onsdag 20. februar 2013

Hverdagssyklisten

"Flere må sykle, så bilkøene blir kortere" sies det stadig vekk. Riktignok snakker de aller fleste om at "flere andre må sykle, så min bilkø blir kortere", men legg det til side akkurat nå. La oss se litt på hvordan det faktisk er å sykle. Jeg skal bare presentere ett eneste poeng, men til gjengjeld er det skikkelig viktig.

Distansesyklister: Store problemer, men for ganske få mennesker

Torfinn Ingeborgrud i Miljøpartiet De Grønne og sykkelentusiast Per Hassel Sørensen sier til NRK at det må tilrettelegges for syklister i de undersjøiske tunnelene i Rogfast og Ryfast. Mangel på egne sykkelløp i tunnelene "er en sabotasje av sykkel som fremkomstmiddel utenfor tettbygde strøk, noe som er helt på tvers av de politikerne sier og lover, sier Sørensen." Og det kan de nok ha rett i... men det er ikke der pengene og innsatsen bør legges. Rogfast blir verdens lengste undersjøiske tunnel, hele 25 kilometer, og det er ganske sikkert svært få mennesker som vil ønske å sykle 25 km under sjøen. Bratt og farlig å sykle ned, tungt og langt å sykle opp, og veldig kjipt hvis man faller og blir liggende der inne i sykkelløpet alene.

Men de er inne på noe veldig viktig: Det tas ikke hensyn til syklister når man planlegger og bygger flotte nye veianlegg. Et godt eksempel er E39 over Kvinesheiene, hvor bilistene har fått en fin ny vei som sparer 15 kilometer kjøring (og masse svinger og bakker), men som er ulovlig for syklende... slik at syklistene fortsatt må sykle 15 kilometer ekstra på dårlige veier. Men dette problemet gjelder også mest for entusiastiske distansesyklister.

Hverdagssyklister:  Merkbare problemer for svært mange mennesker

Men hverdagssyklistene! Alle som bare skal til og fra jobb, butikk og besøk. Det er de (vi) som reduserer bilkøene og parkeringsplassjaget. Det er de (vi) som reduserer behovet for å bygge ut motorveien og lage nye kollektivfelt i byen. De (vi) er ekstremt lønnsomme for samfunnet. Likevel blir hverdagssyklistene fullstendig ignorert når nye tunneler og veier legges i sentrumsnære områder. Alle nyere by-tunneler og endel  veistrekninger er faktisk forbudt for syklende, og alternativ rute er svært strevsom, slitsom nok til at det er mye, mye enklere å la sykkelen stå og ta bilen isteden.

Se bare på disse eksemplene:

Byhaugtunnelen

Bilister kjører 3,2 km fra Tjensvollkrysset til ca Tasta skole på 3 minutter.
En syklist må sykle 4,1 km og det tar 20 minutt.
Ruten er skikkelig vanskelig å finne, og kronglete og bakkete. Se bildene under. Det første er sykkelruten, det neste er bilruten.



 

Diagonalen

Ja, Diagonalen er stengt for syklende. Jeg vet ikke hvorfor.
Fra Hinna til Rideskolen kjører en bil 2,0 km på 4 minutt, mens en syklist må forsere 2,5 km på 11 minutt. Og ruten er både bakkete og vanskelig å finne. Mens den fine, flate, utilgjengelige bilveien går rett ved siden av. 



 

Schancheholen

Broen over motorveien (fra Sykehuset til Brustadbua) er ulovlig for syklister.
En bilist svinter de 1,1 kilometerne på 3 minutt, mens en syklist må sykle grusveien opp til gangbrua i Mosvannsparken, og følge parken til undergangen ved Mosvangen. 1,8 km på 7 minutt. Eller sykle under Motorveien på sørsiden, det er ikke noe bedre.  Uansett er det vanskelig å finne veien.

Igjen mens den fine, flate bilveien ligger langsved og frister i all sin ulovlighet.



 

Bergelandstunnelen

Fra Teateret til kaien kjører en bilist 1,0 kilometer på 2 minutt. Syklisten må enten ned langs Breiavatnet og inn Pedersgata (1,4 kilometer på 6 minutt) eller opp, over og rundt Storhaug.  Hvis du ikke er lokalkjent er det også svært vanskelig å finne frem.



 

Storhaugtunnelen

Fra Hillevåg til Varmen kjører en bilist 2,2 kilometer på 4 minutt. En syklist må derimot sykle over Storhaug, en tur på 2,4 kilometer som tar 11 minutter. Skikkelig bakkete, og veldig ugreit å finne fram.




Konklusjon

Det snakkes mye om at "folk" må sykle mer. Men når man utbedrer det lokale veinettet, er det hver gang bilistene som får det enklere og bedre. Syklistene må fortsatt kjøre den gamle, tungvinte, bakkete og svingete ruten, som dessuten ofte er vanskelig å finne.

Under slike forhold og med slike prioriteringer kommer vi til å fortsette å ta bilen, fordi det er så uendelig mye enklere, raskere og mer komfortabelt. Skal vi (!) komme oss (!) ut på sykkelen, må vi sørge for at det er raskt, enkelt og trivelig å sykle. Aller mest i nærmiljøet og byområdene.