Eiganes og Våland Bydelsutvalg: Hvem, hva og hvorfor?

Disse er medlem av Eiganes og Våland Bydelsutvalg frem til valget 2015:

Ingebjørg S. Folgerø (H), Leder

Morten Larsen (FrP), Nestleder
Cecilie "Cille" Ihle (H), Medl + AU
Inge Anda (H), Medlem
Gry Hege Olsen-Hagen (AP), Medlem
Knut Redalen (AP), Medlem
Signe Sirevaag Thorsen (AP), Medl + AU
Sebastian Risbakken (FrP), Medlem
Øyvind Wiig (PP), Medlem
Egil Meihack (V), Medlem
Brit Norheim Larsen (KrF), Medlem
Kontaktinformasjon: Se helt nederst.

Under her har jeg kopiert en utmerket redegjørelse skrevet av Brit Norheim Larsen, KrF-medlem i Eiganes og Våland bydelsutvalg, den 28.februar 2014 i Rogalands Avis:

Bydelsutvalgene i Stavanger

Som medlem i Eiganes og Våland bydelsutvalg får jeg innimellom spørsmål om hva som egentlig skjer i bydelsutvalgene i byen vår.
Har de noen reell makt, eller er det kun et “supperåd”? Hva er egentlig vitsen med bydelsutvalgene?
I håp om at dette kan være av generell interesse for flere, vil jeg prøve å orientere litt om hva som skjer i bydelsutvalgene, og om hvilket mandat og myndighet de er tillagt i inneværende periode. Det er nemlig slik at dette kan endres fra valgperiode til valgperiode, og den ordning som nå gjelder ble vedtatt i Stavanger bystyre 26.09.2011.

Ifølge dette vedtaket gjelder de samme lovverk og saksbehandlingsregler for bydelsutvalgene som for kommunens virksomhet og folkevalgte organer ellers, dvs Kommuneloven og saksbehandlingsregler i folkevalgte organer.

Stavanger har tilsammen 7 bydelsutvalg: Eignes og Våland, Hillevåg, Hinna, Hundvåg, Storhaug og Tasta. Til sammenligning kan nevnes at Bergen har valgt å ikke lenger har egne bydelsutvalg, mens bydelsutvalgene i Oslo er tillagt mer makt og myndighet enn feks bydelsutvalgene i Stavanger.

Bydelsutvalgene i Stavanger består av 11 medlemmer med varamedlemmer valgt av bystyret. Det velges vararepresentanter tilsvarende det enkelte partis representanter, og alle må være bosatt i bydelen der de er valgt.

• Bydelsutvalgene skal være bindeledd mellom bydelen og byens sentrale organer.
• Bydelsutvalgene skal selv ta initiativ i saker som gjelder bydelen.
• Forøvrig utøver bydelsutvalgene de oppgaver som bystyret til enhver tid fastsetter.
• Bydelsutvalgene har forslagsrett til politiske representanter i skolenes driftsstyrer.
• Bydelsutvalgene har uttalerett i alle saker som angår vedkommende bydel inklusive følgende saker:
  - Reguleringssaker - Kommunale plansaker - Større kommunale byggesaker - Trafikk-/parkeringssaker - Gatenavn og skilting av gater - Arbeidsprogram og prioriteringer innen kommunalavdelingens bydelsrelaterte arbeid - Aktuelle enkeltsaker

Uttaleretten gjelder ikke saker som omfatter bydekkende tjenester, enkeltpersoner eller budsjett.

Det skal sikres at bydelsutvalgenes synspunkter blir innhentet så tidlig som mulig i beslutningsprosessen, og at synspunktene blir presentert på en synlig måte i saksfremleggene for besluttende politiske utvalg.

Bydelsutvalgene har beslutningsmyndighet og økonomiansvar i følgende saker:

• Den årlige TV-aksjonen
• Disponering av bydelshus
• Bydelsrelaterte tilskuddsordninger
• Samarbeid med frivillighetssentralene
• Regelmessige ryddeaksjoner i bydelene
• Ulike prosjekter
• Bydelsutvalgene kan gi økonomisk driftstilskudd til drift av bydelsavis, og skal være en pådriver for at bydelen får sin egen publikasjon i samarbeid med aktuelle aktører. Bydelsutvalgene skal samarbeide med frivilligsentralene.

Bydelsutvalgene skal på sine møter holde seg orientert om livet i bydelen.

Utvalgene

• Inviterer jevnlig f.eks enkeltpersoner, foreninger, og kommunens administrasjon til å orientere om aktuelle saker
• legger til rette for at bydelens befolkning fritt kan framføre sine synspunkter om kommunens styre og stell. Personer/organisasjoner i bydelen kan selv be om å få møte bydelsutvalget
• avholder samordningsmøter mellom de ulike kommunale tjenestene

Det avholdes jevnlige møter mellom kommunens politiske ledelse og bydelsutvalgenes ledelse.

Bydelsutvalgene utarbeider årsmeldinger som fremmes for bystyret til orientering. Årsmeldingen skal redegjøre for hvilke saker bydelsutvalget selv har tatt initiativ til på vegne av bydelen utover de sakene som er oversendt fra rådmannen.

I Eiganes og Vålands bydelsutvalg har vi høsten 2013 bl.a. jobbet med å få på plass et prøveprosjekt for tildeling av fritidskort til barn i familier med vanskelig økonomi. Målet er at barn som ellers ikke får delta i fritidsaktiviteter,  vhja fritidskortet skal få dekket medlemsutgift til en fritidsaktivitet. Prosjektet er et samarbeid med skole, hjem, idrettsorganisasjoner og andre fritidsklubber. Ordningen evalueres etter et år. Vårt fokus er at barn og unge skal ha et godt og trygt oppvekstmiljø i bydelen, og vi prioriterer derfor støtte til barne-og ungdomsorganisasjoner og deres arbeid ved tildeling av økonomiske støttemidler. 

Vedtak gjøres med alminnelig stemmeflertall. I tilfelle stemmelikhet, er lederens stemme avgjørende.

Spørsmål må skriftlig og i undertegnet stand meddeles møteleder ved møtets begynnelse. Spørsmål kan ikke forlanges besvart i samme møte.

Utvalgets møter holdes for åpne dører med mindre det gjelder saker som er underlagt taushetsplikt, eller hvor andre personvernhensyn tilsier det. Media og publikum har adgang til bydelsutvalgets møter.

(Takk Brit!)

Ta gjerne kontakt!

Utvalget betjenes av Annbjørg Gravdal Larson, Stavanger Kommune
Kontaktinformasjon:
Bydelsutvalgets leder: Ingebjørg S. Folgerø Telefon: 40 40 84 41
Annbjørg Gravdal Larson Telefon: 51 50 75 51  Mobil: 477 02 361
 
Vennligst ikke send sensitive opplysninger på e-post.
E-post blir behandlet i samsvar med Offentlighetsloven og det
må påregnes at innholdet i meldingen kan bli offentlig tilgjengelig.

