Noen ungdommer er likere enn andre

(Trykket i Aftenbladet 8.oktober 2019)

Ungdommens fylkesting i Rogaland vil legge ned Den Kulturelle Skolesekken (DKS) og gi ungdommen en kultur-app istedenfor. «UFT mener at ungdomskultur alltid skal være på ungdoms premisser, og det offentlige kun skal legge til rette for ungdomskultur, ikke vedta hva som er ungdomskultur», sier Olsen i Ungdommens fylkesting.

Jeg har den største respekt for ungdomspolitikere og andre ungdommer som tar på seg oppgaver for fellesskapet. Og jeg vet at dette innlegget er snublende nær tantete patroniserende. Men to ting må likevel sies.

Det ene er at Den Kulturelle Skolesekken ikke er noe statlig eller politisk forsøk på å levere eller definere ungdomskultur. Det klarer ungdommen helt fint selv. DKS skal bidra til allmenndannelse, til å presentere kulturlivet i størst mulig bredde, og sørge for at alle barn og unge får innsikt i hvilke muligheter som finnes i kulturen. Vi vet at barn følger i foreldrenes spor også på kulturfeltet; en ungdom som aldri har møtt klassisk musikk, opera, teater eller poesi vil neppe velge slike aktiviteter selv om de står lett tilgjengelig i en app. Gjennom DKS ønsker samfunnet å dele bredden og gi alle et best mulig utgangspunkt for kulturopplevelser.

Og hvor representative er medlemmene av Ungdommens fylkesting for ungdom generelt? Jeg tør å påstå at de – og andre ungdomspolitikere – er temmelig unike. Her er samlet 33 av fylkets aller mest engasjerte, aktive og sosiale unge mennesker. De er kunnskapsrike, samfunnsorienterte og entusiastiske. Antakelig har de temmelig bred kulturell kompetanse, de fleste av dem deltar jevnlig på varierte aktiviteter, og de er ganske trygge på seg selv i ulike sosiale sammenhenger. Jeg sier ikke at de har benyttet seg av alle mulighetene i kulturlivet, men ungdomspolitikere flest kjenner mulighetene og ville ikke vært redde for å delta. Det er godt mulig at Den Kulturelle Skolesekken ikke har gitt disse ungdommene så mye ekstra påfyll.

Men mange barn og unge er ikke som dem. Mange er sjenerte og unngår å oppsøke nye arenaer og sammenhenger, mange er fra familier som aldri ville gått på en danseforestilling eller litteraturkveld, mange vil aldri oppsøke konserter uten at de er forhåndsgodkjent av en markant person eller gruppering i nærmiljøet. Alle disse unge kan ha stor gevinst av DKS, hvor de får delta i kunstformer og kulturuttrykk de ellers knapt ville oppdaget.

Alder er ikke en kompetanse i seg selv. Ungdomspolitikere er et viktig ledd i demokratiet, men de må ikke glemme at de er en usedvanlig ressurssterk gruppe. Derfor blir oppgaven deres – som ungdommens ombudsfolk - å være særlig opptatt av de utallige unge som er ganske annerledes enn dem selv. Enten tema er kultur, rusmidler, karakterer, skoleregelverk, åpningstider på byen, eller andre forhold som berører ungdom. Og da nytter det ikke å bare spørre rundt i ens egen omgangskrets. Det kan være klokt å lytte til fagfolk.

Alt er et spleiselag

(Trykket i Aftenbladet 2/9-19)

AP, SV og Rødt tøver om barnehage- og sykehjemsdrift. De påpeker ganske riktig at barnehager er finansiert av foreldre og offentlig støtte, og dermed en del av spleiselaget vårt, men de påstår samtidig at bygging av barnehager, matinnkjøp og IT-utstyr ikke inngår i samme spleiselag. En meget forunderlig påstand! 

Hele kommunebudsjettet – som statsbudsjettet - er et gigantisk spleiselag. Vi bruker skattepenger fra private og næringsliv, innbetalt mva, bilavgifter, inntekter fra parkering og alle mulige andre offentlige inntekter til å finansiere alt det som kommune og stat holder på med. Noe går til bygg og vedlikehold, noe til innkjøp av mat, bøker og inventar, noe til drift av skoler, sykehjem og barnehager, osv. Det er vår plikt som politikere å sørge for at pengene fra spleiselaget brukes slik at vi får best mulig kvalitet til en forsvarlig pris.

Private barnehager scorer bedre enn de kommunale på samtlige punkt i foreldreundersøkelser, og koster akkurat det samme for spleiselaget som kommunale barnehager. Private barnehager (og sykehjem) er mer innovative og bidrar til utvikling av de kommunale tjenestene. Private kan til og med miste avtalen hvis de ikke leverer iht bestillingen – det gjør ikke kommunale barnehager som f.eks bryter arealnormen. Og uten private barnehager ville vi ikke hatt full barnehagedekning.

Regjeringen har opprettet Pengestrømutvalget som skal passe på at velferdskronene blir brukt riktig, og kommunene skal følge opp kvalitetskravene. Tilsyn er veldig viktig. Men når AP, SV og Rødt sier at det er «greitt å tjene seg styrtrik» på å selge varer og byggetjenester til kommunen, men ikke på å selge drift, da har de mistet fotfestet. Alt inngår i spleiselaget vårt, og når private leverer gode tjenester til rett pris, kommer både leverandørene og innbyggerne godt ut av det.

(Her er forøvrig mitt tidligere innlegg om saken.)

Cruiseskipene er ikke frikjent!

(Publisert i Stavanger Aftenblad 9.september 2019.)

Aftenbladet hadde en storstilt artikkel hvor en forsker fra NILU (stiftelsen Norsk institutt for luftforskning) hevder at cruiseskipene ikke sprer NOx til skade for innbyggerne. Sludder og vås: Det vet han ingenting om.

Det er en meget underlig sak. Allerede i 2016 stilte vi et klart krav i KMU (Kommunalstyret for miljø og utbygging): NOx-utslippene fra cruiseskip skulle måles for å finne ut om det er nødvendig å flytte skipene av hensyn til folkehelsen.

Administrasjonen frarådde slike målinger. NILU frarådde slike målinger. Vi vedtok det likevel, men intet skjedde. Så i april 2017 gjorde vi et nytt vedtak om å måle utslippene i Vågen, selv om både administrasjonen og NILU igjen frarådde timesbaserte målinger. Vi ville vite om cruiseskipene forurenser så mye at vi blir nødt til å ta grep.

I fjor bevilget vi ekstra penger for å få timesmålinger på plass, og de ble endelig satt opp. Forrige uke fikk vi en rapport som viser at gjennomsnittsmålingene er akseptable, mens timesmålingene har «åpenbare feil og ustabilitet i måleperioden» og derfor ikke kan brukes.

