Kollektivt sløseri

Før vi investerer i mer bussvei: Kan vi ta tre minutter til å vurdere behovet?

Alle tar utgangspunkt i at fremtiden blir «mer av det samme»; befolkningsvekst likestilles med vekst i antall biler. Men slik blir det jo ikke. Vi vet ikke hvor mange som vil bo i Rogaland om tjue år, men vi vet med sikkerhet at antallet biler per husstand vil synke dramatisk. Bildeling og selvkjørende biler endrer alt.

Selvkjørende biler er et faktum allerede i dag. Min Volvo vrir rattet forsiktig hvis jeg nærmer meg midtstripen uten å blinke, holder avstanden til bilen foran, parkerer på egen hånd, og ved køkjøring under 40 km/t gjør den hele jobben: kjører, bremser og svinger. Den kunne utmerket godt ha kjørt hele turen alene hvis jeg hadde stilt inn adressen. Nei, det er ikke lovlig, og derfor gjør den det heller ikke – men det ville gått helt fint.

Hvorfor er selvkjørende biler så viktig?

Fordi de reduserer behovet for veier og bussfelt, og samtidig vil gjøre det mye billigere å kjøre buss og drosje.

• Tenk deg en selvkjørende buss. Uten sjåførlønnen kan vi ha flere småbusser, som kan ta seg gjennom mindre gater og ha mer varierte ruter. Og billettene blir rimelige.
• Tenk deg en selvkjørende taxi. Ingen lønnsutgifter, ingen hviletid, aldri sulten eller sliten. Billig og enkelt å drive og bruke.
• Tenk deg at familien bare har én bil. Det er billig og raskt å få en selvkjørende taxi når dere skal forskjellige steder, så det går greit. Kanskje deres egen bil også er selvkjørende, så den kan kjøre drosje mens dere er på jobb – eller hjemme med et glass vin. Da går bilholdet deres kanskje i null eller pluss.
• Tenk deg at den selvkjørende bilen din kjører til butikken mens du er på jobb. Der henter den varene du bestilte på nettet, plukker opp ektefellen din, kjører ham/henne på trening, kommer tilbake og henter deg. Dere slipper å sitte i kø for å komme til butikken eller slippe av ungene. Og det blir langt færre biler på veien i firetiden, fordi halvparten av turene er gjort unna på andre tider av dagen.
• Tenk deg at en bil henter både deg og to andre på vei til eller fra jobben. Tenk hvor mye billigere det blir å kjøre når man er flere i hver bil, og hvor godt det blir å slippe bussbytte i sentrum. Bilen plotter selv en effektiv rute, og ingen behøver å kjøre tilbake igjen etter å ha satt av de andre. Alt fikses sømløst via en app på telefonen din.
• Tenk så på hvor mange færre kjøretøy vi kommer til å ha på veiene i framtiden. Hvor mye ledig plass det blir, og hvor unødig det blir med store busser i faste ruter. Hva skal vi da med brede, lange og kostbare kollektivfelt?

Om tjue år handler det ikke lenger om to-bils-familier eller leddbusser (for ikke å snakke om svære, rutebundne trolleybusser). Det handler om persontransport hvor et moderat antall kjøretøy frakter folk helt dit de skal, uten å måtte kjøre tur/retur, og hvor trafikken blir spredt utover dagen.

Selvkjørende biler er rett rundt hjørnet, og bildelingen har allerede begynt. Uber har startet (bemannet) UberPool / UberHOP flere steder, løsninger for å dele bil med andre som skal samme vei. De er ikke de eneste; bare i Chicago er det nå mer enn 12 andre firma som tilbyr lignende tjenester.

Bussterminaler og kollektivfelt er i ferd med å bli meningsløse. Da bør vi ikke bygge flere.

   

Likestilling, krig og fred og sånt

(Ottar-bladet 8.mars 2016)

Kina har endret fra ettbarns- til tobarns-politikk fordi de har et enormt kvinneunderskudd. Mange menn får ikke koner, og det lager store problemer både internt i landet og i forhold til nabolandene, fordi mange kinesere henter seg kvinner fra fattige land – så problemet sprer seg. Så politikken endres for å korrigere kjønnsbalansen og stabilisere forholdene.

Hva har dette med oss å gjøre?

Vi soler oss gjerne i glansen fra vår vakre, vestlige likestilling. Norge, Norden og Europa er på verdenstoppen og vi tilbyr oss gjerne å komme på besøk til andre verdensdeler for å lære dem opp. Selv om en skummelt stor andel av våre unge kvinner nå utdanner seg til negledesignere – og våre mest omtalte kvinner er utseendebloggere og realitystjerner.

Men er det virkelig vår egen ære at vi skårer så godt på likestillingsbarometeret? Eller skyldes det (tilfeldige) svingninger i mann/kvinne-ratioen, nemlig at vi i langt over 150 år – hele likestillingsfremveksttiden – har hatt et betydelig overskudd av kvinner i befolkningen?

Det fødes i utgangspunktet litt flere gutter enn jenter, men kjønnsbalansen mellom voksne varierer kraftig mellom land og over tid. Variasjonen kan skyldes krig, selektiv abort, barnedrap, migrasjon, ulik tilgang på mat og helsestell, eller farlig arbeid eller adferd. Eksempelvis er det nå en betydelig overvekt av menn i Kina (abort og spebarnsdrap) og Saudi-Arabia (innvandring av mannlige gjestearbeidere).
 

