mandag 25. november 2013

Grønn by? Ikke helt.

Oslo har tre ganger så mange mennesker pr m2 som Stavanger. Visste du at 95% av Oslos befolkning har tilgang til et grøntområde innen 300 meter fra boligen? Og utrolige 89% har tilgang til grøntområder som er 10 daa eller større - innen 300 meter fra boligen  (ref: Byøkologisk guide til Oslo) Der møtes de, prater, griller, koser seg, barna leker, livet er godt. 

Grøntområdene i Stavanger sentrum er Bjergstedparken, Rudlå, Ledaal, Byparken, Godalen/Ramsvig, Varden, Vålandsskogen, Mosvatnet. 

I tillegg kommer noen kirker og kirkegårder. Disse gir en luftig følelse i nærmiljøet, men det er ikke steder man velger for å grille eller spille ball. 


På bildet har jeg markert en radius på 300 meter rundt hvert parkområde, se de grønne sirklene. Konklusjonen er at flertallet av sentrumsbeboerne bor mer enn 300 meter unna et grøntområde hvor de kan utøve fritidsaktiviteter. Det er altså i lengste laget. Hva skal til for at folk som bor lenger unna skal begynne å bruke grøntområdene?

Når var du sist på sentrumområdets høyeste punkt, ved Vålandstårnet?



Jeg tipper det er temmelig lenge siden. Hvis du gikk på Kongsgård har du sikkert løpt opp mange ganger i gymnastikktimene. Hvis du bor på øvre Våland går du tur dit innimellom. Hvis du er riktig sprek og synes det er for kort å jogge rundt Mosvatnet, tar du kanskje sløyfen gjennom Vålandskogen og opp til tårnet før du vender tilbake til bilen. Noen barnefamilier har oppdaget den store skogen og koser seg der, men i sum er det en svært liten andel av befolkningen som besøker tårnet. 

Det er helt forståelig. Selve tårnet er slitt og stengt, og plassen utenfor er simpelthen en betongplatting. 

Mange har bekymret seg over hva man skal bruke området til. Nå er det lagt en plan (se HØP linje 93 og 103): 

"I forbindelse med VA-verkets [Vann- og Avløpsverket] 150 års jubileum er det foreslått å etablere et omvisnings- / opplevelsessenter i de gamle vannbassengene ved Vålandstårnet. Prosjektet er særlig rettet mot barn i skolealder med tanke på å øke rekrutteringen. Prosjektet er samlet for VA-verket foreløpig kalkulert til kr 20 millioner fordelt med kr 10 millioner på vannverket og kr 10 millioner på avløpsverket. Prosjektet foreslås ferdigstilt i 2017." 

Samtidig luftes muligheter for å få plassert et bydelshus for Eiganes Våland på stedet.  Selve Vålandstårnet planlegger man å begynner å restaurere i siste halvdel av 2014, bl.a med hjelp av 3 millioner bevilget fra DNB til utsmykning etc. 

Vålandshaugen og de gamle vannbassengene under betongen skal altså bli et omvisningssenter for skolebarn, for å øke rekrutteringen til vann- og avløpsbransjen. 
Og kanskje kan det også bli plass til et bydelshus. Prisverdige formål på alle vis, men oppriktig talt: Hvor mange flere vil besøke sentrums høyeste punkt med dette?

Nye Gamlingen skal gjenoppstå i 2015

Samtidig skal Gamlingen flyttes. Vårt unike, oppvarmede, utendørs svømmebasseng skal rives og et nytt skal bygges, og det allerede i 2015, etter at budsjettet nå er fremlagt av flertallspartiene med Høyre i spissen. Fantastisk! 

Men Nye Gamlingen er planlagt bygget ved campingplassen ved Mosvatnet, altså i et område som allerede er veldig mye brukt. Folk trenger ikke hjelp for å oppdage eller ta i bruk Mosvannsområdet. 


La oss flytte Gamlingen opp til Vålandstårnet. 

La oss benytte denne enestående muligheten og bygge et strålende flott basseng med utsikt over hele Stavanger, med varmegryter langs den ene kanten, garderober litt lenger nede, kafé i Vålandstårnet. 


Et sted vi med stolthet vil vise frem til gjester, og hvor vi med stor glede tar med oss hele familien for å svømme og kose oss. Omgitt av den vakre bøkeskogen og med den best tenkelige utsikten. En vitalisert, blågrønn lunge i Stavanger.


Men det er nå det må skje.









onsdag 20. november 2013

Gamlingen til Vålandstårnet!


(Trykket i Stavanger Aftenblad 20.november 2013)

Siden Gamlingen diskuteres likevel… hva med å flytte hele saligheten opp til Vålandstårnet?

I dag er det få mennesker som besøker Vålandstårnet. De som tar turen opp blir møtt av en stor, sliten betongplatting. Ok, det står noen bord der, men det er ikke noe trivelig sted å sitte. Man går opp, står der i et par minutter, og går ned igjen.

Med basseng på toppen kan vi kose oss der oppe en time eller to. Vi kan ha et stort ‘infinity pool’, hvor vi ser ut over hele byen mens vi svømmer. Boblebad eller varmegryter med utsikt mot fjell og fjord. Det er plass til barnebasseng litt lenger nede, garderober og dusjanlegg kan bygges langs siden av haugen. Og i selve tårnet kan vi ha en trivelig liten kafé, som blir passet av betjeningen ved Gamlingen.

Vålandstårnets historie blir tydeliggjort. Det kommunale vannverket anla to vannbasseng der i 1893, for å sikre godt vanntrykk i byen. Tårnet er fra 1895, og hadde rom for både brannvakt og restaurant. Bassengene lå åpne til de ble lagt under et betongdekke i 1951. De gamle vannbassengene kan selvsagt ikke brukes lenger, men de kan erstattes med svømmebasseng uten at Vålandshaugen blir ødelagt.

Distansen fra gamle Gamlingen til Vålandstårnet er bare ca firehundre meter. Trafikk og parkering må løses, men det kan i stor grad ordnes ved at det anlegges HC-parkering og noen få vanlige plasser nær selve tårnet og bassengene, pluss en større parkeringsplass omtrent der Gamlingen ligger i dag. De som ikke behøver HC-plass, kan i stor grad spasere – eller jogge – den fine lille turen gjennom bøkeskogen. Dette blir ikke stort lenger enn den gåturen som er planlagt hvis Gamlingen legges ved Mosvangen, hvor man skal parkere ved SIF-banen.