Politikere spiser sykehjemsmat, Faret Sakariassen!

(Trykket i Stavanger Aftenblad 14.desember 2014)

Styret i Stavanger Byggdrift KF består av politikere fra H, KrF, PP og AP. Vi har styremøter klokken 16 og kommer rett fra jobb, så vi spiser «overtidsmat» før selve styremøtet begynner. Maten får vi levert fra produksjons­kjøkkenet på Stokka, som leverer til de fleste sykehjemmene i byen. Det er såkalt sykehjemsmat vi spiser. Produsert på forhånd, vakuumpakket og oppvarmet. Det har vi gjort på hvert eneste styremøte i årevis, og vi spiser maten med glede. Hvis ikke, ville vi nok bestilt rundstykker isteden, selv om det ville vært dyrere. Maten er god. Den ser fin ut og lukter godt. Ja, den trenger alltid litt salt og pepper, og potetmosen er litt for glatt for min smak, men den er helt fin. Og nei, vår mat er ikke spesiallaget, det er reell sykehjemsmat. God nok for oss politikere på jobb, møte etter møte.

 

Godt utvalg, og mat for ulike dietter

At kjøkkensjefen på Øyane ifølge ham selv shopper rundt etter matvarer «som ikke er ferske nok til at dagligvarekjedene vil ha dem» får bli hans løsning. Det sentrale produksjonskjøkkenet som drives av Stavanger Byggdrift gjør i hvert fall en riktig god jobb for våre gamle og skrøpelige. De leverer næringsrik, variert, sunn og god mat tilpasset alle mulige dietter, religioner, allergier og tilstander. De tilbyr ønskemat og selskapsmenyer, og hvis noen ikke har lyst på kjøtt, kan det bestilles fisk isteden. Sykehjemmene bestiller for tre dager om gangen, og har alle muligheter til å tilpasse maten til pasientenes ønsker. Ja, maten er undersaltet, men det er fordi mange medisiner ikke bør kombineres med mye salt. Og hittil har brukerne ønsket seg lite krydder og fremmedkulturell mat, men ettersom etterspørselen endrer seg, forandrer kjøkkenet menyene.

 

Stordrift gir mange fordeler

Siden man produserer så mye mat, har kjøkkenet kunnet investere i utstyr og opplæring, og har spesialkompetanse på ulike dietter og riktig næringssammensetning. Med effektiv utnyttelse av lokaler, utstyr og arbeidskraft kan de levere maten til gode priser.

Sluttilberedning på stedet

Jeg er enig i at serveringen noen ganger kunne vært gjort bedre. Kjøkkenet har ikke kontroll på det som skjer på de lokale tilberedningskjøkkenene på sykehjemsavdelingene, og de vet at det av og til glipper der, f.eks ved at noen varmer opp remuladen. Men hver avdeling har en perm hvor det står hvordan hver rett skal ferdigstilles og anrettes, og det ligger en tilsvarende redegjørelse på nettsiden hvor avdelingen bestiller maten. Problemet er kanskje at den som skal lage istand maten får andre oppgaver samtidig, og ikke har mulighet til å engasjere seg tilstrekkelig i hvordan maten blir tilberedt på stedet. Dette skyldes ikke kjøkkenet, det har å gjøre med hvordan sykehjemmene disponerer ressursene sine internt. Det er mulig at dette kan forbedres.

Men den maten som vi politikere spiser på styremøtene, er uansett aller enkleste type sykehjemsmat. Den har vært oppbevart en lang stund etter oppvarmingen, og ingen har dandert tomatbåter eller drysset persille på den. Likevel: Vi spiser maten med glede, møte etter styremøte. Kanskje Eirik Faret Sakariassen skulle undersøke saken litt nærmere før han bruker ord som «uverdig» om maten som serveres.

Vi har jo nullvekst i utslipp fra personbiler

(Publisert i Stavanger Aftenblad 28.november 2014)


Visste du at vi har hatt nær nullvekst i totale utslipp fra personbiltrafikken de siste 25 årene?  Selv om det har vært en formidabel økning av antall biler. Hver bil slipper nemlig ut mye mindre klimagasser enn før. For å være presis: Antall personbiler i Norge har økt med 51%, mens de samlede utslippene fra bilene har økt med bare 8% siden 1990. Totalt står personbiltrafikken for om lag 10% av alle utslippene i Norge. 90% av utslippene har andre kilder (miljostatus.no).

L

Hvis du, jeg og alle andre dropper hver femte personbiltur heretter, minker altså totalutslippene våre med bare 2%. Likevel er det kjøreturene våre til og fra jobben som får nesten all oppmerksomheten når vi snakker om CO2, nasjonale og regionale målsettinger. Antakelig skyldes det to ting: For det første er det lett å forstå at vi produserer utslipp når vi selv fyller drivstoff og deretter ser eksosen. For det andre irriterer vi oss over at vi står i bilkø. Det føles (føles!) dermed som om kloden kan oppnå veldig mye hvis bare naboen kjører litt mindre bil.

Økning i utslipp fra fly, last/vare og busstrafikk

De samlede utslippene fra lastebiler, busser og varebiler har derimot økt med 78% i samme periode, og disse slipper ut omtrent like mye klimagasser som alle personbiler tilsammen. Og utslippene fra innenlands flytrafikk har økt med 40% siden 1990, men det snakker vi heller ikke om.

Enda verre er utslippene av klimagasser fra fly i utenrikstrafikk. Disse inngår ikke i landenes forpliktelser under Kyotoavtalen, og dermed er de heller ikke i fokus. Selv om Naturvernforbundet påpeker at «Klimaeffekten av å starte opp én daglig flyavgang tur-retur Oslo–New York og Oslo–Bangkok med moderne fly tilsvarer i sum utslippene fra 100 000 personbiler».

Flytrafikken vår slipper faktisk ut like mye klimagasser som all personbiltrafikken til sammen, ifølge NTNU. Likevel blir vi kjempebegeistret når det opprettes nye flyruter fra Sola, og Avinor får bygge så mange parkeringsplasser de bare vil. «Flyet går jo likevel», sa gamle AP-minister Kleppe. Nei, antall avganger tilpasses til etterspørselen. Færre reisende betyr færre fly. 

Bruk pengene der de gjør mest nytte

Vi har avsatt begrensede midler til å redusere utslipp og redusere miljøskadene, så det er kritisk nødvendig å bruke disse der de gjør mest mulig nytte. Og så lenge 90% av utslippene kommer fra andre aktiviteter enn personbilkjøring, bør vi fokusere mer også på de andre store tallene, inkludert lastebiler, fly, industri og matproduksjon.

Ja, jeg er styremedlem i Kverneland Bil og arbeider i Brødrene Kverneland. Samtidig har jeg to barnebarn og et oppriktig engasjement for miljøet. Jeg er glad for at bilprodusentene har tatt ansvar i en årrekke og redusert utslippene fra biler, og enda bedre vil det bli. Men nå er det på tide at vi bruker mer ressurser på å redusere de andre 90% av klimagassene, der hvor det faktisk vil monne. Symboltiltak redder ikke kloden.   

