fredag 19. februar 2016

Anmeldere og ansvar

Snakket om anmeldere og terningkast på NRK P1 "Laust og fast - på en fredag" i dag morges, og har i ettertid fundert litt på om alle anmeldere er seg sitt ansvar bevisst.


En enkelt "slakt" kan føre til at et firma går konkurs og mange mennesker mister jobbene sine. Tenker anmelderen på dette? eller viktigere: Tenker avisene på dette når de sender ut anmeldere? Det burde de sannelig.


 

Hva blir anmeldt?

Musikk, kunst, film, teater, bøker, vin, restauranter og fotball. Ikke frisører, journalister eller klesbutikker. Det kunne forsåvidt vært interessant med en vurdering av byens frisører, eller en liste over hvilke journalister som er mer eller mindre kunnskapsrike og troverdige i det de skriver, men det skjer ikke.

Anmeldelsen har ulik verdi

Bok-, CD-, film- og vinanmeldelser har åpenbar praktisk verdi: Det finnes stort utvalg i omtrent samme prisklasse, det tar omlag like lang tid å konsumere produktene uansett hvilket du velger, og det er uhyre irriterende å velge feil bok til flyturen eller feil vin til lørdagskosen. Her gjelder det for forbrukeren å finne ut hvilke anmeldere som har omtrent samme smak eller vurderingsevne som en selv, så kan man gjerne høre på rådene før man handler.

Konsertanmeldelser er mindre relevante, siden få konserter gjentas flere ganger i samme by. En konsertanmeldelse leses after the fact, og gir dermed lite hjelp til å velge hvilke konserter man skal bruke tid og penger på. Ditto for spillerbørser etter fotballkamper. Her brukes anmeldelsene så vi kan få bekreftet vår egen oppfatning, eller - når det ikke klaffer - som grunnlag for å dømme kritikerne nord og ned. Var vi på samme konsert/kamp? gjaller ropet over sosiale medier hvis en kritiker mener noe annet enn folk flest. Moro, men lite nyttig.

Pris, kvalitet og intensjon

Hva skal til for å skrive en rettferdig anmeldelse? Fagkunnskap og evne til å sammenligne med andre leverandører på samme nivå.

Ta en restaurantanmelder. Forstår de hvilket produkt restauranten prøver å levere? Har de fagkunnskap til å vurdere om leveransen er god eller dårlig innenfor skiktet? Eller sauser de sammen prisen, om servitøren var søt, om de selv liker eller ikke liker meksikansk eller thaimat, eventuelle tidligere opplevelser samme sted, om følgesvennen var hyggelig og pen i tøyet? Det er umulig å vite når det gjelder vanlige restaurantanmeldelser.

Når avisene ikke skiller mellom priskategorier, kan det se ut til at man får samme opplevelsen (en femmer på terningen) for 200 kroner ett sted som for 2000 kroner et annet - en femmer er en femmer. Et av de aller høyest rangerte spisestedene i Berlin er Mustafas Gemüse Kebab, hvor folk står nesten en time i kø for en kebab som koster tre euro. Faktisk stikker mange ut av køen og kjøper en ventepølse i nabokiosken mens de står der! Er kebaben verd prisen? Definitivt. Det er iallfall den beste kebaben jeg (!) noengang har spist. Er den verd en time i kø ute på gaten? Bare fordi det er en veldig sær opplevelse. Og hvis det ikke regner... og du ikke må på toalettet etter tre kvarter.


En burger er ikke en burger

Michelin-guiden er noe annet. De sender sine folk flere ganger til restaurantene før de avgir sin dom, og deres utsendinger er faglig kompetente. Dessuten er stjernesystemet klart i sin tale: Tre stjerner betyr at restauranten er verd en lang reise i seg selv, to stjerner betyr at den er verd en omvei, en stjerne betyr at den er helt på toppen i sin kategori. Dette er formuleringer som er lette å forstå og forholde seg til. Derfor er stjernestatus så ettertraktet; gjestene forstår hva de kan forvente. Og derfor er også guiden så viktig i matverdenen.

