Umotivert til døde

Ultimo januar 2020 sendte jeg nedenstående tekst til Aftenposten på bakgrunn av en artikkel i A-magasinet om gamle som dør av utmagring på sykehjem.

Jeg fikk følgende svar fra debattredaktøren:
"Hei,

Takk for mail og innlegg. Vi publiserer gjerne dette.

Da trenger vi også et bilde av deg."

Jeg sendte bilde. Så skrev han 

"Takk for raskt svar. Vi må vurdere om vi må hente inn samtidig svar på din kritikk, i så tilfelle kommer vi tilbake til deg, for da må taushetsplikt oppheves."

Det svarte jeg selvsagt ja til. Deretter har det ikke skjedd noe. Det er mulig at helsevesenets har avvist å svare på saken og at den dermed er forkastet.  

Derfor legger jeg teksten her. 

Umotivert til døde

A-magasinet forteller om 91 år gamle Marie-Louise som kom til omsorgsenteret etter et fall, og døde 47 dager senere – dehydrert, underernært og umedisinert. I løpet av oppholdet forklarte betjeningen familien at hun ikke spiste, drakk eller tok medisiner fordi hun «ikke var motivert», og at fordi hun var en voksen kvinne «må hun selv bestemme dette».

Skal vi akseptere at syke mennesker under helsevesenets omsorg skal bestemme slikt selv?

Mor et par år før hun døde

Min åndsfriske, intelligente mor ble også «ikke motivert» etter å ha vært innlagt etpar uker. Hun var fortsatt i syttiåra da hun kom på sykehus med lungebetennelse, falt ut av sykesengen og brakk hoften. Etter 15 uker og 23 forflytninger mellom ulike avdelinger og oppholdssteder døde hun – utmagret, utslitt og «umotivert».

Journalen hennes og svarene på våre henvendelser er spekket med «ikke motivert» og «hun må selv bestemme dette». Den spreke dama var blitt ikke motivert til fysioterapi, ikke motivert til å gå tur i gangen, ikke motivert til å spise eller til å sitte i dagligstuen. «Vi kan ikke tvinge henne.»

Hvorfor ikke? Onkelforskning (jeg kjenner noen som…) viser at mannlige pleieassistenter og hjelpepleiere får mer fart på pasientene enn hva mange kvinnelige klarer. Menn ser ut til å si at jo, du må faktisk ta medisinene dine. Og trene litt. Og spise, definitivt, ellers går det galt. Mens flere kvinnelige ansatte ser ut til å godta at ok, vi ser på det i ettermiddag, snakker om det i morgen, prøver igjen i kveld. Og «ikke motivert» går inn i journalen.

Forskes det på hva som skjer når folk overgir seg til helsevesenet? Studerer noen den tillærte hjelpeløsheten som gjør at tøffe, oppegående mennesker går inn i et depressivt ventemodus etter etpar ukers opphold på sykehjem eller sykehus? Som gjør at pasienten ikke påpeker at sykehjemmet har glemt å gi dem kols-medisinen de pleier å ta, eller at ingen har tilbudt lungefysioterapi på fire dager, fordi de forutsetter at dette er noe den kloke nye legen har bestemt. Eller at de stille trekker seg ut av situasjonen og beslutter at «jeg skal begynne å spise og trene og snakke med mennesker så snart jeg kommer hjem, men i mellomtiden skal jeg bare vente og håpe» - frem til de dør, fordi venting og håping betyr sult og død.

«Pasienten er ikke motivert.» Neivel. Skulle ikke impulsen og oppdraget da være å motivere pasienten?

Når vi blir innlagt, er vi ofte fortsatt oss selv. Da er det rett tid for helsepersonell å avholde en journalført samtale: Hvis vi ser at du blir deprimert, passiv og føler deg hjelpeløs her hos oss, ønsker du da at vi om nødvendig skal bruke pressmidler, endog tvang, for å få deg til å spise, trene og ta medisinene dine? DA er pasienten motivert til å svare. Det er for sent når pasienten er gått i ventemodus og i realiteten venter på døden.

