Effektiv reduksjon av matkasting

Skal vi forby butikkene å kaste mat? Fremtiden i våre hender agiterer energisk for at butikkene skal få forbud mot å kaste "spiselig" mat, slik at maten heller kan bli delt ut til folk som trenger den. Et hederlig ønske og et godt formål. Men gir det mening?

 

Eller er dette bare en finfin måte å skaffe oss lettvint god samvittighet, fordi vi 'generøst' mener at andre - altså butikkene - kan gi bort til tredjepart den maten vi selv ikke gidder å kjøpe i butikkene?


Heldigvis finnes det langt mer effektive metoder for å redusere mengden god mat som går i søppelet.

Hva er "spiselig" mat?

Butikker kaster mat som går ut på dato. "Siste forbruksdag" er en absolutt grense for når en vare kan selges, men svært mange kunder nekter å kjøpe mat som nærmer seg "best før"-datoen, selv om den vil være spiselig lenge etter denne datoen. Hvis ingen vil kjøpe maten, må den i søppelet. Men det er ikke butikkens skyld, det er vi kundene som ikke forstår poenget med 'best før' og forkaster maten.

 

Hva kan restauranter gjøre?

Butikker og restauranter kaster ikke mat de kan selge og tjene penger på. De kaster mat fordi den har oppnådd en datogrense eller har ligget fremme så lenge som regelverket tillater. Man kan ikke gjenbruke tilberedt mat som har vært fremme i det uendelige.

 

Skikkelige restauranter holder matsvinnet på et absolutt minimum. De er blir råvarene tatt frem først når bestillingen er levert, og maten blir tilberedt og levert i enkeltporsjoner. De har veldig, veldig lite svinn. Ja, hvis du veier den brune dunken vil du finne endel kilo matavfall, men det har to opphav: Gulrotskrell, utkokte bein, slintrer og lignende, og mat som gjestene ikke spiser opp. Det kan ikke forandres.

 

Hurtigmatkjedene kaster mye mer spiselig mat. De interne reglene hos McDonalds tilsier at en ferdig burger ikke skal ligge lenger enn ti minutter før den kastes. Slikt blir det naturligvis svinn av, men dette begrenser seg til spisesteder som tilbereder maten før gjestene etterspør den.

 

Hva kan du og jeg gjøre?

Hjemmekastingen er enorm! To tredjedeler - ja, 2/3 - av all mat som kastes, blir kastet hjemme hos oss. 231.000 tonn hvert år, for å være presis. Det kan vi gjøre noe med. Butikkene kaster 68.000 tonn mat per år, så hvis vi halverte kastingen hjemme på kjøkkenet, ville vi redusere søppelmengden med nær dobbelt så mye som alt butikkene kaster.

Noe kan vi klare selv, noe må vi gjøre ved hjelp av myndigheter, produsenter og butikker. Her er noen enkle forslag:

 

1. Myndighetene kan sette 'siste forbruksdag' noen dager senere.
2. Myndighetene kan droppe hele 'best før'-merkingen, og overlater det til vår egen nese, øyne og gane. Ingen blir syke av å spise mat som var 'Best før' forrige uke.
3. Produsentene må lage flere ulike pakningsstørrelser. Idag må man kjøpe 8 grillpølser, 2 kyllingbryst, et kilo gulrøtter etc. Det blir det mye søppel av når vi er kommet hjem. Seks av ti (61%) av alle norske husholdninger består av en eller to personer. De har ikke lyst til å spise grillpølser tre dager på rad eller bare ha Nugatti på maten i to uker. Dermed kastes ofte det overflødige.
4. Butikker og produsenter må tilby mye mer varer i løs vekt, så vi kan kjøpe så mye eller lite vi vil. Gulerøtter må kunne selges enkeltvis, og halve brød bør gjeninnføres. 
5. Butikkene må også bruke tid på å sortere bort dårlige enkeltvarer istedet for å la det ligge og smitte for så å kaste hele kassen. 
6. Vi må lære oss at 'siste forbruksdag' er et romslig konsept hvis maten har vært godt oppbevart, og at 'best før' betyr at vi skal smake, lukte og se på maten før vi spiser eller evt kaster den.
7. Vi må slutte å kjøpe store pakker når det finnes mindre alternativer. Stor pakke behøver slett ikke bety at vi sparer penger per gram, og hvis vi kaster halve, er det dyrere å kjøpe stor pakke uansett.
8. Vi kan bli litt flinkere til å planlegge, og til å bruke restemat.

 

Vi kan ikke bare si at fattigfolk kan spise søppelmaten vår gratis.

Hvis maten ikke er spiselig for oss, kan vi ikke "generøst" si at den er ok for andre. Men vi kan gjøre noe på eget kjøkken, når vi handler, og når vi stiller krav til produsenter og myndigheter. Det er ikke like koselig som å storsinnet gi bort mat som er utgått på dato, men det er langt mer bærekraftig.

 

 

Sparer på kronene, lar tusenlappene fly

(Publisert i Stavanger Aftenblad 11.oktober 2016)

Landstrøm er bare skuebrød. Symbolpolitikk, som brukes for å godkjenne en veldig forurensende aktivitet. Et cruiseskip bruker 200.000 liter diesel hver dag på sjøen, mens en vanlig diesel familiebil bruker to liter (40 km kjøring per dag). Et cruiseskip bruker altså like mye diesel som 100.000 biler – hver dag! Og så skal vi liksom redde kloden ved å redusere biltrafikken til Forus med noen hundre biler? Eller bruke landstrøm de timene båten ligger i havn?

Stavanger satser på turisme. Flere direkteruter med fly og flere cruiseskip skal skape aktivitet i byen. Vi bruker penger på å trekke konferanser til byen, markedsføre Prekestolen og Jærstrendene, lage materiell, invitere reisejournalister og delta på reiselivsmesser.

Samtidig legger vi stramme bånd rundt aktivitetene lokalt. Folk skal ikke kjøre bil, vi skal slett ikke kunne parkere ved arbeidsplassene, bompengene øker og fremkommeligheten for biler blir dårligere. I tillegg skal vi skamme oss litt når vi fyller tanken. Og alt dette ville vært vel og bra hvis det hadde vært noe annet enn en miserabel dråpe i havet.

Hvorfor er det slik? Fordi flytrafikk og cruisetrafikk ikke måles. Stavanger skal redusere egne utslipp, men holdes ikke ansvarlig for de utslippene vi selv skaper ved å øke fly- og cruisebruken. Som om jordkloden tenkte at nei, de enorme utslippene fra båter og fly gjelder ikke, jeg hensyntar ikke dem når jeg varmer meg opp.

