mandag 8. oktober 2012

Er far selve historien?


(Klassekampen 6.oktober 2012)
Det er ikke vanskelig for en fruktbar kvinne å bli gravid. Det er rikelig med menn som stiller velvillig opp - ikke nødvendigvis for å bli far, men for en kortvarig lykkestund. Ingen bråker over dette. Men når kvinner som ikke ønsker en slik løsning reiser til Danmark for å bli inseminert, blir det spetakkel.
Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen var meget oppbragt i Aftenposten tirsdag 2.oktober. Han mener kvinnene utviser en ufattelig egoisme når barnet får en anonym far og fratas sin identitet i større slektsmessig og historisk sammenheng, og viser til Toralv Maurstads glede over sin far og hans bånd til slekten på vestlandet. Samme dag stilte også Lillevi B. Kristoffersen i Klassekampen spørsmål om rettferdighet ved egg- og sæddonasjon, idet barna fratas mulighet til å bli kjent med sitt genetiske opphav. 
To spørsmål reises av dette: Først om ikke kvinnene burde bruke den norske sædbanken, som vil opplyse om farens identitet når barnet er 18 år. Det andre gjelder den oppskattede betydningen av fars-linjen. 
I følge norsk lov, EMK og FNs barnekonvensjon har alle rett til å kjenne identiteten til sin far og mor. Men det er ikke ulovlig å nekte å oppgi farens navn, og heller ikke straffbart å oppgi feil navn på far. TV2 fant i 2010 at 9.639 barn under 18 år stod med ”far ukjent” i folkeregisteret. Tar man med de over 18, blir tallet flere titusen. I tillegg kommer alle som er oppført med enn annen far enn den biologiske, mange innen et parforhold. Det er slett ikke så uvanlig å vite lite eller ingenting om sitt faderlige opphav. 
Dronning Victoria og prins Albert
Det andre spørsmålet er mer interessant. Vi setter i stor grad likhetstegn mellom "slekt" og "farslinjen". Et enkelt eksempel: Store norske leksikon omtaler navnet Windsor som "Offisielt familienavn for det britiske kongehus; antatt 1917 istedenfor det egentlige, tyske familienavn Sachsen-Coburg-Gotha (etter dronning Victorias mann, prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha). Navnet skriver seg fra kongefamiliens slott Windsor Castle." 
Smak på det: Det "egentlige, tyske familienavn" er altså navnet til dronningens mann. Toralf Maurstad har også en mor, en farmor og en mormor. Men det er faren og farsslekta han stirrer henført opp på i Jacobsens beskrivelse. 
Selv heter jeg Folgerø etter min (far)far, med morfars navn Storeide som mellomnavn. Farmor Valvatne og mormor Hovden er ute av navnelinjen. Folgerø- og Maurstad-navnet beskriver én enkelt tråd i historien, den som går fra far til sønn. Er den historietråden viktigere enn alle de andre trådene? Ja, åpenbart. Kjenner man ikke fedrene bakover, vet man ikke hvem man "egentlig" er, i vårt mannsdominerte samfunn. 
Det "egentlige familienavnet" er far-far-far-linjen bakover. Det er denne man er opprørt over at viskes ut når en kvinne får barn uten kjent far. Sin mor-mor-mor-linje (eller alle de andre linjene som samles i hver av oss) er det de færreste som kjenner, uten at noen later til å bli det minste opprørt av den grunn. 
Alle gener er like - men noen er likere enn andre?
Full-size image (42 K)
Homo Sapiens, representert med skjegg. 

fredag 10. august 2012

Enkle fakta om energi

(Stavanger Aftenblad 10.august 2012)

Elbiler, elektifisering av sokkelen og strømkabler til utlandet. Alt sammen blir stadig omtalt med en mengde lettkjøpt vrøvl.

Her er noen veldig enkle fakta:

1. Det produseres bare en gitt mengde ren elektrisitet, og den blir oppbrukt uansett. Alt ekstra forbruk betyr økt aktivitet i kullkraftverk, gasskraftverk eller atomkraftverk i andre land. Det finnes et begrenset antall vannkraftverk, vindmøller og bølgekraftverk, pluss noen små solenergiløsninger. Skulle disse produsere mer ren energi, måtte været endre seg: regne mer, blåse mer eller bli mer solskinn. Sånn er det ikke. Alternativet er at disse rene kraftverkene bygges ut, eller at det bygges flere. Det tar tid, og miljøaktivister protesterer heftig mot de aller fleste inngrep i elver, fosser eller vindmøller på land eller i hav. Vi kan altså velge å øke mengden ren energi, men det går svært langsomt, og i mellomtiden – noen tiår – finnes bare en bestemt mengde ren energi. All øvrig energiforbruk og -produksjon medfører økte utslipp i verden.

2. Det koster energi å transportere energi. Når vi i Norge skal holde oss for gode til å produsere egen strøm fra gass her i landet, og isteden sender gassen til utlandet og deretter re-importerer strøm, brukes en mengde energi opp på veien. Det blir som å kjøre fra Stavanger til Bryne og hjem igjen hver gang du skal fylle bensintanken. Det er langt mer effektivt å produsere energien der hvor den har kortest vei til målet, dvs gjerne der gassen ilandføres. Når vi produserer strøm i utlandet, direkte eller indirekte, øker vi i realiteten de globale utslippene i forhold til hva de ville vært hvis strømmen ble produsert nærmere, fordi vi taper masse energi på veien, og dermed må produsere tilsvarende mer.

3. Formålet med å legge flere strømkabler til utlandet er å tjene mer penger. Strømmen er dyrere i utlandet enn i Norge. Så snart det er nok kabler fra Norge til utlandet, kan man selge den norske strømmen dyrt der ute. Prisene på strøm i Norge vil selvsagt stige til samme nivå, fordi det er umulig for et statseid selskap å selge strømmen billigere til kraftkrevende norsk industri. Det ville i så fall vært ulovlige statssubsidier. Strømprisen for norske husholdninger vil stige tilsvarende, fordi det blir det internasjonale markedet som setter prisen. Vil ikke vi betale, kan strømmen selges andre steder. Når Statnett skal legge disse enorme kablene, må nordmenn regne med både økt nettleie for å betale kablingen, og etter hvert strømpriser på europeisk nivå. Les gjerne f.eks hva Geir Vollsæter i Industri Energi sier om dette.

