Forus: Visjonen som forsvant

(Trykket i Stavanger Aftenblad 18.september 2018)

Ja tenke det; ønske det; ville det med; - men gjøre det!

Nei; det skjønner jeg ikke.

Peer Gynt oppsummerer planforslaget til ny IKDP Forus og planleggerne på en sørgelig tydelig måte. De har tenkt, ønsket og tegnet seg fram til en plan hvor alt skal bli rørende vakkert, men noen andre som skal betale. Eller ikke betale. For med en rekkefølgetiltakprislapp på to-tre milliarder kroner, som betyr mellom to og tre tusen millioner kroner i økt bygge- og leiekost for å få lov til å etablere nye bygg på Forus, kommer det ikke til å skje.

Planen har tatt flere år å utvikle, og underveis har den sporet helt av. Hvis den gjennomføres, vil all utvikling på Forus stoppe opp. Tomtene blir liggende brakk og de viktige nasjonale og internasjonale firmaene vil finne andre byområder for sine hovedkontor og klynger. Og dette er ikke dommedagsprofetier, det er et helt enkelt regnestykke: Husleien øker med kostnadene, og arbeidsgivere er opptatt av de ansattes trivsel.

Visjon med konkurranseklausul

Visjonen var god: «Forus – en drivkraft for framtidens næringsliv i regionen og landet.»

Men det er tydelig at planleggerne ser på Forus som et problem, ikke en mulighet. Planforslaget presiserer stadig at Forus ikke skal konkurrere med andre områder i regionen. Det fremheves at «utbyggingspotensialet på Forus er svært stort sammenlignet med ønsket og realistisk utbygging fram til 2040» (min utheving). Planen vil ha arealer i bakhånd «som muliggjør nyetableringer av strategisk viktige virksomheter» om 20-30 år, altså ikke bygge ut nå. De reduserer utbyggbart areal med en million kvadratmeter fordi «en vesentlig større utbyggingskapasitet kunne få store konsekvenser for vedtatte planer i kommunene Sandnes, Stavanger, Randaberg og Sola, og ringvirkninger for ønsket utvikling av bolig og næring i øvrige kommuner». Man planlegger altså bevisst for at Forus skal få en lavere utbygging for å ikke sinke andre deler av regionen. Bremsene er på.

Og konkurransebegrensningen er enveis. Man skal ikke få utvikle handel, bolig, sykehjem, idrett eller kultur på Forus. Med unntak av etpar små blokker øst for Travbanen skal det kun bygges kontor, industri og lager/logistikk, mens resten av regionen kan bygge næringsparker med rikelig parkering, boligområder og handel. Og ikke minst: Det bygges fine nye bilveier til Randaberg, Tananger, Sola, Time, Klepp, Gjesdal, Ryfylke… alle skal få. Det er bare Forus, Stavangers siste store næringsområde, som skal nektes all reell byutvikling, få parkeringsforbud og avgrenses til buss, sykkel og gange.

Er Forus en trussel mot andre områder? Hvis vi ser tilbake i tid, ser vi at det er tvert imot. Hva ville regionen vært i dag uten petroleumsnæringen og utviklingen på Forus?

Næringslivsvurdering

Planforslaget redegjør for et innovasjonsseminar for næringslivet, hvor man kom fram til ni aktuelle tiltak for å skape et Forus som tiltrekker seg dyktige bedrifter og talenter. Her er de ni med mine kommentarer til hva planen faktisk ikke gjør:

1. Utforme attraktive stedkvaliteter: JA, det er gjort – til overmål – men til en kostnad som næringslivet ikke vil være i stand til eller villig til å betale. Ingen flytter til et område med dobbel husleie.
2. Få høyere befolkningstetthet på og ved Forus: NEI, ingen økning i befolkningstettheten.
3. Visjon, identitet og markedsføring: NEI, det er ikke omtalt i planen.
4. Lage transportkorridor til Ullandhaug og flyplass: NEI, det er ikke omtalt i planen.
5. Utvikle en delingsøkonomi for Forus: NEI, ikke annet enn å nevne at delingsøkonomi er en kjekk sak.
6. Senter for teknologisk innovasjon: NEI, dette er ikke innpasset i planen.
7. Interkommunalt samarbeid: Uklart hva dette betyr. Men planen påpeker at interkommunalt samarbeid om parkeringspolitikk for hele storbyområdet ikke er påbegynt. Så antakelig NEI.
8. Redusere bedrifters driftskostnader: TVERT IMOT, her blir leiekostnadene doblet.
9. Bli verdensledende på nye energiløsninger: NEI, ikke annet enn å nevne at regionen må slutte å være så petroleumsavhengig.