Men når en journalist (sann historie) innleder anmeldelsen med å klage over at det er bilder av maten på menyen, og avslutter med å klage over at maten faktisk så akkurat ut slik som på bildet, da er det så useriøst at det aldri skulle vært trykket. Og man kan heller ikke gi samme score til en gourmet-burger og en Mc-burger uten å kommentere at de er målt på helt ulike skalaer.


Eliteseriespillere vurderes mot andre eliteseriespillere, ikke mot gutter 13 år. Og omvendt. Når avisene gir samme terningkast til ikke-sammenlignbare restauranter, uten å fortelle at de opererer i ulike divisjoner, da tar avisene livet av topprestauranter. Hvorfor betale dyrt hvis man tilsynelatende får samme opplevelse til en billig penge nederst i gata? Vel, hvorfor ikke møte opp og se gutter 13 år spille kamp, de er jo like gode som Viking - innad i sin divisjon?

Og for all del: Det samme gjelder teater og kunstutstillinger. Anmelderne må ha fagkunnskap nok til å uttale seg om mer enn hva de selv liker og ikke liker.

mandag 15. februar 2016

Åpent brev til Ottar

(Etter at jeg skrev om dette ut på Facebook, ble det - med min tillatelse - publisert av Stavanger Aftenblad 19.februar.)

Som ihuga feminist, Ottar-medlem lenger enn jeg kan huske, 8.mars-demonstrant i over 30 år - og høyrepolitiker! - skriver jeg dette åpne brevet til Ottar. Fordi jeg mener at konsensus ikke er et mål i seg selv. Utvikling skjer bare hvis man er åpen for endring, og da må man lytte til hverandre.

 

Først tre merknader i avvæpningens navn:

a) Dette er første gang jeg noensinne går skriftlig ut mot Ottar. Jeg har støttet Ottar i tykt og tynt fra jeg stod i horekundedemonstrasjoner på kaia på åttitallet, og gjennom utallige samtaler med folk - fra alle partier - som har kritisert Ottar. b) Jeg har stor respekt for det store arbeidet som nedlegges av 8.mars-komiteen, honnør til dere for det. c) Dessuten sympatiserer jeg så absolutt med Jaquesson og hennes ektefølte utbrudd. Ålreit, da er det sagt, og jeg kan komme til saken.

 

Om parolemøtene

I deres åpne brev til Rød Ungdom kritiserer dere dem for en rekke forhold. Men Rød Ungdom har flere veldig gode poeng som dere (styret) nok heller burde diskutert i lys av deres (vårt) uttalte ønske: At det kommer flere, ikke færre i toget 8.mars.

 
Som dere siterer, sier RU at "Disse møtene er omtrent like kjipe hver gang. Det er et stort feministisk problem at deler av kvinnebevegelsen, særlig eldre aktive feminister, oppfører seg kjipt mot yngre feminister. Jeg har også opplevd det flere ganger. Men det er særlig de fra sentrum og høyresiden som blir aller dårligst behandlet".
Ja. Det er lenge siden jeg sluttet å gå på parolemøter. De var ikke til å holde ut. Jeg gikk i toget hvert år og jeg beholdt trua, min feministiske overbevisning, men jeg orket ikke stemningen, kommentarene eller den nedlatende holdningen jeg opplevde på møtene. For all del: Det har jeg sagt før, og ingen har kritisert meg for å påpeke min opplevelse. Men den samme ytringsfriheten må gjelde for RU, også.

 

Om formålet

I brevet deres stiller dere RU noen spørsmål: "Vi ønsker oss konkrete svar på noen spørsmål: Hvorfor synes RU det er en god idé å framstille 8.marskomiteen på denne måten? Hvordan tror dere at flere kvinner skal ønske å delta på møter som dere framstiller som så forferdelige? Hvordan tenker dere at disse utspillene skal bidra til en styrking av feminismen? Er det viktigere for RU å støtte sine venner i ungdomspartiene på høyresida enn å bidra til oppslutning om 8.marsbevegelsen?"


