fredag 18. september 2015

Hvor ble det av Forus-visjonen?

(Trykket i Stavanger Aftenblad 18.september 2015)

Det skal lages ny felles plan for Forus fra Gandsfjorden til Sola sentrum. Høringsfristen er ute, og behandlingen begynner. To ting er viktige: Hva vil vi, og hvordan kommer vi dit? Planutkastet svarer dessverre ikke på dette.  

«Sånn skal det bli på Forus» er overskriften på utkastet. Litt senere står det at «langsiktig mål for Forus er ikke avklart. Det videre arbeidet med planprogrammet fram til fastsettelse vil avklare overordnet visjon og form og innhold i delmålene». Snodig! Utgangspunktet for planprogrammet er jo at «kommunene har en felles ambisjon om å videreutvikle Forus som et næringsområde av nasjonal og regional betydning». Målet er satt. Og ikke nok med det: Vi har også en fiks ferdig Forusvisjon, utviklet og betalt av de tre eierkommunene de siste tre årene gjennom Forus Næringspark. Den visjonen er visst helt uteglemt.


Det er ikke nødvendig å begynne forfra på hele jobben. Klikker du deg inn på f.eks http://forusvisjonen.no/omrader vil du finne et helt julebord av ferdig utredet materie. Der beskrives mulighetene for det gode bylivet, det grønne og blå Forus, næringsutvikling, transport, handel og boliger. Med Forusvisjonens egne ord: «Forusvisjonen er en grundig kartlegging og analyse av Forus som begynte høsten 2012. Vi har kartlagt delområder, helhetsplaner, har tett dialog med de som holder til på Forus og laget en visjonær plan for hvordan Forus kan utvikles med de kvaliteter som tar hele mennesket på alvor.» Her er hovedakser for grønt/blått og transport, fortettingsområder, handel og nærservice. Alt dette arbeidet må selvfølgelig brukes.



Og planene må ikke bli for detaljerte. Forusområdet er hele 10 km2, planen skal gjelde i 25 år, og området er allerede i full drift. Ingen kan detaljplanlegge utviklingen som kommer. Hvem vet hvordan behovene i regionen vil endre seg over de neste fem, ti og tjue årene? Planprogrammet for Forus bør reduseres i omfang, og bygge på den visjonen som allerede er skapt. Vi trenger bare en overordnet, prinsipiell plan som fastsetter arealformål, herunder handel og gode urbane møteplasser, samt klare grønne/blå og transportmessige hovedakser. Deretter kan de detaljerte planene for hvert delområde få vokse frem i naturlige små skritt underveis, i takt med samfunnsutviklingen og behovene som dukker opp og endres underveis.
Da kan jobben også bli gjort uten at man fryser all utvikling på Forus de tre kommende årene, slik utkastet legger opp til. Regionen har ikke råd til å legge lokk på Forusutviklingen akkurat nå. La oss begrense byråkratiet, planlegge de store, enkle, ryddige – visjonære! – grepene for Forus, og la resten vokse naturlig frem underveis.

mandag 14. september 2015

Oljå var aldri noen sovepute

(Trykket i Rogalands Avis 14.september 2015)
 
Etter oljeprisfallet har vi begynt en besynderlig selvpisking. Med henvisning til sildekrisen roper akademia, media og deler av den politiske opposisjonen at vi burde ha gjort helt andre ting i de gode tidene. Altså brukt tiden, kompetansen og pengene våre på å investere i helt andre ting enn den lønnsomme oljeindustrien. «Vi» burde skaffet oss flere bein å stå på. Men hvem er disse «vi»?

Arbeidstakerne har – naturlig nok – foretrukket godt betalte jobber, ikke søkt seg til stillinger i oppstartsfirma med lav betalingsevne. Gründere og investorer har – like naturlig – satset tiden og pengene sine på fagområder som har vært i vekst, hvor de kunne regne med å få noe igjen for innsatsen. Hvilket de også har fått, og utviklet ny kompetanse, nye produkter og tjenester og mange nye arbeidsplasser innen den brede oljeservicesektoren.