Umotivert til døde

A-magasinet forteller om 91 år gamle Marie-Louise som kom til omsorgsenteret etter et fall, og døde 47 dager senere – dehydrert, underernært og umedisinert. I løpet av oppholdet forklarte betjeningen familien at hun ikke spiste, drakk eller tok medisiner fordi hun «ikke var motivert», og at fordi hun var en voksen kvinne «må hun selv bestemme dette».

Skal vi akseptere at syke mennesker under helsevesenets omsorg skal bestemme slikt selv?

Min åndsfriske, intelligente mor ble også «ikke motivert» etter å ha vært innlagt etpar uker. Hun var fortsatt i syttiåra da hun kom på sykehus med lungebetennelse, falt ut av sykesengen og brakk hoften. Etter 15 uker og 23 forflytninger mellom ulike avdelinger døde hun – utmagret, utslitt og «umotivert».

Journalen hennes og svarene på våre henvendelser er spekket med «ikke motivert» og «hun må selv bestemme dette». Den spreke dama var blitt ikke motivert til fysioterapi, ikke motivert til å gå tur i gangen, ikke motivert til å spise eller til å sitte i dagligstuen. «Vi kan ikke tvinge henne.»

Hvorfor ikke? Onkelforskning (jeg kjenner noen som…) viser at mannlige pleieassistenter og hjelpepleiere får mer fart på pasientene enn hva mange kvinnelige klarer. Menn ser ut til å si at jo, du må faktisk ta medisinene dine. Og trene litt. Og spise, definitivt, ellers går det galt. Mens flere kvinnelige ansatte ser ut til å godta at ok, vi ser på det i ettermiddag, snakker om det i morgen, prøver igjen i kveld. Og «ikke motivert» går inn i journalen.

Forskes det på hva som skjer når folk overgir seg til helsevesenet? Studerer noen den tillærte hjelpeløsheten som gjør at tøffe, oppegående mennesker går inn i et depressivt ventemodus etter etpar ukers opphold på sykehjem eller sykehus? Som gjør at pasienten ikke påpeker at sykehjemmet har glemt å gi dem kols-medisinen de pleier å ta, eller at ingen har tilbudt lungefysioterapi på fire dager, fordi de forutsetter at dette er noe den kloke nye legen har bestemt. Eller at de stille trekker seg ut av situasjonen og beslutter at «jeg skal begynne å spise og trene og snakke med mennesker så snart jeg kommer hjem, men i mellomtiden skal jeg bare vente og håpe» - frem til de dør, fordi venting og håping betyr sult og død.

Mor med et av barnebarna

«Pasienten er ikke motivert.» Neivel. Skulle ikke impulsen og oppdraget da være å motivere pasienten?

Når vi blir innlagt, er vi ofte fortsatt oss selv. Da er det rett tid for helsepersonell å avholde en journalført samtale: Hvis vi ser at du blir deprimert, passiv og føler deg hjelpeløs her hos oss, ønsker du da at vi om nødvendig skal bruke pressmidler, endog tvang, for å få deg til å spise, trene og ta medisinene dine? DA er pasienten motivert til å svare. Det er for sent når pasienten er gått i ventemodus og i realiteten venter på døden.

Hverdagssyklisten

"Flere må sykle, så bilkøene blir kortere" sies det stadig vekk. Riktignok snakker de aller fleste om at "flere andre må sykle, så min bilkø blir kortere", men legg det til side akkurat nå. La oss se litt på hvordan det faktisk er å sykle. Jeg skal bare presentere ett eneste poeng, men til gjengjeld er det skikkelig viktig.

Distansesyklister: Store problemer, men for ganske få mennesker

Torfinn Ingeborgrud i Miljøpartiet De Grønne og sykkelentusiast Per Hassel Sørensen sier til NRK at det må tilrettelegges for syklister i de undersjøiske tunnelene i Rogfast og Ryfast. Mangel på egne sykkelløp i tunnelene "er en sabotasje av sykkel som fremkomstmiddel utenfor tettbygde strøk, noe som er helt på tvers av de politikerne sier og lover, sier Sørensen." Og det kan de nok ha rett i... men det er ikke der pengene og innsatsen bør legges. Rogfast blir verdens lengste undersjøiske tunnel, hele 25 kilometer, og det er ganske sikkert svært få mennesker som vil ønske å sykle 25 km under sjøen. Bratt og farlig å sykle ned, tungt og langt å sykle opp, og veldig kjipt hvis man faller og blir liggende der inne i sykkelløpet alene.

