Tidskost må inn i regnestykket

Når Vegvesenet og Vegdirektoratet vil bygge en ny vei eller tunnel, beregner de samfunnsnytten. Da ser de på hvor mye tid bilister vil spare på den nye løsninger, og multipliserer tidsgevinsten med en estimert nyttetidsverdi. Dette kommer som en gevinst når prosjektkosten vurderes. Deretter summerer de opp kost og tidsgevinst, og hvis resultatet er positivt, ligger veien/tunnelen an til å bli bygget.

Når de skal reparere eller oppgradere tunneler gjør de åpenbart ikke dette.

På E39 mellom Stavanger og Kristiansand har det vært omkjøringer i årevis fordi tunneler er blitt oppgradert. Arbeidene foregår i ett skift, fra klokken 07 til 15, men tunnelene er stengt døgnet rundt.

Slik er resultatet i 2015, 2019 og 2020:
Omkjøring via Flekkefjord 3,5 måneder i 2015.
Omkjøring gamle Fosselandsheia i 1,5 måneder våren 2019 (med kolonnekjøring).
Omkjøring Kvinesdal i 4 måneder høsten 2019.
Omkjøring Kvinesdal i 3,5 måneder våren 2020.
Totalt 12,5 måneder med omkjøring på de smale, bratte gamleveiene.

Hvert døgn kjører 6500 kjøretøy denne strekningen. Vi kan anta ca 1,25 personer per kjøretøy.
Hver omkjøring øker reisetiden med omlag 25 minutter.
Basert på vanlige kalkyler betyr dette en samfunnskost på omlag kr 650 millioner for omkjøringene.

Transportfirmaene mister mer enn bare tid; de kan miste oppdrag og får betydelig økte kjøretøykostnader. F.eks sier Ørland Transport alene at omkjøringene våren 2020 koster dem over en halv million kroner. Dette kan være dramatisk for firmaene det gjelder.

Hvis tunnelarbeidene hadde foregått med døgndrift, ville omkjøringsperiodene bli redusert fra 12,5 måned til ca 4,5 måned totalt. Det er uansett ikke dagslys i tunnelene, så det burde gå greit. Da ville samfunnskosten blitt redusert med to tredjedeler, altså en innsparing på ca 430 millioner.

Prosjektkosten for disse tunnelarbeidene er satt til ca 250 millioner. Med døgndrift ville den kanskje økt til 400 millioner, altså 150 millioner mer. Nettogevinst for samfunnet ville da vært på omlag 280 millioner.

Hvorfor gjøres det ikke på denne måten? Hvorfor er samfunnskosten ved tidkrevende omkjøringer bare "shit happens", mens tidsbesparingen ved nye veiprosjekter kalkuleres inn i prosjektregnskapet?

E39 er hovedveien på sørvestlandet. Det er simpelthen ikke akseptabelt å kjøre enorme omveier når tunnelarbeidet utvilsomt kunne vært gjort på mye kortere tid.

En sluttbemerkning:
Disse prosjektene gjøres i offentlig/privat samarbeid. Fedaprosjektene på E39 driftes av Allfarveg AS, som eies 50/50 av Veidekke ASA og Sundt AS. De får et fast beløp i året for drift og vedlikehold fram til 2031. Er det Vegvesenet eller Vegdirektoratet som har stilt altfor svake krav i kontrakten? Eller har de valgt å ikke bevilge de påkrevede ekstra pengene for å få døgndrift og fortgang, og dermed bare gitt blaffen i den negative samfunnseffekten av den enorme tidskosten?

Hvem skal besøke sentrum til hverdags?

(Trykket i Stavanger Aftenblad 2.mars 2020)

Vi ønsker oss et levende og trivelig sentrum i Stavanger. Derfor må vi ikke ta for store sjanser. Sentrumsplanen er vedtatt, men nå foreslås stenging av Vågen i tillegg. Og det er foreslått å enveiskjøre Løkkeveien og Lars Hertervigs gate. Det er to store problemer med dette.

