Til minne om sovjetiske krigsfanger og tvangsarbeidere

Den russiske Kulturforeningen i Rogaland "Troika" inviterte til minneseremoni den 9.mai 2015 på Eiganes Gravlund, i anledning av 70-årsmarkeringen av frigjøringen.

Visste du at det døde flere sovjetiske krigsfanger og tvangsarbeidere bare i Norge  (ca 13.700) under 2.verdenskrig, enn det totale antallet nordmenn som døde pga krigshandlingene (9.500)?  

Min tale på vegne av Stavanger kommune på Eiganes Gravlund den 9.mai 2015:

Kjære alle sammen,

Det er mange fysiske minner etter krigen i Rogaland. Da jeg var barn, lekte jeg i bunkersene ved kysten. Vi fisket på en kai fra krigen i Tananger, og vi lærte å kjøre bil på Löwenstrasse, den gamle flyplassen som ble bygget under krigen.


Mange sier at det var tyskerne som bygget. Det er for så vidt riktig. Men vi skal aldri glemme hvor mye av det harde arbeidet som faktisk ble utført av sovjetiske krigsfanger, og hvilke lidelser de gjennomgikk.


Av de 72 millionene som døde under 2.verdenskrig var 27 millioner fra Sovjet. Flere enn fra noen annen nasjon.


I Norge var det rundt 102.000 krigsfanger og tvangsarbeidere fra Sovjet. Av disse døde om lag 13.700 personer her i landet. Mange ble skutt, eller de døde av sykdom, kulde, sult og mishandling. Her på Eiganes hviler 91 av disse menneskene.


I dag skal vi minnes og hedre dem.


Vi kan ikke forestille oss hvilke lidelser de gjennomgikk. Men vi har ikke lov til å glemme. Derfor er det så viktig at slike minnedager markeres, både nå og alle tiår fremover.


Fred over deres minne.


Så må vi selv streve for å orke å ta inn over oss og erkjenne den lidelsen og sorgen som alltid følger med krig, fangenskap og tvang. Vi har ikke lov til å fortrenge dette – for det skjer fortsatt i dag, i andre land.


I går feiret vi frigjøringsdagen og friheten, og om en uke skal vi feire 17.mai. Vi skal flagge for selvstendighet, frihet, likeverd, demokrati og menneskerettigheter. Vi skal flagge med flagg fra alle mulige nasjoner i Folketoget, ikke bare de norske, fordi frihet, demokrati og likeverd er like sentrale for alle folkeslag. Og vi skal flagge for fred.

Til slutt skal jeg lese FN – de forente nasjoners – bønn om fred:

Planeten jorden er bare
en liten stjerne i Verdensrommet.
Det er vår plikt å gjøre den om
til en planet der alt levende
ikke lenger trenger
lide under krig, sult og frykt
og ikke lenger er helt
fornuftsstridig splittet av
rase, hudfarge og ideologi.

Gi oss mot og styrke til å begynne
på denne oppgaven i dag,
slik at våre barns barn
en dag skal bære navnet:  Menneske

– med stolthet.

Næringsliv og kultursponsing

(Publisert i Stavanger Aftenblad 11.mai 2015)


Erik Fossåskaret sier til Aftenbladet at næringslivet svikter sitt ansvar overfor kulturlivet.

Men hvem er dette abstrakte "næringslivet"?

For å ta et helt tilfeldig eksempel: Byggmester Sagen AS, et ganske stort firma etter norske forhold, eies i sin helhet av Jostein Skjæveland. Hvis firmaet gir en kulturaktør hundre tusen kroner, betyr det hundre tusen kroner mindre til Jostein. Det er han som betaler. Eller skal han redusere lønningene til de ansatte så det går opp-i-opp? Hvorfor skal Jostein eller hans ansatte ta et større ansvar for kulturlivet enn andre folk?

Et firma består av eiere og ansatte. De satser pengene, arbeidskraften og fremtiden sin på at firmaet skal gå bra, og håper jo at det skal lønne seg, altså at de får litt utbytte, en grei lønn, og at de har langsiktige, trygge arbeidsplasser. De kan håpe på å øke inntjeningen gjennom sponsing, gjennom å "styrke sin merkevare", som Fossåskaret sier. Ja, det må være hovedpoenget for en bedrift. En ansvarlig daglig leder kan ikke bare gi bort firmaets penger. For å sikre lønnsom drift må sponsingen ha en konkret verdi for firmaet, og det er dessverre langt fra alltid tilfelle. Det viser seg ofte at de som blir sponset, selv handler sine private varer og tjenester hos konkurrentene til giverfirmaet. Da er det jo liten grunn til å tro at sponsingen har noen særlig effekt i markedet for øvrig.

I motsetning til Fossåskaret er jeg en varm tilhenger av sponsing, og samfunnsansvaret er en viktig årsak til at vi gjør det. Men skal man gi penger, må man gi av et økonomisk overskudd. Ingen vil være med og dele underskuddet. Og da må man med rimelighet kunne be om at mottakerne også viser en viss velvilje i retur, endog lojalitet, samt at de selv aktivt tilbyr motytelser som har en reell verdi for sponsoren.

Fossåskaret burde heller adressere staten, fordi kulturmidlene er så skjevfordelt til fordel for Oslo. Ut over bevillingene til de fem nasjonalinstitusjonene får hver Oslo-borger 2.685 kr per hode i kulturbevilgninger (2013-tall) mens vi får 411 kr. Ta med Asker, som får enda mindre per hode fordi de bruker samme tilbud som Oslofolket, og du har likevel en gigantisk differanse: Hadde vi fått like mye kulturpenger per hode som Oslo og Asker, ville Rogaland hatt ca fem hundre millioner kroner mer til kultur hvert eneste år. Da ville det begynt å svinge!

Man bør også adressere begrensningen i skattefradragsreglene, som for øvrig ikke er laget av sittende regjering. Reglene sier at man bare får trekke fra sponsing som åpenbart er reklame, billetter, opptredener etc, altså utgifter som kan dokumenteres å være til inntekts ervervelse. Jfr Skagen-saken i Høyesterett 2012. Så hvis et firma gir 500.000 til et kulturformål og bare får firmanavnet nevnt i annonser og programblad, får det kanskje føre 100.000 kr som fradragsberettiget. De andre 400.000 kr er ansett som en ren gave fra firmaet.

En ansvarlig ledelse som skal sikre bedriften og arbeidsplassene kan ikke uten videre gi bort store pengegaver, uansett hvor gjerne de vil. Sponsing må skje på en slik måte at næringslivet får noe konkret tilbake. Verken eiere eller ansatte kan pålegges et større moralsk eller økonomisk ansvar for kulturlivet enn andre folk.