For en attraksjon dette kan bli! Tenk å ta med familie, venner og utenbys gjester til en herlig varm badetur på toppen av Stavanger. Med fantastisk utsikt over byen, fjordene og fjellene. Svømmebasseng, varme gryter, utedusjer – rett ved siden av den vakre Vålandsskogen.

Når vi likevel skal bygge Gamlingen på nytt: La oss gjøre det til byens høydepunkt!
  
  .

fredag 15. november 2013

Stavangers gavepakke til nabokommunene


(Trykket i Rogalands Avis 15.november 2013)

Bare Stavanger er direkte avhengig av Forus. 

Energihovedstaden oppstod da kloke, handlekraftige politikere på seksti- og syttitallet sørget for at byen ble en attraktiv arena for å etablere store, internasjonale firma, med gode bo- og leveforhold for de ansatte. Nå risikerer vi å gjøre det motsatte. Da tørker både arbeidsplassene og skattepengene bort.

I Sola, Sandnes og Stavanger er det lagt fram plan for å innføre parkeringsrestriksjoner for nye bygg på Forus. Planene har to begrunnelser: Vi ønsker å kvitte oss med bilkøene og skjerme miljøet, ved å få folk inn i busser og opp på sykkelen. Det er gode tanker. Men planene er ikke gjennomtenkt. 


Noen av konsekvensene av de fremlagte planene er: 

  • Det blir nær null-parkering på Forus for nye bygg. Man vil få bygge 0,4 p-plasser pr 100 m2 kontor, hvilket betyr 0,4 biler for 4-5 arbeidsplasser, og dette skal inkludere HC-parkering og gjesteparkering. I realiteten får kanskje hver tjuende ansatte kjøre til jobb. Nitten av tjue må enten la bilen stå hjemme, eller bli kjørt og hentet.
  • Det blir svindyrt å bygge nytt på Forus.  Nye bygg blir pålagt 'frikjøp' av 0,8 p-plasser pr 100 m2 areal, til en pris av ca 70.000 pr plass. Bygger man 10.000 m2, altså for 500 arbeidsplasser, betyr det et tilleggsgebyr på nær seks millioner for p-plasser man ikke får bygge. Med dyre rekkefølgetiltak i tillegg, vil kvadratmeterprisen på Forus bli minst tusen kroner høyere enn de fleste andre steder.
  • Ingen vil bygge om sine eksisterende bygg, fordi ombygg betyr at de må over til ny parkeringsnorm. Dermed blir det verken fortetting eller høybygg på Forus.

Det blå er Forus, de røde andre næringsområder.
Oversikten er ikke komplett. 
Internasjonale bedrifter kan velge lokalisering. De færreste vil etablere seg på Forus når bygget blir dyrere og de ansatte nektes å kjøre bil til jobb. Hvis det fantes en god bybane, gode kollektivfelt og mange direkteruter med buss - ja, det ville hjelpe. Men slikt er ikke konkretisert for de nærmeste 5-10 årene. Dermed er det enklere, billigere og mer attraktivt å etablere seg i andre byer, til og med i andre land.
Det lokale næringslivet har også en mengde andre mulige plasseringer. Kommunene rundt Stavanger legger stadig ut nye næringsparker og vekstområder, med god parkering og romslige forhold. Se illustrasjonen: Stavangers nabokommuner byr frem en mengde store, lett utbygde områder, alle med gode veiforbindelser for bil – og raust med parkering.
Resultatet vil bli at Forus visner langsomt hen. 

Hva med miljøet?


Sett med miljøbriller er faktisk Forus det beste vekstområdet. Forus er perfekt sentralt plassert, med kort avstand til alle de store boligområdene i regionen, både i Stavanger, Sola, Sandnes, Randaberg og Time.  Hvis arbeidsplassene isteden havner i de omliggende kommunene, vil enda flere mennesker bo langt borte fra arbeidsplasser og handelssentre. Man bor i Tananger, handler på Kvadrat og arbeider på Lye, Stangeland eller Bryne, med flere mils bilkjøring hver dag.  Jeg kan ikke på noen måte se at miljøet vinner på slike løsninger.
Da får vi nettopp den amerikaniseringen av bymiljøet vi ikke ønsker: de spredte forsteder og kjøpesentres landskap, med lange kjøreveier og folketomt bysentrum. Det kan da ikke være dit vi vil?
At Sola og Sandnes kommuner kanskje vil støtte den flerkommunale planen for parkeringsrestriksjoner for Forus, det kan jeg forstå. 
Men til Stavanger:  Me må bruga véd.
   






mandag 14. oktober 2013

Kø og miljø - i en jafs

(Trykket i Stavanger Aftenblad 14.oktober 2013)

Forus-køen kan forsvinne med et enkelt, billig, raskt og miljøvennlig grep:  Tillat bare biler med lave utslipp å kjøre på Motorveien i rushtiden. Da behøver vi heller ikke parkerings-begrensninger på Forus.


Mange byer i Tyskland har lenge hatt totalt kjøreforbud mot biler med høye utslipp. Det håndheves ved at alle biler må ha et miljømerke (en stor oblat) som angir utslippskategorien i frontruten. Oblaten er rød, gul eller grønn, og bilens registreringsnummer står på merket. Det står store skilt ved innfartsårene til byen, så også tilreisende blir advart. Blir man oppdaget i Berlin med noe annet enn grønn oblat, får man bot, og det gjentar seg hver eneste gang man blir oppdaget. Dermed er det nå bare «grønne» biler eksempelvis i hele Berlin. Ingen i byen kjører biler som er kategorisert som miljøskadelige.


Mitt forslag er mer avgrenset: Alle biler miljømerkes, men man forbyr bare kjøring med ikke-grønne biler der trafikken er et reelt problem, og hvor det finnes alternative veier. Vi kan eksempelvis tillate kjøring bare med grønne oblater mellom 07-09 og 15-17 på Motorveien. Kjøretøy med gule eller røde oblater får en saftig bot hvis de oppdages på Motorveien i disse tidsrommene. Boten må være så høy at det ikke oppleves som valgbart frikjøp/bompenger av bileieren.