Gjøre noe selv? Jatakk

Dersom det er viktig for oss å kjenne på kroppen at vi gjør en personlig innsats for miljøet, at vi ofrer noe, kan vi for eksempel fly litt mindre, kjøpe færre langveisimporterte varer, og spise mindre oppdrettskjøtt. Og så kan vi avsette et felt på motorveien kun til samkjøring (2+ i bilen) og kollektivtrafikk. Det vil redusere antall biler på veiene og fjerne køene i løpet av en uke eller to.



Til sist tillater jeg meg å vise en utmerket kommentar til denne bloggposten, som ble skrevet på Facebook 28.november:

Levekår eller lykke?

(Trykket i Stavanger Aftenblad 10.oktober 2014)

Danskene er målt til å være verdens lykkeligste folk. Ifølge VisitDenmark er dette bl.a fordi danskene har moderate forventninger: «No one judges your choice of career or lack of ambition, if you are happy with what you do, then enjoy. This lowered expectation, you could say, makes it far easier for Danes to obtain happiness, low expectations equals less disappointment.”

Målingen finnes i FNs World Happiness Report, et usedvanlig interessant dokument som redegjør for hvorfor subjektiv lykke – altså hvordan man selv mener at man har det – bør tillegges mer vekt.

Stavanger kommune gjennomfører annethvert år en Levekårsundersøkelse hvor byens 69 soner sammenlignes etter 21 indikatorer. På bakgrunn av resultatene i denne undersøkelsen gjør kommunen tiltak for å snu utviklingen i de sonene med dårlig resultat. Undersøkelsen påvirker altså planleggingen og pengebruken i de ulike boligområdene. Dette er et veldig nyttig hjelpemiddel, men vi må ikke miste av syne hva som faktisk måles, eller hva som reelt sett påvirker innbyggernes opplevelse av lykke. Og der er undersøkelsen mangelfull.

Levekårsundersøkelsen måler ikke subjektiv (opplevd) livskvalitet. Den tar en indirekte tilnærming gjennom å måle ressursene til innbyggerne i hver sone, ut fra en oppfatning om at gode levekår blir skapt og endret av f.eks inntekt, formue, helse og kunnskap. Helt konkret måler Stavangers Levekårsunderøkelse sonenes befolkningessammensetning, flytting, utdanning, inntekt, sosiale og helsemessige forhold. Et resultat av dette er at særlig Storhaug kommer dårlig ut av undersøkelsen, men det behøver slett ikke bety at folk på Storhaug har det verre enn andre. Tvert imot!

Noen indikatorer overlapper

Utvalget av måleindikatorer har så vidt jeg vet aldri vært gjenstand for offentlig diskusjon. Flere av dem overlapper, de telles hver for seg selv om de er resultat av en og samme livssituasjon. Lav inntekt, små boliger, få barn i nabolaget, høy utflytting av småbarnsfamilier og mange aleneboere i en sone telles som fem ulike indikatorer for «dårlige» levekår. Det er urimelig. Er man ung og nylig flyttet for seg selv, har man gjerne også lav inntekt og liten bolig, og flytter videre når tiden er inne for å få barn. Helt ok. Eldre aleneboende mennesker er også gjerne veldig glade for å bo i en liten bolig uten for mye unger i nabolaget. De bor slik de ønsker, men skårer dårlig på målingen. 


Hvem har bestemt at stor bolig, stor familie og mange nabounger er selve livet?  







I dag er over 40% av husholdningene i Norge aleneboere. Det gir ikke mening å dømme ‘aleneboer’ og ‘liten bolig’ som indikatorer på dårlige levekår. Tvert imot må vi sørge for å ha tilstrekkelig mange små, rimelige boliger, som egner seg for aleneboere med én inntekt og null behov for lekekamerater til barn i nabolaget. Livssituasjonen og behovene endrer seg, og de fleste har stor glede av å bo blant mennesker som ligner på dem selv. Levekårsundersøkelsen burde redusere betydningen av de overlappende indikatorene.

Mange indikatorer mangler

Dessuten mangler en hel del viktige ressursindikatorer som ville vært lette å måle: Hva med avstand til kultur, parker, idrettsarenaer, butikker, tjenestetilbud, arbeidsplasser og kollektivtransport? Dette er kjerneressurser for de fleste innbyggerne i en by, og er i stor grad med på å definere mulighetene for å skape seg gode levekår. Tenk på hva du selv søker hvis du skal leie deg en ferieleilighet: Du vil gjerne ha gangavstand til kafeer, butikker, buss eller trikk, dessuten til teater, kino, en koselig park eller et torg hvor du kan møte andre mennesker. Alt dette finnes i gangavstand på Storhaug, men ikke på Madla, Tasta, Hinna eller i andre bydeler med «mye ressurser» og «gode» levekår.

Jeg forstår at det er svært komplisert å måle opplevd livskvalitet i så mange soner, og at en ressurstilnærming er mer håndterbart. Men skal Levekårsundersøkelsen gi et godt grunnlag for beslutninger om byens prioriteringer, bør vi ta en diskusjon om hvilke ressurser vi skal måle og vektlegge – siden lykke for meg slett ikke behøver være lykke for deg.      

Storfint på sjøen

Det fine med stor båt er at mor får hygge seg med noen glass hvitvin på lørdagskvelden. Det er aldri snakk om at hun skal kjøre båten hjem igjen etter selskapet. Ikke til selskapet heller. Eller ellers.

Hvis båten har et dekk man kan stå på og noen form for overbygning, er kvinnens roller om bord begrenset til matros, trise, navigatør og utkikk. Skulle det gå litt fort ved kaien, gjør hun også nytte som fender. Mannen om bord er maskinist, skipper/kaptein og skipsreder, og finnes det en sønn i passende alder, får han være styrmann. Kvinnfolk står ikke ved roret, rattet eller joystick'en på større båter. Det snodige med denne rollefordelingen er at alle parter later til å ta den for gitt.  

Man behøver jo ikke være stor eller sterk for å kjøre en stor båt. Jo større den er, jo lettere er den å styre. Ok, med unntak av seilbåter og veteranbåter. Men en 35 fot stor båt med 900 hk og joystick har helt sikkert også sidethrustere, dybdemåler, GPS og helautomatisk ankerspill (alt dette skal være ting som gjør båten veldig hjelpsom når noe skal gjøres), og er minst like enkel å håndtere som den halvstore båten med påhengs. Det er faktisk slik at jo dyrere båt, desto mindre grunn til å grue seg for å ta styringen, rent bortsett fra den økonomiske risikoen, da. Dyrt motorisert utstyr gjør livet enklere. Slik det også er mye lettere å bruke motorsagen enn å være den som sleper alle greinene bort til sankthansbålet, og betydelig lettere å kjøre traktoren enn å gå bak og sette ned hundrevis av småplanter. Kvinner burde kaste seg begeistret over alle større maskiner. Det gir som regel den enkleste jobben, og man får urimelig mye respekt med på kjøpet aldeles gratis.  