For det er tvert imot. Utslippene fra fly er langt mer skadelige for kloden enn utslipp fra biler. Flytrafikken slipper ut mer CO2 enn verdens 129 ‘reneste’ land til sammen, og det slippes ut i en høyde hvor de mange ulike gassutslippene gjør langt mer skade enn utslipp på bakken. Selv vanndampen i flykondensstripene har negativ klimaeffekt.

«Men hvis vi ikke lokker folk til Stavanger, reiser de bare til Bergen eller Oslo isteden», trøster vi oss med. Da er det liksom greit? Nei, det blir som å si at jeg ikke legger på meg av et kakestykke – fordi noen andre ville spist det uansett. Hvis det blir færre havner å besøke, og mindre markedsføring, vil også antallet skip gå ned. Norge ligger ikke akkurat midt i løypa, det er langt hit både med fly og skip.

Stavanger burde kjempe for at alle byer skulle redusere fly- og cruisetrafikken like mye. Heftige nasjonale avgifter på fly og havner ville hjelpe, kraftig nasjonal skattelegging av drivstoffet likeså. I dag er det motsatt: Skip og fly i utenlandsfart betaler ikke CO2-avgift. De har et enormt forbruk, forurenser verre per liter enn noen av oss, og slipper avgifter. Ubegripelig!

Vi er så mo i knærne overfor turismen at Avinor har fått bygge over 5.000 parkeringsplasser på Sola, mer enn dobbelt så mye som de 2.500 plassene i alle de åtte parkeringshusene i Stavanger sentrum. Men i sentrum reduseres antallet p-plasser for å få folk til å bruke buss. Jeg ser ikke logikken.

Hver nordmann har et CO2-fottrykk på ca 10 tonn per år (utenom utenlandsreisene). En turist som flyr fra New York til Europa retur slipper ut ca 2 tonn CO2-ekvivalenter bare på flyreisen. Fem slike reiser tilsvarer hele ditt innenlandske årsforbruk! Hvorfor skal vi ta bussen til Forus, men samtidig invitere turister fra Kina, Afrika og USA til å komme hit på ferie? Hvorfor skremme store firma til Aberdeen og Oslo med våre strikte parkeringsnormer, når det er langt bedre for oss at de ansatte bor her i byen – med bilen sin – heller enn at vi blir avhengige av å lokke langveisfarende ferierende miljøbomber til byen?

Skal vi vokse og sikre økonomien vår i fremtiden, må byen satse på helt andre inntekter. Arbeidsplasser er den viktigste. Ifølge forskere ved UiB legger en cruiseturist igjen knapt 300 kroner når de går i land. En fast ansatt i et selskap på Forus betaler ca 300.000 kroner i skatt, og bruker det meste av restlønna i Stavangers butikker, frisører, utesteder, på offentlige avgifter, strøm og andre lokale tjenester. Da får det faktisk være greit at arbeidstakeren av og til kjører bil, endatil med piggdekk.

Jeg er ikke bedre enn andre. Jeg flyr jevnlig og reiser med store båter innimellom. Men jeg kan ikke se noen fornuft eller sammenheng i at vi med åpne øyne legger hindringer i veien for bilkjøring til og fra arbeidsplassene, samtidig som vi innstendig oppfordrer flest mulig til å ta fly til og fra Sola, og inviterer allverdens cruiseskip til å kjøre fra Middelhavet til Vågen.

Norge og Rogaland vil gjerne være et forbilde for verden på så mange områder. Her har vi en kampsak hvor vi virkelig kan skinne. La oss begynne med å se på utslippsregnskapene i sammenheng, og ikke bare skryte av hvor flinke vi er på de bittesmå, lettkjøpte symbolhandlingene.  

 

Omskjæring og diskriminering

Fra nyttår har alle helseforetak måttet tilby rituell omskjæring av guttebarn. Enhver omskjæring av jentebarn er forbudt. Før jeg går videre: Jeg er motstander av enhver type kjønnslemlestelse, uansett kjønn. Kommer tilbake til det. Men først skal det handle om diskriminering.

Diskriminering

Statlig omskjæring av guttebarn og samtidig lovforbud mot omskjæring av jentebarn er diskriminering: Kjønnsdiskriminering, rasediskriminering og religionsdiskriminering.
Det er sannsynlig at gutteomskjæringen er blitt godtatt, lovlig og statlig fordi ikke bare muslimer, men også jøder (og amerikanere) utfører dette. Jenteomskjæring, derimot, gjøres primært av afrikanere. Men begrunnelsen for å tillate omskjæring for gutter er like gyldig for jenter. Minimal omskjæring av jenter (fjerning av forhuden over klitoris) hos leger ville kanskje redde mange småpiker fra verre, hjemmegjorte inngrep.


Og en begrunnelse som bunner i tradisjon / religion / kultur er like gyldige argument uavhengig av hvilken kultur man snakker om.

Ulike nasjoner og raser

Det vises  gjerne til at gutteomskjæring er svært utbredt, særlig at mange i USA gjennomfører omskjæring på gutter som en tradisjon uten religiøs årsak. Det er jo verken bedre eller verre enn at mange i Afrika gjør det mot jenter. Når man bruker gutteomskjæring i USA som en begrunnelse for at det er 'greit' i Norge, kan man ikke samtidig forkaste den tradisjonelle jenteomskjæringen f.eks i Somalia. Tradisjon er tradisjon, og dette smaker av rasediskriminering. Den amerikanske barnelegeforeningen har da også uttalt at man burde kunne tillate tilsvarende "symbolsk" omskjæring av jentebarn, nettopp for å forhindre at foreldre får utført større inngrep hjemme eller i andre land. Også andre land har foreslått å tillate minimale former for omskjæring av jentebarn med samme begrunnelse.


At mange gjennomfører "rituell" omskjæring av gutter av religiøse/kulturelle årsaker er ille, men den samme begrunnelsen kan brukes for å godta rituell jenteomskjæring. Når gutter kan omskjæres på dette grunnlaget men ikke jenter - som kommer fra andre religioner/kulturer - står vi overfor både kjønnsdiskriminering og religionsdiskriminering. Vi kan ikke argumentere med religion og kultur for noen folkeslag men ikke for andre.