I sum ivaretar ikke planen noen av de ønskede tiltakene.

Forus, det mest sentrale stedet i hele regionen, med potensiale til en strålende flott utvikling av spennende næringslivsklynger, skal stoppes. Planen vil ha som direkte og øyeblikkelig konsekvens at Forus stagnerer som næringsområde, og at de firmaene som likevel vil være i regionen, lokaliserer seg lenger utenfor byene. Det tjener ikke klimaet og det tjener i hvert fall ikke næringsutviklingen i storbyregionen.

 

 

Stopp den urealiserbare Forusplanen

Publisert i Stavanger Aftenblad 11.september 2018

Virkelighetsfjernt om Forus

Ny plan for Forus, på høring til 15.september, vil pålegge fremtidige byggeprosjekter en ekstra regning på to til tre milliarder for å gi Forus et parkpreg med vannspeil og møteplasser. Prosjektlederen for IKDP Forus hevdet i RA at «Forus har en solid betalingsevne». Men det er jo ikke dagens bedrifter på Forus som skal betale, det er fremtidige gründere, industribedrifter og kontorfirma som kunne flytte dit – men som med denne planen må betale dobbelt så høy husleie på Forus som de behøver betale andre steder. Hvorfor skal de da lokalisere seg på Forus? De kan jo ikke tvinges.

Lyttet til feil folk

Styringsgruppen besluttet i 2016 å ta randsonene og boligplanene ut, fordi «hovedformålet med planen er næringsutvikling». Likevel er den kraftig preget av tilrettelegging for bolig. Planforslaget redegjør nøye for uttalelser fra barn, unge, naboer, lag og foreninger. Det siterer at ungdommene ønsker seg ting å gjøre, liv etter kl 16, et sted å gå på søndager; og at naboer og foreninger ønsker seg flere spisesteder, små parker, grønne områder og flere aktiviteter på kveldstid og i helgene.

Men de har bare intervjuet fem bedrifter. Alle er industri/kombinert-bedrifter, alle er lokalisert i relativt nye bygg på Forus, alle har godt med parkering. Ett av dem er kommunalt eid, ett er et busselskap. Og grunneierne på Forus, altså de som eier tomter og bygg, er avspist med fire linjer av 110 sider.

Ingen ansatte er intervjuet. Reisetid og –komfort er ikke omtalt, heller ikke konsekvensene av parkeringsdekningen, som i realiteten er satt til null. Planen påpeker korrekt at det er dyrt når varebiler står i kø, men overser kostnadene når kontoransatte taper tid fordi de må ta bussen eller sykle til/fra møter, gå lange distanser fra p-husene, tilpasse møtene til bussrutene, etc. Husk at området er ni kvadratkilometer og at mange møter og besøk foregår utenfor Forus.

Fake news om ønsker og behov

Etter ferdigstillelse har prosjektledelsen gjort en såkalt undersøkelse som de nylig presenterte, hvor de påstår at Forus-ansatte ønsker seg flere parker og kaffesteder. Det er fake news. For det første er det ingen som vet om de som svarte faktisk jobber på Forus. For det andre ble de ikke spurt om de «savner» grønne møteplasser, spørsmålene var om det er mye eller lite slike steder på Forus. Folk har svart – helt korrekt – at det er lite kaffesjapper på Forus. Men det betyr ikke at de ønsker seg flere. Prosjektledelsen later til å tro at ansatte skal tilbringe store deler av arbeidsdagen sin med å sitte i parker, drikke kaffe, spasere langs kanaler og gjøre helt andre ting enn å jobbe. Det er faktisk ikke slik arbeidslivet er.