Så hvorfor skjer det ikke?

Det kan være feighet. Det er skummelt å skulle kjøre en stor båt i vind og strøm, iallfall nær kaien, og man kan jo ikke unngå kaiene i all evighet. Kvinner er slett ikke feigere enn menn, bevares, men feigheten gir ulike utslag. Hun er lettet over å slippe å risikere å kjøre inn i kaien foran en haug skadefro tilskuere, og overlater derfor gladelig risikoen til andre. Mannen gruer seg like mye til alt dette, men han er enda reddere for at andre mannfolk skal synes han er feig, så han velger å ta sjansen bak roret. Og stoler på at han alltids kan skylde på uventede vindkast, plutselige strømvirvler, hakkete spaker, ustabile sidepropeller og/eller inkompetent mannskap hvis det skulle gå litt galt.  

Det kan også skyldes opplæringsprosessen. Mor i huset inntar gjerne først rollen som den tålmodige opplæringsassistenten, hun forholder seg klokelig taus, spretter som en bordtennisball fra side til side og baug til akterende med favnen full av fendere mens han øvelseskjører. Når han så har lært å styre båten, er det hennes tur. Men nå som han plutselig er blitt kaptein, velger han helst en helt annen tilnærming til opplæringsprogrammet, plantet med begge beina på samme plass på dekk mens han roper bakktilhøyre, neitilstyrbordsajeg, forover! ikkesåfort! men herregudhvordanerdetdukjører! Og det er ikke så motiverende for mor, kan du si. Da er det bedre for ekteskapet at hun lager litt ny kaffe og utsetter kurset til en annen dag, mer spesifikt når helvete fryser over, forutsatt at de da fortsatt har bruk for båt.

Det er muligens også en annen grunn til at menn tviholder på skipperlua. Dagens Næringsliv intervjuet nylig en kvinne i mannskapet ombord på KV Tor (kystvakta). Hun er politi, styrmannutdannet og kvinne i viktig jobb på stor båt, og dermed eksotisk nok til å fortjene etpar sider i DN. Hun forteller at mannskapet snakker om alt mulig, med ett unntak: "Det eneste vi ikke diskuterer, er kapteinens avgjørelser når de er tatt". Man kan ikke se helt bort fra at det kan ligge noe der.  

Eller sannheten er så enkel som dette: Det er mannfolka som synes det er tøft med stor båt. Kvinner er mer opptatt av alt det upraktiske noen ekstra fot medfører, som problemene med å finne plass ved bryggene, gå gjennom smale og grunne sund, legge til land for å bade eller handle, for ikke å snakke om vedlikehold og vinterlagring. Og pengene, som i grunnen kunne vært brukt til mye annet, for eksempel temmelig mange hyggelige turer til Paris og New York. Da er det kanskje naturlig at hun ikke er så ivrig etter å ta roret og gjøre det enda kjekkere for ham å ta storbåten til middagsbesøk en lørdagskveld.

Men du mann:

Hva gjør kona hvis du får et illebefinnende om bord i den store dyre båten mens dere er til sjøs? Klarer hun å få dere til kai før det går aldeles galt? Har du tenkt på det?

De andre får ta bussen

(Trykket i Stavanger Aftenblad 22.mai 2014) 

«Folk må begynne å sykle og ta bussen». Smak på den setningen. «Folk» må sykle, altså ikke jeg, du eller vi. «Flere» må ta bussen, slik at vi selv kan kjøre bil uten kø. Mange tenker slik.

Derfor faller det også lett å forkaste de virkemidlene som faktisk vil redusere biltrafikken. Vi vil ikke ha løsninger som virker på oss selv, bare de som virker på andre.

Heftige fremtidige parkeringsrestriksjoner på Forus er et slikt tullevirkemiddel. Det har ingen effekt på dagens trafikk eller utslipp, det påvirker ikke deg eller meg, det skal bare virke på andre, på «folk» som skal jobbe i kontorer som ennå ikke er bygget.

Det vikarierende miljø- og utslippsargumentet holder ikke. Ja, vi må redusere utslippene. Men personbilkjøring står bare for ca 10% av de totale CO2-utslippene i Norge, ifølge SSB. Og bilene slipper ut stadig mindre CO2, nye biler har hatt en nedgang fra 180 til 115 g/km de siste ti årene. Når vi samtidig bygger Ryfast og vil at flere skal jobbe i Stavanger men bo i Ryfylke, er det meningsløst å skulle redde kloden ved å kjøre litt raskere til Forus.

Det handler jo om køen. Vi liker ikke kø, og det er åpenbart ikke vilje eller penger til å bygge verken bybane, togskinner eller flere bilfelt til Forus. Derfor må noen ta bussen, noen må sykle, og disse «noen» får være de som skal få arbeidsplass på Forus om tre-fire år, for ingen av oss vil ta ulempene selv.

Vil vi bli kvitt køen til Forus? Før jul? Easy peasy.

Her er ti gode forslag:

1. Rushtidsavgift.
2. Forby folk å kjøre alene i bilen på Motorveien mellom 07-09 og 15-17. Samkjøring (to eller flere i bilen) vil øyeblikkelig halvere antall biler
3. Hvis forrige punkt er utenkelig, påby i det minste samkjøring i venstre felt de samme periodene. Enebilister får ligge til høyre.
4. Gi pålegg om at huseier/utleier innkrever parkeringsavgift av ansatte som får parkere i Forusområdet. Parkeringsavgiften settes lik eller høyere enn prisen på kollektivtransport.
5. Gå sammen med næringslivet og sett opp små gratis ringbusser som kjører kontinuerlig gjennom Forus/Lura-området, i begge retninger, for å frakte ansatte og handlende mellom ulike kontor og butikker, så de klarer seg uten bil.
6. Gå sammen med næringslivet om en felles firmabussløsning for ansatte til alle bydeler, uten at bussene går innom bysentrum, og uten at de plukker opp passasjerer underveis.
7. La noen av firmabussene starte fra butikksentrene om ettermiddagen, så folk kan handle og ta med posene på bussen hjem.
8. Belønn bedrifter som fremmer fleksitid for sine ansatte, så vi får spredt trafikken over mer tid. Bedriftslederne kan fortelle hvilke belønninger de ønsker.
9. Belønn bedrifter som dokumenterer høy sykkel/kollektivandel blant sine ansatte, og bedrifter som stiller lånesykler (elsykler) og lånebiler til rådighet.  
10. Lodd ut skikkelig flotte premier (reisegavekort á kr titusen?) blant Forus-ansatte som sykler, går eller tar buss til jobb.

Uff nei, tenker noen nå. Ikke rushtidsavgift eller samkjøring eller parkeringsavgift. Det kan jo gå ut over meg! Det er De Andre som skal sykle og busse, så jeg kan cruise på motorveien uten den irriterende køen. Vel, det er ikke slik det virker. Skal vi få trafikken til å gli, må vi våge å ta grep som faktisk har effekt.