Da Sentrumsplanen ble laget og vedtatt, tror jeg ingen tok høyde for at veldig mye av kundetrafikken til sentrum forsvinner i de nye tunnelene. Ferge- og hurtigbåttrafikken til Ryfylke er flyttet til Ryfast, så de som tidligere handlet i sentrum på vei til og fra jobb kommer ikke innom sentrum lenger. Snart åpner Hundvågtunnelen, og da vil langt færre komme innom sentrum på vei dit. Og Eiganestunnelen vil lede mange Tasta- og Randabergbeboere utenom sentrum. Dette må bety en drastisk nedgang av stopp-innom-handlingen på sentrumshalvøya.

Det er ikke mange som bor eller jobber på sentrumshalvøya, og det er ingen gjennomgangs­trafikk. Da står vi igjen med besøkende som tar seg en ekstra tur til sentrum. Hvem gjør det på en mandag klokken ti eller en onsdag klokken ett? Skal man handle eller ordne noe på dagtid, gjør de fleste det i nærheten av hjem eller arbeidssted. Folk strømmer til sentrum på lørdagen, men butikker, frisører og tannleger kan ikke leve bare av lørdagshandel. Det påstås at barnefamilier vil flokke til sentrum når det blir bilfritt der, men de dropper ikke barnehage, skole eller jobb på hverdager. Og fra fire og utover har de aller fleste av disse mer enn nok med å håndtere middag, fotballtrening og skolekorps.

Færre kunder kan bety nedlagte butikker og tjenester, og med stengte dører vil enda færre besøke sentrum.

Skisse av gatenettet. Heltrukne gjelder stenging,
prikkete gjelder enveiskjøring. 

Det andre problemet er at all trafikk må gjennom en eneste rundkjøring. Hvis både Vågen, Kongsgårdbakken, Olav V’s gate foran Atlantic, Kongsgata, Klubbgata og Nytorget stenger, gjenstår bare Bergelandstunnelen og Verksgata, altså gjennom rundkjøringen på Bekhuskaien. Der skal for øvrig det nye Tinghuset ligge, hvilket også skaper trafikk. De som bor eller arbeider på sentrumshalvøya må altså stå i kø for å komme gjennom rundkjøringen. Da kan det bli lite attraktivt å bo eller jobbe der, så enda færre bruker butikker og tjenester.

Forskning viser at det er tre ting som holder liv i et bysentrum: Tilgjengelighet, attraktivitet og bolig/arbeidsplasser. Vi planlegger nå å redusere tilgjengeligheten drastisk, som kan bety færre boliger/arbeidsplasser. Så øker vi attraktiviteten med grønne lunger og bilfrie gater. Men hvor mange vil besøke bygatene bare for å spasere der på hverdagene?  – hvis butikkene og tjenesteyterne har gitt opp?

Jeg har vurdert å unnlate å skrive dette, fordi jeg absolutt ikke vil «snakke ned» sentrum. Men det er

verre å tie, fordi vi ennå har tid til å tenke. Før vi gjør noe drastisk, må vi se hele gatenettet samlet, og utrede konsekvensene skikkelig.

Umotivert til døde

Ultimo januar 2020 sendte jeg nedenstående tekst til Aftenposten på bakgrunn av en artikkel i A-magasinet om gamle som dør av utmagring på sykehjem.

Jeg fikk følgende svar fra debattredaktøren:
"Hei,

Takk for mail og innlegg. Vi publiserer gjerne dette.

Da trenger vi også et bilde av deg."

Jeg sendte bilde. Så skrev han 

"Takk for raskt svar. Vi må vurdere om vi må hente inn samtidig svar på din kritikk, i så tilfelle kommer vi tilbake til deg, for da må taushetsplikt oppheves."

Det svarte jeg selvsagt ja til. Deretter har det ikke skjedd noe. Det er mulig at helsevesenets har avvist å svare på saken og at den dermed er forkastet.  

Derfor legger jeg teksten her. 

Umotivert til døde

A-magasinet forteller om 91 år gamle Marie-Louise som kom til omsorgsenteret etter et fall, og døde 47 dager senere – dehydrert, underernært og umedisinert. I løpet av oppholdet forklarte betjeningen familien at hun ikke spiste, drakk eller tok medisiner fordi hun «ikke var motivert», og at fordi hun var en voksen kvinne «må hun selv bestemme dette».