4. Elektrifisering av sokkelen er en gimmick. Det er langt mer energieffektivt å lage strømmen lokalt der ute, enn å først frakte olje/gass til land, omforme den til strøm, og så sende strømmen tilbake i kabel. I tillegg er det ufattelig dyrt å strekke disse kablene, og det må vi betale. Uten noen global utslippsgevinst overhodet, faktisk tvert imot, fordi vi må svi av mer gass for å kompensere for energitapet på veien.


5. Elbiler har bare ett eneste fortrinn: Utslippene skjer et annet sted enn i vår by. Men de skjer, og enda verre: En elbil forårsaker mer globale utslipp enn en bensinbil. Når du plugger elbilen i veggen her hjemme, øker aktiviteten i et kullkraftverk eller atomkraftverk et eller annet sted i Europa. Igjen fordi det bare finnes en gitt mengde ren energi, som uansett blir brukt opp. Og siden omformingen fra gass/olje til strøm medfører et energitap, og dette i tillegg må transporteres til stikkontakten hjemme i garasjen med tilhørende transporttap, bruker el-bilen mer skitten energi enn den meget energieffektive bensinbilen. Jo, bensinbiler er meget effektive når det gjelder omforming fra bensin til kraft, som skjer akkurat der du trenger det, når du trenger det. I byer som er gryteformet, som Bergen og Oslo, er lokale utslipp et problem på stille vinterdager, og elbiler kan være til nytte i de byene. Men ellers i landet, også i Stavanger, fører elbiler til mer utslipp globalt sett, og det er en langt større fare for oss alle. Les mer av Bjart Holtsmark, forsker på miljøøkonomiske problemstillinger, herunder internasjonal klimapolitikk, fornybar energi, spesielt bioenergi.


Skal vi begrense de globale utslippene, må vi se på det store bildet, ikke på hva som skjer på Karmøy eller i din egen lille bil alene. Og skal vi beholde tålig akseptable strømpriser i vårt kalde utkantland, må vi beholde elektrisiteten vår her. Ikke betale for svindyre kabler som kommer til å løfte strømprisene våre til europeisk nivå.



lørdag 7. juli 2012

Cashless eller kontanter?

(Trykket i Stavanger Aftenblad 2.juli 2012)

Forbrukerombudet skal vurdere Cashless-systemet, kortet som brukes som betalingsmiddel på konserter, festivaler og lignende. Kortet er ofte eneste mulige betalingsmiddel slike steder. Man bruker det ved å fylle på – med kontanter eller bankkort – på forhånd, og så trekkes penger fra kortet hver gang man kjøper mat eller drikke på området.

Innvendingene mot kortet er at man selv må sørge for å få tilbake restbeløpet fra kortet, at pengene på kortet bare kan brukes ut året, og at man ikke kan få pengene tilbake hvis man mister kortet. Videre stiller forbrukermyndighetene spørsmål ved at man må betale for å betale, altså betale femti kroner for selve kortet, mens Bankloven sier at man skal kunne betale med norske penger direkte.  
Etter Mods-konserten gjorde Viking sitt beste for å spre informasjon om hvordan gjestene kan få tilbake restbeløp på kortet. Likevel kan man gjerne si at Cashless burde revurdere systemet med tanke på hvor lenge pengene skal kunne stå på kortet, f.eks et helt år heller enn ut kalenderåret, og de bør se på muligheter for at man kan få refundert restbeløpet på et mistet kort.



  

Fordeler uten kontanter

Men selv om Norwegian Wood er fornøyd med salget, var ikke alle like fornøyd med ølkøen på stedet. Denne ølkøen er fra fredag kveld.
Kortet har også store fordeler. Det blir langt kortere køer og mindre ventetid for sultne og tørste festivalgjester, og det er mye mindre risiko for at det blir surr med pengene. Det gjelder både faren for at penger går ”utenom systemet”, og altså kan bli puttet i arrangørenes lommer uten merverdiavgift og skatt, og faren for at ansatte eller andre begår underslag ved å smyge kontanter ned i egne lommer. Gjestene er også mindre utsatt for lommetyveri hvis de bare bruker cashless-kort enn hvis de har med seg bankkort eller kontanter inn i tette folkemengder.


Hvem tar ikke betalingsgebyr?

Men når det gjelder de to siste argumentene, er forbrukermyndighetene antakelig for sent ute. Det vrimler allerede av tilsvarende løsninger, uten at noen stiller spørsmål ved dem. Skal du ut og fly, må du i realiteten betale med kort.
Flyr du Norwegian og vil ha med koffert, må du enten betale med kort via nettet, da koster det fra 49 pr koffert. Hvis du vil betale kontant for kofferten, kan du gjøre det på flyplassen, men da koster det fra kr 100 pr koffert. Og hvis du har forhåndsbetalt for en koffert som du likevel ikke tar med deg, får du ikke pengene igjen. De beholdes av Norwegian.

Tilsvarende er det så godt som umulig å betale med kontanter for tjenester som strøm, vann, telefon, parkeringsbøter, fjernsyn, og en mengde annet. Fakturagebyr legges på de aller fleste tjenester, og må betales for at du skal få lov til å betale.


Staten undergraver kontanter

I tillegg er det pålagt oss et enormt ansvar hvis vi betaler større regninger kontant: Skattebetalingsloven sier fra og med i fjor at den som betaler kontant kr 10.000 eller mer til en mottaker i løpet av året (for samme vare eller tjenestetype), er ansvarlig for at leverandøren betaler skatt og moms av pengene.

Selv om du får en fin kvittering av leverandøren, med mva-nummer og org-nummer og det hele, risikerer du å måtte betale skatt og avgifter som den næringsdrivende skulle betalt – på toppen av betalingen – hvis vedkommende person eller firma ikke gjør opp for seg. Dette undergraver banklovens ’rett til å betale kontant’ langt mer enn noen Cashless-pils på konsert!

