansvarlig for vaktmester og vedlikehold. Og en spisestue hvor vi kan kjøpe oss god middag, gjerne med et glass vin for de som vil. Dessuten et treningsrom og en aktivitør som kommer innom en dag eller to i uken, for å få oss opp og ut i alderdommen.

Effektivt og lønnsomt

På denne måten vil svært mange eldre klare seg hjemme mye lenger, uten at det behøver å koste kommunen mer enn dagens tilbud. Hjemmebaserte tjenester kan jobbe raskt og effektivt med mange brukere i samme hus. Vi behøver ikke dagsenter for å få sosial omgang, og vi holder oss fysisk aktive og sunnere mye lenger. Svært mange vil kunne bo på aldershjemmet livet ut, uten å behøve sykehjemsplass. Godt for de eldre, godt for kommunen.

Mye på egen regning

Vi forutsetter at slike aldershjem i større grad betales av den enkelte beboer i form av innskudd, husleie og egenbetaling. Og vi bør være positive til å vurdere avtaler med private utbyggere og aktører, så folk også i alderdommen kan ha mulighet til å velge hvor de vil bo, så de kan leve nær mennesker de liker og ønsker å omgås. Da vil mange eldre være villig til å selge egen bolig for å flytte inn, og betale et andelsinnskudd i aldershjemmet. Innskuddet kan så arvingene selge videre når den dagen kommer.

Tiden er inne for å dreie eldreomsorgsdebatten bort fra bare antall sykehjemsplasser, og over på en fornuftig diskusjon om et bredere, mer variert botilbud for folk som ikke ønsker eller makter å leve i vanlig hus eller leilighet – men ikke er syke nok til sykehjem.

Dameblader? Nei takk!

Jeg vakler.
(Advarsel: Det er periodevis oppløp av ropetegn i teksten under. De var ustoppelige.)

Jeg vakler særlig når jeg har vaglet meg opp på en step-maskin på helsestudio. Det er nemlig dørgende kjedelig der oppe. Normene er veldig strenge i studioland, og du-skal-ikke-kikke på andre er en grunnpillar. Heldigvis har helsestudio har en stor hylle med aviser og blader.

Avisene har jeg stort sett lest til frokost, så det blir blader. Du rekker å måke gjennom ca to ukeblader på en stepmaskinøkt, så det kan bli ganske mange blader i måneden. Jeg setter grensen ved Nok er nok-bladene, altså kjendiser gjennom hele alfabetet. Joda, jeg forstår poenget: Disse bladene gir oss tilbake storfamilien og nabolaget, slik at vi har noen felles personer å sladre om på jobben. Men jeg orker ikke pugge hva prinsesser og bobil-dronninger gjør i ferien.

Jeg har mer enn nok med å holde meg i tømme etter at prinsesse Märtha fru Behn – på ramme alvor – var invitert av Næringsforeningen (!) til å holde et foredrag på deres nysatsing ”Kvinneplassen” (!!) med tema ”Fra offerrolle til kvinnekraft” (!!!) …hallo? Prinsessen, kongsdatteren, forteller om sin vandring fra offer til kraftrolle? Hvor dumt kan det bli? I forbifarten kan jeg nevne at jeg dagen før ble fortalt at arrangørene hadde vært på jakt etter byens aller, aller fineste bil, så de kunne transportere damen standsmessig frem og tilbake fra flyplassen. Mens de to staute, solide næringslivskvinnene Carla Smith og Brit Rugland, som også foredro på arrangementet, antakelig måtte transportere seg selv både til og fra. Fri og bevares. Referatet i Næringsforeningens publikasjon Rosenkilden sier intet om innholdet i prinsessens foredrag, men det forteller at prinsessen fikk publikum til å le. Det velger jeg å ta som en trøst. Nuvel. Som sagt, jeg vakler, og nå skal jeg vakle tilbake til temaet, som altså er blader.

Vi feminister er programforpliktet til å mislike mannebladene, fordi de har bilder av temmelig nakne damer i temmelig idiotiske positurer. Jeg mener – hvem legger seg på et bilpanser i 12cm stiletthæler? Og hvordan ville ikke bileieren reagere, hvis han så at du prøvde å få feste med fottøyet på skjermen? Igjen, nok om det. Vi er enige i at dette i stor grad kan påvirke samfunnets kvinnesyn og føre til et usunt og fornedrende kroppsfokus. Men. Det er et større aber. Det er damebladene.

På step-maskinen leser jeg altså Mann, Vi Menn, Motor, Autofil og et eller annet manneblad som er så dårlig at jeg ikke husker hva det heter. Og så leser jeg KK, Henne, Elle, Norsk Ukeblad, Kamille og Det Nye. Jeg må få si: jeg blir like begeistret hver gang det er kommet et nytt manneblad i hyllen.

 
Mannebladene skriver nemlig om ting som skjer og som betyr noe. Vel, litt. Men noe. De skriver om vulkaner, romfart, overvåkning, kannibalisme, musikk, trafikksystemer, lover og regler, kometer, kvinneboksing (ja, ja, fullt illustrert), sex, reiser og terrorisme. Blant veldig mye annet.