Skal vi akseptere at syke mennesker under helsevesenets omsorg skal bestemme slikt selv?

Mor et par år før hun døde

Min åndsfriske, intelligente mor ble også «ikke motivert» etter å ha vært innlagt etpar uker. Hun var fortsatt i syttiåra da hun kom på sykehus med lungebetennelse, falt ut av sykesengen og brakk hoften. Etter 15 uker og 23 forflytninger mellom ulike avdelinger og oppholdssteder døde hun – utmagret, utslitt og «umotivert».

Journalen hennes og svarene på våre henvendelser er spekket med «ikke motivert» og «hun må selv bestemme dette». Den spreke dama var blitt ikke motivert til fysioterapi, ikke motivert til å gå tur i gangen, ikke motivert til å spise eller til å sitte i dagligstuen. «Vi kan ikke tvinge henne.»

Hvorfor ikke? Onkelforskning (jeg kjenner noen som…) viser at mannlige pleieassistenter og hjelpepleiere får mer fart på pasientene enn hva mange kvinnelige klarer. Menn ser ut til å si at jo, du må faktisk ta medisinene dine. Og trene litt. Og spise, definitivt, ellers går det galt. Mens flere kvinnelige ansatte ser ut til å godta at ok, vi ser på det i ettermiddag, snakker om det i morgen, prøver igjen i kveld. Og «ikke motivert» går inn i journalen.

Forskes det på hva som skjer når folk overgir seg til helsevesenet? Studerer noen den tillærte hjelpeløsheten som gjør at tøffe, oppegående mennesker går inn i et depressivt ventemodus etter etpar ukers opphold på sykehjem eller sykehus? Som gjør at pasienten ikke påpeker at sykehjemmet har glemt å gi dem kols-medisinen de pleier å ta, eller at ingen har tilbudt lungefysioterapi på fire dager, fordi de forutsetter at dette er noe den kloke nye legen har bestemt. Eller at de stille trekker seg ut av situasjonen og beslutter at «jeg skal begynne å spise og trene og snakke med mennesker så snart jeg kommer hjem, men i mellomtiden skal jeg bare vente og håpe» - frem til de dør, fordi venting og håping betyr sult og død.

«Pasienten er ikke motivert.» Neivel. Skulle ikke impulsen og oppdraget da være å motivere pasienten?

Når vi blir innlagt, er vi ofte fortsatt oss selv. Da er det rett tid for helsepersonell å avholde en journalført samtale: Hvis vi ser at du blir deprimert, passiv og føler deg hjelpeløs her hos oss, ønsker du da at vi om nødvendig skal bruke pressmidler, endog tvang, for å få deg til å spise, trene og ta medisinene dine? DA er pasienten motivert til å svare. Det er for sent når pasienten er gått i ventemodus og i realiteten venter på døden.

DU kan ta buss. Det nye politiske flertallet har ikke tid.

Trykket i Rogalands Avis 7.februar 2020. 

Det er underlige tider. Håkon Fossmark i MDG fremhver – med rette – at utslippene er gått ned i Stavanger. Og så tar han ære for det. Men det var Høyre, Venstre og FrP som satt ved roret da skuta reduserte utslippene, ikke MDG! Det glemmer Fossmark å nevne.

Utslippsreduksjoner skjer ikke over natta, og idealistiske ‘vi vil’-vedtak har ingen verdi hvis de ikke følges opp av faktiske tiltak. De blågrønne partiene har gjort vedtak på vedtak for å gjøre Stavanger mer miljøvennlig og redusere utslippene, og da er det meget underlig at det splitter nye flertallet skal ta æren for det Høyre-siden har oppnådd.

Hvem skal ta bussen?

Jeg er innforstått med at tiltak tar tid. Men hvorfor skal vi stille større krav til innbyggerne enn til oss selv? Det aksepterer jeg ikke.

Det nye politiske flertallet (MDG, AP, SP og FNB) vil ha p-avgift ved Gamlingen og Tjensvoll gravlund, fordi «det er godt kollektivtilbud i området, og gode muligheter både for sykkel og gange», sier Rune Askeland (MDG), leder i Utvalg for miljø og utbygging.