Omfang

Ja, størrelsen på inngrepet er ulik. Men gutteomskjæring er også et viktig inngrep med potensielle skadevirkninger. Man skjærer av en stripe rundt hele penis, og fjerner forhud som faktisk har betydelig verdi i fremtidig kjønnsliv. Jeg sier ikke at man skal tilby en bredde av ulike typer omskjæring av jenter, men at man - i likestillingens navn - kunne tillat en minimal omskjæring av jenter, hvor bare forhuden over klitoris fjernes. Det er et mindre inngrep enn det som gjøres på gutter, med mindre risiko og mindre konsekvenser for fremtidig kjønnsliv. Og en trygg, minimal operasjon utført av leger kunne kanskje redde småpiker fra hjemmeoperasjoner og store inngrep. 

Internasjonalt

Ja, jenteomskjæring er forbudt i svært mange land hvor gutteomskjæring er tillatt. Men at andre land også diskriminerer på bakgrunn av kjønn, rase og/eller kultur/religion, er verken noen overraskelse - eller et forsvar for det norske valget om å tilby omskjæring for jødiske/muslimske gutter, men forby enhver grad av omskjæring av (særlig afrikanske) jenter. Vi vet at informasjonsarbeid og forbud virker. Men det ville også fungere mot omskjæring av guttebarn. Isteden har Norge lagt seg på eden internasjonalt aksepterte linjen hvor guttebarn tilbys statlig omskjæring, mens jentebarn ikke får det. Det er ikke greit.


Like for like. Enten alle eller (helst!) ingen. Alt annet er diskriminering.

Forbud

Rituell omskjæring er (ifølge Helsedepartementet!) et inngrep uten medisinsk begrunnelse, irreversibelt, medfører en kroppsskade, og så alvorlig at ingen under 18 kan gi selvstendig samtykke.


Omskjæring bør selvsagt være forbudt for begge kjønn. Men skal man tillate det for ett kjønn og noen avgrensede religioner/kulturer, får man tillate det for alle. I likestillingens navn.

Pølsesnakk

Skjørtet så stilig ut, sort med tette blonder ned til kneet og frynser til anklene. Prøv meg, du blir lekker, mumlet det forførende i en forfinet konfeksjonsdialekt fra de øvre prislag. Ålreit, vi svinset oss inn i en trang liten pølsebod av et prøverom, frittstående i den store butikken. Der inne ble alt litt uklart. Skjørtet hadde nemlig ingen åpnemekanisme. Ingen glidelås, ikke en knapp å se, og det var ikke det minste elastisk. Neivel. Men ingen produserer vel skjørt som er teknisk umulige å få på? Detmåtte åpenbart finnes en løsning.

Siden jeg fremdeles er bredere over ræven enn rundt midjen, sa det seg selv at skjørtet ikke kunne trekkes opp fra anklene. Da måtte det åpenbart være tenkt dradd andre veien. Og det gikk! En arm, en skulder, neste arm og hodet, skulderen, og vips satt det som en kvelerslange rundt brystpartiet. Rullingen derfra og ned var mer enn lettelse enn direkte arbeid. Tatarata, der satt det sannelig på plass, rett størrelse, tett og trangt og - ærlig talt utrolig stygt. Ingen tvil, skjørtet måtte av og ut igjen i butikken.

Ned over hoftene gikk det jo ikke. Det måtte tilbake samme vei som det var kommet på: opp over brystkasse, skuldre og armer. Og her viste det seg å være en seriøs glipp i prosjektplaneggingen.

Når du skal trekke en tubeformet gjenstand opp over overkroppen, har du nemlig ingen leverage, som utlendingene sier (artig ord som jeg lærte noen minutter senere). Du klarer å få plagget opp til kvelerslangeposisjonen rundt brystkassen, slik at bh-spilene stikker direkte inn i ribbein og hals og du definitivt ikke kan puste. Så tar du et grepa tak rundt skjørtekanten med begge hender og drar direkte oppover. På dette tidspunkt står du med armene rett opp inne i skjørtet, mens linningen fremdeles holder pusteapparatet i et jerngrep. Det er helt mørkt, siden hodet er omsluttet av skjørt på alle kanter. Albuene kan ikke bøyes, så det er ikke mulig å trekke skjørtet ned igjen.

Du forteller deg selv - med imponerende overbevisningskraft - at joda, klart du kan puste, selv om innvendig skjørtevolum er bare fire liter luft og brystkassen er komprimert som en kaviartube etter formiddagsmat i barnehagen. Men armene forlenger seg ikke av den grunn, de er fortsatt inne i tuben. Så du prøver å bøye deg ned for å sette føttene på frynsene og tvinge pølseskinnet av. Neida. Ankellangt eller ikke, nå er det for kort.

Heldigvis synker skamfølelsen i takt med oksygen- og bevissthetsnivået. Så du bruker dine siste tjue sekunder bevisst liv til å rave ut av det sentralt plasserte og fullstendig ubetjente prøverommet og snuble blindt rundt i butikken, på sokkelesten, med strømpebukse og truse tilfeldig plassert på underkroppen etter at du dro opp skjørtet, armene over hodet som en sjøpølse, overkroppen innhyllet i den svarte hylsen og det hele kronet med en mengde frynser som vifter i været uten mål og mening. Hjelp! Hjelp! Er det noen her?

Det var det. Ikke så rent få, heller, viste det seg da en handlekraftig engelskspråklig forbipasserende hadde tatt spenntak og dradd av tvangstrøyen. Og da jeg endelig stod der og hyperventilerte, midt i butikken i strømpebukse og bh med håret til alle kanter, svette og mascara over hele ansiktet, ga han meg det nye ordet: Leverage. Remember that you can't get leverage with your arms stuck in a skirt over your head, darling.

Kollektivt sløseri

Før vi investerer i mer bussvei: Kan vi ta tre minutter til å vurdere behovet?

Alle tar utgangspunkt i at fremtiden blir «mer av det samme»; befolkningsvekst likestilles med vekst i antall biler. Men slik blir det jo ikke. Vi vet ikke hvor mange som vil bo i Rogaland om tjue år, men vi vet med sikkerhet at antallet biler per husstand vil synke dramatisk. Bildeling og selvkjørende biler endrer alt.

Selvkjørende biler er et faktum allerede i dag. Min Volvo vrir rattet forsiktig hvis jeg nærmer meg midtstripen uten å blinke, holder avstanden til bilen foran, parkerer på egen hånd, og ved køkjøring under 40 km/t gjør den hele jobben: kjører, bremser og svinger. Den kunne utmerket godt ha kjørt hele turen alene hvis jeg hadde stilt inn adressen. Nei, det er ikke lovlig, og derfor gjør den det heller ikke – men det ville gått helt fint.

Hvorfor er selvkjørende biler så viktig?

Fordi de reduserer behovet for veier og bussfelt, og samtidig vil gjøre det mye billigere å kjøre buss og drosje.