Gjennomsnitt versus timesmålinger

Avisartikkelen var basert på gjennomsnittsmålingene. Hva er i veien med dem? Det er enkelt: Skipene i Vågen kommer og går. Det meste av måneden er det ingen skorsteiner som blåser ut NOx i sentrum, så en gjennomsnittsmåling vil selvsagt være lav.

Jevn påvirkning av NOx er skadelig, derfor er det satt nasjonale grenseverdier for dette. Vågen-målingene er innafor grenseverdiene. Det er Kannik luftkvalitetstasjon også, for å nevne det, selv om Kannik er byens mest trafikkutsatte punkt. Alt er fint i snitt. Men NOx er ikke bare farlig i lengden.

Folkehelseinstituttet påpeker at høye NOx-verdier i bare en time kan gi svekket lungefunksjon for mennesker med lungeproblemer. Kortvarig eksponering for NO2 kan gi økt forekomst av dødsfall og sykelighet forbundet med lufteveis-, hjerte- og karsykdommer. Barn tåler mindre enn voksne, og astmatikere, allergikere og kols-pasienter er særlig utsatt.

Så selvsagt (!) skal vi måle timesverdiene for NOx i Vågen. Like selvsagt er det at hvis det viser seg at skipene skaper problemer, må vi gjøre noe med det. Og omvendt: Hvis skipene er uskyldige, er det også viktig å vite.

Måling, ikke gjetning

NILU-forskeren ser på gjennomsnittsmålinger og modeller som sier at skipene slipper ut NOx så høyt over bakken at det ikke er et problem der folk bor og jobber. Vel - la meg sitere fra NILUs egen Oslo-rapport om cruiseskip fra 2015: «Oslo havn står for 9% av de totale NOx utslippene i Oslo by. […] Beregninger av de helsefarlige NO2 utslippene fra Oslo havn [viser] at det er noen utfordringer i Oslo sentrum.» Nettopp. Og i Oslo ligger skipene lenger borte fra bebyggelsen enn de gjør i Stavanger. I Vågen ligger skip helt inntil bygningene, og mange bolighus og bygater ligger høyt oppe, altså nærmere skorsteinene.

Det er mulig at skipene ikke forårsaker helseskadelige utslipp. Men vi må vite, ikke tro. Derfor har vi i KMU forlangt registrering av NOx i Vågen time for time. Målingene vi har fått er ikke brukbare, ifølge miljøavdelingen. Derfor skal de gjøres på nytt. Cruiseskipene i Vågen er slett ikke frikjent. Vi vet ennå ikke om de gjør skade, men vi politikere krever å få det målt.

De målingene denne forskeren viser til, er som å se på månedsstatistikken for nedbør for å bestemme deg for om du bør ta på deg regntøy. Selv om det regner lite i mai i snitt, blir du våt hvis det kommer en heftig byge.

Tegning fra Stavanger Aftenblad

Ansvar, ikke opportunisme

(Sendt inn som leserinnlegg primo september 2019, ikke antatt.)

Det er lett å foreslå dyre tiltak når man er i opposisjon og vet at tiltakene vil bli nedstemt av flertallet. Det er mye tyngre å måtte si nei fordi pengene ikke strekker til for alt man ønsker seg. 

Jeg skulle gjerne stemt ja til allverdens gode tiltak og investeringer. Klart det ville vært flott med gratis skolemat, gratis buss, gratis barnehage og SFO, gratis svømming, gratis hjemmetjenester, gratis alt mulig. Kjempefine ting å ønske seg!

Men så skal pengene skaffes. Stavanger kommune har et budsjett på om lag ti milliarder kroner. Like mye i inntekter som i utgifter. Av dette er knapt en halv milliard brukerbetalinger. Fjernet vi dem, ville vi mangle den halve milliarden, og da går ikke regnestykket opp.

Inntektene til kommunen kommer fra personskatt, firmaskatt, eiendomsskatt, rammetilskudd fra staten, avgifter, egenandeler med mer. Vi er veldig klar over at mange opplever å slite med å betale alt dette, enten det er eiendomsskatt på et hus man møysommelig har pusset opp og investert i, bompenger for å komme seg på jobb, eller formuesskatt for verdier man ikke kan selge. Derfor må pengene brukes forsiktig.

Vi skal betale for bygging og vedlikehold av skoler, sykehjem, barnehager, kirkebygg, kommunale boliger, omsorgsboliger, andre kommunale bygg, veier, sykkelstier, underganger, svømmehaller, fotballbaner og andre idrettsanlegg, og mye mer. Vi skal betale for drift av skoler, sykehjem, barnehager, sosialstønad, hjemmesykepleie og hjemmehjelp, administrasjon, parker, lekeplasser, idrettsanlegg, avlastning, sosialstønad, lag og organisasjoner… listen er utrolig lang. Samfunnet vårt er et fantastisk spleiselag, men alt kan ikke være gratis. Alt må faktisk betales – av noen.

De som har mer, betaler mer. Noen sier at det ikke er stor nok forskjell på hvor mye man betaler. Vel, mange vet ikke at vi gjør mye (!) for å støtte de som har mindre. Tiltakene er målrettet for de det gjelder. Familier med mindre enn 557.333 kroner har rett på lavere pris i barnehagen, for eksempel, og vi har tilsvarende ordninger for SFO. Vi har innført fritidskort for barn, så alle kan delta på aktiviteter. Og mye annet. Vi har også en rekke tiltak for å hjelpe folk ut i jobb så de både kan delta fullt ut i samfunnslivet og får bedre økonomi. Andelen personer som opplever å «ikke få endene til å møtes» er nesten halvert de siste femten årene.

Stavanger Høyre vil også støtte unge mennesker som gjerne vil inn på boligmarkedet, men som mangler den påbudte egenkapitalen, og ikke har foreldre som kan bidra. De skal få låne startpenger med kommunen som garantist.

Det er noen som sier at Høyre vingler. Det er ikke sant. Vi står stødig på ansvarlig budsjettering og en rettferdig fordeling. Derfor prioriterer vi f.eks etter- og videreopplæring over gratis skolemat, så vi får knallgode lærere, og setter tiltakene målrettet inn mot de familiene som trenger ekstra oppbacking.

Stavanger har hatt Høyrestyre i mange år. Alt er ikke perfekt her heller, men vi har veldig lav arbeidsledighet, vi lykkes i satsingen på Smartby og f.eks Nysnø, vi tar miljøansvar, støtter opp om næringslivet, oppretter arbeidsplasser for ungdom fra utsatte grupper, bygger skoler, sykehjem og barnehager, og lytter nøye til innspill fra byens innbyggere. Men vi tøyser ikke med pengene. Stavanger Høyre har lenge vist at vi er et ansvarlig parti.

Stem Stavanger Høyre for miljøet!

Noen ynder å fremstille Stavanger Høyre som et lite miljøvennlig parti. Det er simpelthen ikke sant. Vi jobber effektivt og målrettet for å bedre miljøet og oppnå klimamålene, og er opptatt av å ta de store, mest virkningsfulle tiltakene først. 

