"Juridisk abort" - noen (betimelige) spørsmål til FrP

Javel. Det er altså både urettferdig og dårlig likestilling at kvinner kan velge å ta abort, mens mannen er nødt til å ta ansvar for barna han unnfanger. Ifølge Stavanger FrP.
Jeg skal ikke si hva jeg mener (vi har dessverre ingen velsmakende såpe jeg kan bruke etterpå, bare kjipe såpesmakende såper, så derfor). Men jeg har noen spørsmål til FrP. De viktigste står lenger nede, eller mer presist under hovedpunkt Barnet (uffda):

Likestilling

Dette er selvsagt det minst viktige punktet. Bevaremegvel. Men alligavel:

• "Menn utsetter kvinner for et utilbørlig press om å utføre abort, og dette skal være en motvekt til presset"`? Menn, det finnes en enklere løsning: Ta ansvar, og slutt å presse kvinnen. Og/eller bruk kondom. Det er faktisk deres oppgave.
• (Tips: Enhver mann som ikke ønsker ansvar for evt barn, får beskytte seg på forhånd. Det er derfor det heter «prevensjon» (forhindring, forebygging, hvis man ikke er kjent med konseptet...). Bruk kondom.)
• Er det bare mannens ansvar å forhindre graviditet? Nei selvsagt ikke. Men det er hans mulighet. Ja, det kan tenkes at en kvinne kan lyve om prevensjon. Desto større grunn for mannen til å bruke kondom. Hva er problemet?
• Menns ulyst mot å ta dette ansvaret - å «spise karamell med papiret på» (forøvrig den mest idiotiske sammenligningen som finnes, det er dere som teknisk sett er karamellen, og vi gir blaffen i om det er litt latex rundt) legger altfor mye press på kvinner til å bruke prevensjon, dvs forstyrre den naturlige hormonbalansen eller putte metall/plast inn i følsomme organer, med alle de tildels store bivirkningene det kan ha. Hva er galt med kondom hvis du ikke vil befrukte en kvinne? Prisen??? Billigere enn å skjenke henne et glass vin.
• Hvis en mann er i et parforhold og vet han ikke vil ha barn, må han faktisk tørre å si til dama at han foretrekker kondom. Eller avstå. Forøvrig kan han jo også følge med på syklusen hennes, kvinner er bare fruktbare ca en fjerdedel av måneden.  Ellers er det som å sitte på med noen man tror har drukket fordi det blir pinlig å si at man ikke stoler på vedkommendes påstand om at han/hun er edru... klarer dere det?
• Er de ikke i et parforhold, skulle kondom være en selvfølge. Nei? Begrunn.

Skal kvinner også kunne kreve "Juridisk abort"?

• Hva hvis kvinnen ikke vil ta abort, men heller ikke vil ha barnet, i hvert fall ikke økonomisk - evt heller ikke praktisk eller juridisk? Skal hun kunne fullføre svangerskapt, signere på at hun frasier seg alle krav og rettigheter, og få barnet levert til barnefaren? Er det like greit?
• Ja, det kan tenkes at en kvinne forleder en mann til å tro at hun bruker prevensjon. At hun blir gravid med vilje. Det er overhodet ikke ok. Men de aller fleste ikke-planlagte svangerskap skjer fordi magesyke gjorde at P-pillen ikke virket, eller fordi spiralen ikke hjalp, eller kondomet sprakk. Og det finnes menn som gjør kvinner gravide med vilje, eller sier de er sterile, fusker med kondomet, unnlater å hoppe av, etc. Skal hun da bare "fikse en abort" og så er den saken ute av verden? (PS Mange kvinner synes faktisk ikke det er bare-bare å gjennomføre en abort. PS2 Les siste setning om igjen.)
• Så skal disse kunne overlevere barnet til barnefaren og fraskrive seg alle plikter slik dere foreslårs at menn skal kunne gjøre?