Det er riktig at Oljå har suget til seg flertallet av de beste hodene, fordi lønningene har vært høyere der enn i andre næringer. Dermed er det blitt vanskeligere å bygge opp topp kvalitet i mange andre næringer. Men til gjengjeld har Oljå sørget for høy kjøpekraft hos kundene i regionen, og skapt mange gode ringvirkninger også for andre næringer. Vi kan da virkelig ikke klage over dette.

Så ropes det på «myndighetene» og «politikerne» som ikke har tvunget oss inn i alternative spor. Men hvilke gründere eller arbeidstakere ville akseptert et eventuelt yrkesforbud, lønnstak, eller forbud mot å låne penger til oljerelatert næringsutvikling? Ingen av disse virkemidlene har vært tenkelige, og det er de selvfølgelig ikke nå heller.

Det har likevel vært gjort mye for å stimulere til alternative aktiviteter og større mangfold. Her er noen få eksempler:
  • Universitetet i Stavanger startet studier i nyskaping og entreprenørskap allerede for 25 år siden. De har også bygget både i høyden og bredden innen bl.a økonomi, juss, reiseliv, realfag og ingeniørfag. Dette gir grobunn for et variert næringsliv.
  • Ipark på Ullandhaug fungerer som en inkubator for økt innovasjon og verdiskaping ved å støtte nye lovende bedrifter, særlig innen IKT, helse- og velferdsteknologi, energi, kulturnæringer, mat og natur.
  • Næringsforeningen med sine 25 ressursgrupper er særlig opptatt av infrastruktur, økt boligbygging, kompetanse og de to næringsområdene energi og mat, og arbeider målrettet for å stimulere til nye næringer, nye muligheter og ny teknologi. I tillegg skaper de møteplasser og nettverk for innovatører og bedriftsoppstartere.
  • Stavanger kommune har også bl.a avsatt midler som man kan søke om til nyskapende tiltak og næringsvirksomhet på andre områder enn Oljå, for å bidra til å få startet nye prosjekter.

Selvsagt har fallet i oljepris stor betydning for regionen, og mange står plutselig i en vanskelig situasjon. Men samtidig får andre bransjer nå bedre tilgang på høykompetent abeidskraft og dermed mulighet for å skape og vokse. Og petroleums- og energiindustrien er faktisk ikke nedlagt!

Det er helt urimelig å hevde at den velstanden som Oljå har gitt oss, nå er blitt et «problem» som vi skal angre på.

 

Norges mest næringsvennlige by


Arbeidsplasser, aktivitet og lønnsomhet er hovedmål. Slik får kommunen inn nok skattepenger til å sikre kvalitet i skolen, barnehager, sykehjem, kultur, idrett, samferdsel – og god saksbehandling. Derfor er næringslivet et hovedfokus for oss i Høyre.
Det er tatt mange grep, både bakover i historien og nå nylig. Dermed har vi en god plattform å bygge videre på. Nylig har Høyre-regjeringen presentert store investeringer i infrastruktur, herunder 110 millioner til mer-vedlikehold av Jærbanen, og Oljemuseet får bygge et museumslager. Flere statlige organ plasseres utenfor Oslo, vi får blant annet Lønnsavdelingen for Direktoratet for økonomistyring og den nye Skatteklagenemnden, og Kartverket blir større i Stavanger. Alt dette skaper arbeidsplasser og aktivitet.
Regjeringen har også besluttet å starte et Regelråd, som skal konsekvensvurdere planlagte nye regler for å se hvordan de samspiller med andre regler, og sikre at de ikke gjør det vanskeligere for næringslivet, som har mer enn nok regler å forholde seg til allerede. Veldig bra.
Regjeringen lytter til Høyre-Stavanger. Vi har fått gjennomslag for 100 nye millioner til Innovasjon Norge, permitteringsreglene er forbedret, permitterte har fått mulighet til å fortsette med videreutdanning, og tilskuddet til lærlinger og praksisplasser er økt.