Her er litt av det som er oppnådd i Stavanger under blågrønt styre:

• Stavanger ble kåret til Årets Smartby 2019
• Stavanger er årets Elbil-hovedstad 2019
• Stavanger er kåret til den kommunen som er best forberedt mot ekstremvær 2019
• Vi kom på tredjeplass som årets sykkelkommune 2019 (merk at Oslo kom på 14.plass!)
• Vi vedtok høsten 2018 en veldig ambisiøs Klima- og miljøplan 2018-2030, og arbeider nå med å få på plass tiltakene som behøves for å nå målene

Cruiseskip

• Stavanger har initiert et samarbeid med de andre cruiseskip-havnene, og vi er i gang med på å lage fellesplan for å stille krav til rederiene og redusere utslipp
• Vi har innført måling av luftkvaliteten i Vågen for å bedre sentrumsluften
• Vi har besluttet å bygge ny cruiseskip-kai og stille strenge krav til skip som kommer
• Landstrøm-prosjektet sammen med Rosenberg kommer på plass neste år

Sykkel

• Vi bygger statsfinansiert supersykkelvei mellom Stavanger og Sandnes 
• Vi har nå 11 flott tilrettelagte hovedsykkelruter i Stavanger, og fra neste år vil disse være sammenhengende alle steder 
• Vi brøyter og koster sykkelstiene ofte og grundig
• Hele 637 bedrifter har avtale med Hjem Jobb Hjem, som er et lokalt samarbeidsprosjekt i Rogaland

Hav og grøntområder

• Vi bevilger store beløp for å dekke trygt over sjøbunn som ble forurenset før i tiden
• Vi har innført giftfri rottebekjempelse og giftfri ugressbekjempelse i hele byen
• Stavanger har lenge lagt gressplener om til insektsvennlige enger og 'urskog'-områder
• Vi støtter tiltak som nabolags-hager, kolonihager og annet som lar folk dyrke selv
• Kunstgressbaner blir bygget med oppsamlingssystemer så gummigranulatet ikke sprer seg 

Energi og gjenvinning 

• Sammen med nabokommunene har vi bygget et søppelforbrenningsanlegg som produserer fjernvarme, og et søppelsorteringsanlegg som tar ut plasten fra avfallet
• Vi har også bygget to store biogass-anlegg, som produserer biogass av kloakken og matavfallet vårt 
• Vi har innført pant på gamle vedovner, så folk får hjelp til å bytte til nye, rent-brennende ovner

NB: Dette er bare endel tiltak som jeg har ramset opp fra hukommelsen, på bakgrunn av mitt verv i Kommunalstyret for Miljø og Utbygging. Det er mye mer! 

Stavanger Høyre tar reelt miljø- og klimaansvar. 

  

El-sparkesykler i Stavanger

Vi trenger kvikke, lettvinte løsninger for å ta oss omkring i byen. Elektriske sparkesykler kan bli en av disse, men Høyre er opptatt av at det må gjøres på en trygg og ansvarlig måte. 

Andre byer i inn- og utland har hatt mange dårlige erfaringer med el-sparkesykler. Massevis av mennesker er blitt skadet fordi de blir påkjørt av disse stille, raske kjøretøyene, og en hel del av brukerne har også falt av eller veltet. Legevaktene rapporterer om store skadetall. 

Miljøgevinsten ved enkel, elektrisk transport er åpenbar. Men el-sparkesyklene skaper også nye miljøproblemer. Varigheten av syklene er ganske kort slik de brukes i mange byer, ned i etpar måneder før de blir skrotet og nye sparkesykler må produseres. I tillegg havner forbausende mange av syklene i sjø, vann og elver, antakelig fordi det for noen virker som en god ide å kaste dem uti – sånn litt utpå kvelden. 

Derfor tar vi grep i Stavanger. Sist tirsdag vedtok vi i Kommunalstyret for Miljø og Utbygging at ja, vi skal tillate elektriske sparkesykler i byen, men det skal skje under veldig ordnede former. Vi skal ta vare på både sikkerheten og miljøet. 
Noen av kravene vi stiller er:

•      De som skal stille opp el-sparkesykler for utleie skal ha en avtale med kommunen, og de skal følge de kommunale retningslinjene som vi skal vedta på neste møte.
• Syklene må være utstyrt med ‘geofencing’, altså digitale ‘gjerder’ som regulerer bruk og hensetting. Disse ‘gjerdene’ skal gjøre det umulig å kjøre fort i gågatene og på kaiene. Det blir fortsatt mulig å sparke seg fram manuelt, men vi vil ikke ha lydløse sykler i opptil 20 km/t som suser inn bakfra på folk som er på tur på Blå promenade, i gågatenettet eller andre steder hvor mange rusler omkring med barn eller hunder.
• Geofencingen vil også hindre folk i å sette fra seg syklene i et område hvor utleieren ikke kommer seg inn med bil for å rydde. Man betaler for leie av sykkelen til man parkerer den et lovlig sted, så det er usmart å sette den et sted hvor man ikke kan avslutte bruken. Dette vil også hindre at syklene står så nære kaiene og vannene våre at noen kan finne det fristende å slenge dem uti.
• Vi skal invitere inn Kolumbus, Sandnes, Sola og Randaberg for å få på plass felles retningslinjer og gode løsninger på tvers av kommunegrensene.
•  Og ikke minst: De godkjente utleierne skal samarbeide tett med kommunen så vi lærer hva som fungerer og hva som evt ikke gjør det.

Ingen ønsker å være en gledesdreper, aller minst Høyre. Vi er glade for å få nye, innovative transportløsninger på plass. De vedtatte reglene skal ikke gjøre det vanskelig å få glede og nytte av elektriske sparkesykler, de skal tvert imot sørge for at syklene kan brukes trygt og kjekt i hele byen. 
Da er det veldig sørgelig å se at den utleieren som satt på tilhørerbenken under møtet vårt, og som fikk vedtaket lest opp og forklart, etter bare etpar dager setter ut et stort antall ikke-godkjente sparkesykler i Stavanger. Det er respektløst overfor kommunen som skal ha de nye reglene på plass i slutten av september, men aller mest: Det er alvorlig at de utsetter befolkningen for både miljøproblemer og stor risiko. 

Vi skal inngå avtaler med noen utleiefirma, men det må være firma som tar sikkerhet, miljø og trygg bruk på alvor.

Private velferdstjenester er et gode

(Trykket i Stavanger Aftenblad 16.august 2019)

Kommunen kjøper varer og tjenester av et utall private firma: Tømmermenn, elektrikere, transporttjenester, matvarer, klær og nettbrett, for å nevne noen få. De kreative politiske hodene som fant opp ordet «velferdsprofitører» burde kanskje også klaget over «byggeprofitører, transportprofitører, matprofitører, uniformsprofitører og IT-profitører». Alle private firma prøver å skape gevinst, og konsekvensen er at de forbedrer, effektiviserer og ivaretar sine tjenester etter beste evne. Det er en god ting.

