Kannibalisme krever en kannibal

(Trykket i Klassekampen 18.mars 2015)

Klassekampens Tommy Olsson har vært kulturlivsdebattant i Stavangers Kverulantkatedral, og der gjenoppdaget han problemstillingen om underfinansierte «lokale kunstscener utenfor Oslo». Ikke bare det, men selveste kulturhovedstaden 2008 mangler fortsatt midler til det aller meste på kulturfronten, hvilket Tommy Olsson heldigvis er rystet over, men han legger skylden lokalt, på manglende motstand, på manglende politisk vilje og lokal finansiering. Og som bevis på dette, bruker – og godkjenner! – han Kunstforeningens salg av byens Barbara Hepworth-skulptur for å berge seg selv.

Seierherren skriver historien, Tommy Olsson, og det er lettere å bruke tid på historier hvis man har 44 millioner på bok og ikke har bladd opp 141.000 kroner i saksomkostninger av private lommer – forgjeves, fordi Hepworth ble solgt med lynfart, så retten avviste saken – for å stoppe fjorårets mest vulgære kunstsalg.

For du er feilinformert, Olsson. Ikke om byer som sliter med å finansiere kultur, kommer tilbake til det, men om Kunsthall Stavanger. Skammen skal ikke fordeles likt når kunst er blitt cash.

Kunsthall eksisterte ikke før 13.september 2013. Du snakker om «de faglig viktigste institusjonene» som møter motstand når de «prøver å berge virksomheten sin med offentlige midler». Stavanger Kunstforening har ikke vært særlig viktig på mange år, og Kunsthall er helt ny.

Hele 2012 var det totalt 357 besøkende i Kunstforeningen. 12 medlemmer stilte på årsmøtet, avslo kommunen og kunstmuseets redningsplan, og valgte inn et styre som ansatte daglig leder og startet A brand new kunsthall: i et nedslitt bygg, nesten uten medlemmer, så godt som uten finansiering, kun en sekretær og en ny leder som pendlet fra New York.

Et halvt år etter oppstart ble jeg bedt om å sitte i styret, og etterlyste regnskap (elendig), budsjett (forelå ikke – i mars!) og strategi (fantes ikke). Så jeg takket nei. I april fikk vi vite at Mugaas skulle selge Hepworth for å skaffe penger. Da begynte bråket.

Ja, det var først et utpressingstiltak. Nystartede Kunsthall ville ha mer av kulturbudsjettet enn de var tildelt. Jeg begriper ikke at andre kulturaktører ikke har reagert på dette, men dem om det. Var det så byens forbannede plikt å bla opp millionene som nye Kunsthall krevde, bare fordi skulpturen stod på deres plen? Det var byen selv som dengang kjøpte inn Hepworth – skulle vi nå «kjøpe» den om igjen fordi nye Kunsthall ønsket seg penger, masse penger? Nei! Dermed solgte de Hepworth for å finansiere «bygg og drift». Støtter du Kunsthall i dette, må du også gi FrP rett i at man kan selge Munch for å drive Munch-museet.

Kunstforeningen la i 1965 sin store kunstsamling i en stiftelse fordi «det tilligger samfunnets organer å ha ansvaret for Kunstforeningens faste galleri av kunstverdier […] det kan neppe sies å være tidsmessig at dette ansvar i vårt velferdssamfunn tilligger et tilfeldig sammensatt styre av mer privat karakter». Så ingen kunne senere bytte Hertervig mot nytt tak, reisepenger eller egen ære. Klokt.

Javisst trenger kulturen mer penger. Men kommunen må sørge for sykehjem og skoler, det er den Oslo-sentrerte staten som svikter. Ut over de fem nasjonal­institusjonene får hver Oslo-borger 2.685 kr per hode i kulturbevilgninger (2013-tall) mens vi får 411 kr. Hadde vi fått like mye per hode, ville Rogaland hatt over en milliard - tusen millioner - kroner mer til kultur hvert år. Da ville det begynt å svinge!

Det er ravende galt å overgi kulturprioriteringene til et tilfeldig styre i en privat forening, noe Mugaas mfl har ettertrykkelig bevist ved å selge Kunsten for å starte en splitter ny Kunsthall. Det skal vi være sinte for i mange år fremover, og det burde du også være.  

Kunsten forgår, administrasjonen består

(Trykket i Fædrelandsvennen februar 2015)


Skrevet av Ingebjørg Folgerø og Natasja Askelund

Cecilie Nissen kjemper for finansiering av Kristiansand Kunsthall, et hederlig formål. Men virkemidlene er i stor grad usannheter og desinformasjon. Det er beklagelig, fordi spørsmålet om finansiering er viktig.

I Dagens Næringsliv nylig forherliget Nissen Stavanger Kunstforenings (SK) salg av byens Hepworth-skulptur for å finansiere eget bygg og drift. Hun forstår ikke hvilken katastrofe salget var.

«At oljebyen ikke var istand til å skaffe midler for å bevare kunstverket, er bittert», skriver Nissen. Men skulpturen var jo innkjøpt av Stavanger Byselskab og Stavanger kommune! SK tok skulpturen som gissel for å presse ut en ekstraordinær millionbevilling.

SK kunne klart seg uten å selge, de var aldri konkurs, selv om driften har gått dårlig. I 2012 var besøkstallet nede i 357 personer for hele året. Da tilbød kommunen å overta bygget, Kunstmuseet påtok seg å fylle lokalene med aktivitet, og SK skulle fritt få bruke rommene to måneder hvert år. SK sa nei, de ville ha alt betalt og enerett til bygget. Isteden solgte de Hepworth for å finansiere ‘bygg og drift’, for ikke å snakke om eget utkomme og egen ære.

Hva formidlet SK med salget? Jo, at et nedslitt bygg og noen få medlemmer er viktigere enn selve Kunsten. Da blir spørsmålene: Kan et sykehjem selge sin utsmykning når de trenger nye rullestoler? Hvorfor prioritere billige atelier når barneskoler har taklekkasjer? Hvordan kan vi heretter argumentere for innkjøp av kunst til det offentlige rom?

År 1966 overdro SK sin verdifulle kunstsamling til en stiftelse. Derfor er samlingen trygt bevart i Stavanger Kunstmuseum. Ellers kunne f.eks Hertervig-samlingen vært spist opp av skiftende styrers ønske om nytt tak eller en ekstra assistent.

Karl Wyller i SK begrunnet overdragelsen med at det «tilligger samfunnets organer å ha ansvaret for Kunstforeningens faste galleri av kunstverdier, som for eksempel Lars Hertervigs – og andre kunstneres – skatter, […] det kan neppe sies å være tidsmessig at dette ansvar i vårt velferds­samfunn tilligger et tilfeldig sammensatt styre av mer privat karakter».

Han fikk sørgelig rett. På Stavanger Kunstforenings årsmøte i 2012 møtte det 12 medlemmer og valgte inn et temmelig tilfeldig sammensatt styre, som så besluttet å cashe inn den gjenværende skulpturen. Det er skamløst.

Staten må være primæransvarlig for å finansiere visningsarenaer i alle de store byene. Det er urimelig å kreve at folk skal fly til Oslo og bo på hotell for å få et glimt av god, statsfinansiert kunst. Men en raus grunnfinansiering kan bare tildeles faglig solide og langsiktige institusjoner. Tilfeldige sammensatte styrer i nedslitte, private organisasjoner kan ikke legge premissene for kunstformidling. Det har Stavanger Kunstforening ettertrykkelig bevist.