(kremt) Barnet

• Skal denne rettigheten gjelde menn i alle slags forhold? Hva hvis han er gift med eller samboer med barnemoren? Skal barnet vokse opp som et "Uekte Barn" innenfor et ekteskap, evt innen samboerskap eller kjæresteskap - uten juridisk far - med en pappa som er fysisk til stede, men skriftlig og juridisk har fraskrevet seg det hele? Dvs hvor - hvis noe sted - trekker dere grensen for når en "juridisk abort" kan gjennomføres?
• Skal dere pålegge barnemoren taushetsplikt? Altså: Hvis pappa utfører juridisk abort og barnemoren vet utmerket godt hvem som er pappa'n. Skal hun ikke fortelle barnet at "det er X.Y (samboeren, naboen, kameraten, sjefen, herr Olsen) som er pappa'n din, men han ville ikke ha deg, vennen, så han sa at han ikke ikke ville ha noe med deg å gjøre, jeg er lei for det pusungen min men sånn er pappa'n din dessverre)? Skal barnet måtte leve med det?
• Ref forrige punkt: Har FrP muligens glemt barnet, sånn i farten?
• Sånn i farten del II (tenk gjerne på engelsk re formuleringen 'farten'): Hva hvis barnemor og barnefar bestemmer seg for å bli mamma-og-pappa-på-ordentlig, og leve sammen med barn og greier, skal pappa da på et eller annet tidspunkt gjenopprette farskapet? Vil det ha tilbakevirkende kraft?
• Og arv og sånt. Men det har dere sikkert tenkt på. Ja, det var ment som et spørsmål.

Samfunnet og penger og denslags kjipe detaljer

• Skal samfunnet (les: NAV, trygden, skattepengene, i.e du og jeg) sørge for bidrag eller andre penger til livsopphold for barn som har en bio-pappa som har utført "juridisk abort"? I så fall ser jeg for meg at mange vil se Mulighetenes Marked her. Hva er problemet med å frasi seg farskapet, deretter leve med eller være kjærest med barnemoren - eller på andre måter være tilstede i barnets liv - mens Samfunnet-og-de (aka oss andre) tar regningen? Ok, la meg være brutalt ærlig her: Jeg ser ingen grunn til å forsørge andres unger. Men alligavel: Er dette hva dere håper på?
• I så fall: Hva hvis alle barnefedre innser at dette er en genial løsning for å få staten (dvs skattebetalerne, dvs du og jeg) til å betale for barnas oppvekst? Hva sier Siv Jensen mfl om fremtidige budsjett hvis staten (vi) skal overta alle bidrag, evt både innenfor og utenfor 'faste' forhold?

Dere må gjerne anse dette som den utredningen dere spør om.

Stavanger er i miljøfronten

(Publisert I Stavanger Aftenblad 23.januar 2018)

MDG desinformerer om Høyres og Stavangers miljømål så ofte de bare kan, senestsenest Torfinn Ingeborgrud i Bystyret sist mandag, og på NRK radio i uken som gikk. Jeg kan bare gjette på hvorfor, men det er mulig at MDG ikke liker at Høyre viser et miljøansvar som de selv ønsker å ha enerett på.  Høyrepolitikere har også barnebarn, og vi tar ansvar for å drive en miljøpolitikk som sikrer framtiden for disse. Det skulle bare mangle. 

Stavanger har allerede det laveste klimagassutslipp både absolutt og per innbygger målt opp mot de andre norske storbyene, og vi har ambisiøse og konkrete mål for å redusere utslippene fort, effektivt og ansvarlig. Vi bruker masse penger på bussvei og annen kollektivtransport, ladestasjoner, sykkelveinett inkl sykkelstamvei til Forus, vi stiller krav til miljøvennlige bygg, el-biler i offentlig bruk, utslippsreduksjoner innen bygg og anlegg og mye mer. Vi har bedt om og fått en utredning av miljøkonsekvenser av cruise- og flytrafikk til byen, inngått samarbeid med andre havnebyer, og ikke minst: Det er flertallet i byen som har besluttet at det skal lages en ny og tydelig klima- og miljøplan.

MDG påstår at de øvrige storbyene, særlig Bergen, er mer ambisiøse enn oss. Det er en meget tvilsom påstand. Ja, Bergen ønsker å bli fossilfri by innen 2030, dvs da skal det ikke brukes olje eller gass innenfor bysentrum. Men det betyr ikke at de vil være utslippsfri! Bergens egen klimaplan sier at «selv om Bergen i 2030 blir fossilfri er det langt igjen før innbyggerne når målet om maks 1,5 tonn CO2 pr person årlig». Merk dette: Stavangers samlede utslipp er allerede nede på ca 1,6 tonn per person årlig, og enda vil høyrepartiene at vi skal redusere det kraftig.

Faktum er at alle de norske storbyene har betydelig høyere klimagass­utslipp per person enn Stavanger. Enhver som har slanket seg vet at det er lettest å bli kvitt de første kiloene; jo tynnere man er, desto vanskeligere er det å redusere vekten enda mer. Vi er en slank miljøby allerede, og vi vil redusere med førti prosent innen 2030, altså om tolv år. Det er et sterkt og ambisiøst mål. 