En stopp av fremtidig parkering på Forus betyr bare to ting. For det første vil utbyggingen av Forus stanse, primært til fordel for Aberdeen og Oslo. Resten vil forskyves til Randaberg, Sola/Tananger og Sandnes/Jæren, slik at enda flere må kjøre enda lenger, med økte utslipp og mer kø. For det andre har det ingen betydning for dagens kø til og fra Forus. Den fikser vi derimot med disse ti enkle grepene. 

Inkompetanse eller lureri?

(Trykket i Stavanger Aftenblad 7.mai 2014)

Kunstforeningens medlemmer kan ha blitt tatt ved nesen. De fikk bare fremlagt et scenario for "hvis vi ikke selger skulpturen", og det var nedleggelse av foreningen. Men hvor var scenariene for salg av Hepworth-skulpturen?

Styret og ledelsen har overhodet ikke lagt frem langsiktige planer eller budsjetter. Styreleder Moe uttalte i Aftenbladet at "vi håper at det blir et godt beløp. Dette beløpet skal styret lage en god forvaltningsplan for, der både bygg og drift skal bli tilgodesett på en forvaltningsmessig forsvarlig og langsiktig måte." Dette høres jo tilforlatelig ut, men i realiteten er det tvert imot: Styret og ledelsen vil selge skulpturen uten at de har lagt planer på forhånd!  

Greit, ingen vet hva salget vil innbringe. Men det er fullt mulig å lage noen enkle scenarier: hva gjør Stavanger Kunstforening hvis salget innbringer 18 millioner? 24 millioner? 10 eller 8 millioner? Disse ytterpunktene har styret helt sikkert fått av Christies for lenge siden.

Kunstforeningen er ingen klubb. Et ansvarlig styre skal tenke langsiktig, og når man står overfor dramatiske beslutninger, må det lages gode, langsiktige planer og budsjetter. Årsmøtet fikk fremlagt budsjett bare for 2014, altså for de neste åtte månedene. I tillegg fikk de vite at man vil ansette flere folk, at bygget trenger manfoldige millioner til oppussing, og at skulptursalget skal redde institusjonen. Men de fikk ingen tall og ingen reelle muligheter til å vurdere om skulptursalget vil ha den ønskede effekten.

Årsmøtet skulle fått fremlagt minimum tre scenarier: Best case, worst case og forventet case. Altså konkrete planer og budsjetter for hva man vil gjøre hvis skulptursalget innbringer mye, lite eller middels mange millioner. 

Et best case kan være at man får 20 millioner, bruker 6 millioner på bygget, dekker årets underskudd på ca 2 millioner, og setter de resterende 12 millionene i banken til 4% rente. Da har man ca en halv million i ekstra inntekt fra pengene hvert år fremover, og må fremdeles skaffe noen millioner hvert år for å dekke driftskostnadene. Medlemmene skulle fått vite hvordan man planlegger å gjøre dette. 

Hva skjer i et worst case scenario? Man får kanskje åtte millioner kroner fra salget, bygget må stå som det er, og med et driftsunderskudd på ca 4-5 millioner pr år er pengene oppbrukt på etpar år. I en slik situasjon er nok heller ikke byen innstilt på å gi mer penger til Kunstforeningen for å redde den igjen. Dette fikk heller ikke medlemmene høre på årsmøtet.

Kunstforeningens medlemmer ble bare bedt om å ha tillit til at styret vet hva de holder på med. Jeg tror mange av de 41 medlemmene (dvs 35 utenom styret) som stemte for dette, kan få en veldig ubehagelig smak i munnen om etpar års tid. De skulle ha stilt flere spørsmål. Men viktigere: Styret og ledelsen skulle fremlagt tilstrekkelig informasjon til at medlemmene kunne tatt en kvalifisert beslutning. 

Nå sier Hepworth-familien at et salg er uetisk. Det er både uetisk og uansvarlig av styret å be et årsmøte ta stilling til en så stor beslutning uten nødvendig informasjon. Men det frikjenner dessverre ikke de 35 medlemmene for ansvaret for det valget de gjorde.

Kunsthall eller kunst?

Av Ingebjørg Folgerø og Ådne Kverneland (tidligere styreleder i Stavanger Kunstforening).
Trykket i Stavanger Aftenblad 15.april 2014.

 

Styre og ledelse i Kunsthall Stavanger har besluttet å selge et av Stavangers veldig få viktige kunstverk. Årsmøtet skal ta stilling til dette den 24.april. Vi ber medlemmene tenke seg grundig om. 

La oss først si oss imponert over Hanne Mugaas’ energi, innsats og resultater for Kunsthall. Det er arrangert og planlagt spenstige utstillinger, og hun har klart å skaffe mye økonomisk og praktisk støtte til foreningen. Men vi må se konsekvensene av et eventuelt salg av Hepworth-skulpturen i en større sammenheng.

Foreningens vedtektsfestede formål er «å fremme og formidle interessen for kunst og kultur». Foreningen besitter tre verdier:  Hepworth-skulpturen, bygningen og organisasjonen.  La oss se på de tre verdiene hver for seg.

Bygningen

Det rosa bygget på Madlaveien er vakker og historisk viktig. Den har gode utstillingslokaler, men er i elendig forfatning. Kommunen har gjennom årene tildelt en del penger øremerket oppussing, men de senere årene er pengene blitt brukt til drift isteden, mens bygningen har forfalt.

Forrige styreleder Sjur Lærdal uttalte lørdag at «ifølge Borgen har imidlertid selve bygget nå negativ verdi, hvor naivt er vel det». Lærdal tar nok feil. Bygningen er underlagt strenge verneregler, den er regulert til allmennyttige formål, og den krever svært omfattende rehabilitering og vedlikehold. En potensiell ny eier ville ikke kunne bruke bygget til verken kontor, leiligheter, hotell eller andre mer lønnsomme formål. Og siden Kunsthall Stavanger ikke har penger til husleie, er neppe noen villig til å betale så mye som en krone for bygningen. Salg til private har vært forsøkt uten løsning. Det er ikke marked for nedslitte bygg uten bruksverdi. 

Kommunen og MUST (Museum Stavanger) har vært i dialog med foreningen om mulighetene for å slå sammen foreningen og MUST. Dette ble avvist av styret og årsmøtet i foreningen. Man valgte å beholde bygget og driftsmodellen, selv om denne ikke har vært bærekraftig de siste 20 årene.

Hepworth-skulpturen

Skulpturen var en gave fra Stavangers gavefond og kommunen, til dels for å kompensere for utvidelse av Madlaveien. Men når kommunen bidro til et stort kunstverk istedenfor å betale kontant for grunnen, må man anta det var fordi man ville bidra til kunst i byen, ikke til driftsmidler. 

Betydningen av Barbara Hepworths arbeid framkommer også i det at en av Kunsthalls første utstillinger – i november/desember i fjor – var nettopp hennes Figures in a Landscape. 

