søndag 24. august 2014

Storfint på sjøen

Det fine med stor båt er at mor får hygge seg med noen glass hvitvin på lørdagskvelden. Det er aldri snakk om at hun skal kjøre båten hjem igjen etter selskapet. Ikke til selskapet heller. Eller ellers.

Hvis båten har et dekk man kan stå på og noen form for overbygning, er kvinnens roller om bord begrenset til matros, trise, navigatør og utkikk. Skulle det gå litt fort ved kaien, gjør hun også nytte som fender. Mannen om bord er maskinist, skipper/kaptein og skipsreder, og finnes det en sønn i passende alder, får han være styrmann. Kvinnfolk står ikke ved roret, rattet eller joystick'en på større båter. Det snodige med denne rollefordelingen er at alle parter later til å ta den for gitt.  

Man behøver jo ikke være stor eller sterk for å kjøre en stor båt. Jo større den er, jo lettere er den å styre. Ok, med unntak av seilbåter og veteranbåter. Men en 35 fot stor båt med 900 hk og joystick har helt sikkert også sidethrustere, dybdemåler, GPS og helautomatisk ankerspill (alt dette skal være ting som gjør båten veldig hjelpsom når noe skal gjøres), og er minst like enkel å håndtere som den halvstore båten med påhengs. Det er faktisk slik at jo dyrere båt, desto mindre grunn til å grue seg for å ta styringen, rent bortsett fra den økonomiske risikoen, da. Dyrt motorisert utstyr gjør livet enklere. Slik det også er mye lettere å bruke motorsagen enn å være den som sleper alle greinene bort til sankthansbålet, og betydelig lettere å kjøre traktoren enn å gå bak og sette ned hundrevis av småplanter. Kvinner burde kaste seg begeistret over alle større maskiner. Det gir som regel den enkleste jobben, og man får urimelig mye respekt med på kjøpet aldeles gratis.  

Så hvorfor skjer det ikke?

Det kan være feighet. Det er skummelt å skulle kjøre en stor båt i vind og strøm, iallfall nær kaien, og man kan jo ikke unngå kaiene i all evighet. Kvinner er slett ikke feigere enn menn, bevares, men feigheten gir ulike utslag. Hun er lettet over å slippe å risikere å kjøre inn i kaien foran en haug skadefro tilskuere, og overlater derfor gladelig risikoen til andre. Mannen gruer seg like mye til alt dette, men han er enda reddere for at andre mannfolk skal synes han er feig, så han velger å ta sjansen bak roret. Og stoler på at han alltids kan skylde på uventede vindkast, plutselige strømvirvler, hakkete spaker, ustabile sidepropeller og/eller inkompetent mannskap hvis det skulle gå litt galt.  

Det kan også skyldes opplæringsprosessen. Mor i huset inntar gjerne først rollen som den tålmodige opplæringsassistenten, hun forholder seg klokelig taus, spretter som en bordtennisball fra side til side og baug til akterende med favnen full av fendere mens han øvelseskjører. Når han så har lært å styre båten, er det hennes tur. Men nå som han plutselig er blitt kaptein, velger han helst en helt annen tilnærming til opplæringsprogrammet, plantet med begge beina på samme plass på dekk mens han roper bakktilhøyre, neitilstyrbordsajeg, forover! ikkesåfort! men herregudhvordanerdetdukjører! Og det er ikke så motiverende for mor, kan du si. Da er det bedre for ekteskapet at hun lager litt ny kaffe og utsetter kurset til en annen dag, mer spesifikt når helvete fryser over, forutsatt at de da fortsatt har bruk for båt.

Det er muligens også en annen grunn til at menn tviholder på skipperlua. Dagens Næringsliv intervjuet nylig en kvinne i mannskapet ombord på KV Tor (kystvakta). Hun er politi, styrmannutdannet og kvinne i viktig jobb på stor båt, og dermed eksotisk nok til å fortjene etpar sider i DN. Hun forteller at mannskapet snakker om alt mulig, med ett unntak: "Det eneste vi ikke diskuterer, er kapteinens avgjørelser når de er tatt". Man kan ikke se helt bort fra at det kan ligge noe der.  

Eller sannheten er så enkel som dette: Det er mannfolka som synes det er tøft med stor båt. Kvinner er mer opptatt av alt det upraktiske noen ekstra fot medfører, som problemene med å finne plass ved bryggene, gå gjennom smale og grunne sund, legge til land for å bade eller handle, for ikke å snakke om vedlikehold og vinterlagring. Og pengene, som i grunnen kunne vært brukt til mye annet, for eksempel temmelig mange hyggelige turer til Paris og New York. Da er det kanskje naturlig at hun ikke er så ivrig etter å ta roret og gjøre det enda kjekkere for ham å ta storbåten til middagsbesøk en lørdagskveld.

Men du mann:

Hva gjør kona hvis du får et illebefinnende om bord i den store dyre båten mens dere er til sjøs? Klarer hun å få dere til kai før det går aldeles galt? Har du tenkt på det?