For å sitere NHO: «Offentlig sektor blir bedre av å la seg utfordre av private aktører. Private aktører blir bedre når det offentlige stiller krav og driver en aktiv kontraktsoppfølging. Det er samspillet mellom offentlig og privat sektor som gjør en forskjell.» Kommunen behøver ikke drive selv, men den skal stille krav og følge opp.

AP, SV, Rødt og MDG stod i helgen fram i avisen fordi det nå er bekreftet at Våland barnehage var oppmålt feil, slik at det var for mange barn der. De har all grunn til å være stolte over at barnetallet nå blir redusert med tre småbarn, slik at arealet per barn blir iht regelverket. Kjempeviktig! Men det er verd å merke seg at Våland barnehage er eiet og drevet av kommunen. Kommunalt eierskap er ingen garanti for at reglene følges.

Kommunale og private barnehager får samme tilskudd per barn. Vår blå regjering vil ha på plass et nytt nasjonalt tilsynsorgan for å føre økonomisk tilsyn med barnehager, og lage en statlig veileder for bruk av foreldrebetaling offentlige tilskudd. Som NHO sier: det offentlige skal stille krav og drive aktiv oppfølging. Alle er enige i det.

Hjemmetjenester, sykehjem og barnehager skal yte høy kvalitet til en akseptabel pris, og det er vårt felles ansvar å stille krav og kontrollere opp at regelverket følges. Både overfor private og kommunale leverandører. Men vi ville ikke hatt full barnehagedekning uten de private aktørene som tør å investere, ansette og drifte barnehagene, helt på egen risiko. Mange av oppstarterne har tatt opp lån med sikkerhet i egen bolig og jobbet gratis hele oppstartsperioden. Med tiden er det en del som selger eller går sammen til større aktører som er mer kostnadseffektive – og dermed lønnsomme – fordi de oppnår stordriftsfordeler innen f.eks ledelse, innkjøp, opplæring og byggekost. Det er fornuftig. Private er også raskere til å ta i bruk nye og bedre systemer og løsninger. Offentlig sektor har lært mye av å sammenligne seg med hvordan de private arbeider, og det kommer fellesskapet til gode ved høyere kvalitet og lavere kommunale kostnader.

Valgfriheten er også viktig. Jeg ønsker å kunne velge min egen leverandør av hjemmehjelp, sykehjem og barnehage. Samt kvalitetsmålinger som hjelper meg å velge riktig. Av de tre sykehjemmene jeg har hatt nærkontakt med som pårørende, var det klart beste privat og det desidert dårligste var kommunalt (nylig nedlagt).

Utdanningsdirektoratet gjør en årlig nasjonal foreldreundersøkelse. Like mange private som kommunale barnehager deltok i den siste undersøkelsen. Blant de 248 barnehagene som foreldrene var mest fornøyde med i årets måling, var 44 offentlig drevet og 204 private. Det sier sitt.

Det må være greit å ta ut fortjeneste så lenge man leverer like gode eller bedre tjenester til samme pris. Slik også byggefirma, transportører og bakere gjør når de leverer til kommunen.

.

Blågrønne Høyre er mer en bare symbolikk

(Trykket i Stavanger Aftenblad 2019)

Jeg møtte en hyggelig mann som stolt fortalte at han hadde oppdaget at Klorin ikke er bra for miljøet, så han hadde tømt hele flasken i do og kjøpt salmiakk isteden. Intensjonen var god, men tanken uferdig. Høyre er opptatt av å tenke hele tanken og ta de grepene for miljøet som gir mest virkning for innsatsen. Ikke symbolhandlinger.

Før jul foreslo jeg et vedtak for Bystyret: «Ansatte i kommunen skal bare reise på tjenestereiser med fly hvis det er helt påkrevet. Hvis mulig skal møter, kurs, seminar m.v. gjennomføres som video / telekonferanser.» Det fikk bare Høyres stemmer. Alle andre partier stemte imot forslaget, så det falt, selv om det var varslet på forhånd. Seks-syv flyreiser til Oslo tilsvarer utslippene fra et helt år med bilkjøring. Næringslivet tar ansvar og reduserer antall flyreiser, men Stavangers bystyre – utenom Høyre – synes åpenbart ikke det er så farlig.

Hva vil vi i 2040 ønske at vi gjorde i dag?

Det er Høyres programoverskrift. Hva kan vi gjøre nå for å sikre fremtiden for våre barn og barnebarn? Vi må være kloke og legge innsatsen der den gjør mest mulig nytte. Bruk gjerne bærenett når du handler, men det viktigste er at plasten blir godt ivaretatt når den er ferdigbrukt. Derfor har vi bygget et sorteringsanlegg for søppel som blant annet plukker ut plast og klargjør den for gjenbruk. Vi må redusere mengden avfall per person, men søppel blir det uansett, så vi har bygget et anlegg som lager fjernvarme av restavfallet, to store anlegg som lager biogass av organisk avfall og kloakk, og nå et anlegg for å lage biokull av kommunens hogst og krattrydding.

Lokale tiltak

For å hjelpe insektene har vi iverksatt engslått mange steder i stedet for plen. Vi har innført giftfri ugressbekjempelse og giftfrie rottefeller, og stiller krav om grønne tak. Smartbyen og 10-minuttersbyen er store, viktige tiltak for å redusere forbruk og utslipp. Vi har stilt krav om reduksjon av utslipp fra cruiseskipene, og det er nå fulgt opp av regjeringen. Sykkelsatsingen vår er målrettet og omfattende, og vi støtter opp om tiltak som kan redusere matsvinn og forsøpling eller øke graden av gjenbruk.

Samtidig skal vi ta ansvar for det store bildet. God HMS omfatter også helse og sikkerhet. 

Helelektrisk renovasjonskjøretøy

Som styreleder i Renovasjonen IKS har jeg helhjertet gått inn for elektriske kjøretøy, men det må skje i takt med den teknologiske utviklingen. Vi har elbiler, men teknologien er ennå ikke så langt kommet at vi kan bytte ut hele bilparken med el-kjøretøy. Avfallet må samles inn uansett føre og temperatur, og vi må være trygge på at bilene vil gå. 

Også hjemme-sykepleien, utryknings­kjøretøy, strøbiler mm er avhengige av garantert drift til enhver tid, og kan derfor bare gradvis byttes ut. 

Det handler om å ta ansvar for alle konsekvensene, ikke om å gå høyt ut for å score symbolpolitikk-poeng. 

Nye store prosjekter

Lyse fjernvarme fra avfallsforbrenning

Når kommunesammenslåingen er på plass, vil Stavanger også omfatte mye landbruk, havbruk og landskapsområder. Høyre vil bidra aktivt til teknologiutvikling for den grønne omstillingen, ansvarlig hav- og landbruk, treplanting for å lagre CO2, ivaretakelse av verneområder, målrettet bruk av vannkraft og vindkraft til sjøs.