Hvis forbrukermyndighetene kan fjerne fakturagebyrene, og pålegge alle vare- og tjenesteleverandører å ta imot kontant betaling uten tillegg og risiko for betaler, er dette helt utmerket, men det er urimelig å angripe bare én leverandør. Cashless-systemet kan helt sikkert forbedres på mange områder, men har antakelig så mange fordeler at det må få lov til å leve – side om side med de utallige andre leverandørene som tar betalt for betalingen. Eller alle må revideres.

.

mandag 11. juni 2012

Den som har flest kjøkkendingser når man dør, vinner

Det glitrer i øynene hos kundene i kjøkkenutstyrsbutikken.

Se her! En dings som tar steinen ut av mangoen! Silikonform for å lage blomsterformede speilegg! Må ha det, bare må ha det.

Still wondering what to get Mom for Mother’s Day? Show her how much you appreciate all of her slaving in the kitchen, by spoiling her with a new kitchen gadget.” 
NOT! Please don't!



Min mest irriterende tingest er en nydelig smørform i bjørk.
Du monterer sammen håndskårne sider og tak med noen smekre staver, og fyller ”huset” med et halvkilo myknet smør. Når det er blitt gjennomkaldt, skal du ta av huset og stå igjen med et nydelig, ”utskåret” smørhus. For det første er det en mengde arbeid, det må igangsettes en dag i forveien, og det er veldig vanskelig å få smøret pent ut. Men viktigst: Når har man egentlig bruk for et halvt kilo utskåret smør? Irritasjonen min kommer av at huset er for fint til å kaste, så det står der og minner meg på sin ubrukelighet (og min udugelighet som Perfekt Husmor) til enhver tid.
Web_auction_item_show

Likevel er det noe uimotståelig med et kjøkkenredskap som gjør bare én ting. Selv om realiteten er at redskapet nesten aldri vil bli brukt. Den lange fiskegryten, laget for å dampe en hel laks… når brukte du den sist? Tørkestativet til hjemmelaget pasta, den store oste-rive-enheten til mikseren, melkekartongholderen, den halvautomatiske epleskrelleren… og så klager vi over at kjøkkenet er for lite.

I små-skala har vi en usalig mengde redskaper som er så ubrukelige at vi ikke engang har navn for dem: Ting vi bruker til å skille eggeplommen fra hviten, til å fjerne den mørke stripen i scampi, til å lage melonkuler eller smørkuler, fjerne steiner fra oliven, fjerne stein fra en mango. Eller ta dusken av jordbærene. Og alle sammen flyter på mystisk vis opp til toppen av skuffen, så det er nesten umulig å finne de nyttige redskapene der nede i dypet.


Kjøkkenredskaper skal gjøre matlagingen enklere og/eller maten bedre. Det er alt.

Spørsmålet bør være: Hva er det enkleste redskapet jeg kan bruke for å få denne jobben gjort? Og da må regnestykket inkludere tiden det tar å finne igjen redskapen, montere den, demontere, vaske og rydde den vekk igjen. Pluss bruken.

Når det kommer til stykket, er det antakelig enklere å skive bananen med en kniv.






Holy Toast Miracle Bread Stamper

lørdag 19. mai 2012

Syklister er ikke mennesker

Idet man setter seg på sykkelsetet, blir man et monster. En fare for fotgjengere, et verdig mål for mange bilister. Slik ser det ihvertfall ut i media.

Dermed blir syklister fritt vilt

Noen bilister stiller inn vindusviskerne slik at de kan sprute ned syklistene når de passerer. Dette er bare et irritasjonsmoment, sett i forhold til alt det farlige. Her er noen erfaringer fra syklister som trener:
   
"Noen bilister spytter når de kjører forbi. Andre knipser tente sigaretter eller kaster brusflasker eller ølbokser mot oss. Her om dagen var det en som pælma en svart søppelsekk som havnet i fanget mitt. Heldigvis veltet jeg ikke, sier Wilmann

Irritert bilist
dømt til fengsel

Bilføreren (56) som bråbremset foran fire syklister som trente i Heigreveien, er dømt til fengsel i 21 dager.
Et annet problem er bilister som bremser opp like etter at de kjører forbi syklister."
Så har vi bilister som tuter, legger seg så tett i fortauskanten at syklister ikke kommer forbi på utsiden, eller kjører så tett forbi at syklisten blir presset til å stoppe, eller i verste fall ut av veien.

Forby sykling på fortau?

Nå skal Statens vegvesen utrede "muligheten" for å forby sykling på fortau. Det er i så fall en usedvanlig dårlig konklusjon på spørsmål om hvor folk skal sykle.

Syklister skal ta hensyn når de sykler på fortau. Det skulle bare mangle! - og i tillegg er det påbudt. Men dette gir ikke fotgjengere rett til å hindre syklister i å komme forbi. Gående møter jo andre fotgjengere også, og de blir sluppet høflig forbi. Det samme gjelder joggere, folk med hund, barnevogner og gåstaver. Ingen skriker til dem.

Da gir det ikke mening at syklister skal møtes med tilrop og aktiv sperring av fortausplassen. Svært mange steder er det ubekvemt å sykle ute i veibanen, ofte er det skikkelig farlig. Det behøver faktisk ikke utdypes. Alle vet hvor skummelt det kan være å sykle ved siden av bilene på veien. 

Den ideelle løsningen er egne sykkelfelt mellom fortau og bilvei. Det vil ta tid. I mellomtiden:
Det fornuftige ville være en skikkelig kunnskapskampanje. Mange, både syklende og gående (som forøvrig ofte er akkurat de samme menneskene, som bytter mellom føtter og sykkel), er usikre på reglene som gjelder på fortau. Reglene er faktisk svært enkle.  Syklister flest er lærenemme.

- eller forby sykling i veibanen?