Miljømerkingen vurderes ut fra utslipp, f.eks kan man gi grønt merke til biler med CO2-utslipp under 100 g/km. Den som har en bil med høyere utslipp enn dette må enten kjøre på andre tidspunkt, velge en annen rute, ta bussen, sitte på med en kollega eller sykle. I høstferien har vi sett at selv bare 10% nedgang i biltrafikken fjerner de fleste køene. Det skal ikke mer til. 

I tillegg får man kjøre på Motorveien disse tidene hvis man er to eller flere i bilen. Samkjøring er et flott prinsipp som kraftig reduserer antall biler på veien. Mange bor og arbeider i samme område og kan finne enkle, praktiske løsninger for å sitte på med hverandre til og fra jobben.

 

Selvsagt løser ikke dette alle problemer. Vi trenger fremdeles flere kollektivfelt, hyppigere og mer direkte bussruter, boliger der folk jobber, 4-i-bilen-kollektivfelt og flere lokalsentre for varehandel. Men dette tiltaket er så raskt og enkelt at det vil kunne redusere de viktigste køene drastisk i løpet av et halvt års tid. Uten at vi behøver å begrense parkeringen og dermed etableringslysten for nye firma på Forus.


Trafikkproblemet er todelt, det handler om både forurensning og kø. Miljømerking og kjøre­begrensninger vil redusere begge deler i løpet av kort tid. 

I tillegg vil Stavangerregionen med et slikt tiltak fremstå som innovativ og løsningsorientert i nasjonal sammenheng. Staten bør også akseptere dette som et miljø- og kollektivtiltak som utløser belønningsmidler. 

(Avsnittet om samkjøring ble tilføyd 31.oktober og var ikke med i avisinnlegget.)
 

tirsdag 8. oktober 2013

De tre bud


(Trykket i Rogalands Avis 8.oktober 2013) 

De ti bud er faktisk ikke allmenngyldige. De er ikke spesielt kristne, heller.

Nyhetsredaktør Einarsson sukket på lørdag over oss som protesterer mot «den vesle K-en» som nå skal gjeninnføres i religionsundervisningen. Han sier seg prinsipielt enig med oss, men synes ikke det er noe å bråke med. Og han avslutter med en påstand om at kristendommens verdier, uttrykt gjennom de 10 bud, herunder «blant annet pålegget om å hjelpe din neste», er grunnleggende for den norske kulturarven og levesettet.


Kristendommen bærer i seg mange flotte verdier, for eksempel at man skal hjelpe sin neste. Men Einarsson, med fare for å virke pirkete, kanskje til og med nedlatende eller nebbete: Dette inngår ikke i de 10 bud. Din misforståelse er likevel forståelig (ja, nå virker jeg muligens patroniserende, men det er ikke hensikten): De fleste nordmenn ville nok, hvis de ble spurt om hva som står i de 10 bud, ramse opp «at vi skal være snille med hverandre og ikke stjele og slå i hjel og sånt».

Derfor skriver jeg dette. Fordi de 10 bud ikke nødvendigvis handler om våre norske fellesverdier.

Kristne, jøder og muslimer har de samme budene

Og de 10 bud er ikke engang unike for kristendommen. Jødene har akkurat de samme ti budene med tillegg av billedforbud som bud nummer to (og med våre to siste bud slått sammen til ett). Og i Koranen finner man igjen alle de samme budene, riktignok litt annerledes formulert, men med samme innhold. Kristne, jøder og muslimer deler alle de samme budene.

Innholdet i de ti bud

Så til innholdet. Det er faktisk bare tre av de ti budene som kan sies å være allmenngyldige. Sytti prosent av budene ville nok ganske mange protestere mot hvis de tok seg tid til å tenke etter.
  1. Du skal ikke ha andre guder enn meg: Rent religiøst.
  2. Du skal ikke misbruke Guds navn: Rent religiøst.
  3. Du skal holde hviledagen hellig: Det står faktisk ikke at du skal ta fri og stå på ski en dag i uken. Det står at dagen skal holdes hellig, altså en religiøs forordning. For øvrig en forordning med fint lite støtte i befolkningen; Bibelen presiserer jo at heller ikke de som arbeider for deg skal gjøre noe denne dagen, og det må jo omfatte bussjåfører, piloter, TV-ansatte, helsepersonell og alle andre som vi lykkelig lar jobbe for oss hver eneste søndag.
  4. Du skal ære din far og din mor: Skal du det? Uansett hvem de er, og hva de har gjort? Noen vil oppfatte dette budet som en oppfordring til ukritisk lydighet mot autoriteter, og mange vil dermed avvise det på idealistisk og politisk grunnlag.
  5. Du skal ikke slå i hjel: Ja, en viktig felles verdi.
  6. Du skal ikke bryte ekteskapet: Igjen et bud som i liten grad har støtte i befolkningen, iallfall hvis vi ser på statistikk over samboerskap, skilsmisser og utroskap. Og mange vil si at dette er et bud som primært har til formål å støtte den bestående samfunns­strukturen, noe som kan bli avvist av mange på politisk grunnlag.
  7. Du skal ikke stjele: Ja, en viktig felles verdi.
  8. Du skal ikke lyve: Ja, en viktig felles verdi.
  9. Du skal ikke begjære din nestes eiendom: Neivel? Hvorfor ikke det? Dette budet har åpenbart til formål å støtte opp under det bestående. De fattige og underordnede skal ikke ha tanker om at situasjonen er urettferdig, de skal ikke tenke på revolusjon, men håpe på rettferdighet i et senere liv isteden. Mange vil ha politiske og ideologiske innvendinger mot dette som en fellesverdi.
  10. Du skal ikke begjære din nestes ektefelle, arbeidsfolk eller andre som tilhører din neste: Som forrige. Er dette en grunnleggende verdi som deles av hele det norske folk? Neppe!
Av de ti budene er altså tre rent religiøse, fire har som primærformål å vedlikeholde den eksisterende samfunnsordenen, hvilket mange ikke ønsker, og bare tre har et innhold vi alle kan enes om.  Vi står igjen med De 3 bud: Du skal ikke lyve, stjele eller drepe.