Vi i Høyre protesterte kraftig. Folk må få gå i begravelser uten å være redd for parkeringsbot, og vi vil ikke lage problemer for SIF. Derfor må det være greit å ha tidsbegrenset gratisparkering for Gamlingen.

Så hadde vi politikere befaring. Fin ting. Men da jeg ba om at befaringen skulle foregå med rutebuss, altså at både politikere og kommuneadministrasjonen skulle møte ved kommunehuset, gå sammen til bussholdeplassen og busse derfra – da ble det nei. Lederen av utvalget er fra Miljøpartiet De Grønne, og de har flertall sammen med Arbeiderpartiet, FNB og Senterpartiet. De mener åpenbart at rutebuss er godt nok for alle andre, men ikke for oss. Vi ble hentet og kjørt direkte i egen minibuss.

Det er underlig hvor enkelt det er å be andre om å doble reisetiden, og hvor vanskelig det er å gjøre det selv. Vår tid – vi politikere og kommuneadministrasjon – er tydeligvis altfor viktig til at vi kan ta rutebuss.

Riktignok skulle vi også befare Tjensvolltorget, blant annet for å vurdere om bussruten over torget skal flyttes. Men Tjensvolltorget ligger bare fire minutter fra Gamlingen med rutebuss, så det skulle vært helt overkommelig. Folk på Tjensvoll forventes jo også å reise med buss til og fra jobb, på trening, til byen og rundt omkring.

Så kan man si at politikernes minibuss er en form for kollektivtransport. Det er irrelevant. Mitt formål med å ta rutebuss er jo å se hvor «enkelt» det er å klare seg uten bil hvis man skal til gravlunden, Gamlingen eller Tjensvolltorget – fordi de rødes argument for parkeringsavgift er at det «er godt kollektivtilbud i området». Godt nok for folk flest, men ikke for oss. La meg si: Herrepalle.

Like for like

Stavanger har et i overkant heftig klimamål; å redusere utslippene med 80% før 2030. Vi har ikke tiltak som matcher målet, men vi har – under blått styre – kommet godt i gang, slik MDG påpeker. Men skal vi oppnå en betydelig utslippsreduksjon, er byen nødt til å innføre tiltak som svir for oss alle. Da må også MDG og Arbeiderpartiet være villig til å tåle den samme svien.

Høyrepartiene har jobbet for en mer miljøvennig kommune i en lang årrekke, og vi har oppnådd mye, slik også MDG påpeker. Men vi driver ikke med symbolpolitikk. Vi kommer fortsatt til å stemme for tidsbegrenset, gratis parkering ved Tjensvoll gravlund, SIF og Gamlingen. Det er strålende flott at mange går, sykler eller tar buss når de skal dit, men vi nekter å stille høyere krav til innbyggerne enn det politikerne gjør til seg selv. Hvis rutebuss til Gamlingen ikke er godt nok for MDG og AP, er det neimen ikke godt nok for folk flest.  

Hva med byggebransjen?

Ingebjørg S. Folgerø og Frank-Arild Normanseth, begge kommunestyremedlemmer for Høyre i Stavanger. Trykket i Stavanger Aftenblad 5.februar 2020.

Flertallet (Rødt, AP, FNB og SV) i Stavanger vedtok forrige uke nye og betydelig strengere regler for leverandører til Stavanger kommune. Blant annet blir det heretter krav om dobbelt så mange lærlinger i byggfagene.

Høyre stemte mot dette av én eneste grunn: Konsekvensene av vedtaket er ikke utredet, og byggebransjen har ikke fått uttale seg. Saken burde vært utsatt så man kunne gjort et kvalifisert vedtak. Her er noen spørsmål vi gjerne skulle hatt besvart først:

Mangel på lærlinger?

Iht vedtaket skal heretter minst 15 prosent av de arbeidede timene innenfor elektro, bygg og anleggsfag utføres av lærlinger, mot 7 prosent før – og 10% i fylkeskommunen.