MDG tar også feil når de krever at Stavanger skal måle fremgangen ift 1990-tall. Året er ubrukelig som utgangspunkt fordi 1990-tallene ikke er gyldige på kommunenivå, noe som MDG burde vite. Det er tøv å måle fremdrift med upålitelige tall. Høyre vil bruke 2009-tall som utgangspunkt for målingene, simpelthen fordi det er de tidligste pålitelige tallene vi har.

Vi kan ikke leve av å være politikere for hverandre. Vi må sørge for at det grønne skiftet foregår i et tempo som gir innbyggerne og næringslivet mulighet til en god omstilling, slik at Stavanger beholder både konkurransekraft, arbeidsplasser og skatteinngang under prosessen.

Det er trist når Høyres forsøk på en saklig diskusjon om den viktige klimapolitikken blir ødelagt av partier som ikke vil samarbeide om gode løsninger, bare score poeng hos egne velgere.

 

Gjør døren høy og porten vid – for alle

(Publisert i Stavanger Aftenblad 15.januar 2018)

Jeg er blitt både døpt, konfirmert og gift i kirken, og det ble da folk av meg, også… men det betyr ikke at vi skal nekte ikke-kirkemedlemmer de samme mulighetene til å ha sine seremonier i fine, romslige lokaler. 

Stavanger har i dag 23 kirker og kapell som er åpne og gratis å bruke for kirkens medlemmer. Vi har fire små lokaler (krematoriet og tre kapell) som også kan brukes til ikke-kristne begravelser, og har nå tatt den lille Formannskapssalen i bruk til borgerlige vielser. Ingen andre lokaler finnes. Borgerlig konfirmasjon må man betale for å avholde i Konserthuset. Dette går ikke opp.

Færre enn to tredjedeler av Stavangers befolkning er medlem av kirken, og det tallet inkluderer udøpte barn under 18 år. Over en tredjedel er ikke medlem. Færre enn halvparten av barna blir døpt, og bare halvparten av femtenåringene konfirmerer seg i kirken. Ser vi på kirkebesøkstallene, går Stavangers befolkning til gudstjeneste mindre enn én gang i året hver.

Det er ikke «kirken» som betaler for kirkebyggene, det er kommunen. Denne budsjettperioden betaler Stavanger kommune 87 millioner i året til den Norske Kirken til drift av kirkelige aktiviteter inkl gravlunder. Andre livssynssamfunn, herunder de andre kristne menighetene i byen, får til sammen 14 millioner i året, altså om lag en sjettedel. Men viktigere: i tillegg skal kommunen nå bruke 92 millioner kroner på investering i tre kirkebygg (rehabilitering av Hundvåg og Bekkefaret pluss nybygg i Hafrsfjord). Utbedring av gravlunder etc kommer i tillegg. Men ikke en krone brukes på bygging eller drift av livssynsnøytrale seremonirom.

En tredjedel – sannsynligvis halvparten – av befolkningen står altså uten gode offentlige seremonirom til konfirmasjon, bryllup og begravelse, mens kommunen samtidig bruker ca hundre millioner hvert eneste år på lokaler til den andre halvparten.

Det minste vi bør gjøre, er å bygge et stort, høytidelig lokale som er egnet til både bryllup og begravelser. Gjerne et bygg som enkelt kan deles i opp i flere mindre saler etter behov, siden det stadig er mange som behøver rom samme dag. Har vi råd til ny kirkesal i Hafrsfjord, et område som allerede har Madlamark, Revheim og Sunde kirker, må vi sannelig kunne finne råd til et seremonibygg til den halvparten av befolkningen som i dag står uten rom.  

I tillegg må det offentlig eide Konserthuset slutte å ta betalt for å huse de store borgerlige konfirmasjonsarrangementene. Det er urimelig at halvparten av femtenåringene blir gratis konfirmert i offentlig finansierte kirkebygg, mens andre konfirmanter må betale for å bruke et offentlig konserthus. Seremonier er like viktige for alle, uansett livssyn.

Nei betyr nei. Men hva da med ja?

Det kan være deilig å bli kurtisert av en ivrig mann som gjør gjentatte forsøk på nærkontakt. Men dette er en glede kvinner bør nyte i begrenset omfang. #metoo-kampanjen har (heldigvis) tydeliggjort vår rett til å si nei, men da må vi også selv ta ansvar for å si ja til sex.

