Hvem skal besøke sentrum til hverdags?

(Trykket i Stavanger Aftenblad 2.mars 2020)

Vi ønsker oss et levende og trivelig sentrum i Stavanger. Derfor må vi ikke ta for store sjanser. Sentrumsplanen er vedtatt, men nå foreslås stenging av Vågen i tillegg. Og det er foreslått å enveiskjøre Løkkeveien og Lars Hertervigs gate. Det er to store problemer med dette.

Da Sentrumsplanen ble laget og vedtatt, tror jeg ingen tok høyde for at veldig mye av kundetrafikken til sentrum forsvinner i de nye tunnelene. Ferge- og hurtigbåttrafikken til Ryfylke er flyttet til Ryfast, så de som tidligere handlet i sentrum på vei til og fra jobb kommer ikke innom sentrum lenger. Snart åpner Hundvågtunnelen, og da vil langt færre komme innom sentrum på vei dit. Og Eiganestunnelen vil lede mange Tasta- og Randabergbeboere utenom sentrum. Dette må bety en drastisk nedgang av stopp-innom-handlingen på sentrumshalvøya.

Det er ikke mange som bor eller jobber på sentrumshalvøya, og det er ingen gjennomgangs­trafikk. Da står vi igjen med besøkende som tar seg en ekstra tur til sentrum. Hvem gjør det på en mandag klokken ti eller en onsdag klokken ett? Skal man handle eller ordne noe på dagtid, gjør de fleste det i nærheten av hjem eller arbeidssted. Folk strømmer til sentrum på lørdagen, men butikker, frisører og tannleger kan ikke leve bare av lørdagshandel. Det påstås at barnefamilier vil flokke til sentrum når det blir bilfritt der, men de dropper ikke barnehage, skole eller jobb på hverdager. Og fra fire og utover har de aller fleste av disse mer enn nok med å håndtere middag, fotballtrening og skolekorps.

Færre kunder kan bety nedlagte butikker og tjenester, og med stengte dører vil enda færre besøke sentrum.

Skisse av gatenettet. Heltrukne gjelder stenging,
prikkete gjelder enveiskjøring. 

Det andre problemet er at all trafikk må gjennom en eneste rundkjøring. Hvis både Vågen, Kongsgårdbakken, Olav V’s gate foran Atlantic, Kongsgata, Klubbgata og Nytorget stenger, gjenstår bare Bergelandstunnelen og Verksgata, altså gjennom rundkjøringen på Bekhuskaien. Der skal for øvrig det nye Tinghuset ligge, hvilket også skaper trafikk. De som bor eller arbeider på sentrumshalvøya må altså stå i kø for å komme gjennom rundkjøringen. Da kan det bli lite attraktivt å bo eller jobbe der, så enda færre bruker butikker og tjenester.

Forskning viser at det er tre ting som holder liv i et bysentrum: Tilgjengelighet, attraktivitet og bolig/arbeidsplasser. Vi planlegger nå å redusere tilgjengeligheten drastisk, som kan bety færre boliger/arbeidsplasser. Så øker vi attraktiviteten med grønne lunger og bilfrie gater. Men hvor mange vil besøke bygatene bare for å spasere der på hverdagene?  – hvis butikkene og tjenesteyterne har gitt opp?

Jeg har vurdert å unnlate å skrive dette, fordi jeg absolutt ikke vil «snakke ned» sentrum. Men det er

verre å tie, fordi vi ennå har tid til å tenke. Før vi gjør noe drastisk, må vi se hele gatenettet samlet, og utrede konsekvensene skikkelig.

Umotivert til døde

Ultimo januar 2020 sendte jeg nedenstående tekst til Aftenposten på bakgrunn av en artikkel i A-magasinet om gamle som dør av utmagring på sykehjem.

Jeg fikk følgende svar fra debattredaktøren:
"Hei,

Takk for mail og innlegg. Vi publiserer gjerne dette.

Da trenger vi også et bilde av deg."

Jeg sendte bilde. Så skrev han 

"Takk for raskt svar. Vi må vurdere om vi må hente inn samtidig svar på din kritikk, i så tilfelle kommer vi tilbake til deg, for da må taushetsplikt oppheves."

Det svarte jeg selvsagt ja til. Deretter har det ikke skjedd noe. Det er mulig at helsevesenets har avvist å svare på saken og at den dermed er forkastet.  

Derfor legger jeg teksten her. 

Umotivert til døde

A-magasinet forteller om 91 år gamle Marie-Louise som kom til omsorgsenteret etter et fall, og døde 47 dager senere – dehydrert, underernært og umedisinert. I løpet av oppholdet forklarte betjeningen familien at hun ikke spiste, drakk eller tok medisiner fordi hun «ikke var motivert», og at fordi hun var en voksen kvinne «må hun selv bestemme dette».

Skal vi akseptere at syke mennesker under helsevesenets omsorg skal bestemme slikt selv?

Mor et par år før hun døde

Min åndsfriske, intelligente mor ble også «ikke motivert» etter å ha vært innlagt etpar uker. Hun var fortsatt i syttiåra da hun kom på sykehus med lungebetennelse, falt ut av sykesengen og brakk hoften. Etter 15 uker og 23 forflytninger mellom ulike avdelinger og oppholdssteder døde hun – utmagret, utslitt og «umotivert».

Journalen hennes og svarene på våre henvendelser er spekket med «ikke motivert» og «hun må selv bestemme dette». Den spreke dama var blitt ikke motivert til fysioterapi, ikke motivert til å gå tur i gangen, ikke motivert til å spise eller til å sitte i dagligstuen. «Vi kan ikke tvinge henne.»

Hvorfor ikke? Onkelforskning (jeg kjenner noen som…) viser at mannlige pleieassistenter og hjelpepleiere får mer fart på pasientene enn hva mange kvinnelige klarer. Menn ser ut til å si at jo, du må faktisk ta medisinene dine. Og trene litt. Og spise, definitivt, ellers går det galt. Mens flere kvinnelige ansatte ser ut til å godta at ok, vi ser på det i ettermiddag, snakker om det i morgen, prøver igjen i kveld. Og «ikke motivert» går inn i journalen.

Forskes det på hva som skjer når folk overgir seg til helsevesenet? Studerer noen den tillærte hjelpeløsheten som gjør at tøffe, oppegående mennesker går inn i et depressivt ventemodus etter etpar ukers opphold på sykehjem eller sykehus? Som gjør at pasienten ikke påpeker at sykehjemmet har glemt å gi dem kols-medisinen de pleier å ta, eller at ingen har tilbudt lungefysioterapi på fire dager, fordi de forutsetter at dette er noe den kloke nye legen har bestemt. Eller at de stille trekker seg ut av situasjonen og beslutter at «jeg skal begynne å spise og trene og snakke med mennesker så snart jeg kommer hjem, men i mellomtiden skal jeg bare vente og håpe» - frem til de dør, fordi venting og håping betyr sult og død.

«Pasienten er ikke motivert.» Neivel. Skulle ikke impulsen og oppdraget da være å motivere pasienten?

Når vi blir innlagt, er vi ofte fortsatt oss selv. Da er det rett tid for helsepersonell å avholde en journalført samtale: Hvis vi ser at du blir deprimert, passiv og føler deg hjelpeløs her hos oss, ønsker du da at vi om nødvendig skal bruke pressmidler, endog tvang, for å få deg til å spise, trene og ta medisinene dine? DA er pasienten motivert til å svare. Det er for sent når pasienten er gått i ventemodus og i realiteten venter på døden.