 

Umulige bestemmelser

Den virkelighetsfjerne tilnærmingen er tydelig også i mange av planens andre påstander. Her er noen eksempler:

I materiellet står det at «når bedrifter flytter og nye kommer til, bør det vurderes hva som er mest hensiktsmessig plassering. Rene industri- og lagerbedrifter bør kunne begrunne behovet.» Norge har riktignok vært omtalt som den siste sovjetstat, men så vidt jeg vet er det fortsatt ikke oppnevnt noen komite som skal godkjenne begrunnelser for at bedrifter flytter inn i ledige lokaler.

Planforslaget vil ha fortetting. Det er forståelig, men løsningsforslaget er absurd. Først viser det til at «intern flytting av virksomheter kan være nødvendig». Skal bedriftene pålegges å bytte lokaler? Så er det lagt inn en bestemmelse om at man ikke får bygge på ledig areal med mindre man kan dokumentere at alle alternativ er forsøkt og forkastet:  «Er det mulig å bruke eksisterende bygg? Finnes muligheter til å bygge om eller utvide eksisterende bygg/lokasjoner? Ikke vernet bebyggelse kan evt. rives. Ta i bruk nye eiendommer hvis andre muligheter ikke finnes.» Dette er simpelthen ikke gjennomførbart.

Planen vil også hindre varelevering til mange eiendommer, fordi bestemmelsene forbyr adkomst til logistikkfunksjon over gang/sykkelveg og grønnstruktur, som man må legge langs alle veier og områder og dermed krysse for å komme inn.

Politikerne må avlyse

Det er helt påkrevet at politikerne nå tar kontroll og kansellerer hele dette planforslaget. Det er virkelighetsfjernt, dårlig gjennomført, og vil medføre kostnader som vil øke bygge- og leieprisene på Forus til et nivå hvor ingen vil eller kan ta seg råd til å etablere seg der. Det har ikke regionen råd til.

 

Politisk tullefokus og miljøonani

Publisert i Stavanger Aftenblad 10.mai 2018


Én ting er symbolpolitikk utført av politikere. Kommer tilbake til det. Men først må jeg si noe om symbolhandlinger og miljøonani fra oss hverdagsfolk. Ja, deg og meg.

Aftenbladloggen skrev 25.april om at "Stavangerfolk som ikke henter familien sin på flyplassen, er ikke glad i dem", relatert til "stavangerfolks forhold til bilen: Ingen vil vel være den kjipe mora som ikke henter den forlatte datteren som må ta flybussen". Ærlig talt: Problemet er ikke bilturen til flyplassen, det er flyturen. Dersom alle nordmenn droppet én flytur i året, har vi redusert utslippene våre tilsvarende det samlede utslippet fra hele bilparken. Hvordan kan vi mase om buss til flyplassen men synes det er greit å ta en helgetur til New York?

Vi synes synd på hvalene, og vil ha mer søppelinnhenting på strendene. Ok, fint det. Men vi kjøper ett eple - og legger det i en plastpose som vi putter i en bærepose. Vi kjøper små elektroniske dingser som er emballert i seks lag innpakning (plastbrikke, plastomslag, liten eske, stor eske, plastomslag og pose). Og bittesmå sjokolader og kjeks emballert i enkeltpakninger som så er lagt i eske med plastomslag. Skal vi redusere plastmengden, må vi slutte med å kjøpe overemballerte varer. Iallfall bør vi pakke dem ut i butikken og nekte å ta med oss søppelet videre.

Vi sukker over trailertransport på veiene, og med god grunn. Varetransport er både et miljøproblem og en trafikkfare. Samtidig kjøper vi italiensk flaskevann som er fraktet over Alpene, hvor de møter andre trailere med norsk vann på vei sørover. Vi kjøper jordbær i februar og allverdens importerte avokadoer, mangoer og franske poteter hele året. Hvordan tror vi disse varene kommer hit?

Våre 'kortreiste' tomater lages i drivhus som slipper unna energiavgift på oppvarmingen, og det høres jo koselig ut. Men det er mindre CO2-avtrykk av italienske soldyrkede tomater som er flysendt til Norge, nettopp fordi energibruken er så stor. Flysendte tomater er åpenbart en miljøbelastning. Men det er faktisk verre å spise de lokale drivhustomatene.