• Tenk deg en selvkjørende buss. Uten sjåførlønnen kan vi ha flere småbusser, som kan ta seg gjennom mindre gater og ha mer varierte ruter. Og billettene blir rimelige.
• Tenk deg en selvkjørende taxi. Ingen lønnsutgifter, ingen hviletid, aldri sulten eller sliten. Billig og enkelt å drive og bruke.
• Tenk deg at familien bare har én bil. Det er billig og raskt å få en selvkjørende taxi når dere skal forskjellige steder, så det går greit. Kanskje deres egen bil også er selvkjørende, så den kan kjøre drosje mens dere er på jobb – eller hjemme med et glass vin. Da går bilholdet deres kanskje i null eller pluss.
• Tenk deg at den selvkjørende bilen din kjører til butikken mens du er på jobb. Der henter den varene du bestilte på nettet, plukker opp ektefellen din, kjører ham/henne på trening, kommer tilbake og henter deg. Dere slipper å sitte i kø for å komme til butikken eller slippe av ungene. Og det blir langt færre biler på veien i firetiden, fordi halvparten av turene er gjort unna på andre tider av dagen.
• Tenk deg at en bil henter både deg og to andre på vei til eller fra jobben. Tenk hvor mye billigere det blir å kjøre når man er flere i hver bil, og hvor godt det blir å slippe bussbytte i sentrum. Bilen plotter selv en effektiv rute, og ingen behøver å kjøre tilbake igjen etter å ha satt av de andre. Alt fikses sømløst via en app på telefonen din.
• Tenk så på hvor mange færre kjøretøy vi kommer til å ha på veiene i framtiden. Hvor mye ledig plass det blir, og hvor unødig det blir med store busser i faste ruter. Hva skal vi da med brede, lange og kostbare kollektivfelt?

Om tjue år handler det ikke lenger om to-bils-familier eller leddbusser (for ikke å snakke om svære, rutebundne trolleybusser). Det handler om persontransport hvor et moderat antall kjøretøy frakter folk helt dit de skal, uten å måtte kjøre tur/retur, og hvor trafikken blir spredt utover dagen.

Selvkjørende biler er rett rundt hjørnet, og bildelingen har allerede begynt. Uber har startet (bemannet) UberPool / UberHOP flere steder, løsninger for å dele bil med andre som skal samme vei. De er ikke de eneste; bare i Chicago er det nå mer enn 12 andre firma som tilbyr lignende tjenester.

Bussterminaler og kollektivfelt er i ferd med å bli meningsløse. Da bør vi ikke bygge flere.

   

Likestilling, krig og fred og sånt

(Ottar-bladet 8.mars 2016)

Kina har endret fra ettbarns- til tobarns-politikk fordi de har et enormt kvinneunderskudd. Mange menn får ikke koner, og det lager store problemer både internt i landet og i forhold til nabolandene, fordi mange kinesere henter seg kvinner fra fattige land – så problemet sprer seg. Så politikken endres for å korrigere kjønnsbalansen og stabilisere forholdene.

Hva har dette med oss å gjøre?

Vi soler oss gjerne i glansen fra vår vakre, vestlige likestilling. Norge, Norden og Europa er på verdenstoppen og vi tilbyr oss gjerne å komme på besøk til andre verdensdeler for å lære dem opp. Selv om en skummelt stor andel av våre unge kvinner nå utdanner seg til negledesignere – og våre mest omtalte kvinner er utseendebloggere og realitystjerner.

Men er det virkelig vår egen ære at vi skårer så godt på likestillingsbarometeret? Eller skyldes det (tilfeldige) svingninger i mann/kvinne-ratioen, nemlig at vi i langt over 150 år – hele likestillingsfremveksttiden – har hatt et betydelig overskudd av kvinner i befolkningen?

Det fødes i utgangspunktet litt flere gutter enn jenter, men kjønnsbalansen mellom voksne varierer kraftig mellom land og over tid. Variasjonen kan skyldes krig, selektiv abort, barnedrap, migrasjon, ulik tilgang på mat og helsestell, eller farlig arbeid eller adferd. Eksempelvis er det nå en betydelig overvekt av menn i Kina (abort og spebarnsdrap) og Saudi-Arabia (innvandring av mannlige gjestearbeidere).
 

Kjønnsbalansen former samfunnet

Kjønnsbalansen har stor betydning for samfunnet, herunder seksualmoral, ekteskapsrater, familiestabilitet, arbeidsmarked og økonomi. Når det er mangel på kvinner, blir det et press i retning av at kvinner skal være trofaste, monogame og innta tradisjonelle kvinneroller. Menn føler sine forhold truet når det er rift om kvinnene, og de vil prøve å ‘beskytte sin kvinne’ ved å stille krav til henne – og til andre menn – om anstendig oppførsel. I samfunn med kvinneoverskudd blir det derimot født flere barn utenfor ekteskap, skilsmissetallene stiger, og menn er mindre innstilt på å binde seg til én kvinne for resten av livet. Under slike forhold blir det både nødvendig og mulig for kvinner å skape sine egne inntekter og ivareta sine egne, selvstendige interesser (se gjerne boken Guttentag & Secord: «Too many women? The sex ratio question» for en utdyping).

Samfunnet er også på vakt overfor et overskudd av enslige menn, særlig unge menn fra lavere sosiale klasser. Man frykter radikalisering, sosial uro og hverdagsbråk. Dette ser vi tydelig reflektert i den allmenne aksepten for at menn henter seg koner fra fattige land. Det er svært mye enklere for en norsk mann som henter seg en kone å overbevise myndigheter og naboer om at det er «ekte kjærlighet» og grunnlag for opphold i landet, enn det er for en norsk kvinne å oppnå det samme.

Samfunnet er ikke redd for enslige kvinner; de klarer seg, de lager i det minste ikke noe bråk, det får holde. Kvinneimport har lenge vært akseptert i hele Europa, både som ektefeller, hushjelper, omsorgsarbeidere og prostituerte. I Norge snakker vi stadig om behovet for innvandring for å dekke vårt behov for billig arbeidskraft til omsorgs- og renholdsoppgaver, og da er det kvinner vi tenker på. 

Kvinneoverskudd virker generelt beroligende på samfunnet, og det bidrar sterkt til selvstendighet og likestilling for kvinner. Europa har lenge hatt et kvinneoverskudd, og i dagens Europa inngås ekteskap senere i livet enn før, skilsmissetallene øker, det er stadig vanligere (og mer akseptert) med samboerskap og barn født utenfor ekteskap, og nye familieformer er blitt stadig mer akseptert, slik utviklingen allerede har vært i Norge og Norden i lenger tid.