Noen treningssyklister er irriterende. Javel. Ganske mange bilister er irriterende, også. Men så blir det oppløp i media fordi en gruppe treningssyklister har syklet gjennom et kryss som er markert som sykling-forbudt (kryssende vei er bare for biler). Alvorlig talt. 

Hvor oppstod ideen om at syklister har endeløst god tid og primært er ute for å kikke på andungene og de pene hagene langs veien?  De fleste som sykler, er på vei et sted. Og siden de i utgangspunktet har et langsomt transportmiddel, har de ihvertfall ikke tid til omveier. 

Likevel bygges det stadig nye omveier for syklende. Ta Stavanger som eksempel. Det er forbudt å sykle i alle de nyere tunnelene (Byhaugtunnelen, Storhaugtunnelen, Bergelandtunnelen) Det betyr at syklister ikke får lov til å følge den brede landevei slik bilistene får: De må over hele Byhaugen, over og rundt Storhaug og Bergeland. Det er tungt, langt og tidkrevende. 

Tilsvarende er det forbudt å sykle Diagonalen (du må ta gjennom hele Hinna bydel isteden, på særdeles dårlig merket rute) og det er forbudt å sykle fra Sykehuset til Brustadbua (det visste du antakelig ikke, men det er helt sant).

Og slik er det med nye veiprosjekter. Da det ble bygget ny vei over Fedafjorden, ble den stengt for syklister, som isteden må sykle 19 kilometer (!) mer gjennom Kvinesdal og over heia. 
Veier stenges for syklister, og ingen reagerer. 

Det er verd å merke seg at en syklist bare har vanlig forkjørsrett når de sykler på veibane (og på rene sykkelbaner, men de har vi så få av at det er nesten uten betydning). Kommer en syklist ned fra fortauet, har han/hun ingen som helst rettigheter, selv om man sykler langsetter en forkjørsvei. Dermed er det ofte helt nødvendig å sykle i veibanen hvis man skal komme seg raskt og frem.

- eller lage nye regler for sykling?

Det dukker opp forslag om sære, nye regler for sykling. SINTEF har foreslått forbud mot sykling på fortau langs veier med fartsgrense 40 km/t eller lavere. Det vil skape enda mer konflikt og spetakkel. Fotgjengere har ikke nødvendigvis kunnskap om fartsgrensen på veien, og en slik fartsgrense-regel vil bare føre til at syklister som sykler lovlig på fortauet, likevel får tilrop og problemer. 


Forslaget til nye forskrifter for friluftsliv sier om den fire kilometer lange turveien ved Melsvatnet i Time kommune sier at det heller ikke skal være lovlig å bruke veien til «trening med sykkel for mosjon eller sykkelløp». Se dér har du en utydelig regel! Kan man sykle der for å besøke en tante? Må man i så fall kunne dokumentere ærendet i tilfelle noen opponerer? Det foreslås også en øvre aldersgrense på 10 år for sykling i området. Javel. Lillebror kan sykle, men storesøster har plutselig ikke lov lenger.


Vi trenger ikke en mengde nye regler. Vi trenger kunnskap om og håndheving av de eksisterende reglene. 

Det vi mangler...

  • Vi mangler egne sykkelfelt, hvor syklistene har sin reserverte plass i trafikken. Joda, bevares, de finnes. Men to kilometer her og femhundre meter der gjør nesten ingen forskjell. De må bli en del av det ordinære veinettet. 
  • Vi mangler almennkunnskap om regelverket.
  • Vi mangler de hverdagslige transportsyklistene, de som sykler til butikken eller på besøk. Disse mangler i Norge fordi de fleste av oss synes det er for mye stress og altfor skummelt å sykle. Får vi sykkelfelt og regelkunnskap, ordner det siste seg av seg selv. 

Syklistens store fortrinn

Den syklisten du ser i veien foran deg, var tidligere ute enn deg, og skal omtrent samme retning. Men han eller hun kommer likevel ikke til å ta den siste parkeringsplassen. Husk det, neste gang du er irritert. 

Og nå: Se en kjekk film


onsdag 25. april 2012

Myter om horekunden og voldtektsmannen


(Stavanger Aftenblad 25.april 2012)

Terje T. Wiersholm gjentar i mandagens avis de populære mytene om horekunder og voldtektsmenn: At disse skal være så ille plaget av sin ”frustrerte mangel på tilfredsstillelse av sin seksualdrift”. Han mener at horehus i organiserte former vil være en løsning. Dette er sludder og vrøvl.

Det er forsket mye på begge tema. La oss ta horekunden først. Vi vet at ”Horekundene utmerker seg med risikoatferd: De debuterer tidligere, har flere sexpartnere og har oftere ubeskyttet sex enn menn flest” (Schei 2010). Da jeg selv bodde i Gamle Stavanger, observerte jeg hver søndag en stim av blanke, nyvaskede familiebiler med barnesete eller bamse-solskjermer i vinduet, som plukket opp prostituerte på kaien. Far drar for å vaske bilen, og kjøper seg sex på turen. ”Menn som kjøper sex er gjerne kjekke, attraktive og pengesterke” (Holien 2011). 

Mange menn oppfatter det å kjøpe sex som spesielt spennende. De liker at de kan kjøpe seg betjening av en kvinne uten at de må være hyggelig med henne eller bli møtt med andre forventninger enn penger. De liker maktfølelsen, at de kan bestemme hvilken kvinne de skal ta og hva hun skal gjøre. I tillegg er nok en del menn for feige til å fortelle kona/samboeren at de ønsker å prøve noe nytt på sexfronten, og kjøper det heller for penger.

Alt dette er stakkarslig, men det betyr ikke at det er synd på mennene. Og det betyr i hvert fall ikke at vi skal tilrettelegge for at de skal få utnytte fattige kvinner ”i ordnede former” på horehus.

Når det gjelder voldtektsmannen, er forskere overalt enige om at voldtekten ikke handler om sex, den handler om vold og makt. Internasjonal forskning har funnet noen fellestrekk ved voldtektsmenn: De ”har ofte et rusproblem, har ofte problemer i arbeidslivet, er ofte aggressive, har ofte risikofaktorer som andre kriminelle, mange har problemer med å forholde seg til fast samliv og faste forhold, og mange har negative holdninger til kvinner (Nøttestad 2009).