Pengeverdien av skulpturen er meget uklar. Styret har bedt kommunen om å kjøpe skulpturen, og har gitt to verdianslag: Et norsk auksjonsfirma har anslått 3-5 millioner, og en lignende skulptur ble omsatt via Christies for ca 24 millioner. Nå betyr ikke det at man kan påregne å få 24 millioner kroner på bok. For det første var dette en rekordhøy pris for en Hepworth, og én rik kjøpelysten person er ingen garanti for at det samme vil skje igjen. For det andre er prisen en bruttopris. Fratrukket honorar til Christies fra kjøper (ca 3,5 millioner) og selger (ca 2,5 millioner) sitter man igjen med ca 18 millioner. Et gjennomsnitt av 3-5 og 18 millioner gir et håp om ca 11 millioner netto ved salg.

For øvrig undrer det oss at ikke foreningens styre har innhentet et estimat fra Christies før de begynte å diskutere prising med kommunen. 

Vedtektene definerer styrets oppgaver. Første ledd lyder «Det tilkommer styret a) Å lede foreningen i samsvar med formål og disponible økonomiske midler.» Det er vår oppfatning at Hepworth-skulpturen ikke kan regnes som disponible midler. Den er ikke engang oppført i foreningens balanseregnskap. Teknisk sett eies den av foreningen, men på alle andre måter tilhører den byen.

Organisasjonsform

I fjor ble foreningen drevet av Mugaas i halv stilling, en sekretær i hel stilling, noen timelønnede ansatte og en hel del dugnad. I år skal dette økes med halvannet årsverk. Med fire utstillinger i året må man påregne utgifter på 3-5 millioner. I tillegg kommer drift og vedlikehold av bygningen. Hvis foreningen får penger fra salg av skulpturen, kan man ikke regne med videre støtte fra kommunen. En salgssum på 11 millioner vil dermed rekke til max 3-4 års drift, deretter er Kunsthall tilbake i nøyaktig samme økonomiske situasjon som i dag. Forskjellen er da bare at byen er en viktig skulptur fattigere.

Stabil, langsiktig drift er avhengig av langsiktige økonomiske løsninger. Slike er svært vanskelig å skaffe. Kunsthall Stavanger må revurdere sitt konsept i lys av det overordnede formålet, uten å binde seg opp til verken bygning eller eierform.

Kunsthall fremover

I spennet mellom bygning, kunstverk og organisasjonsform ser det ut til at kunsten nå taper. Det er underlig i en forening som har kunst som formål og tre kunstnere i styret. 

Vi antar at styret og ledelsen i Kunsthall ikke egentlig hadde planlagt å selge skulpturen ut av byen. De har antakelig forventet at kommunen eller private aktører skulle bli så forskrekket at man kjøpte skulpturen. Slik kunne den bli stående og foreningen likevel få penger. 

Isteden bør medlemmene se på hvordan man kan fremme og formidle interessen for kunst og kultur under en annen paraply. Forslaget om å slå sammen Kunsthall og MUST er fortsatt interessant, og kan gi en solid, langsiktig løsning. Det viktigste er ikke hvem som eier bygningen eller hvor man har kontor (!), men hvordan nyskapende kunst av internasjonal kvalitet kan bli gjort tilgjengelig for Stavangers befolkning.
  .

Hold dommeren våken

(Publisert i Stavanger Aftenblad 14.april 2014)

Dugnad er fantastisk flott. Men skal voksne folk påføres utgifter for å jobbe frivillig for staten?

Det var nylig stor oppstandelse fordi Statoil ville at folk som venter på helikopteret på vei til sokkelen, skulle betale for sin egen kaffe. «Arrogant, smålig, håpløst» var ord som ble brukt av folk som selv var «oppgitt og rystet».

Som meddommer i retten må man betale for kaffen. Og man får ikke så mye som ei krone for jobben, heller. Meddommere er vanlige folk i vanlige jobber, som tar seg fri for å delta i retten. De kan ikke velge å takke nei når de er oppnevnt. 

Hvis arbeidsgiveren trekker meddommeren i lønn for fraværet, får man utbetalt kr 250 kroner per dag. Kan man dokumentere tapt arbeidsfortjeneste, altså at man taper mer enn kr 250 i ordinær lønn pr dag som brukes i retten, kan man få dekning for dette «når retten finner det rimelig». I praksis dekker retten det man faktisk trekkes i lønn av ordinære inntekter. 

Selv blir jeg ikke trukket i lønn, men arbeidsgiver forventer at jobben min blir gjort – så det tar jeg igjen på fritiden. Kveld og helg, uten at noen dekker dette, og uten avspasering. Og det er helt greit for meg! Den delen ser jeg på som en dugnadsinnsats for samfunnet. Som meddommer får jeg delta på en viktig arena, jeg gjør en samvittighetsfull innsats og det føles bra. Så jeg stiller opp med glede, og klager absolutt ikke over oppgaven.

Men det er ikke ukomplisert å stille. Man skal ordne seg fri fra jobben en eller flere dager til rettssaken, pluss sette av en dag ekstra, i tilfelle saken blir forsinket. Deretter skal man møte i domskonferanse. Og man skal komme seg til og fra Tinghuset, hvor det ikke finnes egen parkering, heller. Mange bruker adskillig reisetid på å komme seg dit, med uvante bussruter, tog eller båt.

Da er det jeg synes det blir for gale at meddommere skal betale for kaffen. Og for lunsjen, også. Bør ikke staten spandere to kaffekopper og ei skjeva for at meddommerne skal være våkne og opplagte under rettssaken? Siden meddommerne ellers jobber gratis for rettsapparatet, hvor de fleste andre aktørene vet å ta seg godt betalt. Og aller mest fordi de siktedes frihet, straff og fremtid skal avgjøres.

Ja, vi jobber gjerne dugnad. Men på alle andre dugnader hvor jeg har deltatt – i Velforeninger, på skoler og i barnehager – får deltakerne gratis kaffe.  Greit, så er det smålig av meg å sutre over en kaffekopp. Men det er enda mer smålig at staten krever at meddommerne betaler.

Tenk som et kjøpesenter!

(Trykket i Stavanger Aftenblad 26.februar 2014)

Skal alle tunge varer handles i kjøpesentrene? Da havner alt varesalg i kjøpesentrene. Slik går det hvis korttidsparkeringen i sentrum reduseres.

Det foreslås at korttidsparkering på Holmen erstattes med sykkelparkering, markert med fargesterke bilsilhuetter.

Joda, vi skjønner at det er lurt å sykle. Jeg sykler til sentrum flere ganger i uken selv, og finner alltid parkeringsplass for sykkelen. Skulle gjerne hatt tak over, men ok, det er iallfall lett å finne noe jeg kan låse sykkelen fast til. Det er enkelt å finne parkering for bilen også, forutsatt at jeg har god tid og ikke skal kjøpe noe stort eller tungt. Men det skal man jo av og til, og da - bare da - er parkering svært vrient i Stavanger sentrum.