Så fra meg, og ja, dette er helt på alvor,  faktisk verken syrlig eller frekt ment. Jeg ønsker meg konkrete svar på noen spørsmål:
  • Hvorfor synes Ottarstyret det er en god idé å framstille meningsmotstandere på denne måten? (ref deres omtale av Venstres motivasjon, at "Unge Venstre kommer ofte på parolemøter for å bli nedstemt og klage i media på dårlig behandling")
  • Hvordan tror dere at flere kvinner skal ønske å delta på møter som vi opplever som så forferdelige?
  • Hvordan tenker dere at disse utspillene fra dere skal bidra til en styrking av feminismen?
  • Er det viktigere for Ottar å støtte sine venner i partiene på venstresida enn å bidra til oppslutning om 8.marsbevegelsen?
 

Om konflikt og utvikling

Dere skriver at "(m)ye står på spill, men likevel er feminismen det eneste politiske feltet der det blir avkrevd at det ikke skal være konflikter. Vi mistenker at dette skyldes en manglende tro på at jenter og kvinner kan og vil argumentere politisk og direkte for sitt syn."
Jeg er helt enig. Men det er jo dere, ikke vi annerledestenkende, som går i skyttergravene når alternative stemmer og synspunkt prøver å komme frem. Vi er ikke redde for meningsmotstand eller politisk argumentasjon. Tvert imot: Utvikling skjer bare når ulike resonnement og virkelighetsforståelser møtes.  

 
Vi annerledestenkende ønsker ikke "en upolitisk kvinnedag". Vi ønsker en multipolitisk kvinnedag, som bidrar til at kvinnesak og likestilling blir løftet opp og frem i alle partier, hvor parolevalget kan anspore til en årlig debatt om hvilke saker som best fremmer likestillingen også i Høyre, Venstre, AP og FrP - såvel som i de rødere partiene.
Jeg kan ikke forstå hvorfor dette skal være så farlig.

 

Taxi må lære av Uber


(Trykket i Stavanger Aftenblad 15.februar 2016)

I Uber-diskusjonen fremstilles drosjene som den store taperen. Men drosjer er sterkt offentlig subsidiert: De får 60% rabatt på bilavgiftene, og kommer derfor veldig godt ut av det når bilen etter noe tid skal selges brukt. I tillegg gir bilprodusentene ekstrarabatter til drosjer. En ny Ford Mondeo som kjøpes som drosje, fullt utstyrt med automatgir og det hele, koster drosjeeieren ca 100.000 kroner mindre enn det en vanlig kunde (f.eks en Ubersjåfør) må betale for samme bil. I tillegg kan drosjeeieren trekke fra ca 65.000 kroner i mva. Dette gir drosjene en stor prisfordel som burde gjenspeiles i tjenesten de leverer.
 
Det er likevel ikke nødvendig å lokke Uber til Stavanger med amnesti fra gjeldende regler. Slike aktører kommer når det passer dem; det er ingen fare for at «toget går», som Atle Simonsen frykter i torsdagsavisen.
 
I mellomtiden foreslår jeg at den regulerte drosjenæringen lager teknologiske løsninger som ligner Ubers, og at de gjør noe med opplæringen av sjåførene. Hvis jeg kan sjekke på en legal drosje-app hvilken karakter bilen og sjåføren har fått av andre kunder, og selv velge bil, vil jeg gladelig bestille fra drosjeselskapene. Og hvis de tilbyr sjåfører som faktisk vet forskjell på Konserthuset, Kulturhuset og Teateret, som ikke påstår at kortmaskinen er defekt og forlanger kontanter uten kvittering, og som ikke lager bråk på holdeplassen når kunder prøver (helt lovlig) å velge bil selv, øker sannsynligheten enda mer.
 
Min begeistring for Uber skyldes ene og alene at jeg vet hva jeg får når bil og sjåfør bestilles derfra.