Horekunder og voldtektsmenn er selvsagt ikke samme ting. Men begge utøver makt over kvinner i form av seksualisert kontroll over kroppen hennes. Det handler ikke om å ”kjøba kjærlighet” som Wiersholm påstår, det handler om menns makt over kvinner.

tirsdag 17. april 2012

Mot røyking. Og mot toskeskap.

Hvor mye skade kan man rettmessig gjøre for å hindre annen skade?
Og hvor mye kan man undergrave respekten for lovverket før det faller gjennom?

Helse- og omsorgsdepartementet foreslår endringer i dagens tobakkskadelov, for å ytterligere begrense tobakkens skadevirkninger. Et prisverdig formål. Men forslagene som er lagt ut til høring - med høringsfrist 20.april 2012 <<< - ser mest av alt ut som et forhandlingsutspill: "Vi tar med endel forhold som er både idiotiske og provoserende, og så gir vi oss på dem etter en lang 'kamp'... så blir resten slik vi egentlig vil." Er det slik Departementet jobber? Eller mener de faktisk at dette er gode ideer? Begge deler er ganske skremmende muligheter.

Her er mangt å bite seg merke i, men jeg skal bare trekke frem fire forhold. Det blir forresten verre utover i teksten her, så hold ut.

Forslaget til ny lovtekst kommer fra side 102 og utover i høringsnotatet.

Myndige personer på videregående
§12C:  Elever i videregående får ikke snuse (eller røyke) i skoletiden. Dermed heller ikke i friminuttene eller i fritimer hvor de kan bevege seg utenfor skoleområdet.

Man forstår motivasjonen og de gode hensikter, men hva med elever over 18 år - som har lovlig rett til å snuse/røyke - og som har lov til å gå utenfor skolens område? Skal de være pålagt en restriksjon som ikke gjelder noen andre myndige personer i landet?

Kjøpmann på hjørnet... må holde orden på slekta

§30: Man skal bare få selge tobakk med bevilling, og bevillingen avhenger av at en selv - og ens foreldre, barn, barnebarn, søsken, og de som er gift/samboer med disse - har gnistrende ren vandel ift tobakkskadeloven "og dens formål".

Dette betyr at den lokale Joker-kjøpmannen kan miste retten til å selge røyk&snus hvis konas søster, sønnens kone eller morens gale nye samboer bryter røykeloven eller smugler tobakk.
Dette er totalt urimelig. Her er det ikke bare fedrenes synder man kan få unngjelde for, men hele slektas. I ti år. Hvilken lokal kjøpmann har kontroll over voksne barn, godt voksne søsken, svigers og egne foreldre? Skal de måtte risikere at en familiekonflikt medfører at noen på pur hekkan bryter lovverket (til en relativt ubetydelig straff), så kjøpmannen mister tobakksbevillingen? 


Mer gunstige regler for taxfree-salg
Taxfree-butikker på flyplasser må følge reglene om aldersgrenser, eksponering, reklame og smaksprøver, men de slipper ellers billig unna.

§24 sier at de skal få tillatelse fra toll- og avgiftsetaten. I klartekst betyr dette at de slipper å søke og opprettholde kommunal salgsbevilling. Altså ingen risiko for at nære slektninger skal ødelegge for bevillingshaver og stoppe salget.

§7A sier at taxfree på flyplasser skal være unntatt forbudet mot selvbetjening, og de skal ha lov til å skilte tobakksvarene langt tydeligere enn vanlige butikker. Selvbetjening er en billig og praktisk salgsmåte, som altså kjøpmannen på hjørnet ikke får lov til å benytte. Men i taxfree-butikken er det altså helt ok å spare pengene på en tobakks-utleverer... og det er lov å merke skapene godt for å øke salget.

Minst halvparten av taxfree-tobakken blir vel solgt ved ankomst, og tas med inn i Norge. Er taxfree-tobakk mindre helseskadelig eller vanedannende enn annen tobakk? Neppe. Kan det  ha en sammenheng med at taxfree-salget er en gullkantet inntektskilde for det 100% statlig eide Avinor? Kan virkelig staten gi sin egen tobakks-salgskanal bedre betingelser enn alle andre utsalgssteder?

Og når vi er inne på særregler:
§12 angir røykeforbud i lokaler hvor allmenheten har adgang, i møterom, arbeidslokaler og institusjoner. Enda strengere skal det være bl.a i barnehager, hvor røyking simpelthen er forbudt. Se også punkt om videregående.
Eksempelets makt skal være hovedårsak til dette:

Da håper jeg at våre største forbilder - Stortingsrepresentantene - går foran som det beste eksempelet, og totalforbyr all bruk av tobakk på egen arbeidsplass.

Selv om det betyr slutten på "Norges fineste røykerom". Stortingets røykerom må forsvinne helt, og det må være utenkelig å røyke utenfor dørene rundt Norges viktigste bygg. Og å selge tobakk i Stortingskantinen.


Selvsagt ønsker vi at færrest mulig røyker. Selvsagt ønsker vi ikke at noen utsettes for passiv røyking. Men det må være likhet for loven, og som man sier i Stavanger:
Det e' lov å bruga vèd.

lørdag 31. mars 2012

Folket, det er oss undervurderte, det



(Stavanger Aftenblad 31.mars 2012)

Pål Mangor Kvammen
Underholdningsartist Pål Mangor Kvammen klaget i avisen over at kulturstøtte ikke tildeles private overskuddsprosjekt.

Bjarne Kvadsheim, SP-politiker i Stavanger, mener at altfor lite av kulturpengene har gått til folk flest, og hevder at det er de store, profesjonelle prosjektene vi husker fra 2008. Han hevder det er feil å spre pengene på mange ulike kulturtiltak, og vil heller smelle til med store bevilgninger til de ”profesjonelle”.