Høyre gjør selvsagt dette i god dialog med våre samarbeidspartier. 

Vårt landsmotto er å forandre for å bevare. Tenke tanken ferdig, og legge innsatsen der hvor det nytter mest.

Sykkelvei og fotgjengerfelt ved E39 og Madlaveien

Høyre tar miljøansvar - også for cruise

(Trykket i Stavanger Aftenblad 26.juli 2019)

Rødts Mimir Kristjansson har bodd utenbys i mange år og kan dermed muligens unnskyldes for den uvitenhet han presenterer når han hevder at Høyre står for frislipp av cruiseskip i Vågen. Det er rett og slett feil.

• Det er Høyrestyrte Stavanger som har startet et stort, nasjonalt og internasjonalt samarbeid mellom cruisehavner, hvor formålet er å legge et felles press på cruisebransjen så de skal utvikle mer miljøvennlige skip med bærekraftig teknologi. Det hjelper ikke kloden hvis skipene bare seiler forbi oss og til Bergen, her må havnebyene samarbeide om å stille strenge krav.

• Det er vi som har arrangert seminar for politikere, administrasjon og miljøorganisasjoner, og har fått Zero til å legge fram rapport om miljøkonsekvensene av cruiseskip.

• Det er Høyrestyrte Stavanger som har fått utredet mulighetene for landstrøm og søkt Enova om støtte til dette.

• Det er det Høyredominerte kommunalstyret for miljø som har fått cruiseskipene inn i Klima- og miljøplanen for Stavanger.

• Det samme Høyredominerte kommunalstyret har gjennom flere vedtak stilt krav til administrasjonen om å få nøyaktige målinger av skipenes utslipp av NOX i Vågen, slik at vi kan sette i gang de riktige tiltakene.  

To tanker i hodet samtidig

Vi kan ikke stenge ute cruiseskipene uten en skikkelig gjennomgang og vurdering. Det handler også om arbeidsplasser, omsetning i næringslivet og aktivitet i sentrum. Ikke om å kaste seg på opportunismens surfebrett og ri en bølge av sommerlig skipsmotvilje. De kloke, riktige beslutningene krever grundig forarbeid.

 

Stavanger eller kloden?

Så skal vi kikke opp fra vår vakre navle. Hva er viktigst? Det minste problemet er at Vågen fylles opp av skip, kaiene er avsperret med terrorgjerder og det kreler med turistbusser og suveniselgere. Irriterende, men ikke et miljøproblem av betydning. 

NOX-utslipp i sentrum er derimot et miljøproblem, det samme er CO2-utslipp og støyplager. Disse sakene kan antakelig bli tolerable ved at vi begrenser antall skip noe, legger en del av dem lenger ute i fjorden, og kanskje får på plass landstrøm. Som riktignok koster over hundre millioner kroner, og som bare to av 64 besøkende skip er i stand til å benytte i dag… men kanskje de fleste skipene kan benytte landstrøm om noen år, gitt at det internasjonale samarbeidsprosjektet klarer å påvirke bransjen.

Langt verre og viktigere er de globale konsekvensene av cruisebransjen. Stavanger har bare formelt ansvar for utslippene som skjer i vår bitte lille del av norsk farvann. Skipenes utslipp av CO2, NOX med mer i internasjonalt farvann er gigantiske.

Skipene reiser fra Florida til Italia til England til Nord-Norge – og tilbake – og så gjerne en sving innom Singapore og Dubai før de tar returreisen, alt samme år.  Ingen har eller tar ansvar for disse utslippene. Heller ikke for den internasjonale flytrafikken som frakter passasjerer mellom Kina, USA og Norge. Det er her de store problemene ligger, og det er her virkemidlene er begrenset.

 

El-skip og el-fly?

Noen sier at pytt, snart kommer elektriske fly og elektriske skip og hva det nå måtte være. Vel, det er i hvert fall tretti år til. Det blir som å tro at du kan spise så mye kake du vil hele tiden, fordi noen sikkert kommer til å lage en kalorifri kake en gang i framtiden. Det holder ikke. Vi må agere nå.

 

Intet meningsdiktatur

Jeg vet ikke engang om vi i Høyre har noen partipisk, i så fall er den i et nedstøvet skap. Så ja, ulike representanter for Høyre har litt ulikt syn på hvilke tiltak vi skal sette inn og hvor fort det skal skje. Personlig vil jeg fortsette å kjempe for å få redusert cruisefarten så fort og så mye som mulig, av hensyn til det globale klimaet. 

I mellomtiden vil hele Høyre fortsette vårt gode arbeid med å stille miljøkrav i samarbeid med andre havnebyer, ivareta befolkningens helse gjennom utslippsmålinger og NOX-reduksjoner, jobbe for å finansiere landstrøm snarest mulig, og finne alternative kaiplasser til skipene. Dessuten for å øke andelen av høyt betalende, lønnsomme turister som besøker byen, for å bevare et lønnsomt næringsliv og gode arbeidsplasser.

 

 

Jobben som salderingspost

"Jeg har skulket jobben. Og det må vi snakke litt om." skriver Kamille-redaktøren i VG. Jeg er enig i det.

Hun forteller at én av tre norske kvinner sier at de har blitt hjemme fra jobb på grunn av en følelse av stress eller utmattelse, og legger følelsen av å juge på seg en forkjølelse til i listen over ting som øker stresset.

Samtidig avviser hun ethvert velment råd om at hun selv må senke listen, redusere flink-pike-syndromet, slappe mer av. Hun vil bli tatt alvorlig, og mener slitenheten hennes er "symptom på noe dypere", ikke hennes egen feil. Og det er godt tenkelig.

Men hva hun egentlig vil, hva som bør forandres - det sier hun ikke noe om. Noen overordnede og halvstrukturelle forslag fra meg:

• Bør skoler og barnehager ha færre arrangement som inkluderer foreldre eller hvor man forventes å levere kostymer, kaker, eller møte opp i arbeidstiden? 
• Bør idrettslag, korps, sangkor, speider og alle de andre organisasjonene legge lista og kostnadene lavere, så det blir færre dugnader, færre utlodninger og dorullkampanjer, færre styremedlemmer og foreldrerepresentanter og mye mindre kjøring?
• Bør foreldrene i klassen bli enige om å droppe de fancy bursdagene og gavene, og bare kjøre pølser og langpannekake og femti kroner kontant i gave for absolutt alle barna?
• Bør besteforeldregenerasjonen bli flinkere til å si at ja, vi kommer gjerne til middag, men vi tar med en ferdig gryterett når vi kommer og nåde dere hvis bordet er ferdig dekket, det skal nemlig vi gjøre mens dere leser avisen?

Jeg synes alt jeg nevner over her er gode ideer. Ja, jeg forstår at dette handler om samfunnsstrukturer, om forventninger, og også om noen foreldre som har ekstra god råd eller tid eller overdrevent høyt behov for å imponere andre, for slikt smitter. Derfor er det riktig og viktig å snakke om det. Høyt.