-          Hva hvis det ikke finnes tilstrekkelig mange lærlinger innen et eller flere fag? Altså hvis noen bedrifter simpelthen ikke kan stille mange nok lærlinger fordi ungdommenes faginteresse – eller skolenes kapasitet – ikke er høy nok? Leverandørene må da kunne dokumentere at de har forsøkt å skaffe lærlinger.

-          Hver syvende arbeidstaker skal altså være lærling. Hva med kvaliteten på arbeidet som utføres? Vi snakker om bygningsteknisk kritisk viktige fag her.

-          Hva med de små lokale leverandørene, som kanskje har bare to-tre ansatte fagfolk og ikke kapasitet til å ta inn lærlinger? Er de automatisk diskvalifisert?

Favorisering av utenlandske firma?

Utenlandske selskap kan benytte lærlinger fra via lærlingordninger i hjemlandet. Hvis landet ikke har lærlingeordning, kan de i stedet bruke praksiselever fra en opplæringsordning i hjemlandet.

-          Hvordan er lærlingeordningene i andre relevante land? Hva lønnes lærlinger der, for eksempel? Hva er en «praksisordning»? Risikerer vi storstilt sosial dumping av ungdommer i andre land? Har kommunen kontrollordninger?

-          Og hva med de lokale bedriftenes konkurransesituasjon hvis de blir nødt til å stille med mange relativt lite produktive lærlinger på selve byggeplassen, mens utenlandske firma kan stille med hurtigarbeidende fagfolk i samme anbud og praksiselever som i realiteten kanskje ikke følges opp på arbeidsplassen?

Mangel på fagarbeidere?

Ifølge vedtaket skal kravet om 50 prosent andel fagarbeidere skjerpes til også å gjelde elektrofag.

-       Risikerer dermed lokale entreprenører å miste anbud hvis det er mangel på fagarbeidere i regionen? Mens utenlandske firma kanskje kan stille med flere utenlandske fagfolk, og dermed har større sjanse til å vinne anbudene?

Fremtidig arbeidsledighet?

Dersom alle skal stille med 15% arbeidende lærlinger vil det måtte øke antall faglærte arbeidere tilsvarende. Det er i utgangspunktet veldig bra, men det sier seg selv at ikke alle disse kan få jobb i firmaet hvor de har gått i lære.

-       Hva blir konsekvensen i arbeidsmarkedet etter noen få år? Vil f.eks dyktige, eldre arbeidstakere uten fagutdanning miste jobben til fordel for nye faglærte?

Økt byggekost for kommunen?

Videre innføres et krav om at alt arbeid på kommunale prosjekter skal utføres av fast ansatte i minst 80 prosent stilling, uavhengig av om de er ansatt hos hovedentreprenør eller underleverandør. Det betyr også at prosjektstillinger ikke aksepteres.

-       Avisen skriver at direktøren skal i gang med å regne på kostnadene ved å utvide innkjøps­avdelingen. Men hva med de faktiske byggekostnadene når man heretter stiller så mye strengere krav til leverandørene, regner han på det også?

-       Hva vil det koste kommunen å bygge skoler, barnehager, sykehjem og administrasjonsbygg heretter, når alle ansatte i byggefirmaene må være fast ansatt, antallet lærlinger skal dobles, og byggefirmaene kanskje må øke lønningene drastisk for å tiltrekke seg ansatte med fagbrev fra andre landsdeler?

-       Og hva med kommunens egne prosjektstillinger? Det er ikke rimelig å stille krav til leverandører som man ikke stiller til seg selv. Skal kommunen selv heretter kun ha fast ansatte i alle stillinger? Tilsvarende stilles det her krav til at alle ansatte hos entreprenørene skal ha minst 80% stilling, et mål som kommunen selv ikke er i nærheten av å oppnå.

Idealisme uten konsekvensvurdering

Vi er sterke tilhengere av yrkesutdanning og i særdeleshet opptatt av lærlinger, og vi er selvsagt motstander av sosial dumping. Og selvsagt er det viktig at kommunen bruker innkjøpsmakten sin til å sikre gode arbeidsforhold.