Retten til religionsfrihet

Da Norge ble dømt i Strasbourg, var det ikke fordi skolen lærte barn at man skal være snille med hverandre. Norge ble dømt fordi barn i realiteten ble gitt kristendomsopplæring i skolen. Domstolen påpekte at kristendommen hadde for stor plass, og at fritaksordningen ikke fungerte i praksis og dermed var illusorisk. Domstolen forkastet også statens idé om å gi fritak fra aktiviteter av religiøs karakter uten rett til fritak fra kunnskap om de religiøse aktivitetene, altså «lær bønnen utenat men uten å be selv». Det er ugjennomførbart. Hele skolesystemet bygger på at barna skal tro på læreren og det læreren forteller og demonstrerer.
Alt vi ønsker, er at alle skal få sin lovfestede rett til å velge sin egen tro, for seg selv og for sine barn. Enten de ønsker å oppdra barna sine som kristne, muslimer, jøder, humanister eller i et annet livssyn. Det oppnår vi hvis skolen nøytralt underviser om religion, livssyn og etikk. Så kan foreldrene selv sørge for å ivareta den trosopplæring de mener er riktig.
Våre grunnleggende norske felles verdier, som å hjelpe vår neste, kan skolen uten problemer lære barna uten å ta utgangspunkt i noen spesifikk religion. Så tror jeg heller ikke at verken ateister, buddhister eller andre troende er mindre nestekjærlige enn kristne.


Og så en fotnote (som ikke er trykket i avisen):

Personlig støtter jeg også de verdiene som uttrykkes i bud 4, 6, 9 og 10 (altså hedre din mor og far, ikke bryte ekteskapet, ikke begjære din nestes eiendom, eller annet som tilhører nesten). 
Bare så det er sagt. 

Poenget mitt er at disse budene ikke nødvendigvis kan sies å representere "norske verdier og samfunn" generelt sett, og dermed ikke nødvendigvis er allmenngyldige. 

onsdag 14. august 2013

Helse i hver krone

(Trykket i Stavanger Aftenblad 14.august 2013)

I dag er det slik: Folk med god økonomi får raskere og bedre behandling enn folk med mindre penger. Dette vil Høyre gjøre noe med. Det er ikke rettferdig at de som har råd til helseforsikring, eller nok penger i banken, skal få f.eks en MR-undersøkelse innen en uke, mens andre må vente både en og tre måneder i en offentlig styrt kø.

De rødgrønne har slett ikke til hensikt å forby private helseaktører, men de vil ikke la vanlige folk få mulighet til å bruke dem. Høyre vil la deg og meg velge hvor vi vil behandles. De private aktørene skal ikke få bedre betaling for jobben enn det offentlige ville fått, antakelig vil de faktisk få mindre betalt, fordi de kan arbeide mer effektivt gjennom at de kan konsentrere seg om færre oppgaver enn de store sykehusene. Hvis en privat klinikk dermed klarer å organisere arbeidet slik at de også tjener penger på det, må det være greit. La oss berømme dem for effektiv planlegging og gjennomføring, slik vi gleder oss over andre norske firma som skaper arbeidsplasser og løser samfunnsoppgaver.

De fleste over førti-femti år har opplevd å sitte i helsekø i mange måneder. Mange opplever også å bli innkalt til en operasjon som blir avlyst i siste øyeblikk, og så er det ut igjen i køen. Dette er forståelig når et stort offentlig sykehus får inn akuttpasienter, men det er ikke mindre krevende for pasienten av den grunn.
Lang tid i helsekø betyr også at sykdommen kan bli verre, og at man må inn til nye utredninger underveis hos både fastlege og spesialist, alt sammen forhold som øker prisen for samfunnet – og slitasjen på pasient, familie og arbeidsgiver. En bekjent av meg har nå tre ganger vært utredet på sykehuset for en og samme øreoperasjon, med CT og spesialistleger hver gang, fordi forrige utredning var blitt mer enn seks måneder gammel mens han ventet på operasjonen, og dermed ubrukelig for operasjons­planleggingen. Hadde han fått operasjonen gjort privat, ville det vært tilstrekkelig med én CT og én spesialistutredning.

Det offentlige helsevesenet vil vinne på at mange planlagte rutinebehandlinger overlates til det private, så sykehusene kan konsentrere seg om alle helseproblemer som er kompliserte, akutte og/eller sjeldne. Private klinikker kan håndtere slikt som brokk, grå stær-operasjoner, åreknuter og andre ikke-akutte saker på samlebånd, både raskt, effektivt og rimelig. Det samme gjelder mange undersøkelser (røntgen, CT, MR etc) og utredninger av pasienter med enkle sykdomsbilder. Private klinikker kan både avlaste det offentlige og jobbe mer effektivt.

Når det gjelder egenandelene, er Høyre ærlige om en sak som ingen av de rødgrønne våger å ta opp: Det er forskjell på sykdommer. Det er ikke urimelig at vi betaler noen kroner ekstra for å få ordnet helseproblemer som i seg selv ikke er veldig alvorlige, mens de blant oss som virkelig sliter med helsen eller økonomien, til gjengjeld skal få mer hjelp. Det er tvert imot norsk kultur på sitt beste: Vi skal få etter behov, men vi skal også yte etter evne.

Alle sier at vi må ”prioritere”, men hvis vi prioriterer noen saker høyere (f.eks kreft, rusomsorg) må nødvendigvis noen bli prioritert lavere. Det våger ikke de rødgrønne å innrømme, de bare setter disse pasientene bakerst i helsekøen og lar dem vansmekte der – fulle av håp, men uten behandling.


fredag 28. juni 2013

Forus? Why Forus?

(Trykket i Stavanger Aftenblad 28.juni 2013 i en noe forkortet utgave)

Forestill deg at du er sjef for et internasjonalt selskap som skal etablere seg med 2.000 arbeidsplasser i Norge.

 - I like the Forus pictures. Good location, excellent business environment. Are there any drawbacks?
- High salary area.
- Ok, we can handle that.
- High housing prices.
- Ok, we can handle that too.
- We’re only allowed 200 parking spaces, and 30 of those are disabled parking only.
- You’re joking.
- I wish. We’re allowed 170 ordinary parking spaces. There may be built some pay parking garages in the area.
- But 170 spaces, that’s visitor parking only. What are the 2.000 employees supposed to do? Spend the day waiting for buses? Cycle to work?
- Yes.
- I see. Move on. Show me Bergen and Oslo.