Men de er inne på noe veldig viktig: Det tas ikke hensyn til syklister når man planlegger og bygger flotte nye veianlegg. Et godt eksempel er E39 over Kvinesheiene, hvor bilistene har fått en fin ny vei som sparer 15 kilometer kjøring (og masse svinger og bakker), men som er ulovlig for syklende... slik at syklistene fortsatt må sykle 15 kilometer ekstra på dårlige veier. Men dette problemet gjelder også mest for entusiastiske distansesyklister.

Hverdagssyklister:  Merkbare problemer for svært mange mennesker

Men hverdagssyklistene! Alle som bare skal til og fra jobb, butikk og besøk. Det er de (vi) som reduserer bilkøene og parkeringsplassjaget. Det er de (vi) som reduserer behovet for å bygge ut motorveien og lage nye kollektivfelt i byen. De (vi) er ekstremt lønnsomme for samfunnet. Likevel blir hverdagssyklistene fullstendig ignorert når nye tunneler og veier legges i sentrumsnære områder. Alle nyere by-tunneler og endel  veistrekninger er faktisk forbudt for syklende, og alternativ rute er svært strevsom, slitsom nok til at det er mye, mye enklere å la sykkelen stå og ta bilen isteden.

Se bare på disse eksemplene:

Byhaugtunnelen

Bilister kjører 3,2 km fra Tjensvollkrysset til ca Tasta skole på 3 minutter.
En syklist må sykle 4,1 km og det tar 20 minutt.
Ruten er skikkelig vanskelig å finne, og kronglete og bakkete. Se bildene under. Det første er sykkelruten, det neste er bilruten.

 

Diagonalen

Ja, Diagonalen er stengt for syklende. Jeg vet ikke hvorfor.
Fra Hinna til Rideskolen kjører en bil 2,0 km på 4 minutt, mens en syklist må forsere 2,5 km på 11 minutt. Og ruten er både bakkete og vanskelig å finne. Mens den fine, flate, utilgjengelige bilveien går rett ved siden av. 

 

Schancheholen

Broen over motorveien (fra Sykehuset til Brustadbua) er ulovlig for syklister.
En bilist svinter de 1,1 kilometerne på 3 minutt, mens en syklist må sykle grusveien opp til gangbrua i Mosvannsparken, og følge parken til undergangen ved Mosvangen. 1,8 km på 7 minutt. Eller sykle under Motorveien på sørsiden, det er ikke noe bedre.  Uansett er det vanskelig å finne veien.

Igjen mens den fine, flate bilveien ligger langsved og frister i all sin ulovlighet.

 

Bergelandstunnelen

Fra Teateret til kaien kjører en bilist 1,0 kilometer på 2 minutt. Syklisten må enten ned langs Breiavatnet og inn Pedersgata (1,4 kilometer på 6 minutt) eller opp, over og rundt Storhaug.  Hvis du ikke er lokalkjent er det også svært vanskelig å finne frem.

 

Storhaugtunnelen

Fra Hillevåg til Varmen kjører en bilist 2,2 kilometer på 4 minutt. En syklist må derimot sykle over Storhaug, en tur på 2,4 kilometer som tar 11 minutter. Skikkelig bakkete, og veldig ugreit å finne fram.

Konklusjon

Det snakkes mye om at "folk" må sykle mer. Men når man utbedrer det lokale veinettet, er det hver gang bilistene som får det enklere og bedre. Syklistene må fortsatt kjøre den gamle, tungvinte, bakkete og svingete ruten, som dessuten ofte er vanskelig å finne.

Under slike forhold og med slike prioriteringer kommer vi til å fortsette å ta bilen, fordi det er så uendelig mye enklere, raskere og mer komfortabelt. Skal vi (!) komme oss (!) ut på sykkelen, må vi sørge for at det er raskt, enkelt og trivelig å sykle. Aller mest i nærmiljøet og byområdene.