Og det jobbes godt lokalt. Stavanger er i ferd med å bli en Ja-kommune: Vi forenkler rutiner og prosesser slik at det skal bli enklere og raskere å få positive svar når noen ønsker å skape eller gjøre noe nytt.

Vi skal fortsette å arbeide målrettet for å gjøre det enklere å starte nye bedrifter. Mange nystartede selskap går under fordi veien til suksess er både lenger og mer humpete enn eierne hadde forestilt seg. Vi må heie frem oppfinnere og folk med gode ideer! De må få skikkelig oppstarthjelp, både med informasjon, bedre sosiale rettigheter, økte tilskudd, enklere rapportering og skattemessige fordeler i oppstartsperioden.

Vi bør også få en formalisert fadderordning, hvor rutinerte bedriftsledere støtter etablerere og små firma som ønsker å vokse men ikke riktig vet hvordan. Kanskje kan vi lage en lokal variant av opplegget i Skaperen, tv-programmet hvor kompetente folk veier potensialet i nye ideer – riktignok uten kamera, som en fast ordning hvor nyskapere og oppfinnere kan få ideene sine vurdert. Så kunne de med de beste ideene kanskje få tilgang på rimelige arbeidslokaler, hvor de kan utvikle ideene uten å måtte selge boligen for å finansiere driften.

Stavanger skal være Norges mest næringsvennlige by.
Bare slik kan vi skape nye og sikre eksisterende arbeidsplasser. Og dermed få inn nok skattepenger til å gi innbyggerne de kvalitetstjenestene vi behøver.

søndag 6. september 2015

Søndag som felles fridag

(Trykket i Rogalands Avis 10.juli 2015)

«Gidamei, Høyre i Stavanger mener noe annet enn Regjeringen. Så flaut! Det kan vi ta dem for!»

Ja, i noen partier ville det vært uhørt å ha lokale meninger. Men i Høyre er det høyt under taket, og både medlemmer og lokalforeninger har menings- og ytringsfrihet. Derfor har man i Stavanger Høyre uttalt at butikkene fortsatt bør holde stengt på søndager. Og det er vel begrunnet. 

Det er to argumenter for søndagsåpne butikker: Å gi folk anledning til å handle når de vil, og skape flere ekstrajobber for ungdom. Det er i utgangspunktet gode tanker. Men i denne saken er det for mange forhold som taler imot. Derfor må søndagen forbli en annerledesdag. 

For arbeidstakere i varehandel, renhold, transport, vakthold osv vil åpne butikker bety at de må jobbe også på søndager. Noen synes det er greit nok, men de aller fleste ønsker en felles fridag sammen med familie og venner. Skoler og barnehager er stengt, så barn og unge har søndagsfri. Hvis mor og/eller far må jobbe, får ikke familien glede seg over fellesaktiviteter. Det hjelper ikke at foreldrene har fri onsdag eller torsdag, når barna er på skolen. Det er heller ikke hyggelig for et par at den ene har fri søndag, den andre på tirsdag. Hvor blir det da av helgeturene og frokostkosen? 

Næringslivet vil også få problemer hvis det blir søndagsåpent. Noen bransjer har mangel på kvalifisert arbeidskraft allerede, for eksempel er det ikke nok farmasøyter til å bemanne apotekene seks dager i uken engang. Det lar seg heller ikke gjøre å putte inn ufaglærte og uerfarne ungdommer i alle slags butikkjobber. Som kunder ønsker vi kompetent betjening hver gang vi handler, enten det er på apoteket, i kjøttdisken, skobutikken eller jernvarehandelen. Dermed må forretningene spre sine erfarne arbeidstakere utover alle de syv ukedagene hvis de skal ha åpent, og gjennomsnittskompetansen hver ukedag vil synke.  