Det som derimot ikke er greit, er å fatte idealistiske vedtak uten å ha gjennomført en grundig utredning av konsekvensene først. Det kunne vært gjort i samråd med Entreprenørforeningen, ref møtet "Byggebørsen 2020: Dette er prosjektene som kommer" som ble gjennomført av Næringsforeningen torsdag 30.01.20. Dette viser en bransje som allerede har klare utfordringer, og hvor bl.a BDO presenterte en bransjerapport som riktignok viser vekst, men samtidig lavere marginer og økt usikkerhet. En del av dette bildet, særlig for vår region, viser en anleggsbransje som har forberedt seg på høy aktivitet innenfor bl.a samferdselssektoren, men som nå opplever at prosjekt etter prosjekt er utsatt. Skal vi stille høyere krav til disse må vi i hvert fall forstå konsekvensene.

Årets kverulant i Norge 2019 – styrets begrunnelse

(Fremført av meg som styremedlem i Kåkå 6.februar 2020)

Vinneren av prisen «Årets kverulant» er en god kverulant som i 2019 har vært en motstemme som har styrket det lokale og nasjonale uenighetsfellesskapet, ved å insistere på at vi som samfunn også må kunne diskutere utfordrende og betente tema i offentligheten.

Vinneren har utvist mot til å mene offentlig på en slik måte at etablerte sannheter utfordres, og har vist evne til å skape en kraftfull offentlig debatt gjennom en mengde reflekterte kommentarer i nasjonale medier. Vinneren har også stått støtt i et utall offentlige debatter med tidvis høy temperatur og gjentatte personangrep.

Årets kverulant har bidratt med ny og nødvendig kunnskap i dagens offentlige samtale. Han har våget å løfte upopulære perspektiv for å utvide den offentlige samtalen. Han har vært kompromissløs og tydelig.

Årets vinner tok nærmest alene på seg jobben med å løfte utfordringene ved #metoo-debatten opp på et nasjonalt nivå, og bidro dermed til å utvide det offentlige ordskiftet og mediedekningen, og styrket dermed også folkeopinionens mulighetsrom for opplysning og balansert debatt.

Årets kverulant er forfatter, høgskolelektor og samfunnsdebattant. Han har selv uttalt til Aftenposten at «Det er en del av min oppgave som høgskoleansatt – og forfatter – å problematisere og skape debatt i det offentlige rom». Etter at han havnet i medienes søkelys under #metoo-debatten, har årets vinner virkelig stått last og brast ved dette oppdraget.

Heller ikke da han som respons på sin #metoo-kritikk fikk dødstrusler i posten, lot han seg stoppe. I 2019 utga han boken Mitt liv som mann – i likestillingens hjemland, hvor han uredd og kritisk tar et bredt og dypt oppgjør med feminismens utvikling, norsk likestilling og det han mener er en ensidig #metoo-debatt. Årets gode kverulant ønsker seg også en mer nyansert debatt om mannsrollen som sådan, og ikke minst om debattkulturen og kjønnsstrukturene i «likestillingens hjemland» Norge.

Årets vinner er en god kverulant fordi han har:

•          utfordret den etablerte sannheten om norsk likestilling,
•          utvist stort mot når han har framsatt upopulære argument og ytringer for å skape refleksjon og debatt, og
•          vært uredd, kompromissløs og selvoppofrende i den betente debatten om mannens liv og rolle i vår tid, spesielt i kjølvannet av #metoo.

Kverulantkatedralens nasjonale pris for «Årets kverulant 2019» går til ØYSTEIN STENE.

Se også Stavanger Aftenblad. 

Umotivert til døde

A-magasinet forteller om 91 år gamle Marie-Louise som kom til omsorgsenteret etter et fall, og døde 47 dager senere – dehydrert, underernært og umedisinert. I løpet av oppholdet forklarte betjeningen familien at hun ikke spiste, drakk eller tok medisiner fordi hun «ikke var motivert», og at fordi hun var en voksen kvinne «må hun selv bestemme dette».

Skal vi akseptere at syke mennesker under helsevesenets omsorg skal bestemme slikt selv?