Bjarne Kvadsheim, SP
Først kan man jo fundere litt på hvor de profesjonelle skal komme fra om noen få år. Skal de importeres fra utlandet? Eller har Kvadsheim funnet en snarvei så totale amatører kan gå direkte inn i de helprofesjonelles rekker? I så fall skulle vi gjerne høre mer, så vi kunne bruke den snarveien også innen idrett, utdanning, spesialisering i yrkeslivet og for den saks skyld innen politikken. Men det er et sidespor. Klagen disse målbærer, er at for mye av kulturstøtten går til såkalt smale prosjekt.


Ah, det folkelige, derimot! Visstnok det som er lett å like, lett å forstå, lett å kose seg med. Det folkelige skal liksom ikke inkludere strykeinstrumenter, kunst ”som en femåring kunne laget”, performance i gateløpene eller andre sære, uvante uttrykk. Det skal være ferdigtygd, alle skal få bekreftet seg selv, ingen skal forlate stedet med en ny tanke i hodet eller – himmelen forby – et ubesvart spørsmål. Jeg blir provosert av en slik mangel på respekt for folket!

Det er lettere å glede seg over toppfotball når man forstår offsideregelen, og det er morsommere å kommentere Sigurd Rushfeldt hvis du også av og til ser Lionel Messi. Vi evner alle å lære nye ting, og vi vokser på å oppleve noe som er annerledes, kanskje til og med bedre enn det man gjør til daglig. Vi går ikke ut en fredagskveld for å spise Grandiosa, vi går på restaurant for å få noe som er bedre enn det vi klarer å lage selv hjemme på kjøkkenet. Det er gøy å prøve noe nytt, det er spennende å utfordre seg selv innimellom. På samme måte er det også trivelig med revy, Mods og Gudlabadnet, men det er enda bedre når vi av og til besøker et arrangement som er annerledes, spesielt og utfordrende. Enten det er en forestilling, en liten konsert, en kunstutstilling eller noe helt annet – kanskje noe som ingen av oss har opplevd tidligere.

Men det siste vi trenger, er folk som står frem i media og forteller oss at rare, nye kulturuttrykk er ”smale”, ”lite tilgjengelige” eller ”elitepreget”. Vi trenger begeistrede utrop over de som orker, gidder og kjemper for å få frem det nye, det annerledes og det uvanlige. Som tør å satse tid og penger, skrive søknader, finne rimelige lokaler, overtale andre til å bli med på dugnad, stå stolte på podiet og slå seg selv på brystet: Se, for ti år siden var jeg amatør, nå er jeg blitt profesjonell utøver.

Skal vi ha slike mennesker blant oss, må vi bevilge penger til de små, nye og utprøvende, og de må mottas med begeistring, ikke med sure oppgulp om at de ikke er folkelige nok. Bare slik kan vi, folket, få mulighet til å lære å like noe nytt. Og bli litt større selv.


(av John Baldessari)

søndag 18. mars 2012

Se på meg, storebror!

Pr 18.mars 2012:  Datatilsynet har stoppet prosjektet som prøver ut gps-merking av demente. En håpløs Catch22-situasjon: Jeg trenger gps fordi jeg er dement. Jeg får ikke gps fordi jeg er dement.

(Herfra: Innlegg i Stavanger Aftenblad september 2011)


Selvfølgelig høres det fælt ut å måtte gå med en GPS-sender på kroppen eller i lommen, slik at folk kan se hvor du er til enhver pris. Oj... hva vil de bruke kunnskapen til, mon tro?

Dette er en fornuftig og rasjonell bekymring overfor et fremtidsbilde vi ikke ønsker oss. Vi vil ikke ha et samfunn der myndighetspersoner eller ikke-autoriserte andre kan observere vår adferd fra minutt til minutt. Vi vil bevare privatlivets fred, og vi vil bestemme selv.
Derfor får ikke sykehjem bruke GPS for å spore demente pasienter. Betingelsen for at man skal kunne spores med GPS, er at man gir tillatelse selv, og det igjen betinger at man er klar i hodet og forstår hva dette innebærer. Demente klarer ikke dette, så de får ikke GPS. Vi vil skjerme dem, ikke tillate at sykehjemsansatte kan vite hvor pasientene er til enhver tid. Selv om dette betyr at pasientene må låses inne så de ikke forsvinner på egenhånd.


Det kan høres fornuftig. Men se på den faktiske konsekvensen:

Pasientene må følges hver gang de skal en tur utenfor sykehjemmet. Hvorfor? Jo, for at sykehjemmets ansatte alltid skal vite hvor de er. Dermed fotfølges pasientene når de en sjelden gang får en tur ut. Resten av tiden må pasientene være i avlåste områder. Da vet også sykehjemmets ansatte nøyaktig hvor pasientene er.
Uansett løsning vil altså sykehjemmets ansatte til enhver tid vite hvor pasientene oppholder seg. Forskjellen med og uten GPS er at en sporbar pasient kan rusle ut på egenhånd. Snakke med hvem de vil, uten at en ansatt står og lytter. Sitte på en benk så lenge de vil, uten at en pleier blir utålmodig. Altså et mye bedre dagligliv, simpelthen fordi de kan bli funnet hvis de blir for lenge borte. I tillegg reduseres selvsagt risikoen for at de går seg vill i skogen eller blir liggende i en grøftekant etter et fall.


Hvis det er mulig, vil jeg gjerne allerede nå forhåndserklære mitt klare ønske: Skulle jeg bli dement, vil jeg merkes med GPS. I en slik situasjon vil jeg virkelig, virkelig ønske at storebror og storesøster ser meg.