Ta en tur gjennom gågatene. Der finner du utelukkende butikker som selger klær, sko, bøker og gaver. Det er ikke tilfeldig at andre butikker forsvinner derfra. I randsonene, der man kan kjøre bil, finnes det også elektro, hvitevare, litt møbler, sengetøy, vinmonopol og jernvare. Altså ting som veier noen kilo, og som de færreste gidder å bære med seg til parkeringshusene. Skal du ha en kjøkkenmaskin, nye høyttalere, en boremaskin, dekketøy eller sengetøy, trenger du bil i umiddelbar nærhet. Du får det ikke med på sykkelen, og du vil ikke bære langt. Uten bilplass nær butikken blir det enklere å kjøre til et kjøpesenter isteden. Og da handler man de nye buksene, presangene og støvlene på kjøpesenteret i samme slengen.

Kjøpesentrene er profesjonelle og smarte. De ville aldri finne på å begrense vareutvalget til det du finner i gågatene. Tvert imot: Kjøpesentrene sørger for at man kan kjøpe alt man trenger på ett sted. Om nødvendig reduserer de husleien til jernvarehandelen, apoteket og sengetøybutikken slik at også de tjener penger. Og butikkene som selger store tunge ting (matvarer, møbler etc) får beliggenhet like ved en utgang, så kundene kan bære tunge varer rett ut i bilen. Slik må også sentrum være for å tiltrekke kunder.

Stavanger sentrum uten god korttidsparkering blir et sentrum med dårlig vareutvalg. Da dør også de andre butikkene ut. Må man til kjøpesenteret for å kjøpe de tunge varene, drar man ikke en ekstra tur til sentrum for å kjøpe klær, sko eller gaver.

Sett heller sykkelparkeringsstativene i gågatene og på de bredeste fortauene, der står de ikke i veien for noen. Så kan vi fortsatt bruke korttidsparkeringen til å plukke opp de tunge eller store varene på vei hjem fra en komplett handletur i byen.
   .

Bildet er fra en tidligere reportasje i Aftenbladet.

Virkeligheten. Øvegår det meste

Någen ganger øvegår verden fantasien. I dag var en sånn dag.

Eg sko te Forus på et møde. Eg va'kje heilt sikker på kem eg sko møda eller ka for et firma det sko skje i, men eg visste adresså. Kontorveien 15. Og eg visste at det låg lige ved Motorveien, et sted mydlå Solasplitten og Elkjøp-og-di. Og siden eg har et voldsomt flott og nymodens navigasjonssystem i volvoen, så gadd eg'kje slå opp på kartet før eg gjekk fra kontoret. Kart e for pysar.

Det e'kje tidkrevandes å komma te Forus. På alvor. Det tar sjelden merr enn tolv minutt, aldri øve triogtjue, så hvis eg komme litt for seint te et møde, e' de'kje på grunn av trafikkken, men fordi eg starta litt for seint i sentrum. I dag låg eg litt itte skjema.

Satte meg inn i bilen og skrudde på det fancy nav-systemet. Det va' omtrent lige enkelt å finne ud av så di andre systemene te nav. Men eg klarte å plotta inn Kontorveien 15, og systemet kalkulerte kjapt opp ei fine ruda - te Kristiansund. Eg hadde'kje tid te kjøra te Kristiansund, så eg bestemte meg for å kjøra te Forus og sjans'an der ude.

Eg låg altså litt itte skjema. Det gjekk onna på Motorveien. Rett før Solasplitten blei eg og volvoen forbikjørt av ein ganske snedden antikke sports-opel, ennå eg kjørte litt fortare enn onkel ville likt. Opelen heiv seg inn foran meg og vrengde inn på Solasplitten. Det var ein åpenbaring. Eg visste (!) at han sko på samma møde som eg og var liga seint ude. Og på kjørestilen og tempoet var det åpenbart at 'an visste nøyaktigt kor Kontorveien 15 var.

Så eg la meg på hjul. Det va'kje enkelt. Darr e jysla mange nye ronnkjøringer på den delen av Forus, og ganske tett med biler. Eg måtte lukka øyene kver gang eg kjørde forbi et fartsgrenseskilt, men heldigvis gikk det så fort at det va' meste så blunka. Eg måtte kjøra forbi ein taxi som antakelig var på vei te Forusakutten me' ei fødande dame i baksede. Men eg klarte å holl'an, opelen.

Opelen kjørte akkorat der eg trodde, meste bort te Motorveien, midt mydlå Solasplitten og Elkjøp-og-di. Svingte inn te høyre akkurat der så det stod et stort skilt me nummer 15 med svere bokstavar. Eg visste det! rett på målet. Fine mann! Han parkerte og løyb inn i huset. Eg itte, i ein fele fart.

Der inne har de fine resepsjonsdame og greier. Kem ska du besøga, spurte hu. Samma folkå så han som nettopp løyb inn, svarte eg. Hu såg på meg. Men kem ska' du møda, spurte hu. Eg sa navnet på mødet. Det hadde hu'kje hørt om. Neivel.

Det va' et kort fornavn, sa eg. Ein stavelse, någe med ein G inni. Stig? sa damå. Stig? sa eg. Ja, Stig høres bra ud. Me seie det. Så måtte eg skriva meg inn på kompjudaren. Navn, firma, telefon, Stig. Det trilte fram bare en Stig på skjermen, eg trykte på han og venta på ediketten te ha på jakkå.

Så kom Stig ned for å henta meg. Kjenne eg deg? spurt'an. Nei. Kjenne eg deg, då? spurt'eg. Nei. Me kjente'kje någen av oss. Heldigvis va' Stig ein kjekke kar. Kem ska' du møda, spurt'an. Me sjekkte mailen på tillefonen min. Rune Widerøe, stod det (nei, det e' lyggen, eg har anonymisert'an, men 'an hete någe så ligne veldigt).

Okå, sa Stig. Eg kjenne 'an Rune Widerøe. 'An jobbe her. Eg ring'an.
Så kom Rune Widerøe. 'An kjente'kje meg han heller.

Stig tok øve tillefonen min. 'An Stig e både sympatiske og dyktige og IT-mann, så han kan både skrolla og lesa mailer på andre folk sine tillefoner. Itte någen minutter sei'an: Adresså. Ja, seie eg. Nummer femten. Det e' jo her, det?! Ja, seie Stig. Men du ska te Kontorveien 15. Dette e' Maskinveien 15.

Så han snigen i den sneddne antikke opelen tok feil.
'An fekk meg te nummer 15, 'an fant meg ein Stig, og 'an fant meg ein Rune Widerøe. Problemet var at eg sko' møda ein heilt aen Stig, ein heilt aen Rune Widerøe, og eg sko te nummer 15 i ei heilt aen gade.

Det kan jo verr at det e' ein Stig, ein Rune Widerøe og ein stilige antikke opel i adle bygg nummer 15 på Forus, eller i verden.
Men det e'kje heilt sikkert.