Damebladene, derimot… de skriver om å skape et trivelig hjem, lage gode middager, oppdra snille barn, få finere kropp, sminke seg penere, operere seg enda penere, bytte gardiner og sofaputer, få bedre samliv, og om å kle seg. Og det er stort sett alt. Joda, etpar av bladene har hørt slik kritikk før, og slenger med én alvorlig reportasje hver måned, så er vel den saken i orden. Men aller mest skriver de om moter.

 

Javel – skal det være noe galt med klesmoter, liksom? Vel, nå kjenner jeg utropstegnene nærme seg igjen, men jeg skal prøve å beherske meg.

Motereportasjer burde ha røykpakke-advarsler: Moter kan føre til overforbruk og stor gjeld. Moter kan medføre utbytting av kvinner og barn i den tredje verden. Moter skaper søppelberg. Moter fører til at god matjord utarmes til bomullsproduksjon. Moter senker grunnvannet. Moter skaper slanke- og kroppshysteri. Moter øker misunnelse og mobbing. Moter flytter oppmerksomheten bort fra det som virkelig betyr noe. Alarm!

Så er det enkle, åpenbare mot(e)argumentet: Kvinner vil jo ha disse bladene, kvinner kjøper dem, det er et fritt land. Og det er jo sant. Litt sant. Men kanskje vi feminister skulle heie litt på mannebladene? Ikke pornobladene, men de trivelige, innholdsrike mannebladene. Kjøp et slikt i stedet for et dameblad neste gang. Send dem leserbrev og berøm de gode reportasjene. Send i samme slengen leserbrev til et dameblad eller to og fortell at du ikke gidder lese mer om moter, og derfor slutter å kjøpe dem.


Så kanskje noen flere kvinner gjør det samme, etter hvert. Og vi har skapt en ny… trend?

Gjør mot andre...?

Før utbyggingen 

Den katolske kirken i Stavanger har bygget ut, fått nytt tårn og nye kirkeklokker. Med dette følger nytt spetakkel, både på den ene og andre måten. Det er kommet klager over støy fra klokkene, både direkte til kirken - flere ganger - og til Helsesjefen i kommunen. Klokkene kimer kontinuerlig i åtte minutter sammenhengende hver dag. Om søndagen før klokken 11, andre dager før klokken 18. 

Etter utbyggingen

Kirkens representant Thomas Sørensen sier til Stavanger Aftenblad at han ikke kan anse dette som støy. Det får være hans ærlige mening, greit nok. 
Men så sier han at "området St. Svithuns kirke ligger i er et av de mest støyende, trafikkerte og travleste områdene i byen, og 'støy' omgir oss". Videre at "man kan heller ikke forvente, når man bosetter seg sentrumsnært, at støynivået skal ligge på samme nivå som på landsbygdene". Tilsist henviser han til at kirken har en 1500 år lang tradisjon for å ringe inn til messe. 

Det er nesten gripende at St. Svithuns menighet her hevder at det må være greit å tilføre mer støy til strøket fordi det på forhånd er et av de mest støyende områdene i byen. Mener de at det ville vært verre å ringe med klokkene åtte minutter sammenhengende i et rolig villastrøk i utkanten? Kan det ikke tenkes at det faktisk er urimelig å forvente at folk som i utgangspunktet har mye støy og trafikk rundt seg, skal tåle enda mer bråk? Nå er det kirken som har tradisjon for å snakke i lignelser, men jeg lar meg friste, og minner om Matteus 13,12:  For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.  St. Svithuns menighet later til å mene at dette også skal omfatte stillhet, ro og sjelefred. Bor du rolig til, fortjener du fred. Bor du i et område med mye støy, skal det sannelig smelle rundt ørene på deg.

Et ord om den 1500 år lange tradisjonen: Ja, kirken har brukt klokker for å kalle til messe eller gudstjeneste i mangfoldige år. Formålet har vært å vekke, påminne og innkalle menigheten. Dette betinger at menigheten bor innen hørevidde. Den katolske menigheten er spredt over hele kommunen, for ikke å si sør-fylket. Det er maksimalt en håndfull medlemmer som hører kirkeklokkene  før de ankommer. Kirkeklokkenes opprinnelige funksjon er forsvunnet. Nå gjenstår bare tradisjonen for tradisjonens skyld. 

Det kunne kanskje være kledelig om St. Svithun menighet bestemte seg for å la nestekjærlighet være viktigere enn selvforherligende tradisjonstrohet. 

Kunst, moro, forkastelig?

- Man har det ikke kjekkere enn man gjør det selv, sier Anita Hellen Morlandstø i Bømlo Kunstlag, og etterlyser flere femtiøringer. Mange flere. Millioner.

 

Fra og med mai er femtiøringen utgått, og virker ikke lenger som betalingsmiddel. 
Bømlo Kunstlag og kunstner Robberstad har kommet opp med en idè for å bruke disse tilsynelatende verdiløse små myntene mens de ennå finnes.