Det er også svært mye dyrere for næringslivet å ha åpent syv dager i uka enn seks dager. De ansatte skal ha lønn, og man må betale for mer strøm, renhold og vakthold etc. Samtidig er det ingen grunn til å forvente økt omsetning, siden kundene har et gitt beløp å handle for i løpet av uken, enten de fordeler det på seks eller syv dager. Det betyr at lønnsomheten vil synke, og flere risikerer konkurs. Akkurat det motsatte av hva vi ønsker for Stavanger sentrum og andre handlesentre.
Noen hevder at næringslivet selv kan velge om de vil holde åpent. Nei, de kan ikke det. Ganske snart vil en butikk som sliter med for lav omsetning prøve å redde seg med søndagsåpent, og da må de andre følge etter for å ikke miste kunder. Så sliter alle butikkene enda mer pga økte kostnader. Derfor bør vi beholde søndag som fridag for flest mulig!

tirsdag 25. august 2015

Høyre ser fremover


(Publisert i Dagbladet 20.august 2015)
 
AP-mannen Dag Svihus leter mer enn hundre år tilbake i tid for å finne noe å kritisere Høyre for, og faller ned på stemmeretten. Med fare for å virke ‘belærende’ må jeg få nevne at Høyres Anna Rogstad var den første kvinnen som møtte på Stortinget, som vararepresentant i 1911, hele to år før kvinner fikk allmenn stemmerett. Hun var inne på Stortinget nesten hele 1912. Og den første kvinnen som noensinne ble valgt til fast stortingsrepresentant var Høyres Karen Platou i 1921. Høyre holder ikke kvinner tilbake, tvert imot.

Hvis vi så kan konsentrere oss om fremtiden og det forestående valget, tar jeg med glede imot invitasjonene til å snakke om barnehager og næringsliv.

Stavanger Høyre har i år videreført alle bevilgningene til å opprettholde driften av barnehagene, altså de pengene som Stavanger AP ønsket å kutte i juni. Når det gjelder rullerende barnehageopptak, uttalte John Peter Hernes og Christine Sagen Helgø følgende i Stavanger Aftenblad for to uker siden, i et stort oppslag om 52 saker Høyre skal få på plass innen et år etter valget: «I samarbeid med regjering og storting har vi fått laget et mer forutsigbart regelverk for første gangs inntak i barnehage – slik at barn har rett på plass fra en konkret alder – ikke ut fra fødselsdato - og vi har rullerende opptak.» Rullerende opptak betyr at når en plass blir ledig, skal et barn på venteliste få plassen, ikke måtte vente til neste ordinære opptak. Hernes fulgte opp med at Stavanger Høyre ønsker å fjerne 1.septemberregelen: «Aller helst må vi få regjering og Storting til å fjerne denne og innføre et mer rettferdig og forutsigbart system som sier at når barnet er så og så mange måneder, skal det ha plass. Går ikke det, må vi gjøre det lokalt.»

Høyre jobber også for å få tilstrekkelig mange barnehageplasser, bl.a vil vi bygge flere barnehager i bydelene Tasta, Eiganes/Våland og Storhaug.

Når Stavanger AP sier de vil ha barnehageplass til alle barn, må man også huske at det koster kommunen 180.000-200.000 i driftsmidler for hvert barn som går i barnehage uten lovfestet plass. Da må vi redusere pengebruken like mye på andre ting, noe må prioriteres ned. Vil AP da velge bort «gratis buss», eventuelt sykehjemsplasser eller lærere? Pengene kan som kjent bare brukes én gang.

Et av Høyres hovedmål er å skape nye arbeidsplasser og ny aktivitet, og der har vi et solid, godt forankret program. Slik kan vi få mer skattepenger til alle gode og nødvendige formål. Høyre har en konkret handlingsplan som blant annet omfatter god tilrettelegging for næringslivet, etter- og videreutdanning, et sterkt universitet, en tenketank, et stort ordførernettverk, satse på språkopplæring, og fortsatt holde tak i boligbyggingen.

Stavanger skal fortsatt være Norges olje- og energiby og Stavanger Høyre arbeider med stat og regjering for å sikre denne aktiviteten i mangfoldige år fremover,  men vi vil også vokse innen felt som bl.a IKT, smartby, helse, mat, havbruk, samfunnssikkerhet, beredskap, turisme, velferds- og miljøteknologi. Høyre er bra for næringslivet, bra for arbeidstakerne og bra for Stavanger.