Min åndsfriske, intelligente mor ble også «ikke motivert» etter å ha vært innlagt etpar uker. Hun var fortsatt i syttiåra da hun kom på sykehus med lungebetennelse, falt ut av sykesengen og brakk hoften. Etter 15 uker og 23 forflytninger mellom ulike avdelinger døde hun – utmagret, utslitt og «umotivert».

Journalen hennes og svarene på våre henvendelser er spekket med «ikke motivert» og «hun må selv bestemme dette». Den spreke dama var blitt ikke motivert til fysioterapi, ikke motivert til å gå tur i gangen, ikke motivert til å spise eller til å sitte i dagligstuen. «Vi kan ikke tvinge henne.»

Hvorfor ikke? Onkelforskning (jeg kjenner noen som…) viser at mannlige pleieassistenter og hjelpepleiere får mer fart på pasientene enn hva mange kvinnelige klarer. Menn ser ut til å si at jo, du må faktisk ta medisinene dine. Og trene litt. Og spise, definitivt, ellers går det galt. Mens flere kvinnelige ansatte ser ut til å godta at ok, vi ser på det i ettermiddag, snakker om det i morgen, prøver igjen i kveld. Og «ikke motivert» går inn i journalen.

Forskes det på hva som skjer når folk overgir seg til helsevesenet? Studerer noen den tillærte hjelpeløsheten som gjør at tøffe, oppegående mennesker går inn i et depressivt ventemodus etter etpar ukers opphold på sykehjem eller sykehus? Som gjør at pasienten ikke påpeker at sykehjemmet har glemt å gi dem kols-medisinen de pleier å ta, eller at ingen har tilbudt lungefysioterapi på fire dager, fordi de forutsetter at dette er noe den kloke nye legen har bestemt. Eller at de stille trekker seg ut av situasjonen og beslutter at «jeg skal begynne å spise og trene og snakke med mennesker så snart jeg kommer hjem, men i mellomtiden skal jeg bare vente og håpe» - frem til de dør, fordi venting og håping betyr sult og død.

Mor med et av barnebarna

«Pasienten er ikke motivert.» Neivel. Skulle ikke impulsen og oppdraget da være å motivere pasienten?

Når vi blir innlagt, er vi ofte fortsatt oss selv. Da er det rett tid for helsepersonell å avholde en journalført samtale: Hvis vi ser at du blir deprimert, passiv og føler deg hjelpeløs her hos oss, ønsker du da at vi om nødvendig skal bruke pressmidler, endog tvang, for å få deg til å spise, trene og ta medisinene dine? DA er pasienten motivert til å svare. Det er for sent når pasienten er gått i ventemodus og i realiteten venter på døden.

Tøv om avfallssorteringsanlegget på Forus

(Trykket i Stavanger Aftenblad 4.desember 2019)

Jeg blir veldig glad hvis avfallssorteringsanlegget blir ansett som en genistrek til neste år, men dessverre ikke særlig optimistisk.

Stanley Wirak har vært styreleder i IVAR fra 2012. År 2009 var prisen estimert til knapt 90 millioner, deretter har den vært endret en rekke ganger – nå koster det 679 millioner. Husk at vi hadde forbrenningsanlegget allerede, det er ikke med i prisen. Da sorteringsanlegget ble styregodkjent i 2014 ble det lovet å være i regulær drift fra våren 2017, men fortsatt strever man med å få det til.

Nå stiger prisen for kommunene, og ledelsen skylder på plastpellets-prisen og euro-kursen. Vel, i 2013 uttalte Wirak at de skulle «bruke tiden fram til styremøtet på å gå gjennom risikovurderinger og worst case-scenarier». En god idé! Deretter ble anlegget vedtatt, og man må kunne forutsette at worst-case for plastmarkedet og valutakursene var tatt med i betraktning. Men det ser ikke slik ut. 

Sorteringsanlegget skulle redusere gebyrene

Sist uke stod Wirak fram i avisen og sa at han «er uenig i at det var lovet at nytt anlegg skulle gi rimeligere søppelgebyr» og at «vi har ikke sagt at det skulle bli billigere». Det er ikke sant. Ved årsskiftet 2016/2017 stod det på IVARs nettsider at de bygde sorteringsanlegget fordi «[a]lle kommunene får totalt lavere leveringspris hos IVAR». 