.
De vil lime dem på en holme, dekke hele Kjøpholmen med inntil 23 millioner femtiøringer:

Javel! Er det så galt, da?
Hvor surmaget kan man bli?
Hvis noen vil og kan bruke opp femtiøringene som skal kasseres likevel, er det da ikke artig at de gjør noe kunstnerisk med dem?

Det er mulig at det er et godt kunstnerisk prosjekt. Ikke sikkert, men det kan hende. Selv om det fremstår mest som en litt festlig historisk sak. Man får ikke mer moro enn man lager selv, etc.

Her er mine to grunner til å sette hælene litt i bakken: 

1. Hver femtiøring veier 3,6 gram og inneholder 97% kobber. Metallverdien av kobber er for tiden 8.570 USD pr tonn, dvs at 23 millioner femtiøringer har en metallverdi/skrapverdi på litt under fire millioner kroner. Kommer de tilbake til Norges Bank kan denne verdien realiseres, myntene blir resirkulert som metall. Hvis de blir limt fast, er det altså nesten fire millioner kroner i omsettelig metall som ligger i sement på holmen. Er det verd det? Oppriktig talt, Bømlo kunstforening: Er det slik dere vil bruke fire millioner kroner?

2. Kreftforeningen har bedt folk om å samle femtiøringene sine og gi dem til kreftsaken. Hvis 23 millioner femtiøringer blir gitt til Kreftforeningen, får de 11,5 millioner kroner til å drive sin livreddende virksomhet. Dette kan man gjøre også i mai, altså med de myntene man måtte ha liggende i skuffer og lommer.

Jeg klarer ikke å fri meg fra tanken om at det planlagte prosjektet er en fryktelig kostbar festlighet. Og skulle ønske at femtiøringene istedet først gikk som gave til Kreftforeningen, for deretter å bli smeltet til metall.

Eventuelt at Bømlo Kunstlag og Robberstad søkte Norges Bank om å få lov til å gi pengene til Kreftsaken først, for så å få dem tilbake av Norges Bank etter mai. Da kan det bli et verdig verk.

Forhåndsdømming av høyhus

(Trykket i Stavanger Aftenblad 1.mars 2012)
Aftenbladet kritiserer Høyres velvilje til bygging av høyhus, og illustrerer dette med at Badedammen kommer dårlig ut på kommunens levekårsindeks. Dette er en feilslutning.


Levekårsindeksen i Stavanger kommune kartlegger ikke hvor fornøyde innbyggernes selv er med levekårene der de bor. Det er mange årsaker til dette, blant annet at folk ikke uttaler seg ut fra objektive kriterier, men på bakgrunn av sine egne ståsted og referansepunkt. Derfor mener kommunen at slike svar har begrenset verdi. Dette bør kan hende revurderes, siden folks egen oppfatning om hvor bra de har det, på mange vis er svært vesentlige for hvordan et boområde skal vurderes.


Levekårsindeksen vurderer boligområdene ut fra en rekke målbare indikatorer. Det er forhånds-bestemt hva som er ”bra” og ”dårlig” på skalaene. Konsekvensen er at Badedammen – slik prosjektet er planlagt og gjennomført – er forhåndsdømt til å komme dårlig ut.

For å bli vurdert som å ha gode levekår, må et område bl.a ha mange barn, mange gamle folk, liten barneutflytting, og lav utflytting totalt sett. Badedammen skårer dårlig på alle disse. Men er det så galt? De nyere byggene i Badedammen er i stor grad ment for yngre mennesker som vil bo sentrumsnært, på få kvadratmeter og uten hage eller utestell. Disse flytter så videre når de får barn, akkurat som de hadde planlagt. Man kan ikke dermed si at det er noe galt med bomiljøet.


Videre skal beboerne i et godt levekårsområde ifølge kriteriene ha lav gjeldsgrad, altså moderat gjeld i forhold til inntekten. Unge mennesker i sin første bolig har ikke det. Et område som er planlagt og bygget for unge mennesker i fasen mellom studier og familieliv, kan ikke rettmessig kritiseres for at det nettopp er slike folk som bor der. Men det er slik levekårsindeksen virker.


Mer generelt sett angir levekårsindeksen dårlige tilstander hvis et område har høy andel ikke-vestlige innvandrere, relativt mange fattige, arbeidsledige, folk som mottar sosialhjelp, attføring eller uføretrygd. Det er selvsagt viktig at man ikke får ghetto-lignende tilstander i byen. Men det er jo også slik at folk med lav betalingsevne er nødt til å bo i et område hvor de finner rimelige boliger. Det betyr som oftest tettbygde strøk med mange små leiligheter. Alternativet er at de flytter ut av byen, til distrikter hvor boligprisene er lavere. Når folk likevel velger å bo i små boliger i byen, heller enn på landet eller småsteder, må det også respekteres. Man kan verken tvinge folk til å flytte ut av byen, eller trylle frem romslige eneboliger til lavpris. Gode høyhus kan oppleves som førsteklasses bomiljø.


En levekårsindeks som forhåndsdefinerer hva som er et godt bomiljø, må ikke brukes ukritisk til å dømme andre typer bomiljøer nord og ned. Det blir som at en kjøttelsker kritiserer torsk for å smake fisk.