Mangelfullt utredet

Man har utredet biltrafikkonsekvensene av ny parkeringsregulering på Forus. Greit nok. Men hva med samfunnskonsekvensene? De nye planene kan kvele hele Forusutviklingen, og dermed vekstambisjonene for Stavangerregionen.

Planene forutsetter en økning i antall arbeidsplasser på Forus fra 31.230 til 94.065, en økning på 62.835 arbeidsplasser. Hvis vi forutsetter at dette blir kontorbygg med et snitt på 25m2 pr arbeidsplass, vil de få lov til 6.283 parkeringsplasser på egen tomt (herav 942 HC-plasser). Nærmere 60.000 nye arbeidstakere skal altså ta seg til og fra jobben uten egen bil. Og underveis skal de hente og levere barn, handle matvarer, innom frisøren, gjøre andre ærend. Hvor sannsynlig er det at noen vil ønske å jobbe på Forus under slike forhold? Eller la oss spørre: Hvor sannsynlig er det ikke at firmaene heller vil etablere seg i Bergen, Oslo, Aberdeen eller Houston isteden, i områder med gode veier, tilstrekkelig parkeringsdekning og et vel fungerende kollektivsystem?

Nye firma vil nemlig ikke få bygge 1,2 parkeringsplasser pr 100 m2, de vil få bygge 0,4 plasser – og blir pålagt å betale kommunen (”krav om frikjøp”) for de resterende 0,8 plassene (se under Bestemmelser i sakspapirene for møtet i Kommunalutvalget 11.juni). Pengene kan så bli brukt til å bygge offentlige parkeringshus med betal-parkering. Dermed vil mange bedrifter bli nødt til å betale parkeringsutgiftene i parkeringshuset for sine mest verdifulle ansatte, i tillegg til at de har betalt for selve P-huset. Men verre er det at de aller fleste ansatte fortsatt får store problemer med å komme seg til og fra jobb.

 

Til og fra Forus uten bil?

Anta at jeg jobber i Lagerveien midt på Forus, og ønsker å arbeide litt lenger på mandag. Jeg bor sentralt ved Madlaveien, så en biltur hjem ville ta meg max 12 minutter. Siste buss går kl 18:03, og inkludert to bussbytter og et par minutters gange i hver ende tar det meg 47 minutter å komme hjem med bussen. Og arbeid etter klokken 18 er utelukket, uansett hvor viktig prosjekt jeg jobber med.

Ålreit, så får jeg sykle. Det er 10 km hjem, med brukbare sykkelstier, så sykkelturen tar meg 38 minutter i godt vær, oppunder 45 minutter i regn og motvind. Men – hadde jeg sykkelen med i dag morges? Ikke hvis det regnet. Jeg bør jo være noenlunde pen i tøyet på jobb, og da nytter det ikke å stappe jakke, bukse og bluse i sykkelvesken, for ikke å snakke om frisyren.

Ah – men København, roper man begeistret. Der sykler jo 55% til og fra jobb! Noen interessante fakta fra Københavns kommune: To av tre som sykler til jobb har under fem km reiseavstand. Hovedgrunnen til at københavnerne sykler, er ”det er hurtigst” (55%), årsak nummer to er ”det er bekvemt”. Et sitat fra Center for Trafik: ”Regnvejr er den primære årsag, hvis københavnere, der ellers cykler hver dag, lader cyklen stå. Sandsynligheten for at komme ud i regnvejr, når man daglig cykler til og fra arbejde i København, er i gennemsnit 1 ½ gang om måneden.” Her i Stavanger har det de siste ti årene vært i gjennomsnitt 228 regnværsdager i året.

Det er ingen grunn til at folk vil akseptere tredoblet reisetid hver vei for å komme seg til og fra jobb på Forus, herunder bussbytter, regnvær, trasking, pluss handle eller hente unger på veien. Konsekvensen er at folk ikke vil ønske å jobbe for parkeringsløse firma som er lokalisert på Forus. Og siden alle firma er avhengige av å kunne rekruttere god arbeidskraft, vil bedriftene droppe Forus når de skal bygge nytt.

Tenk som en bedriftsleder!

Vi må ikke vedta parkeringsrestriksjoner før vi har utredet både samfunnskonsekvenser og alternative løsninger. Et evt vedtak om parkeringsrestriksjoner må i det minste utsettes til vi har fått et fullverdig kollektivsystem til og fra Forus. Det betyr direkteruter til alle store bydeler, nye kollektivfelt på motorveien, og rutetabeller som tillater arbeid utover kvelden. Planforslaget skisserer riktignok at nybygg kan få tre års dispensasjon i påvente av bedre kollektivtransport, men det vil bare gjøre det enda vanskeligere å planlegge og bygge nytt på Forus. Skal firmaene først betale for å bygge egne parkeringsplasser, og så måtte stenge dem i ettertid? Hvor er forutsigbarheten?

En bedre løsning kan være å nekte flateparkering, men tillate fri bygging av innendørs parkering. Dette er så dyrt at ingen vil bygge flere plasser enn de absolutt må, og situasjonen vil i stor grad regulere seg selv. Da kan bedriftene selv velge å prioritere shuttle-busser, firmabiler til ærender, el-sykler etc.

Enkel transport er helt påkrevet for å rekruttere og beholde god arbeidskraft. Uten både parkering og høyverdig kollektivtransport til og fra Forus vil vi dessverre måtte kaste en hvit kjepp etter nyetableringene, arbeidsplassene og hele regionsutviklingen.


Vel, det er lov å drømme... 


torsdag 9. mai 2013

Blodig alvor

Bergenserne overlever på Stavanger-blod for tiden. Vi unner dem det! men det tappes for lite blod fra givere mange steder i landet for tiden. Hvorfor?

Min mor ga blod på 60-tallet. Hun forteller at de betalte henne 40 kroner per tapping, og for det fikk hun en riktig god flaske rødvin på Polet. I tillegg betalte blodbanken for drosjen hvis de ringte etter henne og hun trengte transport. Ålreit - god samvittighet og en flaske vin på kjøpet, what's not to like?