Stavanger AP er udemokratisk og mangler mål

(Publisert i Dagbladet 18.august 2015)

Stavanger Arbeiderparti vil ha det på sin måte – uavhengig av hva AP-velgerne måtte ønske.

Daniel Haug Nystad, organisasjonssekretær for Stavanger Arbeiderparti, prøver energisk å påstå at de stiller omtrent samme lag som ved forrige valg. «15 av de 16 som sitter i bystyret står til gjenvalg», skriver han. Vel! Et tellekurs er på sin plass for Nystad. Av de som ble innvalgt fra Arbeiderpartiet i 2011 har fire meldt seg ut av partiet, to står ikke på listen (da er det altså seks som mangler), og bare fire av dagens team er sikret plass i neste bystyre. Alle de øvrige som står til gjenvalg er blitt flyttet drastisk nedover på listen, og ligger i gjennomsnitt på 23.plass. Da er sjansen for gjenvalg temmelig laber.

Arbeiderpartiet har nemlig valgt den minst demokratiske listeformen. Hele ti personer er forhåndskumulert, dvs om lag to tredjedeler av de som kan forvente å komme inn i bystyret er valgt ut på forhånd. Og siden man ikke kan stryke, er det absolutt intet AP-velgeren kan gjøre for å forandre på dette. Og hele resten av listen står i prioritert rekkefølge. Stavanger Arbeiderparti har i realilteten forhåndsvalgt sin bystyregruppe på vegne av velgerne.

Stavanger Høyre har derimot en demokratisk tilnærming: Vi har forhåndskumulert ordføreren, en representant for Seniorhøyre, en representant for Unge Høyre og vår kommunalråd. Resten av listen står i uprioritert, alfabetisk rekkefølge. Vi overlater til våre velgere å bestemme hvem som skal inn i bystyret, fordi det er velgerne som skal velge – ikke partiledelsen.

Nystad hevder også at AP har nye tanker og ideer. Jeg ser dem ikke.

·         Stavanger Arbeiderparti sier de vil ha to barnehageopptak, men ifm budsjettet for 2014 stemte de for at man ikke skulle dimensjonere barnehagene for flere enn de som har krav på plass. Og i forrige bystyremøte gikk AP inn for å kutte i driftsmidlene til barnehager, mens Høyre mfl vedtok å opprettholde bevilgningene. Stavanger Høyre vil forøvrig ha rullerende barnehageopptak.

·         AP sier at de vil ha gratis buss, men det er ikke sant. De vil ha et lite prøveprosjekt med gratis buss på en begrenset strekning, og bare hvis staten betaler. Ja, det er lett å bevilge andres penger! Hvis staten ikke betaler, foreslår AP en ekstra kollektivskatt som arbeidsgiver kan trekkes av lønna. Dette er ikke ‘gratis buss’, det er ‘buss som andre betaler’. Høyre satser isteden på Timinuttersbyen, altså å legge til rette for en byutvikling som betyr at alle har tilgang til flest mulig funksjoner og tjenester (arbeidsplass, butikk, skole, barnehage, kollektivtransport) innenfor 10 minutters gangavstand. Det er bærekraftig utvikling.

·         Full sykehjemsdekning er besnærende, men man må definere hva det betyr. Vi har ikke råd til å en rekke sykehjemsplasser stående fullt bemannet men ledige i tilfelle det blir behov. Jeg antar AP heller ikke mener at man bare skal putte gamlefar bak i en taxi, gi sjåføren 200 kr og sende dem avsted til sykehjemmet uten forhåndstildeling av plass? Høyre øker antall tilgjengelige sykehjemsplasser bl.a ved å bygge nye Lervig sykehjem, støtte bygging av eldreboliger, og bruke moderne teknologi for at flere eldre skal kunne bo hjemme lenger. Slik kan mange flere eldre få bedre livskvalitet.

Arbeiderpartiets leder i Stavanger har ikke uttalt noen klar mening om bompenger, mulig bybane i bussveitraseene, eiendomsskatt, leksefri heldagsskole, skolemat, driftsform for sykehjem, plassering av nytt sykehus, parlamentarisme vs formannsskap, evt økning av oljeutvinningen eller kommunesammenslåing. Da er det sannelig ikke enkelt for AP-velgerne å vite hva de stemmer på. Men det var kanskje heller ikke meningen?