Som i Viggo Barfoeds fortvilede vise: "Med min kone har jeg levet otte år i fryd og gammen, vi har haft så meget sammen; sa' hun noget, sa' jeg Amen. Men på een gang nu forleden var det slut med herligheden. Jeg kom hjem fra byen, og så var konen væk. Siden da har ingen hende set, alle vegne har jeg gå't og ledt; pr. telegraf og telefon, og jeg har prøvet radioen: "Hun er gået fra sin ægtemand, muligvis i løftet sindstilstand". Og nu er det mit sidste håb, at nogen hører dette råb: Hvor er min kone? Kommer hun aldrig igen?"

onsdag 14. mars 2012

Aldershjemmene som forsvant


(Innsendt 22.februar 2012, trykket i Rogalands Avis 13.mars)

Se til Danmark, roper kommunalministeren, men gjør det bare delvis. Hun snakker begeistret om at svært mange dansker blir boende hjemme, og så slenger hun ut i Aftenposten at vi i Norge ”springer etter eldre med institusjonsplasser og medisinsk behandling”. Til det siste nøyer jeg meg med å nevne at vi har en dekningsgrad for sykehjem/omsorgsboliger på totalt 28% av befolkningen over 80 år.

Men Navarsete har oversett en sentral del av den danske eldreomsorgen: Danskene har erkjent at det finnes en stor gråsone mellom frisk og syk. Det er ikke slik at man kan ta vare på seg selv og egen bolig helt frem til den dagen man må på sykehjem.

Danmark skiller mellom pleiehjem, beskyttede boliger, pleieboliger, allmenne eldreboliger og andre boliger for eldre (FAFO 2011), og har hatt en kraftig vekst i antall eldreboliger de siste 25 årene. Slik kan langt flere eldre bo hjemme – i eldreboligen – med tilgang på vanlige hjemme-tjenester, sosialt samvær, og tilgang på spiselokale hvor de kan kjøpe seg middag. Dette mangler i Norge.


Ingen tilbud til den som er ”bare gammel”

I dag har vi tre mulige boformer for norske gamle: Man kan bo i eget hjem, i omsorgsbolig eller på sykehjem. De to første er definert som bosteder, mens sykehjemmet er definert under et annet lovverk, for mennesker som for kortere eller lang tid trenger behandling.

Omsorgsboligene kommer inn under sosialtjenesteloven som et botilbud, men de er ikke aldershjem. Beboerne har svært varierende livssituasjon, alder, diagnose og funksjonsnivå. Det kan være utviklingshemming, ulike helseproblemer som krever regelmessig hjelp eller skjerming, og det kan være generelt lav boevne , eksempelvis rus- eller adferdsproblemer.

Tidligere fantes det også gamle- eller aldershjem under sosialtjenesteloven. Svært mange har ennå ikke oppdaget at disse boligalternativene er fjernet. Vi hører replikker som ”mor begynner å bli skral nå, vi får snart finne et hyggelig gamlehjem for henne”, eller ”vi orker ikke ta vare på huset lenger, vi må begynne å søke på aldershjem” – men nei, dette botilbudet finnes ikke lenger. Gamle folk må faktisk klare seg selv under dagens styresett, selv om de faktisk verken orker eller makter.


Komplisert å være gammel

Det kan være ensomt å bli gammel. Mange hjemmeboende er mye alene, bare avbrutt av en tur i butikken eller til lege, kanskje besøk av hjemmehjelp og litt familie innimellom. Venner faller fra, bevegeligheten er redusert, og man har lite å gjøre. Et ensomt liv kan være trist, og det kan i seg selv føre til sykdom og tidlig aldring.

Vedlikehold av bolig og eventuell hage er heller ingen enkel sak. Bare det å organisere plenklipping kan bli ganske uoverkommelig, for ikke å snakke om når internett faller ut og må fikses, vinduene må vaskes på utsiden… for dette er ting hjemmehjelpen faktisk ikke gjør. Og for hvert år som går, blir det mer håpløst å skulle selge boligen og flytte til noe enklere. Så sitter man der, litt ufør, ofte alene, bekymrer seg over ting som forfaller, håper at hjemmehjelpen snakker norsk i dag, og venter på å bli syk nok til å bli innlagt. Da hjelper det lite at ministeren avbildes sammen med glade gamle dansker.


En ny definisjon av Hjemme

En undersøkelse for Helsedirektoratet viste at 80% ønsker å leve et selvstendig liv i egen bolig eller i en tilrettelagt bolig med felles tjenester i alderdommen, mens 12% vil bo i en omsorgsbolig eller sykehjem. Fire av fem vil bo i egen eller tilrettelagt bolig, men ikke i omsorgsbolig. Dette er en viktig erkjennelse.

Slik det nå er, må nesten alle uansett belage seg på å forbli i egen bolig, med litt hjelp fra hjemmetjenesten. Svært mange er helt fortvilet over situasjonen. Det er på tide å omdefinere ”hjemme”. Stavanger Høyre har nylig gitt en høringsuttalelse om dette.

Vi vil ha aldershjemmet tilbake, gjerne som bokollektiv for eldre. Dette skal erstatte egen leilighet eller hus, og det skal ikke være et gratis tilbud. Til gjengjeld skal det være aldershjem av ulike slag, så de fleste kan finne et sted hvor de kan tilbringe alderdommen sammen med venner og likesinnede.

Vi vil ha separate boenheter, gjerne i ulike størrelser, med eget bad, men gjerne felles oppholdsrom. Noen gjesterom og et selskapsrom som vi kan leie ved behov. Nær kollektivtransport, så vi ikke behøver så mye biler eller parkeringsplasser.

Vi ønsker bemannet resepsjon som kan ordne med legetimer, frisør, fotpleie, drosje og evt vaskehjelp i de private rommene, som er ansvarlig for vaktmester og vedlikehold. Og en spisestue hvor vi kan kjøpe oss god middag, gjerne med et glass vin for de som vil. Dessuten et treningsrom og en aktivitør som kommer innom en dag eller to i uken, for å få oss opp og ut i alderdommen.


Effektivt og lønnsomt

På denne måten vil svært mange eldre klare seg hjemme mye lenger, uten at det behøver å koste kommunen mer enn dagens tilbud. Hjemmebaserte tjenester kan jobbe raskt og effektivt med mange brukere i samme hus. Vi behøver ikke dagsenter for å få sosial omgang, og vi holder oss fysisk aktive og sunnere mye lenger. Svært mange vil kunne bo på aldershjemmet livet ut, uten å behøve sykehjemsplass. Godt for de eldre, godt for kommunen.