Og enda viktigere:

I et svar til meg i leserinnlegg i Aftenbladet august 2015 skrev Stanley Wirak og IVARs administrerende direktør Kjell Øyvind Pedersen at «anlegget er beregnet til å gi besparelser på både innsamling og behandling av avfall. Dette kommer innbyggerne direkte til gode gjennom redusert renovasjonsgebyr. […] Lavere kostnader gir lavere gebyr».

Det er også fremlagt at anlegget ville ha en bedriftsøkonomisk lønnsomhet som var så høy og robust at den kunne tåle eventuelle negative utslag av flere risikomomenter i prosjektet. Slik har det definitivt ikke blitt. Her må man ha bommet ettertrykkelig på svært mange punkt.

Noen ganger skal man gå foran og ta kostnaden ved å utvikle ny teknologi og nye løsninger for miljøet. Men da er det det et miljø- eller teknologiprogram man skal vedta. Her har styret og representantskapet i IVAR vedtatt et spinndyrt anlegg i troen på at det skulle gjøre hverdagen enklere og kostnadene lavere for innbyggerne. Så gjør det ingen av delene.

Mange trodde vi skulle kunne kaste alt avfall i én beholder, isteden har vi nå fem beholdere hjemme. Alle trodde vi skulle spare kostnader og få lavere gebyr, isteden blir det nå mer å betale.

Forutsigbare tekniske problemer

Javisst forstår vi at det er masse tekniske problemer. Anlegget tåler ikke glass, slik jeg varslet allerede i 2015. Det sliter med å sortere ut svart plast, og det klarer ikke å vaske fettete plast skikkelig. Vi har fått beskjed om å ikke legge vått avfall i restavfallet, og vi skal ikke blande ulikt avfall i samme pose eller kartong, fordi alt dette skaper problemer i sorteringen. Systemet for tømming av renovasjonskjøretøy er lite egnet, både trafikalt, med tømming på glatte gulv, støvproblemer med mer. Og ikke bare der: trøbbel med det nye bioavfallsanlegget på Grødaland gjør at de der har måttet kjøpe inn en trommelsikt for å fjerne uønsket hagemateriell i biosøppelet, og de gamle bioposene er byttet ut med plastposer. Disse plastposene lar seg ikke rengjøre skikkelig, så de havner i forbrenningsanlegget – 100 tonn plast rett i ovnen hvert år.

Er problemet en overivrig administrasjon, eller kanskje den jevne utskiftningen av politikere med begrenset faginnsikt i styrerommene og eierforsamlingene, lett fenget av entusiastiske prosjektledere? Eller at bordet fanger; har man først brukt mangfoldige millioner på å utrede et anlegg så «må» man også bygge?

Er klimaet en vinner eller en taper – totalt sett?

Mitt hovedspørsmål gjelder likevel det totale miljøregnskapet. Forbrenningsanlegget brukte tidligere plastavfallet til å få temperaturen tilstrekkelig høy. Nå brenner de riktignok posene fra bioavfallet, men det er langt ifra nok. Hvor mye mer gass vil IVAR og Lyse måtte tilføre forbrenningsanlegget for å få høy nok temperatur til forbrenningen? Og hvor mye gass bruker de for å varme opp fjernvarmen underveis i ledningsnettet f.eks til Østre bydel, hvor varmtvannet mister varmen på veien og må gjenoppvarmes flere ganger underveis med gassanlegg, første gang allerede før Solasplitten på Forus?  Hva er egentlig det totale, usminkede karbonregnskapet for alle prosesser som berører avfallshåndteringen i regionen?

Det er brukt veldig mye penger på sorteringsanlegget, og konsekvensen er høyere gebyr, mer klatt, og et meget uklart miljøregnskap. Ja, vi skal bruke penger på miljøtiltak, mye penger. Men jeg er ganske sikker på at disse 700 millionene helt fra begynnelsen ville ha vært langt bedre anvendt på å utvikle løsninger for karbonlagring ved avfallsforbrenning.

NB: Jeg er styreleder i Renovasjonen IKS, men skriver her som privatperson og politiker, ikke på vegne av Renovasjonen.