De andre får ta bussen

(Trykket i Stavanger Aftenblad 22.mai 2014) 

«Folk må begynne å sykle og ta bussen». Smak på den setningen. «Folk» må sykle, altså ikke jeg, du eller vi. «Flere» må ta bussen, slik at vi selv kan kjøre bil uten kø. Mange tenker slik.

Derfor faller det også lett å forkaste de virkemidlene som faktisk vil redusere biltrafikken. Vi vil ikke ha løsninger som virker på oss selv, bare de som virker på andre.

Heftige fremtidige parkeringsrestriksjoner på Forus er et slikt tullevirkemiddel. Det har ingen effekt på dagens trafikk eller utslipp, det påvirker ikke deg eller meg, det skal bare virke på andre, på «folk» som skal jobbe i kontorer som ennå ikke er bygget.

Det vikarierende miljø- og utslippsargumentet holder ikke. Ja, vi må redusere utslippene. Men personbilkjøring står bare for ca 10% av de totale CO2-utslippene i Norge, ifølge SSB. Og bilene slipper ut stadig mindre CO2, nye biler har hatt en nedgang fra 180 til 115 g/km de siste ti årene. Når vi samtidig bygger Ryfast og vil at flere skal jobbe i Stavanger men bo i Ryfylke, er det meningsløst å skulle redde kloden ved å kjøre litt raskere til Forus.

Det handler jo om køen. Vi liker ikke kø, og det er åpenbart ikke vilje eller penger til å bygge verken bybane, togskinner eller flere bilfelt til Forus. Derfor må noen ta bussen, noen må sykle, og disse «noen» får være de som skal få arbeidsplass på Forus om tre-fire år, for ingen av oss vil ta ulempene selv.

Vil vi bli kvitt køen til Forus? Før jul? Easy peasy.

Her er ti gode forslag:

1. Rushtidsavgift.
2. Forby folk å kjøre alene i bilen på Motorveien mellom 07-09 og 15-17. Samkjøring (to eller flere i bilen) vil øyeblikkelig halvere antall biler
3. Hvis forrige punkt er utenkelig, påby i det minste samkjøring i venstre felt de samme periodene. Enebilister får ligge til høyre.
4. Gi pålegg om at huseier/utleier innkrever parkeringsavgift av ansatte som får parkere i Forusområdet. Parkeringsavgiften settes lik eller høyere enn prisen på kollektivtransport.
5. Gå sammen med næringslivet og sett opp små gratis ringbusser som kjører kontinuerlig gjennom Forus/Lura-området, i begge retninger, for å frakte ansatte og handlende mellom ulike kontor og butikker, så de klarer seg uten bil.
6. Gå sammen med næringslivet om en felles firmabussløsning for ansatte til alle bydeler, uten at bussene går innom bysentrum, og uten at de plukker opp passasjerer underveis.
7. La noen av firmabussene starte fra butikksentrene om ettermiddagen, så folk kan handle og ta med posene på bussen hjem.
8. Belønn bedrifter som fremmer fleksitid for sine ansatte, så vi får spredt trafikken over mer tid. Bedriftslederne kan fortelle hvilke belønninger de ønsker.
9. Belønn bedrifter som dokumenterer høy sykkel/kollektivandel blant sine ansatte, og bedrifter som stiller lånesykler (elsykler) og lånebiler til rådighet.  
10. Lodd ut skikkelig flotte premier (reisegavekort á kr titusen?) blant Forus-ansatte som sykler, går eller tar buss til jobb.

Uff nei, tenker noen nå. Ikke rushtidsavgift eller samkjøring eller parkeringsavgift. Det kan jo gå ut over meg! Det er De Andre som skal sykle og busse, så jeg kan cruise på motorveien uten den irriterende køen. Vel, det er ikke slik det virker. Skal vi få trafikken til å gli, må vi våge å ta grep som faktisk har effekt.