 

Historisk kjønnsbalanse og likestilling

Kvinnefrigjøringen og likestillingen i Norden og Europa må sees i sammenheng med utvandringen til Amerika (i hovedutvandringsperioden 1860-1920 var nesten 6 av 10 utvandrere menn, særlig yngre enslige menn) og de store verdenskrigene. Etter første verdenskrig var det et betydelig kvinneoverskudd i Europa. «Første verdenskrig skulle gi mer enn 10 millioner døde soldater i Europa. De fleste på vestfronten. Halvparten av alle franske menn mellom 20 og 32 år døde i krigen. En tredjedel av alle tyske menn mellom 19 og 32 år og 15 prosent av alle britiske menn mellom 18 og 32 år. I tillegg kommer sårede» (Smedshaug, Dagbladet 4.august 2014). Også annen verdenskrig reduserte andelen menn i Europa. Dermed var det en dyd av nødvendighet for kvinner å innta selvstendige roller: Europa stod igjen med et enormt antall enslige kvinner som måtte sørge for seg selv også etter krigen. Og som klarte det. 

Krigene var også opplærende for kvinner. Under krigene var det påkrevet at kvinner overtok mange av oppgavene som menn ellers ville gjort. Riktignok ble mange kvinner nektet å beholde jobbene etter krigene da mennene vendte tilbake og arbeidsledigheten steg, men hun glemmer ikke at hun faktisk er fullt ut i stand til å utføre jobben. Hun glemmer heller ikke fordelene med egen inntekt.
 

Balansen er endret

Det var kvinneoverskudd i Norge helt frem til 2010, deretter har vi hatt mannsoverskudd. Dette skyldes dels lavere dødelighet blant voksne menn, dels at innvandringen til Norge nå er svært mannsdominert. Av landene i Europa med en befolkning på over én million, er Norge og Irland de eneste som har mannsoverskudd. Men Sverige nærmer seg: 91% av flyktningene mellom 13-17 år er gutter, og statistikeren Hans Rosling sa i november at kjønnsfordelingen av svenske tenåringer om fire måneder kan være som i Kina: Den «kan ligga på 120 pojkar/100 flickor. – Det är en grov uppskattning, det är en så kraftig förändring.»

Kjønnsbalanseutviklingen de senere årene er sammenfallende i tid med et merkbart press i samfunnet mot å redusere likestillingstiltakene: Kvotering er under kritikk, pappapermisjonen er truet, flere kvinner tar sin manns navn når de gifter seg, deltidsarbeid er et «valg man tar», mange kvinner mener at likestillingsarbeidet er fullført, etc. Og mange bekymrer seg over at mannlige beboere ved asylmottak vil «gå etter kvinnene våre». 

Derfor er jeg bekymret. Skal Norge og Norden nå gå foran Europa – i motsatt retning?

Forskning bl.a i USA viser at mannsoverskudd fører til at en mindre andel av gifte kvinner er i lønnet arbeid. En større andel av kvinnene blir gift, og en mindre andel av de gifte kvinnene er i stand til å forsørge seg selv. Beveger vi oss baklengs, inn igjen til kjøkkenbenken i fuglekassa?

Vi føler oss ovenpå, det norske samfunnet mener at vi har løst ligningen og har kontroll på likestillingen. Jeg mener ikke å underkjenne det fantastiske arbeidet utallige modige kvinner har gjort gjennom årene. Men hvis likestillingen vi har oppnådd er en indirekte konsekvens av noen hundre år med kvinneoverskudd, bør vi bli veldig på vakt nå som vi er vippet over i et mannsoverskuddsamfunn.

Anmeldere og ansvar

Snakket om anmeldere og terningkast på NRK P1 "Laust og fast - på en fredag" i dag morges, og har i ettertid fundert litt på om alle anmeldere er seg sitt ansvar bevisst.


En enkelt "slakt" kan føre til at et firma går konkurs og mange mennesker mister jobbene sine. Tenker anmelderen på dette? eller viktigere: Tenker avisene på dette når de sender ut anmeldere? Det burde de sannelig.

 

Hva blir anmeldt?

Musikk, kunst, film, teater, bøker, vin, restauranter og fotball. Ikke frisører, journalister eller klesbutikker. Det kunne forsåvidt vært interessant med en vurdering av byens frisører, eller en liste over hvilke journalister som er mer eller mindre kunnskapsrike og troverdige i det de skriver, men det skjer ikke.

Anmeldelsen har ulik verdi

Bok-, CD-, film- og vinanmeldelser har åpenbar praktisk verdi: Det finnes stort utvalg i omtrent samme prisklasse, det tar omlag like lang tid å konsumere produktene uansett hvilket du velger, og det er uhyre irriterende å velge feil bok til flyturen eller feil vin til lørdagskosen. Her gjelder det for forbrukeren å finne ut hvilke anmeldere som har omtrent samme smak eller vurderingsevne som en selv, så kan man gjerne høre på rådene før man handler.

Konsertanmeldelser er mindre relevante, siden få konserter gjentas flere ganger i samme by. En konsertanmeldelse leses after the fact, og gir dermed lite hjelp til å velge hvilke konserter man skal bruke tid og penger på. Ditto for spillerbørser etter fotballkamper. Her brukes anmeldelsene så vi kan få bekreftet vår egen oppfatning, eller - når det ikke klaffer - som grunnlag for å dømme kritikerne nord og ned. Var vi på samme konsert/kamp? gjaller ropet over sosiale medier hvis en kritiker mener noe annet enn folk flest. Moro, men lite nyttig.

Pris, kvalitet og intensjon

Hva skal til for å skrive en rettferdig anmeldelse? Fagkunnskap og evne til å sammenligne med andre leverandører på samme nivå.

Ta en restaurantanmelder. Forstår de hvilket produkt restauranten prøver å levere? Har de fagkunnskap til å vurdere om leveransen er god eller dårlig innenfor skiktet? Eller sauser de sammen prisen, om servitøren var søt, om de selv liker eller ikke liker meksikansk eller thaimat, eventuelle tidligere opplevelser samme sted, om følgesvennen var hyggelig og pen i tøyet? Det er umulig å vite når det gjelder vanlige restaurantanmeldelser.