Sist jeg ga blod, ca 2006, betalte de meg 40 kroner for tappingen. Ingen drosje, det skulle tatt seg ut, men det er gratis parkering for blodgivere, så det eneste jeg tapte var arbeidstiden. For man får ikke gi blod om kvelden eller i helgen, må vite. Det må skje når det passer for blodbanken.

Ålreit, vi gjør det på dugnad...

De som er timelønnede, mister inntekt på å gi blod. De som er på fastlønn har ofte greie arbeidsgivere, som lar dem stikke avgårde i arbeidstiden. Men når man kommer til sjefen for sjette gang på ett år og sier man må bli borte hele formiddagen (kjøring, parkering, registrering, venting på tur selv om du har avtalt tid, tapping, hvile, kjøring tilbake) - da kan kanskje sjefen bli litt oppgitt.  For firmaet får ingenting igjen for dette. Og det er slett ikke alltid det passer at arbeidstakere er borte.

Så leser vi i avisen at blodposene selges videre for kr 1.800 pr stk. Da virker det faktisk litt gjerrig å avspise blodgiveren med kr 40 (eller et håndkle eller paraply), og arbeidsgiveren med ingen verdens ting.

...men jeg anbefaler det ikke lenger

Det er ikke pga pengene eller arbeidstiden at jeg unnlater å foreslå for mine gutter at de skal bli blodgivere. Jeg har en annen, mye mer grinete årsak.

Jeg ga blod i mange år, og tilbragte mange timer i tappestolen. Det var helt ålreit, og jeg hadde tålmodige og velvillige arbeidsgivere. Men så fikk jeg kreft, og måtte gjennom nokså mye behandling.
Da jeg så fikk innkalling til tapping, ringte jeg blodbanken for å sjekke om jeg fortsatt kunne gi blod. Nei, sa telefondamen, det kunne jeg ikke. Så det var fint hvis jeg kunne sende inn beskjed. Sende inn, i papir? Ja, det ville passe dem bra. Ok, jeg sendte beskjed.

Alt vi ber om er litt vennlighet tilbake

Og i min naivitet tenkte jeg at blodbanken kanskje ville sende meg et takk-for-innsatsen-i-mange-år-kort. Kanskje tilogmed et god-bedring-kort? Men nei. Ingenting. Ikke en lyd. Jeg ble lei meg.

Så ble jeg oppbragt, og sendte en epost til lederen for blodbanken i Stavanger. Der fortalte jeg at jeg var skuffet over at de ikke sendte meg et lite kort når jeg - helt ufrivillig - måtte slutte å gi blod. Og jeg fortalte at jeg hadde tre unge sterke gutter hjemme, som jeg gjerne kunne oppfordre til å gi blod i mange år fremover - hvis jeg altså fikk en opplevelse av at blodbanken faktisk satte pris på at man bruker tid og energi på å gi dem denne gaven.

Hva skjedde da? Fikk jeg et kort, en hilsen, en bekreftelse på mottatt epost?
Nei.

Og så nadig og vrang er jeg, at jeg ikke gir gaver til folk (eller institusjoner) som ikke setter pris på dem. Blodbanken gir blaffen i meg, jeg gir blaffen i blodbanken.
Synd. Jeg ville mye heller forblitt en trofast støttespiller.

Det kan godt hende at tilgangen på blod ville vært langt bedre hvis blodbankene hadde vært mer innstilt på å sette seg i givernes situasjon.  



mandag 6. mai 2013

Gale kvinnfolk

Forskning er fine greier.
Forskere som snakker i vei om hva de tror, er noe ganske annet.

Dagbladet slår begeistret opp en artikkel hvor en vaskeekte forsker og en sexolog sier at PMS kan 'gjøre at kvinner blir midlertidig litt "gale"'. Ja - ikke bare litt gale, vi kan sammenlignes med narkomane med abstinenser! Wow:

 
Men så blir forskningsgrunnlaget tydeligvis litt svakere:
- Noen hevder at kvinner skylder på PMS. Men de som har PMS-plager sliter virkelig, og bør tas alvorlig. Jeg tror ikke dette er en myte, sier Gamnes.

Hun TROR ikke det.

Neivel. Her skal jeg si hva jeg selv TROR:

Jeg har aldri kunnet begripe alt dette snakket om PMS.
Tvert imot: Kvinner er - ifølge alle de vanlige definisjonene - NORMALE bare en uke i måneden.
Normale? Javisst! Kvinner defineres alltid ut fra normalen, dvs hvordan vi avviker fra de normale menneskene, altså mennene. Vi er "mindre", vi har "lysere" stemmer, vi er "ikke så risikovillige", vi er "mer omsorgsfulle" og "mindre aggressive" et cetera.

Men så: Når kvinner for èn gangs skyld (ok, ok, en uke i måneden) oppfører seg omtrent som menn, da er det også galt! Javel, så blir mange kvinner litt irritable, ganske direkte i taleform, noe selvsentrert, tøffere i trafikken (og i trynet) og stiller endatil krav om å få bruke fjernkontrollen til TV'n.

Men så slår østrogenet inn igjen, og vi avviker igjen fra normalen: Vi blir snillere, mildere og blidere. I tre samfulle uker. What's not to like???
 
Så slutt å klage over at vi kvinnfolk har en eneste normaluke i måneden. Kunne man kanskje heller foreslå å behandle alle mennene som opptrer med alle tegn på PMS femtito uker i året?

tirsdag 23. april 2013

Verneplikt, men ingen fødeplikt


Det er to viktige spørsmål om verneplikt: Skal vi ha verneplikt i Norge, og skal vi i så fall ha kjønnsnøytral verneplikt? Vi bør klare å diskutere dem hver for seg. Her tar jeg ikke opp spørsmålet om hvorvidt vi skal ha verneplikt i Norge. Jeg tar utgangspunkt i at vi faktisk har verneplikt i dag, og da er spørsmålet om kvinner og menn skal likestilles på dette området.

Verneplikt kan være et gode


Militærtjeneste kan ha sine ulemper. Året kunne vært brukt til arbeid eller utdanning, og tjenesten kan dermed medføre et visst inntektstap for livet totalt sett. Men samtidig tar verneplikten seg godt ut på CV’en, hvilket kan gi en bedre stilling, og mange har stor nytte av opplæringen og erfaringer. Hvis vi i tillegg sørger for at verneplikt gir pensjonspoeng tilsvarende annet arbeid, er forskjellen antakelig liten. Uansett er ulempen lik uansett kjønn.


