Blå feminisme

Jeg går i 8.mars-tog hvert eneste år, og det har jeg gjort så lenge jeg kan huske. Gjerne med Høyre-button eller Høyre-jakke. Det er egentlig ganske enkelt å velge hvilken parole jeg skal gå bak, siden svært mange av parolene ikke hører hjemme i et likestillingstog. Ofte burde mer enn halvparten av parolene vært tatt ut av 8.mars-toget og utsatt til 1.mai-toget.

Venstresiden i norsk politikk har nærmest tatt monopol på feminismen i mangfoldige år. Slik jeg oppfatter den sosialistiske feminismen, hevder de at det kapitalistiske systemet undertrykker kvinner dobbelt: Først som arbeidere, deretter som kvinner i et patriarkalsk system. Toget handler derfor (minst) like mye om kapitalisme som det gjelder feminisme. Konsekvensen er at parolene i liten grad er kjønnsspesifikke, de er generelle sosialismesaker. 

 

Dette er noen av de sakene som IKKE hører hjemme under feministfanen:

• Sekstimersdagen
• Motstand mot EUs tjenestedirektiv
• Stopp krigen, USA/Europa/Norge ut av diverse land, etc (jeg er generelt mot krig, men dette er ikke et feministtema, det er storpolitikk for begge kjønn)
• Motstand mot pensjonsreformen
• Motstand mot ny arbeidsmiljølov
• Kamp mot privatisering
• Krav om endringer i asylpolitikken
• Israel/Palestinakonflikten
• Antirasisme generelt
• Kamp mot incest og overgrep mot barn (jeg er selvsagt enig i det, men dette er ikke en spesifikk kvinnesak, det er en samfunnssak)

Hva er da feminisme - sett fra Høyresiden?

Grunnlaget for (blå) feminisme er like muligheter for alle, men også at vy alle har et selvstendig ansvar for våre egne liv.

Like muligheter betyr ikke nødvendigvis likebehandling. Folk er forskjellige, har ulike utgangspunkt og ressurser, og dermed også ulike behov. Standardisert, gjennomsnittsberegnet likebehandling kan lett føre til at noen får bistand de ikke behøver, mens de som har store behov, får for lite.

Når det er store ulikheter innebygget i samfunnsstrukturen, kan det være riktig å å gi noen mennesker eller grupper særbehandling, som bidrar til å jevne ut ulikhetene over tid. Derfor kan både fedrekvoten og sexkjøpsloven forsvares innenfor et blått perspektiv på likestilling. Fedrekvoten normaliserer det at menn tar (og beholder) ansvar for egne barn, hvilket er et stort fremskritt både sosialt og økonomisk, for begge kjønn. Sexkjøpsloven påvirker oppfatningen av hvorvidt kvinner en en handelsvare, synliggjør det urimelige i at sex kan være et maktmiddel i samlivet, og stimulerer forhåpentlig kvinner til å delta aktivt i yrkeslivet for å skaffe seg et solid og varig levegrunnlag.

Blå likestillingsparoler

Jeg har ingen komplett liste over blå paroler, men disse femten sakene bør være med, fordi de er ekte rene feminismesaker. Listen er uprioritert:

1. Full barnehagedekning
2. Lik rett til abort (for alle kvinner i alle land)
3. Likestille skiftarbeid med turnus. Fortrinnsvis gjennom å endre regelverket for skiftarbeid, så det blir likere reglene for turnusarbeid.
4. Nei til omskjæring, ja til at kontroller gjøres av helsesøstre, men bare på jenter som kommer fra familier med en kulturell bakgrunn hvor omskjæring praktiseres. Venstresiden mener at slike selektive kontroller er ufine, og at enten må man kontrollere alle (dyrt og krevende) eller ingen (da slipper de unna). I tillegg mener mange at det er «invaderende» og «flaut» at helsesøster kikker på underlivet til småpiker. Vel – helsesøster beføler samtlige smågutter for å sjekke at testiklene er kommet ned, og det er visst helt ok… Så likestilling av helsesjekk av underlivet på barn!
5. Nei til tvangsekteskap, ja til rutiner for samtale med jenter fra relevant bakgrunn når de nærmer seg den alderen. Ingen grunn til å ta den praten med jenter fra andre bakgrunner.
6. Nei til heldekkende ansiktsplagg.
7. Obligatorisk språkopplæring for å få statsborgerskap. Det samme for å få mer enn minsteytelser fra det offentlige. Dette vil hjelpe mange innvandrerkvinner med å bli integrert (samfunnskompetanse, få jobb, få nettverk).
8. Likestilling når norske menn/kvinner gifter seg i utlandet og vil ha ektefellen til landet. I dag praktiseres det svært (!) ulikt; «alle forstår» at en norsk mann på 65 og en thai kvinne på 32 har et «godt forhold til gjensidig glede» så han får hente hjem henne, men hvis en norsk kvinne gifter seg med en utenlandsk mann, oppfattes det som suspekt. Det må endres.
9. Likebehandling av eldre mennesker uavhengig av om de har hhv sønner eller døtre. I dag praktiserer hjemmesykepleien dette veldig ulikt; har man bare sønner, får man mer hjelp enn hvis man har døtre. Det er uakseptabelt.
10. Lettere tilgang på omsorgslønn (deltid) hvis menn/kvinner etter avtale med hjemmesykepleien bidrar til å stelle gamle foreldre. Det er bra for familien, billigere for samfunnet, og kvinner slipper å tape lønn og pensjon på at de hjelper sine gamle.
11. Kortere foreldrepermisjon, og permisjonen må ikke kunne tas ut samtidig av begge foreldre. Når begge etter noen måneder går hjemme, får far i realiteten ikke ansvaret, og permisjonen blir bare en lang skattefinansiert ferie.
12. Nei til kontantstøtten. Mange grunner: Den holder folk borte fra arbeidslivet, den hindrer integrering av innvandrerkvinner, den bremser barnas språkopplæring (og fremtidige skolegang/integrering), og det er ikke statens oppgave å betale folk for at de frivillig skaffer seg mer tid hjemme. Valget mellom mer penger og mer fritid må man ta i betraktning før man velger å få barn.
13. Nei til kjøp av sex. Gjerne også nei til salg av sex. Og reglene må håndheves av politiet.
14. Nei til stripping, det forringer kvinnesynet generelt.
15. Deling av pensjonsrettighetene (poeng etc) mellom ektefeller/samboere. Altså at begge parter løpende deler sine poeng den tiden de lever sammen. Man har jo felleseie på alt annet man sparer/anskaffer/eier i faste parforhold. På den måten er samfunnskosten konstant, mens pensjonen fordeles likt.

Sluttkommentar om deltidsarbeid

Venstresiden flagger også "nei til ufrivillig deltid". Det er en kompleks sak. Et oversett tema blant sosialister er at dette er blitt adskillig verre og mer utbredt under AP-styret. Men det til side:  Det er klart urimelig at mange kvinner bare tilbys rare stillingsprosenter (72,6% etc) og samtidig en turnus som gjør det umulig å ta en tilleggsjobb. Det fører utvilsomt til at flere ender som uføretrygdet, fordi det ikke går rundt økonomisk uansett.

 

På den annen side: Mange kvinner søker seg til helsevesenet (hvor dette er mest utbredt) nettopp fordi de får mulighet (!) til å arbeide deltid når det passer dem. Og mange søker seg aktivt over i deltidsstillinger. Det fører til en normalisering av deltid, og arbeidsgiver tilpasser seg deretter.

 

Hvis alle isteden sa nei takk til reduserte stillingsbrøker, slik menn gjør, ville arbeidsgiver måtte tilby større stillinger for å få tak i ansatte.

Da er vi tilbake til at folk også må ta ansvar for egne liv.

 

Fotnote:

Hva er en blåstrømpe? Det bør du lese om. "A bluestocking is an educated, intellectual woman, more specifically a member of the 18th-century Blue Stockings Society".