Når avisene ikke skiller mellom priskategorier, kan det se ut til at man får samme opplevelsen (en femmer på terningen) for 200 kroner ett sted som for 2000 kroner et annet - en femmer er en femmer. Et av de aller høyest rangerte spisestedene i Berlin er Mustafas Gemüse Kebab, hvor folk står nesten en time i kø for en kebab som koster tre euro. Faktisk stikker mange ut av køen og kjøper en ventepølse i nabokiosken mens de står der! Er kebaben verd prisen? Definitivt. Det er iallfall den beste kebaben jeg (!) noengang har spist. Er den verd en time i kø ute på gaten? Bare fordi det er en veldig sær opplevelse. Og hvis det ikke regner... og du ikke må på toalettet etter tre kvarter.

En burger er ikke en burger

Michelin-guiden er noe annet. De sender sine folk flere ganger til restaurantene før de avgir sin dom, og deres utsendinger er faglig kompetente. Dessuten er stjernesystemet klart i sin tale: Tre stjerner betyr at restauranten er verd en lang reise i seg selv, to stjerner betyr at den er verd en omvei, en stjerne betyr at den er helt på toppen i sin kategori. Dette er formuleringer som er lette å forstå og forholde seg til. Derfor er stjernestatus så ettertraktet; gjestene forstår hva de kan forvente. Og derfor er også guiden så viktig i matverdenen.

Men når en journalist (sann historie) innleder anmeldelsen med å klage over at det er bilder av maten på menyen, og avslutter med å klage over at maten faktisk så akkurat ut slik som på bildet, da er det så useriøst at det aldri skulle vært trykket. Og man kan heller ikke gi samme score til en gourmet-burger og en Mc-burger uten å kommentere at de er målt på helt ulike skalaer.


Eliteseriespillere vurderes mot andre eliteseriespillere, ikke mot gutter 13 år. Og omvendt. Når avisene gir samme terningkast til ikke-sammenlignbare restauranter, uten å fortelle at de opererer i ulike divisjoner, da tar avisene livet av topprestauranter. Hvorfor betale dyrt hvis man tilsynelatende får samme opplevelse til en billig penge nederst i gata? Vel, hvorfor ikke møte opp og se gutter 13 år spille kamp, de er jo like gode som Viking - innad i sin divisjon?

Og for all del: Det samme gjelder teater og kunstutstillinger. Anmelderne må ha fagkunnskap nok til å uttale seg om mer enn hva de selv liker og ikke liker.

Åpent brev til Ottar

(Etter at jeg skrev om dette ut på Facebook, ble det - med min tillatelse - publisert av Stavanger Aftenblad 19.februar.)

Som ihuga feminist, Ottar-medlem lenger enn jeg kan huske, 8.mars-demonstrant i over 30 år - og høyrepolitiker! - skriver jeg dette åpne brevet til Ottar. Fordi jeg mener at konsensus ikke er et mål i seg selv. Utvikling skjer bare hvis man er åpen for endring, og da må man lytte til hverandre.

 

Først tre merknader i avvæpningens navn:

a) Dette er første gang jeg noensinne går skriftlig ut mot Ottar. Jeg har støttet Ottar i tykt og tynt fra jeg stod i horekundedemonstrasjoner på kaia på åttitallet, og gjennom utallige samtaler med folk - fra alle partier - som har kritisert Ottar. b) Jeg har stor respekt for det store arbeidet som nedlegges av 8.mars-komiteen, honnør til dere for det. c) Dessuten sympatiserer jeg så absolutt med Jaquesson og hennes ektefølte utbrudd. Ålreit, da er det sagt, og jeg kan komme til saken.

 

Om parolemøtene

I deres åpne brev til Rød Ungdom kritiserer dere dem for en rekke forhold. Men Rød Ungdom har flere veldig gode poeng som dere (styret) nok heller burde diskutert i lys av deres (vårt) uttalte ønske: At det kommer flere, ikke færre i toget 8.mars.

 

Som dere siterer, sier RU at "Disse møtene er omtrent like kjipe hver gang. Det er et stort feministisk problem at deler av kvinnebevegelsen, særlig eldre aktive feminister, oppfører seg kjipt mot yngre feminister. Jeg har også opplevd det flere ganger. Men det er særlig de fra sentrum og høyresiden som blir aller dårligst behandlet".
Ja. Det er lenge siden jeg sluttet å gå på parolemøter. De var ikke til å holde ut. Jeg gikk i toget hvert år og jeg beholdt trua, min feministiske overbevisning, men jeg orket ikke stemningen, kommentarene eller den nedlatende holdningen jeg opplevde på møtene. For all del: Det har jeg sagt før, og ingen har kritisert meg for å påpeke min opplevelse. Men den samme ytringsfriheten må gjelde for RU, også.

 

Om formålet

I brevet deres stiller dere RU noen spørsmål: "Vi ønsker oss konkrete svar på noen spørsmål: Hvorfor synes RU det er en god idé å framstille 8.marskomiteen på denne måten? Hvordan tror dere at flere kvinner skal ønske å delta på møter som dere framstiller som så forferdelige? Hvordan tenker dere at disse utspillene skal bidra til en styrking av feminismen? Er det viktigere for RU å støtte sine venner i ungdomspartiene på høyresida enn å bidra til oppslutning om 8.marsbevegelsen?"

Så fra meg, og ja, dette er helt på alvor,  faktisk verken syrlig eller frekt ment. Jeg ønsker meg konkrete svar på noen spørsmål:

• Hvorfor synes Ottarstyret det er en god idé å framstille meningsmotstandere på denne måten? (ref deres omtale av Venstres motivasjon, at "Unge Venstre kommer ofte på parolemøter for å bli nedstemt og klage i media på dårlig behandling")
• Hvordan tror dere at flere kvinner skal ønske å delta på møter som vi opplever som så forferdelige?
• Hvordan tenker dere at disse utspillene fra dere skal bidra til en styrking av feminismen?
• Er det viktigere for Ottar å støtte sine venner i partiene på venstresida enn å bidra til oppslutning om 8.marsbevegelsen?

 

Om konflikt og utvikling

Dere skriver at "(m)ye står på spill, men likevel er feminismen det eneste politiske feltet der det blir avkrevd at det ikke skal være konflikter. Vi mistenker at dette skyldes en manglende tro på at jenter og kvinner kan og vil argumentere politisk og direkte for sitt syn."
Jeg er helt enig. Men det er jo dere, ikke vi annerledestenkende, som går i skyttergravene når alternative stemmer og synspunkt prøver å komme frem. Vi er ikke redde for meningsmotstand eller politisk argumentasjon. Tvert imot: Utvikling skjer bare når ulike resonnement og virkelighetsforståelser møtes.  