Men i tillegg må vi snakke om jobben. 

Arbeidsgivere betaler ikke for at man skal være på instagram, lese seg opp på feriehotell, bestille barnebursdag, gå til tannlegen, delta på avslutninger, stikke tidlig for å rekke fotballkjøringen. Og arbeidsgivere betaler definitivt ikke for at man skal ta en hjemmedag fordi man har hatt det så travelt på privaten i det siste.

Egenmelding/sykemelding kan brukes når man er arbeidsufør på grunn av sykdom eller skade.
Lege Torkild Sitter ga for en tid tilbake under et NAV-foredrag følgende fem - og bare fem - gyldige grunner til at du ikke kan gå på jobb: Du er sengeliggende, du kan ikke transporteres, du makter av medisinske årsaker ikke å forholde seg til leder eller kolleger, din tilstedeværelse på arbeid kommer i konflikt med nødvendig medisinsk behandling, eller du har en smittsom sykdom. Bare disse fem.

Så forstår jeg utmerket godt at man kan ha dager hvor punkt to eller tre på denne listen kan gjelde, selv om man ikke har en medisinsk diagnose. Det å være utslitt, nedbrutt eller på andre måter ute av stand til å møte opp og gjøre jobben kan skje alle, av så mange grunner.

Men hvis den egentlige grunnen til fraværet er at man har ligget våken klokken fire og tenkt på kaken som må bakes og kostymet som må repareres, eller fordi man velger å bli hjemme for å ordne etterslepet av private gjøremål, da har man ikke rett til å melde seg syk.

Arbeidsgivere over hele landet jobber aktivt for å redusere sykefraværet, og både ledere og styremedlemmer er særlig opptatt av korttidsfraværet, fordi dette ofte handler om problemer med det fysiske eller sosiale arbeidsmiljøet. Det prøver man så å gjøre noe med, av hensyn både til den enkelte arbeidstakeren, kollegene som ofte må steppe inn og jobbe hardere når noen er borte, og selvsagt også for firmaets lønnsomhet og leveranseevne. Ledere går på kurs for å lære, det innføres systemer og rutiner for oppfølging, bedriftshelsetjenester og verneombud og AMU og NAV og fastleger og rådgivningstjenester og personalsjefer og ledere på alle nivå engasjeres for å hjelpe de ansatte til et bedre arbeidsliv slik at fraværet kan gå ned.

Da er det faktisk ikke greit at overdrevent mange private oppgaver og aktiviteter fører til at arbeidstakere skulker for å slappe litt av eller gjøre unna endel av hjemmeoppgavene. 

Istedet må man enten avtale med arbeidsgiver at man i løpet av året kan ta ut f.eks fem enkelte feriedager, man kan søke om ulønnet fravær, be om å få gå litt ned i stilling - eller man må gjøre endringer i det private livet. Få mannen i huset til å gjøre mer, kanskje. Slutte å måle seg mot den flinkeste kakebakeren eller selskapsarrangøren eller dorullselgeren i nærmiljøet. Eller forsøke noen av de prikkpunktene jeg listet opp øverst, altså søke løsninger i fellesskap på skolen, i barnehagen, i organisasjonslivet etc, så kravene senkes - og skuldrene med dem.

Vi må saldere med hjemmeoppgavene, som tross alt i noen grad er valgbare. Ikke med jobben, som man får betalt for å gjøre, og hvor kollegene er avhengige av at man faktisk møter opp. Ellers er man brått inne i en spiral hvor ens overarbeidede kolleger faktisk blir så jobbslitne at de må bli hjemme - de også.

Matsvinn og butikkenes ansvar

(Trykket i Stavanger Aftenblad 23.mai 2019)

Dagligvarekjedene må tilby mindre pakninger for å redusere matsvinnet. Det er flott at flere nå reduserer prisen på mat som er i ferd med å gå ut på dato, men det er ikke tilstrekkelig. 

Omlag 40 % av norske husholdninger består av kun én person. En standardpakke kjøttdeig veier 400 gram, som er for mye selv til to personer, men for lite til en større familie som dermed må kjøpe en mye større porsjon. Så havner resten kanskje i fryseren, hvor den lille klumpen ligger til den havner i søppelet under neste ryddeaksjon tre år senere.

Det samme gjelder ferdigpakket fisk og allverdens varer fra lomper til pølsepakker; også druer, gulrøtter og annet grønt kommer i ferdige, store pakninger, og det er sjelden mulig å få kjøpt et halvt brød. Dermed ender mye uspist mat i søppelet. Ifølge Matsvinn stammer over 60 % av matsvinnet fra privathusholdninger, og det er anslått at hver av oss kaster over 42 kilo mat i året – noe som tilsvarer hver åttende handlepose.  

Bransjeavtalen

Matvarebransjen signerte i 2017 en bransjeavtale med myndighetene om å redusere matsvinnet. Det gjøres en god innsats i mange restauranter, kantiner, sentralkjøkken, sykehjem, skoler og barnehager, men bransjeavtalen er foreløpig lite merkbar i butikkene. Ja, det finnes noen små brød og ferdigmiddager for én person, og det er bra. Men pakningsstørrelsene generelt er altfor lite tilpasset.

Man kan selvsagt forstå butikkjedene. Det lønner seg å selge større pakker, ikke minst fordi så mye mat dermed blir kastet hjemme – husk, hver åttende pose – og vi kjøper noe nytt isteden. Dagligvarekjedene kan argumentere med at de har forsøkt mindre pakker uten suksess, men der er prisforskjellen vesentlig. Det oppleves ubekvemt for oss forbrukere å kjøpe ett stykke av noe for 30 kroner hvis vi får to stykker for 50 kroner. Dagligvarekjedene står fritt til å redusere prisforskjellene mellom pakninger. Hvis de mener alvor med å redusere matsvinnet, må de prise slik at varene koster om lag det samme per stykk eller kilo uavhengig av pakningsstørrelsen. 

Emballasje

Mindre pakninger kan bety mer emballasje, som ikke er særlig miljøvennlig. Men det første vi bør gjøre på det området er å redusere antall lag innpakning. Det er nesten aldri nødvendig å emballere en vare i flere lag plast og kartong. Det brukes også unødig store halvtomme inn

pakninger på mange varer, hvilket betyr mer materiale, færre enheter i lasten og dermed flere trailere på veiene.

Vi har i realiteten bare tre store dagligvarekonsern i Norge. Hvis disse tilbyr varierte pakningsstørrelser av langt flere produkter, hvor varene har om lag samme kilopris som for større pakninger, vil matsvinnet kunne bli kraftig redusert nesten av seg selv.

   .

Uvettig stenging av E39

På en reisetipsside lå følgende samtale (her oversatt):
- Skal på motorsykkelferie. Hvor lang tid tar det å kjøre fra Kristiansand til Stavanger?
- Det er jo en europavei, så du bør klare 260 km på litt over to timer.