En stopp av fremtidig parkering på Forus betyr bare to ting. For det første vil utbyggingen av Forus stanse, primært til fordel for Aberdeen og Oslo. Resten vil forskyves til Randaberg, Sola/Tananger og Sandnes/Jæren, slik at enda flere må kjøre enda lenger, med økte utslipp og mer kø. For det andre har det ingen betydning for dagens kø til og fra Forus. Den fikser vi derimot med disse ti enkle grepene. 

Inkompetanse eller lureri?

(Trykket i Stavanger Aftenblad 7.mai 2014)

Kunstforeningens medlemmer kan ha blitt tatt ved nesen. De fikk bare fremlagt et scenario for "hvis vi ikke selger skulpturen", og det var nedleggelse av foreningen. Men hvor var scenariene for salg av Hepworth-skulpturen?

Styret og ledelsen har overhodet ikke lagt frem langsiktige planer eller budsjetter. Styreleder Moe uttalte i Aftenbladet at "vi håper at det blir et godt beløp. Dette beløpet skal styret lage en god forvaltningsplan for, der både bygg og drift skal bli tilgodesett på en forvaltningsmessig forsvarlig og langsiktig måte." Dette høres jo tilforlatelig ut, men i realiteten er det tvert imot: Styret og ledelsen vil selge skulpturen uten at de har lagt planer på forhånd!  

Greit, ingen vet hva salget vil innbringe. Men det er fullt mulig å lage noen enkle scenarier: hva gjør Stavanger Kunstforening hvis salget innbringer 18 millioner? 24 millioner? 10 eller 8 millioner? Disse ytterpunktene har styret helt sikkert fått av Christies for lenge siden.

Kunstforeningen er ingen klubb. Et ansvarlig styre skal tenke langsiktig, og når man står overfor dramatiske beslutninger, må det lages gode, langsiktige planer og budsjetter. Årsmøtet fikk fremlagt budsjett bare for 2014, altså for de neste åtte månedene. I tillegg fikk de vite at man vil ansette flere folk, at bygget trenger manfoldige millioner til oppussing, og at skulptursalget skal redde institusjonen. Men de fikk ingen tall og ingen reelle muligheter til å vurdere om skulptursalget vil ha den ønskede effekten.

Årsmøtet skulle fått fremlagt minimum tre scenarier: Best case, worst case og forventet case. Altså konkrete planer og budsjetter for hva man vil gjøre hvis skulptursalget innbringer mye, lite eller middels mange millioner. 

Et best case kan være at man får 20 millioner, bruker 6 millioner på bygget, dekker årets underskudd på ca 2 millioner, og setter de resterende 12 millionene i banken til 4% rente. Da har man ca en halv million i ekstra inntekt fra pengene hvert år fremover, og må fremdeles skaffe noen millioner hvert år for å dekke driftskostnadene. Medlemmene skulle fått vite hvordan man planlegger å gjøre dette. 

Hva skjer i et worst case scenario? Man får kanskje åtte millioner kroner fra salget, bygget må stå som det er, og med et driftsunderskudd på ca 4-5 millioner pr år er pengene oppbrukt på etpar år. I en slik situasjon er nok heller ikke byen innstilt på å gi mer penger til Kunstforeningen for å redde den igjen. Dette fikk heller ikke medlemmene høre på årsmøtet.

Kunstforeningens medlemmer ble bare bedt om å ha tillit til at styret vet hva de holder på med. Jeg tror mange av de 41 medlemmene (dvs 35 utenom styret) som stemte for dette, kan få en veldig ubehagelig smak i munnen om etpar års tid. De skulle ha stilt flere spørsmål. Men viktigere: Styret og ledelsen skulle fremlagt tilstrekkelig informasjon til at medlemmene kunne tatt en kvalifisert beslutning. 

Nå sier Hepworth-familien at et salg er uetisk. Det er både uetisk og uansvarlig av styret å be et årsmøte ta stilling til en så stor beslutning uten nødvendig informasjon. Men det frikjenner dessverre ikke de 35 medlemmene for ansvaret for det valget de gjorde.