Her finner du referanser til flere tekster (håndarbeidet får du med på kjøpet, velbekomme), bl.a dette: 
" More description from the fiction of the time (1853).

 'I understand he has the misfortune to have a blue-stocking for a wife, and whenever I have thought of going there, a vision with inky fingers, frowzled hair, rumpled dress, and slip-shod heels has come between me and my old friend, — not to mention thoughts of a disorderly house, smoky puddings, and dirty-faced children. Defend me from a wife who spends her time dabbling in ink, and writing for the papers.'"

La oss stolt være blåstrømper!

 

 

 

Forsikringsselskapene skaper svart arbeid

(Trykket i Stavanger Aftenblad 26.februar 2015)

Svart arbeid er en uting – nei, det er mye verre enn det. Svart arbeid er tyveri fra felleskassen. Og forsikringsselskapene bidrar til å holde aktiviteten i gang. Ikke overlagt, men likevel systematisk, gjennom sine ordninger for kontantoppgjør.

Får du en forsikringsskade på hus, hytte, båt eller bil vil forsikringsselskapet få skaden taksert. Deretter spør de om du ønsker å få skaden utbedret eller gjenstanden erstattet, eller om du heller vil ha et kontantoppgjør. Dette er for så vidt helt greit hvis det er snakk om at båten din er kondemnert, så kan du selv velge om du vil kjøpe ny, eller heller bruke pengene på noe annet. Men det er ikke like greit hvis det du trenger er en rørlegger, elektriker, bilmekaniker, byggmester eller taktekker.

Her er klipp fra reglene til et forsikringsselskap:

«Selskapet kan avgjøre om skaden skal erstattes ved kontantoppgjør, reparasjon eller gjenoppføring, eller at selskapet gjenanskaffer tilsvarende ting. […] Ved kontantoppgjør erstattes arbeidspenger med 75% av de timepriser selskapet kan få hos sine avtalepartnere. Arbeidspenger for VVS- og elektroarbeider, som skal utføres av autorisert håndverker, erstattes med de timepriser selskapet kan få hos sine avtalepartnere. […] Merverdiavgift erstattes når det er dokumentert at avgiften er betalt.»
Selskapene har altså endatil et system for å trekke fra merverdiavgift på utbetalingen hvis du ikke kan dokumentere at arbeidet er betalt hvitt og skikkelig.

Jeg hadde nylig besøk av en takstmann for å vurdere en skade på vannrør. Det var åpenbart en rørleggerjobb, muligens også for flere fag for å åpne veggen etc. Takstmannen fylte ut skjemaene og spurte rutinemessig om han skulle krysse av for kontantoppgjør. Hva er ideen? Tenk deg at skaden vil koste forsikringsselskapet 30.000 kr å reparere. Isteden gir de meg 22.500 kr minus mva, jeg betaler en håndverker svart 10.000 for jobben og sitter igjen med noen tusenlapper selv? Da har selskapet spart en masse penger, håndverkeren slipper å betale skatt og mva, jeg får noen tusen i lommen… «alle vinner?» Er det sånn det skal være?  

Forsikringsselskapene utbetaler enorme beløp hvert år. Når en skade skal utbedres innen et fagområde som krever fagbrev og/eller autorisasjon, bør oppgjøret fra forsikringsselskapet kun foregå mot kvittering fra registrert firma, eller mot dokumentasjon for at eieren selv har utført arbeidet på bakgrunn av egen kompetanse. Kontantoppgjør fra forsikringsselskap er ellers en stor fristelse og dermed en sterk stimulans til svart arbeid.

Åpen og saklig debatt? Ja takk!

(Trykket i Stavanger Aftenblad 5.februar 2015)

Arbeiderpartiets leder er et offer. Hun blir mistenkeliggjort, hun og partiet blir mobbet, holdt utenfor viktige diskusjoner, får ikke informasjon og blir utsatt for «angrep og kritikk», til og med «kampanjer» og «godt planlagte drittpakker». I hvert fall ifølge henne selv.