Stakkars utlendinger, det må ha blitt en skuffelse. Fire timer tar kjøreturen i dag, og nå blir det mye verre. Riktignok skal E39 utbedres med gode nye strekninger, men 2019 og 2020 blir et absolutt mareritt. Og jeg spør hvorfor.

Vi bruker enorme beløp på veibygging for å spare reisetid, men når det skal vedlikeholdes, er økningene i reisetid bare «beklagelig».

18 måneder med stengt E39

De fire tunnelene nær Kvinesdal skal oppgraderes (lys, ventilasjon etc) og E39 stenges i 18 måneder. Oppgraderingen begrunnes med et EU-direktiv som ble gyldig i 2004, og som også den gangen gjaldt for tunneler som fortsatt var på tegnebrettet eller under bygging.

Disse tunnelene ble ferdigstilt i 2006. Hvorfor ble de ikke bygget iht direktivet den gangen?

2005: Tunnelen var stengt og burde vært oppgradert

iht regelverket som kom i 2004

Fosselandtunnelen er aller verst 

Fosselandtunnelen var riktignok bygget tidligere, men den ble stengt en lang periode i 2005 fordi det ble bygget et tilleggsfelt mellom den og neste tunnel. Hvorfor oppgraderte de ikke tunnelen innvendig den gangen?

Fem km kolonnekjøring, en retning av gangen 

Omkjøring på skogsvei rundt Fosselandtunnelen 

(min markering og måling, ca 5 km kolonnekjøring)

Stengingen av Fosselandtunnelen blir et gigantisk problem nå på forsommeren.

I minst seks uker planlegges det omkjøring med enveis kolonnekjøring (!) på den elendige skogsveien. Omkjøringen blir om lag fem kilometer lang, og det skal altså gå trafikk bare én retning om gangen. Det betyr at den ene køen skal kjøre fem kilometer i maks 30 km/t, det tar i beste fall ti minutter for første bil. Siste bil kommer antakelig ca ti minutter senere. Så kan motgående trafikk starte.

Dette kan høres ut som 20 minutter ventetid pluss ti minutter ekstra kjøretid, altså en halvtime, men det stemmer ikke.

Antall kjøretøy per time mandag 21.05.2018

Tusen biler i timen gir enorme køer

Først må man stå i ventekø, og den vil bli mange kilometer lang. Trafikktellingene til Vegvesenet viser at det ofte kjører over tusen biler gjennom tunnelen i timen. Det er selvsagt umulig å svelge unna disse med enveis kolonnekjøring i skogen, så her vil det bygge seg opp kø time for time.

Samfunnskostnadene vi kunne sluppet unna

EU-direktivet gir rom for unntak hvis slik oppgradering betyr en 'urimelig kostnad'. Samfunnskostnaden ved å la tusenvis av biler - herunder en meget stor andel yrkesbiler og varetransport - vente i timevis for å passere et punkt på en europavei er enorm. Yrkessjåfører får problemer med hviletiden, leveringstidspunkt blir overskredet, videretransport med båt kan glippe, og tidskosten for reisende er urimelig høy. For å si det mildt.

Kan det fortsatt stoppes?

Som et minimum bør ett felt holdes åpent slik at man kan kjøre tunnel den ene retningen. Da slipper vi kolonnekjøringen og ventetiden blir betydelig redusert, også for de som må ut i skogen.

Men helst bør man bare erklære at tunnelen er god nok som den er. Direktivet gjelder tunneler over 500 meter. Fosselandtunnelen er angitt som 621 meter lang på skiltingen, men er også omtalt som 520 meter fra tunnelåpning til tunnelåpning. Det er uansett helt marginalt.
Stengingen er overflødig.

   .

Rødt på menneskefiske

Har Rødt kristne verdier?

I sin nylige tale under Oslo Symposium innledet Mimir Kristjansson – Rødts ordførerkandidat i Stavanger – med å si at «Norge er et land som er bygget på kristne verdier», og listet dem opp som «nestekjærlighet, tilgivelse, menneskeverd, skam, synd, bamhjertlighet, frelse». Så sier han at «kristne verdier er under press i Norge […] den største trusselen kommer fra mammon», og omtaler høyresidens politikere som «tollere og fariseere».  

Makan til skamløst frieri

Er Kristjansson inkompetent, eller taler han bevisst mot bedre vitende - som menneskefisker?

La oss se på de ti bud, som anses som selve personifiseringen av kristne verdier. De fleste nordmenn ville nok, hvis de ble spurt om hva som står i de 10 bud, si noe om at «vi skal være snille med hverandre og ikke stjele og slå i hjel og sånt». Og for all del, det er sentrale verdier. Men de ti bud handler ihvertfall ikke om Rødts verdisyn.  

Innholdet i de ti bud

Bare tre av budene kan sies å være allmenngyldige og verdibaserte. Syv av budene vil mange protestere mot hvis de tar seg tid til å tenke etter.

1. Du skal ikke ha andre guder enn meg: Rent religiøst.
2. Du skal ikke misbruke Guds navn: Rent religiøst.
3. Du skal holde hviledagen hellig: Det står faktisk ikke at du skal ta fri og stå på ski en dag i uken. Det står at dagen skal holdes hellig, altså en religiøs forordning. For øvrig med fint lite støtte i befolkningen; Bibelen presiserer jo at heller ikke de som arbeider for deg skal gjøre noe denne dagen, og det må jo omfatte bussjåfører, piloter, media, helsepersonell og alle andre som vi lykkelig lar jobbe for oss hver søndag.
4. Du skal ære din far og din mor: Skal du det? Uansett hvem de er, og hva de har gjort? Dette budet kan også oppfattes som en oppfordring til ukritisk lydighet mot autoriteter, og mange vil dermed avvise det på idealistisk og politisk grunnlag. Også Rødt.
5. Du skal ikke slå i hjel: Ja, en viktig verdi, enten du er religiøs eller ikke.
6. Du skal ikke bryte ekteskapet: Igjen et bud som i liten grad har støtte i befolkningen, iallfall hvis vi ser på skilsmisser og utroskap. Og mange vil si at budet primært har til formål å støtte den bestående samfunns­strukturen, noe som mange avviser på politisk grunnlag. Kan hende også Rødt.
7. Du skal ikke stjele: Ja, en viktig verdi for alle uansett livssyn.
8. Du skal ikke lyve: Ja, en viktig verdi som går igjen i alle livssyn.
9. Du skal ikke begjære din nestes eiendom: Neivel? Hvorfor ikke det? Budet har åpenbart til formål å støtte opp under det bestående. De fattige og underordnede skal ikke ha tanker om at situasjonen er urettferdig, de skal ikke tenke på revolusjon, men håpe på rettferdighet i et senere liv isteden. Mange vil ha politiske og ideologiske innvendinger mot dette som en fellesverdi. Ikke minst Rødt, som i sitt prinsipprogram sier at "det må skje en radikal endring av maktforholdene. Dette vil innebære en demokratirevolusjon" og at "kapitalismen har overlevd seg selv. Nå haster det å bli kvitt den." Da kan ikke Rødt samtidig støtte et bud som forbyr folk å klage over at noen andre eier mer enn de selv.
10. Du skal ikke begjære din nestes ektefelle, arbeidsfolk eller andre som tilhører din neste: Som forrige. Er dette en grunnleggende verdi som deles av Rødt?