Kjønnsbalansen former samfunnet

Kjønnsbalansen har stor betydning for samfunnet, herunder seksualmoral, ekteskapsrater, familiestabilitet, arbeidsmarked og økonomi. Når det er mangel på kvinner, blir det et press i retning av at kvinner skal være trofaste, monogame og innta tradisjonelle kvinneroller. Menn føler sine forhold truet når det er rift om kvinnene, og de vil prøve å ‘beskytte sin kvinne’ ved å stille krav til henne – og til andre menn – om anstendig oppførsel. I samfunn med kvinneoverskudd blir det derimot født flere barn utenfor ekteskap, skilsmissetallene stiger, og menn er mindre innstilt på å binde seg til én kvinne for resten av livet. Under slike forhold blir det både nødvendig og mulig for kvinner å skape sine egne inntekter og ivareta sine egne, selvstendige interesser (se gjerne boken Guttentag & Secord: «Too many women? The sex ratio question» for en utdyping).

Samfunnet er også på vakt overfor et overskudd av enslige menn, særlig unge menn fra lavere sosiale klasser. Man frykter radikalisering, sosial uro og hverdagsbråk. Dette ser vi tydelig reflektert i den allmenne aksepten for at menn henter seg koner fra fattige land. Det er svært mye enklere for en norsk mann som henter seg en kone å overbevise myndigheter og naboer om at det er «ekte kjærlighet» og grunnlag for opphold i landet, enn det er for en norsk kvinne å oppnå det samme.

Samfunnet er ikke redd for enslige kvinner; de klarer seg, de lager i det minste ikke noe bråk, det får holde. Kvinneimport har lenge vært akseptert i hele Europa, både som ektefeller, hushjelper, omsorgsarbeidere og prostituerte. I Norge snakker vi stadig om behovet for innvandring for å dekke vårt behov for billig arbeidskraft til omsorgs- og renholdsoppgaver, og da er det kvinner vi tenker på. 

Kvinneoverskudd virker generelt beroligende på samfunnet, og det bidrar sterkt til selvstendighet og likestilling for kvinner. Europa har lenge hatt et kvinneoverskudd, og i dagens Europa inngås ekteskap senere i livet enn før, skilsmissetallene øker, det er stadig vanligere (og mer akseptert) med samboerskap og barn født utenfor ekteskap, og nye familieformer er blitt stadig mer akseptert, slik utviklingen allerede har vært i Norge og Norden i lenger tid.

 

Historisk kjønnsbalanse og likestilling

Kvinnefrigjøringen og likestillingen i Norden og Europa må sees i sammenheng med utvandringen til Amerika (i hovedutvandringsperioden 1860-1920 var nesten 6 av 10 utvandrere menn, særlig yngre enslige menn) og de store verdenskrigene. Etter første verdenskrig var det et betydelig kvinneoverskudd i Europa. «Første verdenskrig skulle gi mer enn 10 millioner døde soldater i Europa. De fleste på vestfronten. Halvparten av alle franske menn mellom 20 og 32 år døde i krigen. En tredjedel av alle tyske menn mellom 19 og 32 år og 15 prosent av alle britiske menn mellom 18 og 32 år. I tillegg kommer sårede» (Smedshaug, Dagbladet 4.august 2014). Også annen verdenskrig reduserte andelen menn i Europa. Dermed var det en dyd av nødvendighet for kvinner å innta selvstendige roller: Europa stod igjen med et enormt antall enslige kvinner som måtte sørge for seg selv også etter krigen. Og som klarte det. 

Krigene var også opplærende for kvinner. Under krigene var det påkrevet at kvinner overtok mange av oppgavene som menn ellers ville gjort. Riktignok ble mange kvinner nektet å beholde jobbene etter krigene da mennene vendte tilbake og arbeidsledigheten steg, men hun glemmer ikke at hun faktisk er fullt ut i stand til å utføre jobben. Hun glemmer heller ikke fordelene med egen inntekt.
 

Balansen er endret

Det var kvinneoverskudd i Norge helt frem til 2010, deretter har vi hatt mannsoverskudd. Dette skyldes dels lavere dødelighet blant voksne menn, dels at innvandringen til Norge nå er svært mannsdominert. Av landene i Europa med en befolkning på over én million, er Norge og Irland de eneste som har mannsoverskudd. Men Sverige nærmer seg: 91% av flyktningene mellom 13-17 år er gutter, og statistikeren Hans Rosling sa i november at kjønnsfordelingen av svenske tenåringer om fire måneder kan være som i Kina: Den «kan ligga på 120 pojkar/100 flickor. – Det är en grov uppskattning, det är en så kraftig förändring.»

Kjønnsbalanseutviklingen de senere årene er sammenfallende i tid med et merkbart press i samfunnet mot å redusere likestillingstiltakene: Kvotering er under kritikk, pappapermisjonen er truet, flere kvinner tar sin manns navn når de gifter seg, deltidsarbeid er et «valg man tar», mange kvinner mener at likestillingsarbeidet er fullført, etc. Og mange bekymrer seg over at mannlige beboere ved asylmottak vil «gå etter kvinnene våre». 

Derfor er jeg bekymret. Skal Norge og Norden nå gå foran Europa – i motsatt retning?

Forskning bl.a i USA viser at mannsoverskudd fører til at en mindre andel av gifte kvinner er i lønnet arbeid. En større andel av kvinnene blir gift, og en mindre andel av de gifte kvinnene er i stand til å forsørge seg selv. Beveger vi oss baklengs, inn igjen til kjøkkenbenken i fuglekassa?

Vi føler oss ovenpå, det norske samfunnet mener at vi har løst ligningen og har kontroll på likestillingen. Jeg mener ikke å underkjenne det fantastiske arbeidet utallige modige kvinner har gjort gjennom årene. Men hvis likestillingen vi har oppnådd er en indirekte konsekvens av noen hundre år med kvinneoverskudd, bør vi bli veldig på vakt nå som vi er vippet over i et mannsoverskuddsamfunn.