Mye på egen regning

Vi forutsetter at slike aldershjem i større grad betales av den enkelte beboer i form av innskudd, husleie og egenbetaling. Og vi bør være positive til å vurdere avtaler med private utbyggere og aktører, så folk også i alderdommen kan ha mulighet til å velge hvor de vil bo, så de kan leve nær mennesker de liker og ønsker å omgås. Da vil mange eldre være villig til å selge egen bolig for å flytte inn, og betale et andelsinnskudd i aldershjemmet. Innskuddet kan så arvingene selge videre når den dagen kommer.

Tiden er inne for å dreie eldreomsorgsdebatten bort fra bare antall sykehjemsplasser, og over på en fornuftig diskusjon om et bredere, mer variert botilbud for folk som ikke ønsker eller makter å leve i vanlig hus eller leilighet – men ikke er syke nok til sykehjem.

torsdag 8. mars 2012

Dameblader? Nei takk!

Jeg vakler.
(Advarsel: Det er periodevis oppløp av ropetegn i teksten under. De var ustoppelige.)



Jeg vakler særlig når jeg har vaglet meg opp på en step-maskin på helsestudio. Det er nemlig dørgende kjedelig der oppe. Normene er veldig strenge i studioland, og du-skal-ikke-kikke på andre er en grunnpillar. Heldigvis har helsestudio har en stor hylle med aviser og blader.

Avisene har jeg stort sett lest til frokost, så det blir blader. Du rekker å måke gjennom ca to ukeblader på en stepmaskinøkt, så det kan bli ganske mange blader i måneden. Jeg setter grensen ved Nok er nok-bladene, altså kjendiser gjennom hele alfabetet. Joda, jeg forstår poenget: Disse bladene gir oss tilbake storfamilien og nabolaget, slik at vi har noen felles personer å sladre om på jobben. Men jeg orker ikke pugge hva prinsesser og bobil-dronninger gjør i ferien.

Jeg har mer enn nok med å holde meg i tømme etter at prinsesse Märtha fru Behn – på ramme alvor – var invitert av Næringsforeningen (!) til å holde et foredrag på deres nysatsing ”Kvinneplassen” (!!) med tema ”Fra offerrolle til kvinnekraft” (!!!) …hallo? Prinsessen, kongsdatteren, forteller om sin vandring fra offer til kraftrolle? Hvor dumt kan det bli? I forbifarten kan jeg nevne at jeg dagen før ble fortalt at arrangørene hadde vært på jakt etter byens aller, aller fineste bil, så de kunne transportere damen standsmessig frem og tilbake fra flyplassen. Mens de to staute, solide næringslivskvinnene Carla Smith og Brit Rugland, som også foredro på arrangementet, antakelig måtte transportere seg selv både til og fra. Fri og bevares. Referatet i Næringsforeningens publikasjon Rosenkilden sier intet om innholdet i prinsessens foredrag, men det forteller at prinsessen fikk publikum til å le. Det velger jeg å ta som en trøst. Nuvel. Som sagt, jeg vakler, og nå skal jeg vakle tilbake til temaet, som altså er blader.

Vi feminister er programforpliktet til å mislike mannebladene, fordi de har bilder av temmelig nakne damer i temmelig idiotiske positurer. Jeg mener – hvem legger seg på et bilpanser i 12cm stiletthæler? Og hvordan ville ikke bileieren reagere, hvis han så at du prøvde å få feste med fottøyet på skjermen? Igjen, nok om det. Vi er enige i at dette i stor grad kan påvirke samfunnets kvinnesyn og føre til et usunt og fornedrende kroppsfokus. Men. Det er et større aber. Det er damebladene.


På step-maskinen leser jeg altså Mann, Vi Menn, Motor, Autofil og et eller annet manneblad som er så dårlig at jeg ikke husker hva det heter. Og så leser jeg KK, Henne, Elle, Norsk Ukeblad, Kamille og Det Nye. Jeg må få si: jeg blir like begeistret hver gang det er kommet et nytt manneblad i hyllen.
 
Mannebladene skriver nemlig om ting som skjer og som betyr noe. Vel, litt. Men noe. De skriver om vulkaner, romfart, overvåkning, kannibalisme, musikk, trafikksystemer, lover og regler, kometer, kvinneboksing (ja, ja, fullt illustrert), sex, reiser og terrorisme. Blant veldig mye annet.

Damebladene, derimot… de skriver om å skape et trivelig hjem, lage gode middager, oppdra snille barn, få finere kropp, sminke seg penere, operere seg enda penere, bytte gardiner og sofaputer, få bedre samliv, og om å kle seg. Og det er stort sett alt. Joda, etpar av bladene har hørt slik kritikk før, og slenger med én alvorlig reportasje hver måned, så er vel den saken i orden. Men aller mest skriver de om moter.

 

Javel – skal det være noe galt med klesmoter, liksom? Vel, nå kjenner jeg utropstegnene nærme seg igjen, men jeg skal prøve å beherske meg.
Motereportasjer burde ha røykpakke-advarsler: Moter kan føre til overforbruk og stor gjeld. Moter kan medføre utbytting av kvinner og barn i den tredje verden. Moter skaper søppelberg. Moter fører til at god matjord utarmes til bomullsproduksjon. Moter senker grunnvannet. Moter skaper slanke- og kroppshysteri. Moter øker misunnelse og mobbing. Moter flytter oppmerksomheten bort fra det som virkelig betyr noe. Alarm!

Så er det enkle, åpenbare mot(e)argumentet: Kvinner vil jo ha disse bladene, kvinner kjøper dem, det er et fritt land. Og det er jo sant. Litt sant. Men kanskje vi feminister skulle heie litt på mannebladene? Ikke pornobladene, men de trivelige, innholdsrike mannebladene. Kjøp et slikt i stedet for et dameblad neste gang. Send dem leserbrev og berøm de gode reportasjene. Send i samme slengen leserbrev til et dameblad eller to og fortell at du ikke gidder lese mer om moter, og derfor slutter å kjøpe dem.


Så kanskje noen flere kvinner gjør det samme, etter hvert. Og vi har skapt en ny… trend?