Skal verneplikt likestilles med barnefødsler?

Noen hevder at kvinner gjør opp for seg gjennom barnefødsler og hjemmetid med småbarn, og dermed ikke skal behøve å avgi mer tid til samfunnet.

Ja, det er bra for landet at kvinner føder barn, men det er ingen statlig pålagt plikt slik verneplikten er. Det er heller ikke alle kvinner som blir mødre. Og vi ønsker jo nettopp å øke fedrenes innsats i barneoppdragelsen, med mer hjemmetid hos småbarna, også de fedrene som har avtjent sin verneplikt. Hvis barnestell og verneplikt skulle regnes mot hverandre, måtte vi også nekte pappaperm til menn som har avtjent verneplikt, fordi de allerede har levert sin samfunnstidskvote i Forsvaret. Nei, tvert imot anser vi småbarnspermisjon som et gode, for både menn og kvinner. Da må kjønnene likebehandles av samfunnet også når det gjelder verneplikten.

Alternativet måtte være at kvinner som ikke hadde født barn innen de er f.eks 40 år, ble pålagt verneplikt eller annen samfunnstjeneste. Jeg tror ikke det.

Fødsler er ikke den eneste samfunnsinnsatsen

Og det er mange andre tidkrevende oppgaver av stor samfunnsmessig verdi som folk utfører frivillig, på sin egen tid: Yte omsorg for gamle foreldre eller barn med særlige behov, arbeide dugnad i årevis for idrett eller kultur, være legdommer, ulønnet politiker, delta i redningsaksjoner i fjellheimen og mye, mye annet. Ingen av disse oppgavene fritar fra verneplikt, selv om mange gode mennesker bruker flere årsverk gjennom livet på innsatsen. Frivillig samfunnsinnsats er én ting, plikt er noe helt annet.


Fysikk

Norsk Lotteforbund ble opprettet i 1928.
Selve tjenesten diskvalifiserer ikke kvinner. Krigføring i dag krever ikke kropper på 1,80 som kan bære 25 kilo på ryggen, og kvinner er like (godt eller dårlig) mentalt utrustet til å gå i angrep eller forsvar som menn er.

Og til slutt: Med likestilt verneplikt, får også kvinner mulighet til å være militærnektere og stå for sin overbevisning hvis de f.eks er pasifister. En god ting, både på personnivå og i statistikken.








lørdag 23. mars 2013

Mathall: tung å svelge

(Trykket i Stavanger Aftenblad 23.mars 2013)

Jeg var begeistret for tanken om en kommunalt stimulert mathall i Stavanger. Men så begynte jeg å tenke. Skal kommunen bruke penger – direkte eller indirekte – på et tiltak som vil undergrave dagens næringsdrivende i sentrum?

En mathall er tenkt å inneholde spesialbutikker og spisesteder, som i Stockholm, Oslo eller Lyon, et snev av storbyferie innendørs i Stavanger… what’s not to like?  Ganske mye, når det kommer til stykket.


Ikke kommersielt bærekraftig

Det sies at hvis vi bare får samlet 20 spesialbutikker på ett sted, er det nødt til å bli en suksess. Jeg har derimot ikke hørt noen si at de personlig vil stille økonomisk garanti for dette.

Oste-Johnsen forsvant fra Stavanger fordi osteutvalget i matbutikkene ble bedre, og fordi husleien ble for høy. Det samme skjedde med Malden, og snart forsvinner også torghandlerne. Kundene handler der hvor vi kan kjøre til døren og gjøre unna alt på ett sted. Vi gidder ikke bære poteter og hodekål i vesken.
Hvor mange vil da kjøre til sentrum på tirsdag for å kjøpe kaffe, en ost og litt grønnsaker, når vi likevel må innom Meny for å handle melk og såpe? En mathall vil være populær lørdag og torsdag, men stille resten av uken.

Vi har snakket om mathall i Stavanger i årevis. Så hvorfor finnes ikke en mathall allerede? Svaret er enkelt: Ingen har funnet en lønnsom løsning. Byens huseiere og eiendomsutviklere er økonomisk rasjonelle. Hvis en mathall hadde fremstått som lønnsom nok, ville den vært bygget. Men et lokale på 4000 m2 i Stavanger sentrum er gull verd, og ingen kan tvinge huseierne til å bruke arealet til ulønnsom virksomhet.


Undergraver de næringsdrivende

Sentrumshalvøya er faktisk bitte liten. Sett passeren i Breigata, og innen 200 meter har du hele sentrum med butikker for bl.a sjokolade, olivenolje, fisk, kaffe og kaker. Legg på femti meter, så kommer du til slakter Idsøe og polet.


Mørk sirkel har radius 200 meter, lysere sirkel har radius 250 meter

Hvordan skal det gå med disse butikkene hvis vi lager en mathall sør i sentrum, f.eks i gamle Sparekassen, så annenhver kunde dropper turen inn i bygatene? Enten må de selv åpne avdeling i mathallen, og etter en tid legge ned den gamle butikken. Eller så må de se på at halve omsetningen blir tatt av nye aktører, mens de selv går under. Det samme gjelder spisestedene. Man tjener godt på ølsalg langs kaien, men matservering er ingen lønnsom geskjeft. Ingen har råd til dobbelt husleie og lønn på samme omsetning. Mange sentrumsbedrifter har lav lønnsomhet allerede, og dette kan vippe dem av pinnen.

Mathallen i Oslo er ca 4400 m2 med ca 30 utsalgssteder, hvorav 20 har servering. Men Oslo har 620.000 innbyggere og iflg Tripadvisor 750 spisesteder. Da gjør det ikke så mye om man øker med 20. Men i Stavanger vil en dobling av antallet matutsalg og en økning på 20 spisesteder få alvorlige konsekvenser for begge bransjene. Vi kommer jo ikke til å doble mengden mat vi spiser.

Det kan umulig være kommunens oppgave å bidra til å undergrave eksisterende næringsliv i sentrum, enten bidraget kommer i form av gratis tomt (eller erstatningsareal til huseier som avgir lokaler), subsidiert husleie, oppstartsstøtte, konsulenthjelp eller annet.