Statoil-omtale står til stryk

(Trykket i Stavanger Aftenblad 29.januar 2014)

Aftenbladet feiltolker undersøkelsen om Statoils karaktersystem. Mange er motstandere av karakterer generelt, og møter alle karaktersystemer med mistro. Men når man presenterer en vitenskapelig undersøkelse over en dobbeltside i avisen, må den i det minste tolkes korrekt.

Det er to graverende feil i Aftenbladets presentasjon av undersøkelsen, og begge presenteres som overskrifter.

"Brukes som straff"

Avisens påstand, presentert som hovedoverskrift, er «Karakterer brukes som straff i Statoil». Det har ikke de ansatte sagt. Undersøkelsens påstand, som ca halvparten av de ansatte har sagt seg enig i, lyder «Å få en dårlig karakter blir sett på som en straff.» Det er noe ganske annet. At en ansatt kan oppleve det svært ubehagelig å få en dårlig karakter, betyr ikke at den dårlige karakteren ble brukt som en straff av lederen. Ja, det gjør vondt å snuble i fortauskanten, men kommunen bruker ikke opphøyde kanter som et middel for å straffe uoppmerksomme fotgjengere.

"Trynefaktoren avgjør"

Avisens påstand i en mindre overskrift lyder «Statoil-ledere bruker trynefaktoren aktivt når de gir karakterer til ansatte.» Undersøkelsens påstand, som litt over halvparten av de ansatte har sagt seg enig i, er «Karakterer er tall på hvor godt lederne liker de ansatte». Javel. Men betyr det at "trynefaktoren" er i bruk? Nei, det kan være en total feilslutning. 

Det er all grunn til å tro at ledere liker best de ansatte som er mest kompetente, arbeidsomme, samarbeidsvillige, positive, og/eller generelt greie å ha med å gjøre. Da blir det straks et sammenfall mellom hvem som får en faglig god karakter, og hvem lederen liker. Men det betyr ikke at lederen setter karakterene ut fra en "trynefaktor". Tvert imot. 

Og det forstår Statoils ansatte utmerket godt. Derfor svarer de - helt korrekt - at de som er gode arbeidstakere, blir godt likt av ledelsen. Akkurat som i fotball: De som scorer flest mål, får flest poeng.

  

Strippet for penger

Money Talks i Sandnes flytter nå strippingen til et eget hus, så de kan beholde skjenkebevillingen i de gamle lokalene.

«Kundene kommer inn og kjøper drikke og flørter med jentene», sier Osman Uzun fornøyd til Stavanger Aftenblad. «Jentene serverer, varter opp og så kan de synge for hverandre. Når kundene er klare for litt stripping, går de opp i det andre huset. Her er det ikke servering av alkohol, men her er det fullt show både på scenen og i private avlukker», sier Uzun videre til avisen.

Osman Uzun er stolt over virksomheten, særlig over at han driver det utestedet i Sandnes som har høyest fortjeneste i forhold til omsetningen. I 2013 regner han med å få et overskudd på over to millioner kroner.

Javel. Jeg ber skikkelige folk om unnskyldning, for her tvinger det seg frem grovt språk. Det utestedet med høyest fortjeneste? Takke fanden for det!

Money for nothing?

Ifølge offentlige regnskaper hadde Uzun med Money Talks et overskudd på 890.000 kroner av en omsetning på 1,9 millioner kroner. De samme regnskapene viser at selskapet i 2012 utbetalte kr 5.000 (femtusen) i lønn. Totalt for alle ansatte. Ingen får altså lønn i denne «vellykkede» strippe- og skjenkevirksomheten.

I januar 2013 var Aftenbladet på besøk i Money Talks, og beskrev arbeidsforholdene til kvinnene som jobber som «selskapsdamer» og strippere. I artikkelen står det at kvinnene får fastlønn på kr 650 hver pr kveld, men tjener bedre hvis de får kundene til å kjøpe mer, og at noen av kvinnene tjener opptil kr 25.000 pr måned inkludert slik ekstrabetaling.

Selskapet ble stiftet i juni 2012. Regnskapet gjelder altså for et halvt år. Iflg Proff, som tar utgangspunkt i Brønnøysundregisteret, har selskapet fire ansatte.

Skulle man forventet lønnskost?

Hvis det er tre kvinner på jobb pr kveld, noe som jeg antar er et lavt antall siden kundene sikkert forventer litt personlig oppmerksomhet, blir det totalt ca kr 500.000 i fast lønnskost pr år. I tillegg kommer arbeidsgiveravgift/sosiale kostnader, da kommer vi opp i ca 650.000 kroner. Dersom bare én jente tjener 25.000 pr måned, blir det alene en lønnskost på kr 300.000 (pluss sosiale kostnader blir det ca kr 400.000). I tillegg vil jeg anta at Money Talks også har andre på lønningslisten (bartender, vakt, vaskehjelp etc). For et halvt år i 2012 burde det altså være lønnskostnader på minimum (!) en halv million kroner. Med fire ansatte, som det står i offentlige registre, ville man forvente nærmere en million kroner i lønnskost på et halvår.

Aftenbladet spurte i desember om det er de samme jentene som er selskapsdamer og som stripper. «Ja, det er det. De har det bra her hos meg. De har tøffe forhold andre steder. Her kan de slappe litt av», sier Osman Uzun. Javel. Men lønning får de ikke.

Eller kanskje honorar? 

Så kan Uzun hevde at kvinnene er selvstendig næringsdrivende og mottar honorar, ikke lønn, og at dette ligger inne under Andre driftskostnader, som for 2012 er på totalt 563.000.

Men for det første hevdet han altså selv at de fikk "fastlønn" på kr 650 hver pr kveld.

For det andre så omfatter Andre driftskostnader bl.a husleie, strøm/oppvarming, evt dørvakt fra vaktselskap, renovasjon, regnskapsfirma, revisjon, alle forbruksvarer, etc. Dette alene summerer uten videre opp til en halv million for et halvår. Det kan altså ikke være penger igjen på denne regnskapsposten til kvinnene som er på jobb.

For sammenligningens skyld har jeg sett på tallene til Melkebaren og Megleren Øl og vin, begge i Sandnes. Begge har operert hele 2012, men den prosentmessige andelen av ulike kostnader kan likevel sammenlignes.

• Vi ser at utestedene har varekost som varierer mellom 31% og 40% av inntektene. 
• Og alle tre utestedene har "Andre kostnader" som tilsvarer ca 29% av inntektene. Nær identisk.
• Men Megleren og Melkebaren har også lønnskost på hhv 28% og 26% av inntektene. Money Talks har null i lønnskostnader. 

Så man må nesten kunne spørre seg selv: 

Hva lever de av, disse kvinnene som jobber for Uzun og har det så bra?

(Sendt Stavanger Aftenblad 27.desember 2013 og i en bearbeidet utgave i januar, men Aftenbladet har valgt å ikke trykke det. Denne versjonen er ytterligere bearbeidet.)