Ja, AP er blitt nedstemt i en rekke saker, fordi de har brutt samarbeidet med flertallspartiene. Er man i mindretall, blir man ofte nedstemt. Nå klager Bjelland over at hun «ikke har fått svar på hvorfor» vedtak er gjort, som f.eks Siriskjær og Forum. Feil. Begrunnelsene har i rikelig monn vært gitt i saksgangen og Bystyret.

Forrige fredag hadde Bjelland en helside i Aftenbladet hvor hun gikk så nær grensen for injurier som bare en advokat kan klare. Hun mer enn antydet at private kan ha fått verdier de ikke skulle hatt, kobler det sammen med «Høyres representanter som sitter og har sittet på alle sider av bordene» og skriver at «i beste fall fremstår dette som en amatørmessig forvaltning av kommunens penger og interesser». I beste fall, sier hun, og lar alternative forklaringer henge i luften. Dette er graverende antydninger.

At Bjelland må «lete seg gjennom 10-15 vedtak fra 2009 og frem til i dag for å se helheten» sier litt om de grundige politiske prosessene som foregår før store beslutninger, men kanskje mest om Arbeiderpartiets evne til å henge det ene vedtaket sammen med det forrige når sakene behandles. Ups, mistenkeliggjorde jeg AP nå?

Mistenkeliggjorde? Ja, det skal man passe seg for. Innlegget hvor hun angriper Høyrepolitikere og private for mulig samrøre er pepret med påstander om at det er AP og Bjelland som blir mistenkelig­gjort og utsatt for personangrep. Skal ikke andre få lov til å svare på APs påstander eller angrep? Er det urimelig å påpeke at AP har vært delaktig i både planer og vedtak, eller at de er blitt nedstemt på ryddig og demokratisk vis?

Søndag går Bjelland enda lenger i et nytt innlegg. Hun sier igjen at anonyme kilder skal ha hevdet samrøre mellom politikere og private, viser til at en del sentrale politikere har sittet ved makten i 20 år, og avrunder med å si at mangel på kritiske røster «korrumperer». Javel, Cecilie Bjelland – vi skjønner hva du mer-enn-antyder. Du ville antakelig brukt ordet drittpakke.

Jeg er bare vara i bystyret, med fint lite makt. Men jeg følger brukbart med, og har merket meg at når Bjelland uttaler seg i media er det i hovedsak for å kritisere, avlede og mistenkeliggjøre. Nå har hun selv startet en debatt om debatten, men går rett i angrep straks noen er freidige nok til å svare på det. Urent trav!

Siden Bjelland etterlyser mer livskraftig opposisjon og flere kritiske røster, må jeg få påpeke at begge deler ser ut til å ha blitt effektivt utradert fra Arbeiderpartiet etter at Bjelland kom på banen. Seks medlemmer har forlatt bystyregruppen i det siste, og ut fra hva de sier i avisen, er det nettopp fordi opposisjon og kritikk ikke var velkommen hos Bjelland og AP-ledelsen.

Det finnes mange hersketeknikker. Demokratiske flertallsvedtak er ikke blant dem, uansett hvor mye man måtte mislike utfallet. Men å pålegge meningsmotstandere munnkurv ved å avskjære motargumenter (ref stadige «før vi igjen blir mistenkeliggjort» i hennes helside) er en slik teknikk. Det samme når en gruppeleder svarer offentlig med ord som «jeg ble skikkelig, skikkelig lei meg», «gruffet ditt» og det «gjør vondt», samt ordet «mobbing» til en med-politiker som har omtalt hennes partilag, eller «det er ikke lite edder og galle som har fått utløp» og hva folk «måtte ha vrengt utav seg» om tidligere partimedlemmer, alt fra et innlegg før jul.

En god leder styrer ikke gjennom slikt snakk, heller ikke gjennom nesten-injurierende omtale av representanter for andre partier. En åpen og ærlig politisk dialog innebærer saklig ordbruk, aksept for flertallsvedtak, og at man utviser respekt også for meningsmotstandere.