Akk, så fælt med regnskogen, klager vi over middagsbordet hvor vi serverer 'kortreist' oksekjøtt. Som er produsert på Jæren, ok, men foret opp på kraftfór hvor proteinene er importert fra Brasil, hvor regnskogen har måttet vike for soya og raps. Fraktet enorme avstander i tungoljebrennende lasteskip.

Så er det de større, politiske beslutningene. Som alle er fattet i aller beste mening. Men er de alle like gjennomtenkte?

Vi er betuttet over at fastboende, amerikanske ansatte ønsker å kjøre bil til jobben på Forus (deres norske kolleger ditto). Men det er et satsingsområde for oss å få flere kinesere, japanere, arabere og amerikanere til å komme til Norge med fly og cruiseskip. Selv om etpar flylaster med turister slipper ut like mye CO2-ekvivalenter som summen av all Forus-kjøring hele året.

Jeg gidder nesten ikke nevne sponsingen av elbiler. Som fyller opp kollektivfeltene og parkeringsplassene, lager kø som alle andre biler, ofte er bil nummer to eller tre, og som forårsaker økt bruk av kull- og atomkraft både til produksjon og drift. Det at energien kommer gjennom en ledning betyr ikke at den er laget av rent vann.

Ikke vil vi ha fæle kjøpesentre eller butikker på Forus, heller, selv om Forus ligger mer sentralt enn noe annet sted i hele regionen. Nei, da er det visst bedre å legge Outlet på Ålgård og Biltema på Bryne... det er jo bare koselig å kjøre sørover en langtur. For da fortjener vi en iskrem på veien.

Vi skal bo ti minutter fra mest mulig, og ta oss rundt til fots og på sykkel. Derfor innfører vi høye bompenger. Disse bruker vi bl.a til å bygge en pendlertunnel til Ryfylke, så folk skal kunne bo i Ryfylke og kjøre til jobb i Stavanger og Sandnes. Dessverre blir det for dyrt å ha busser med god plass til sykler, folk får værsågod ta bilen fra Jørpeland til Stavanger. Men derfra må de visst bruke en eller annen sykkel, for bilkjøringen i byen skal reduseres...

Støv, CO2 og NOX mm fra tunnelene skal forresten slippes ut i friluft ved byens mest populære turområde, Mosvatnet.

Vi slutter med plastinnsamling, og bygger isteden et sorteringsanlegg som skal sortere ut plast fra blanda boss. Så brenner vi alt søppelet midt på Forus, og pålegger næringslivet å bruke varmen fra forbrenningsanlegget, slik at de ikke får råd til å bygge lavenergi- eller passivhus. Hvis vi lykkes med å redusere søppelmengden, er det en mengde bygg som ikke får nok varme via forbrenningsanlegget, og som derfor må tilføres gass eller strøm vi heller kunne eksportert til land som mangler ren kraft. I mellomtiden har kråkene sikkert stor glede av søppelet vi brenner om sommeren, søppel som ellers kunne vært omdannet til energi andre steder hvor dette allerede er utbygget.  

Javisst har jeg vært deltaker i noen av disse sakene. Og jeg spiser kjøtt, tar noen flyturer og har både sykkel og elbil. Jeg kan ikke redde verden på egen hånd. Men jeg kan prøve å påpeke alle paradoksene og hvordan vi feiker at vi tar miljøgrep når vi faktisk bare turer avsted uten hensyn til verken kloden, temperaturøkningen, havene eller annet. Vi gjør feil ting: Tullete, symbolske småting som ikke har noen betydning i det store bildet, de bare får oss til å føle oss bedre.




Skal vi oppnå noe for miljøet, må vi ta større grep. Når vi fatter store politiske beslutninger må vi se på ringvirkningene, ikke bare enkelttiltaket. Vi må redusere flytrafikken, skipstrafikken og få mindre langdistansetransport. Vi må fatte beslutninger ut fra hvor mye CO2-reduksjon vi får per krone, ikke bare hvordan vi kan kjøpe oss litt avlat. Det betyr også at hver enkelt av oss må spise matvarer som er i sesong her hjemme, redusere kjøttforbruket, kjøpe færre plagg og ominnrede huset langt sjeldnere.