 

Vi annerledestenkende ønsker ikke "en upolitisk kvinnedag". Vi ønsker en multipolitisk kvinnedag, som bidrar til at kvinnesak og likestilling blir løftet opp og frem i alle partier, hvor parolevalget kan anspore til en årlig debatt om hvilke saker som best fremmer likestillingen også i Høyre, Venstre, AP og FrP - såvel som i de rødere partiene.
Jeg kan ikke forstå hvorfor dette skal være så farlig.

 

Taxi må lære av Uber

(Trykket i Stavanger Aftenblad 15.februar 2016)

I Uber-diskusjonen fremstilles drosjene som den store taperen. Men drosjer er sterkt offentlig subsidiert: De får 60% rabatt på bilavgiftene, og kommer derfor veldig godt ut av det når bilen etter noe tid skal selges brukt. I tillegg gir bilprodusentene ekstrarabatter til drosjer. En ny Ford Mondeo som kjøpes som drosje, fullt utstyrt med automatgir og det hele, koster drosjeeieren ca 100.000 kroner mindre enn det en vanlig kunde (f.eks en Ubersjåfør) må betale for samme bil. I tillegg kan drosjeeieren trekke fra ca 65.000 kroner i mva. Dette gir drosjene en stor prisfordel som burde gjenspeiles i tjenesten de leverer.

 

Det er likevel ikke nødvendig å lokke Uber til Stavanger med amnesti fra gjeldende regler. Slike aktører kommer når det passer dem; det er ingen fare for at «toget går», som Atle Simonsen frykter i torsdagsavisen.

 

I mellomtiden foreslår jeg at den regulerte drosjenæringen lager teknologiske løsninger som ligner Ubers, og at de gjør noe med opplæringen av sjåførene. Hvis jeg kan sjekke på en legal drosje-app hvilken karakter bilen og sjåføren har fått av andre kunder, og selv velge bil, vil jeg gladelig bestille fra drosjeselskapene. Og hvis de tilbyr sjåfører som faktisk vet forskjell på Konserthuset, Kulturhuset og Teateret, som ikke påstår at kortmaskinen er defekt og forlanger kontanter uten kvittering, og som ikke lager bråk på holdeplassen når kunder prøver (helt lovlig) å velge bil selv, øker sannsynligheten enda mer.

 

Min begeistring for Uber skyldes ene og alene at jeg vet hva jeg får når bil og sjåfør bestilles derfra.

Ren luft? Viktigste ting først!

(Trykket i Stavanger Aftenblad 29.januar 2016)

Noen later til å mene at det er viktigere å straffe bilistene enn å sørge for ren og god luft. Ja, biltrafikken kan forverre luften lokalt når det er kaldt og stille. Men hvor stort er problemet, hvor mye skyldes bilene, og hvordan fikser vi det mest effektivt?

Vi må skille mellom svevestøv, NOx og CO2. Det er enkelt.

 

Svevestøv

Over halvparten av svevestøvet i Norge kommer fra utlandet, og av resten kommer mer enn halvparten fra olje- og vedfyring. SSB angir svært lav andel fra veitrafikken. Veiandelen skyldes eksos og asfaltslitasje, og dempes kraftig ved at man spyler gatene innimellom. Tunge kjøretøy forårsaker mer svevestøv enn personbiler. El-biler skaper også svevestøv; en el-bil graver opp like mye asfalt og virvler opp like mye støv som en hvilken som helst annen bil.

De siste ti årene har Stavanger bare overskredet de årlige grenseverdiene for svevestøv ett eneste år (2013). 

NOx (nitrogenoksyder)

Det aller meste av NOx’en i Norge kommer fra utlandet. Norge har vist en fin nedgang i egne utslipp, og oppfyller våre internasjonale forpliktelser. På veien står tunge kjøretøy og eldre varebiler  tilsammen for ca 70% av all trafikkskapt NOx i byene (Transportøkonomisk Institutt). Ny teknologi gjør at nyere tunge kjøretøy har kraftig reduserte utslipp.

I Stavanger hadde vi ikke overskridelser av grenseverdiene for NOx verken i 2014 eller 2015.  Desiste ti årene overskred vi de årlige grenseverdiene ett eneste år (2010). 

Mindre CO2 (global oppvarming)

Personbiltrafikken er bare ansvarlig for 10% av CO2-utslippene i Norge. Vi bør fokusere langt mer på å fly sjeldnere, velge kunstgjødselfri mat, kaste mindre mat, resirkulere mer metall, varme opp færre rom og skaffe varmepumper.

 

Reell problemløsning

Jeg er selvsagt enig i at vi skal kartlegge luftkvaliteten og sørge for best mulig luft for alle som bor i byen. Helsa skal vi ta vare på! Bilhetsing er likevel ikke løsningen. Norsk Institutt for Luftforskning anslår at en tidobling (!) av bompengetaksten eller datokjøring for dieselpersonbiler og tungtrafikk ville gitt en reduksjon på i underkant av ti prosent av det totale NOx-utslippet i Oslo. Det er fint lite.

Dieselbiler er ikke et hovedproblem. De slipper ut mindre CO2 enn bensinbiler, og nye dieselbiler har teknologi som kraftig reduserer partikkelutslippene. Men den samlede trafikkmengden er problematisk. Veistøv og NO2 kan bygge seg opp lokalt når det er tett trafikk, særlig ved kaldt og stille vær. Mindre kø gjør også at vi oppholder oss kortere tid i de belastede områdene.

Verken helsa eller fremtiden blir bedre av symbolpolitikk eller bilhets. Nå fremover skal vi måle luftkvaliteten skikkelig, og sortere ut kildene til de uønskede stoffene.  

Enkle grep

I mellomtiden kan vi ta noen gode grep: Omdirigering av tungtrafikken på kalde stille dager er et utmerket virkemiddel både for svevestøv og NOx. Og vi må utradere oljefyring og gamle vedovner for å bli kvitt svevestøv i hele byen.

Bedre kollektivtransport og innføring av samkjøringsfelt (venstre felt reservert for samkjøring i rushtiden) på Motorveien ville også redusere det totale trafikktallet og fjerne køene, så trafikken ikke står stille i de belastede områdene.

 

PS: La meg for ordens skyld nevne at jeg er del av Kverneland Bil-systemet. Vi selger bensinbiler, dieselbiler, hybridbiler og el-biler.

Sandnes, Forus og Stavanger: Urbane kvaliteter

(Etter et foredrag jeg ga på Grønn Frokost i november 2015)

Forus og Stavanger-området har fått ufortjent mye kjeft. "Bilkøer! Trafikk! Nå er køene våre som Paris!" utbasunerer media med vellyst. "Pendlere må regne med om lag 20 minutter ekstra tid i trafikken på vei til og fra jobb på en 30 minutters kjøretur gjennom byen"!