Sentrum er en stor åpen hall

Det er lett å peke på fristende lokaler som Sparekassen, Torgterrassen, Romsøegården og Norges bank – for å bruke nostalgiske navn. Kommunen kan godkjenne en omregulering av disse byggene hvis eierne selv ønsker å satse på mathall med butikker og spisesteder, men må ikke jobbe aktivt for noe som vil gi enda færre spesialbutikker i sentrumsgatene.

Sentrumshalvøya er ikke større enn et stort utenlandsk kjøpesenter. Det er ikke langt å gå mellom butikker, bare litt vått og kaldt. Hvis vi vil ta vare på spesialbutikkene i sentrum, endog skaffe flere, er det bedre å bygge glasstak over noen gater og sender minibusser rundt havneringen hvert femte minutt. Flere kunder og større etterspørsel vil øke interessen fra nye matleverandører. Alt dette koster penger. Men det gjør også 4000 kvadratmeter i beste sentrum.

mandag 11. mars 2013

Dalstroka utenfor holder liv i Gardermoen

(Refusert som innlegg i Osloavisen Aftenposten 11.mars 2013)

Det er lengere te' London enn med fly”, sang Øystein Sunde. Ja, for Norge utenom Østlandet er det betydelig lengre, til hele verden. Men Aftenposten gir 11.mars inntrykk av at Oslo Lufthavn og østlendinger sponser distriktsflyplassene gjennom at overskuddet fra lommebøkene deres  ”drysses ut over et stort nett av underskuddsdrevne flyplasser i distriktene”.

Hva med å se på realitetene bak tallene?

 

Flynettet i Norge er helt Oslo-sentrert

Folk i alle andre byer må stadig vekk innom Gardermoen, enten de vil eller ikke. Det går ingen fly mellom f.eks Stavanger og Bodø eller Tromsø, man flyr til og fra via Gardermoen.

Gardermoen har direktefly til 159 destinasjoner. Trondheim har 54 direkteruter, Stavanger har 59, Kirkenes 13 og Vadsø 12. Ikke daglig, altså! Men totalt. Og verken Kirkenes, Vadsø eller mange andre flyplasser har avganger til utlandet.

En tur til utlandet teller dobbelt på Gardermoen

Det betyr at hvis f.eks Stavangerfolk vil til et sted som har direktefly bare fra Oslo, må de fly til Gardermoen og bytte fly der. Sokner man til en mindre flyplass, må man via Oslo nesten uansett hvor man skal i verden. Og da sier matematikken seg selv: Enhver reise via Gardermoen telles som to turer (avgang og ankomst) i hjembyen, og som fire turer (til/fra hjemby pluss til/fra utlandet) ved Gardermoen. Dette øker passasjerantallet (og flyplassavgiftene) på Gardermoen drastisk ift alle andre flyplasser, alt betalt av folk fra distriktnorge.
 

...tja... hva med alle østlendingene og utlendingene, da?

I fjor (2012) hadde Oslo Lufthavn 22,1 millioner passasjerer. En drøy million østlendinger har OSL som nærmeste flyplass. Mange av disse reiser aldri med fly, og flertallet reiser bare en tur eller to i året. Da sier det seg selv at det store flertallet av passasjerene kommer fra andre byer og flyplasser.
 
Så har vi utlendingene. Hele 79% av utlendingene som kommer med fly  til Norge er innom OSL, dvs ca 1.380.000 passasjerer. Men svært mange av dem har ikke Oslo som hovedmål, de er bare - som resten av oss - pokka nødt til å fly til/fra OSL for å komme seg videre til Røros, Ishavskatedralen, Nidarosdomen og for den saks skyld Prekestolen.
Pengene lander likevel på OSL, selv om målet er et annet.
 
OSL/Gardermoen er mest lønnsom fordi nesten hele Norge - og de fleste utlendingene - er tvunget til å besøke Gardermoen når de skal til eller fra andre steder i landet og verden forøvrig.
 

Taxfree- og annen handel skjer på Gardermoen

GARDERMOEN: PÅ Oslo Lufthavn vet taxfree-driveren ennå ikke hvordan vi passasjerer skal legitimere oss med gyldig reisebevis etter 1. mars neste år når de nye Taxfree får man ikke kjøpe på hjemmeflyplassen, den må kjøpes på Gardermoen når man bytter fly, både ved avreise og ved ankomst, og håndbæres til neste fly hjem. Mellom flyene har distriktsfolket ofte mange timer på Gardermoen, og da øker omsetningen der av både taxfree, servering, aviser og andre varer.

Folk flyr til Oslo/Gardermoen på møter, ikke motsatt

I tillegg er det så uendelig mye lenger avstand fra Oslo til distriktene enn omvendt. Det er visstnok mye mer praktisk at møtene blir lagt til Gardermoen/Oslo enn andre steder. Forretningsreisende flyr derfor til Oslo og så hjem igjen til andre norske byer, ikke omvendt. Og de spiser, drikker overpriset kaffe og kjøper lesestoff i ventehallen på OSL.

Pengene som legges igjen på OSL kommer fra distriktene

Det er altså i hovedsak resten av landet som legger igjen pengene på Gardermoen, både flyplassavgifter, taxfree, servering og handel, enten man skal på møte i Oslo, eller er tvunget til å bytte fly på Gardermoen fordi det ikke går fly dit man skal hjemmefra. Så skulle det bare mangle om ikke Avinor brukte penger på drift av flyplassene som genererer trafikken.


- mens Værnes, Flesland og Sola er ekte melkekyr for hele landet

Flyplassene i Trondheim, Bergen og Stavanger er derimot ekte melkekyr for hele Norge. Store befolkninger er nødt til å reise til eller via Oslo, om de har aldri så lite lyst. Visste du at flyruten Stavanger-Oslo er den nittende travleste i Europa, like trafikkert som Paris-Roma og London-Paris?!

Skal du f.eks fra Stavanger til London, kan du ende opp med å måtte fly øst til Gardermoen, legge igjen pengene dine i ventehall og taxfree, for deretter å fly vest til London.
Så kan du vinke ned til Stavanger når du flyr over.


"[bilde]"