Tre bud er altså rent religiøse, fire har som primærformål å vedlikeholde den eksisterende samfunnsordenen, hvilket f.eks Rødt ikke ønsker, og bare tre har et innhold vi alle kan enes om. De Tre bud: Du skal ikke lyve, stjele eller drepe. 

Fellesverdiene er simpelthen menneskelige

Så jeg er spent på hvordan Kristjansson skal praktisere det han hevder er gode norske «kristne verdier» hvis han velges inn i bystyret. Antakelig strider syv av de ti bud mot Rødts partiprogram.

Hans omtalte norske fellesverdier som nestekjærlighet, tilgivelse, menneskeverd og bamhjertighet er ikke bundet opp til noen spesifikk religion. Verken ateister, muslimer, buddhister eller andre er mindre nestekjærlige enn kristne, og det er ingen grunn til å tro at nordmenn før 1030 var slemmere eller mindre tilgivende enn vi har vist oss i ettertid. Skam, synd og frelse er derimot bundet direkte opp mot en religion, og kan ikke sies å være allmenne norske verdier. 

Og da kan man gjerne stille spørsmål om det var en fariseer som stod på talerstolen i Oslo.

(Men når Rødt i sitt program sier at "ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, frie valg, frie medier, streikerett, religionsfrihet og uavhengige domstoler som garanterer rettssikkerheten for det enkelte individ, er grunnleggende" er de helt og aldeles på linje med Høyre. Det har vi sagt - og gjort - i herrens mange år. Skulle vi ikke heller sikte mot disse gode verdiene?)

Vi regner ikke med syklistene

(Publisert I Stavanger Aftenblad 20.januar 2019)


Jeg trodde faktisk at vi registrerte alle trafikkulykker med personskade. Men nei, bare hvis det er en bil involvert. Hvis en syklist kolliderer med en annen, en vegg eller fotgjenger, eller bare velter på glatta – da blir det ikke registrert. Dermed registrerer vi heller ikke økning i faktisk antall syklistskader når veinettet eller transportmønstrene endres. Slik kan vi ikke fortsette. Ulykkesrisikoen for syklende må hensyntas når vi beregner samfunnsnytten av endringer.

Legevakten i Oslo kartla alle sykkelskadene de fikk inn hele 2014. Av over 2000 skadde syklister som kom inn, var de aller fleste skadet i eneulykker. Bare 300 av syklistene hadde kollidert med en bil eller en fotgjenger. Om lag 150 av de 2000 hadde vært i kollisjon med en bil og kan derfor være blitt registrert av politiet. Minst 1850 av de skadde er uregistrert. Det betyr at vi verken vet hvor mange syklister som faktisk blir ‘middels’ skadet, eller hvordan utviklingen blir når vi oppmuntrer befolkningen til å sykle mer. 

Flere syklister, flere skader

Men vi vet at antall syklister som er hardt skadd eller drept har økt kraftig i storbyene. Vegvesenet har sammenlignet tallene for to fireårsperioder. Årene 2004-2007 var det 146 hardt skadde og drepte, mens tallet for 2014-2017 var 242 hardt skadde og drepte syklister i storbyområdene.

Før jul økte antall syklister som passerte Stavangers åtte sykkeltellepunkter med 65 prosent, sammenlignet med året før. Mange av disse er temmelig uerfarne og har en vag oppfatning av trafikkreglene for syklende. Det er sannsynlig at antall skadde syklister har økt en hel del, men ingen vet hvor mye, hvor eller hvordan.

I Stavanger gjøres det mye for å lage bedre sykkelveier og øke sikkerheten for syklister. Den vedtatte sykkelstrategien er veldig bra. Men hvor er syklistene når man beregner samfunnsnytten av store nye vei- og tunnelprosjekter, bomringer, og endringer i transportmønstrene?

Samfunnskost ved skade

Samfunnsverdien av endringer i veinettet beregnes blant annet ut fra endringer i antall skadede. I tillegg kalkulerer man innsparinger i tid når bilister f.eks slipper å sitte i kø eller får kortere reisevei.

For samfunnet kan en skade medføre medisinsk behandling, tapt arbeidsinnsats, materielle kostnader, økte kostnader til livsopphold og ulike trygdeytelser. I tillegg kommer selvsagt de store menneskelige kostnadene når noen blir skadet eller dør i trafikken. Det er laget tall for dette: F.eks er en lettere personskade beregnet til å koste 614.000 kr, en hardt skadet 10,6 millioner, og et dødsfall 30,2 millioner kroner. Dette er ikke utgifter, men basert på alternativkostnader. Kostnadene vil være høyere for yngre mennesker som har et langt større tap av framtidig arbeidsfortjeneste enn eldre. Syklister er yngre enn gjennomsnittsbefolkningen. Likevel blir de færreste sykkelulykkene registrert, og kan dermed heller ikke innkalkuleres når vi ber folk endre adferd.

Kosten av tapt tid

Så er det tidskosten. Nye veiprosjekter hensyntar innspart kjøretid i regnestykkene. Men ingen tar høyde for at det tar lenger tid å sykle/gå enn å kjøre bil. Når folk endrer fra bil til buss eller tog, vil mange arbeide under reisen. Dermed kan man beregne en viss samfunnsmessig gevinst, fordi tiden blir brukt nyttigere enn bak rattet. Dette gjelder ikke syklister, som tvert imot vil bruke lenger tid på reisen, og tiden kan utelukkende brukes til sykling. Også fritid skal innkalkuleres når man ser på samfunnsverdien av et prosjekt. Når antall syklister øker, vil det medføre betydelig tap av tid for de aller fleste av disse, tid man ellers ville brukt til noe annet. Dette er synlig i at så mange er villig til å betale kr 44 i bompenger hver vei til og fra jobb. Tapt tid ved sykling er for mange av disse verd mer enn 88 kroner dagen. Prosjektet Trondheim – Steinkjer baserte seg på en tidskost på syv kroner per tapt/vunnet minutt. Vegvesenet bruker 90-200 kr i tidskost per time for arbeidsreiser med bil eller buss. Man regner altså med innspart køtid for bilister, men ikke tilleggstiden for de som begynner å sykle.

Det er mulig man forsøker å ta høyde for dette når prosjekter lønnsomhetsberegnet, uten at jeg er kjent med dette. Men det finnes ikke tall verken for sykkelulykker eller økt reisetid når man går over til å sykle. Skal vi gjøre kvalifiserte vurderinger av framtidige prosjekter må vi først fremskaffe disse tallene. Syklistenes tid, helse og liv er like verdifulle som bilistenes.