Alt dette er helt feil.
For det første er det ingen som har en 30 minutters kjøretur til jobb gjennom Stavanger når det er lite trafikk (som er utgangspunktet for måling av kø-effekter). På 30 minutter kommer du fra Valbergtårnet midt i sentrum, til godt forbi Ålgård i Gjesdal.

Verre er det at avisene ikke kan regne. I Stavanger øker reisetiden med 25% fra den stilleste timen i døgnet til den mest trafikkerte, ifølge TomTom Traffic Index. Så den hypotetiske 30-minutters-reisen ville tatt 37,5 minutter, ikke 50 minutter slik avisene hevder. Vi har faktisk svært lite trafikkproblemer i Stavanger. Hovedproblemet vårt er at vi forventer å rekke frem på et kvarter med bil - uansett hvor vi skal. Dermed blir vi stresset når reisen tar lenger tid enn vi mente den burde.

Men for all del: Vi tilbringer for mye tid i bil.
De fleste av oss bor, arbeider og handler i trekant: Bor på Tasta eller Storhaug, jobber på Forus eller i Tananger, handler i Hillevåg eller Sentrum eller på Kvadrat. I tillegg skal barna på trening, i speideren eller barnehagen, så det blir et fjerde reisemål i løpet av dagen.

Planene om 10-minutters-byen er lagt for å motarbeide dette, ved at folk etterhvert skal kunne handle i nærheten av jobb eller hjem, og med tiden også få kortere vei mellom jobb og hjem. Da blir det mer tid til overs, tid man kan bruke på hyggeligere aktiviteter enn å rushe fra et sted til et annet.

Hva trenger vi?

Boliger, arbeidsplasser, butikker, tjenester, kos & underholdning.

Stavanger sentrum mangler boliger og arbeidsplasser, men er rimelig bra utstyrt med tjenester, butikker, kos & underholdning. Selv om utvalget av butikker er blitt svekket det siste tiåret.

Forus-området har et stort antall arbeidsplasser og bra utvalg av butikker, men har forsvinnende lite boliger, tjenester, kos & underholdning.
Hva er det viktigste for å holde folk innenfor nærmiljøet, så de ikke behøver å reise så mye? Folk trenger folk.

Vi går ikke inn i tomme butikker eller tomme restauranter. Vi ønsker oss levende miljøer hvor mennesker beveger seg rundt oss i gater og parker. Vi liker å se andre mennesker når vi skynder oss fra butikken til kontoret eller hjem. Derfor trives vi så godt i sentrale områder av Nice, København og Amsterdam når vi er på ferie. Vi ser andre folk.

Forus og sentrum er ikke konkurrenter

Mange frykter at en utvikling av Forus-området vil "stjele" fra sentrum i Sandnes og Stavanger. Men vi må våge å tenke større enn det. Både Forus og sentrum trenger mange flere boliger. På Forus kan vi bygge sykehjem (flere gamle vil få besøk hvis familiemedlemmene jobber i nærmiljøet!) og leilighetsblokker. Vi må også ha flere nærbutikker ved kollektivknutepunktene, så folk kan handle mat på vei hjem, uten å stoppe innom et kjøpesenter. Flere grønne gangstier, joggeløyper og sykkelstier vil gjøre det trivelig å bevege seg utendørs.

Men Forus behøver ikke en mengde klesbutikker eller restauranter. Vi er villige til å reise litt for å komme oss til et utested, på kino eller restaurant. En koselig handletur i sentrum beriker hverdagen. Sandnes sentrum bør være handlesentrum for områdene i øst og sør, mens Stavanger sentrum bør videreutvikles som regionens historiske hjerte, med uteliv, handel og trivelige bygater. Da har alle de tre områdene et eget liv som gjør dem til et naturlig trekløver, isteden for å konkurrere med hverandre.

Transport

Det skal ikke underslås at regionen har sine transportproblemer. Ett av dem er at nesten alle lenger bussreiser "skal" innom sentrum. De færreste ønsker å bytte buss, og aller minst å sitte i kø på vei inn i et trafikkert sentrum for å gjøre det. Reisetiden med buss blir ofte over 40 minutter, og da gir det ingen mening å ta bussen for folk som skal på jobb eller hjem og har en bil i garasjen. I tillegg er det vanskelig å finne ut hvor bussen går (når det på lysskiltet står "til UIS" burde det også stå om bussen går via E39 eller Madlaveien, etc) og hvor holdeplassene ligger. Skal vi få folk over på buss, må dette gjøres logisk og begripelig. Her mangler mye.

Kloden reddes heller ikke ved at vi reduserer antall parkeringsplasser på Forus ned til det latterlige. Restriksjonene som nå ligger på utviklingen av Forus har f.eks ført til at Norwegian Outlet er plassert på Ålgård (30 km kjøring hver vei!) og at Biltema har etablert sin største butikk på Bryne (også 30 km kjøring hver vei) - fordi vi er så redde for at folk skal kjøre bil til Forus, at vi nekter slike å etablere seg der. Dette er suboptimering på mesternivå, og resultatet er mye mer bilkjøring og kø enn vi hadde behøvd å ha.

Noen konkrete forslag

1. Se større på det, overse kommunegrenser
2. Planlegg for tre sentrum
3. Desentraliser kollektivtransporten enda mer
4. Venstre felt på E39 for samkjøring og kollektivtransport
5. Slutt med å psyke/snakke oss ned; Forus ligger ekstremt sentralt, og vi har faktisk svært lite kø
6. Slutt å tro at alt var så meget bedre før-i-tiden
7. Erkjenn nye boligmønster, transportmønster og kommunikasjonsmidler
8. Flytt bossplassen fra Forus (det er ennå mulig)

- og en fremtidsvisjon for vår tette lille halvøy:

• Stavanger sentrum blir gamleby og underholdningsarena, med flere boliger.
• Sandnes sentrum blir storsenter for Jæren og omlandet øst/sør.
• Forus blir tettstedet i midten av alt.
• Samkjøring verdsettes i praksis.
• Kollektivtransporten blir desentralisert og får mate-transportører.
• Randsonene på Forus blir utbygd med større boliger.
• Sentralområdene på Forus får mange små leiligheter med felles uteområder,  gjerne også sykehjem, og bygg gjerne barnehage på bakkeplanet.
• Tjenester av mange slag gjør det mulig å holde seg i Forusområdet det meste av uken.
• Nærbutikker med bakeri spretter opp ved alle større holdeplasser.