Mange kvinner har hatt ufrivillig sex, og det er alltid galt. De fleste har nok hatt uønsket, men teknisk sett frivillig sex – med egen partner, en beiler, en festdeltaker eller sjefen. Vi aksepterer uønsket sex fordi alternativet er verre: Sex er raskere unnagjort enn en lang diskusjon, vi er redde for at han skal bli sur, langsint, krangle, snakke stygt om oss, legge på glasstaket. Eller vi tenker at vi har sluppet ham så langt innpå at det ville være urimelig å si nei, så vi gjennomfører motvillig, men frivillig. Mye av den uønskede sexen kan vi slippe ved å gi tydeligere nei-signal. Men vi må slutte å dobbelt­kommunisere.

Menn er generelt ikke dumme. Når det hjelper å mase, lærer han av det. Da får vi den velbehagelige kurtisen som fører til sex som vi lyster etter, men som vi ønsker at mannen skal jobbe litt for først - og vi risikerer uønsket sex. Når #metoo nå slår inn i menns bevissthet, vil de forhåpentligvis akseptere et nei for et nei. Derfor må mange kvinner faktisk lære ny adferd.

Vi må si ja når vi faktisk ønsker flørting, fremstøt og/eller sex. Vi må ta ansvar for vår egen seksualitet og egne behov. Skal nei bety nei, må vi også bli i stand til å si et klart og tydelig ja.

 

En rose, med et annet navn...

Om ekteskap, barnefødsler, løfter - og navn.

Morfar var prest og en belest og kunnskapsrik mann. Han møtte sin hustru Ingebjørg og de fikk hurtig barn, en nydelig datter som ble døpt Ingrid Johanne. Ingrid betyr vakker, Johanne betyr Gud er nådig, så det var et rørende navnevalg. Men morfar ville gjerne ha en sønn, så halvannet år senere fikk de et nytt barn: Kari Frøydis, to navn som betyr ren og gudinne. Det må ha vært fine tider i familien.



Marit Jorun - aka Perler før Svin

Men fortsatt manglet sønnen. Så mormor ble gravid igjen, og de fikk et nytt lite barn - min mor. Morfar stod for navnevalget og døpte henne Marit Jorun, to navn som ikke fantes i familietreet. Fine, tradisjonelle navn, men opprinnelsen er ikke uten betydning. Marit betyr perle, Jorun betyr villsvinelsker - Jor betyr villsvin, og Unn betyr elske. Så mors navn er perle før svin, eller perler for svin... se Matteus 7,6. Tredje datter på rad.

Akkja. Jeg antar det var vanskelig å finne et navn som mer presist beskrev det å spille sin sæd på steingrunn (Lukas 8,6)...

Født med sølvskje

Ingrid, Hjalmar, Marit, Ingebjørg, Kari og Olav (Bjarte)

Mormor var også en kunnskapsrik kvinne og visste hva navn betød. Hun var slett ikke glad for morfars navnevalg på lille Marit Jorun, så stemningen i familen ble noe anstrengt. Hun holdt tilbake. Det tok over tre år før hun igjen ble gravid, og da hadde morfar på forhånd måttet love mormor at hun skulle få bestemme spebarnets navn helt og holdent. Det ble en gutt: fem kilo, rund og blond og blank og nydelig. Fødselen må ha vært krevende, det var det største spebarnet jordmoren noensinne hadde tatt imot; hun ga gutten en sølvskje i premie.

Hendig grensebevis for en aktiv motstandsmann

Mormor besluttet at guttebarnet skulle hete Bjarte, som betyr lys og skinnende. Dette var i 1941, Norge var i krig, og morfar ba pent om at gutten heller kunne hete Olav etter kronprinsen. Morfar var motstandsmann og ville gjerne demonstrere sin troskap til konge og fedreland. Men mormor holdt på sitt, hun hadde fått all myndighet til å velge navnet. Morfar ga seg, et løfte var et løfte.

 

Definisjonsmakt

Dåpen ble dramatisk. Morfar prest stod selvsagt for seremonien. Gudmor bar barnet frem til døpefonten, luen ble fjernet, og presten spurte høytidelig over sin første sønn 'Hva skal barnet hete?' Bjarte, svarte gudmor med høy og klar røst. Det var stille i kirken et øyeblikk. 'Så døper jeg deg Olav, i Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds navn', forkynte morfar prest. Og Olav står i kirkeboken.

Det tok fem år før de fikk det neste barnet. Det var nok gode grunner til det.
. . .