Kalif isteden for kalifen?

(Publisert i Dagbladet lørdag 15.august 2015)

I den kjente tegneserien har storvesiren Iznogood som sitt eneste mål i livet å ta kalifens plass. Han jobber utrettelig med å bli kvitt ham, og roper stadig ut "Jeg vil være kalif i stedet for kalifen!"

Arbeiderpartiets mantra før valget i Stavanger er "Høyre har sittet for lenge, vi må ha forandring!" Dette er sjelden eller aldri begrunnet. Tvert imot: AP har i realiteten forbløffende få endringsplaner eller planer overhodet. Det eneste de har forandret hittil, er sitt eget lag. Etter en rekke utmeldinger og fratredener, og forhåndskumulering av hele 10 personer på AP-listen, er bare 4 av de 16 fra AP som ble valgt inn i dagens bystyre, sikret plass det nye. Altså kommer det inn et temmelig urutinert nytt AP-lag, med høyst uklar politikk:

Rogalands Avis stilte nylig alle partienes toppkandidater spørsmål om 15 sentrale valgkampsaker. APs Bjelland presterte å gi bare fire noenlunde konkrete svar (hvorav to var mangelfulle), de øvrige spørsmålene besvarte hun i realiteten med fem "vet ikke" og seks "kanskje". Det er en dramatisk manko på mål og retning for et parti som ønsker å overta styringen av byen.

Men antakelig er det ikke mye AP ønsker å forandre. Stavanger er en veldrevet kommune etter mange års Høyre-ledet styre. Storbystatistikken viser at vi bruker mer penger per person på pleie og omsorg enn andre storbyer, mer på idrett og kultur, vi har bedre kino- og bibliotekdekning og bedre finansierte kulturskoler enn andre byer. Vi betaler minst avgifter for vann og avløp, og har den laveste maks-satsen for bompengepassering blant storbyene. Og vi har til og med de friskeste lærerne, hvilket Utdanningsforbundet mener må skyldes god trivsel i Stavanger-skolene. Det kan se ut til at AP ønsker å fortsette i samme spor, bare med ny ordfører – eller ny kalif, om du vil.

Nå står vi overfor vanskeligere økonomiske tider. Da er det nødvendig å legge til rette for næringslivet så gamle arbeidsplasser bevares og nye skapes, slik at folk flest arbeider, bidrar til felleskassen og har det godt.  Høyre er næringslivs- og arbeidsplass-partiet. I tiden fremover skal Høyre videreføre den gode sosiale politikken, jobbe for å effektivisere offentlige tjenester så vi holder kvaliteten oppe og gebyrene nede, og iverksette målrettede tiltak for å støtte nye arbeidsplasser.

Derfor bør velgerne bidra til at kalifen bli sittende.

fredag 14. august 2015

Et søppelanlegg å angre på



(Trykket i Stavanger Aftenblad 11.august 2015)
Det planlagte avfallssorteringsanlegget, som skal samle og sortere søppel fra store deler av Sørvestlandet, er vedtatt på bakgrunn av mangelfull informasjon.  Representantskapet og Styret i IVAR kan ikke vite hva de har vedtatt, simpelthen fordi IVAR fortsatt (!) ikke har fremskaffet de nødvendige beregningene, selv om de er pålagt å gjøre det.
IVARs Pedersen og Wirak skriver fredag at den siste rapporten «viser hvordan en kan estimere luktutslipp i høyden.» Javisst - men hvorfor presenteres da ikke disse beregningene? Hvorfor fremlegger ikke IVAR tallene for hvor ofte det vil lukte søppel over Forus sør og inn gjennom ventilasjonene? Hvis IVAR er sikre på at skorsteinsutslippet er høyt nok, og portalene for søppelbilene tette nok, hvorfor får vi ikke se beregningene? 

Trafikken blir et problem

Joda, bilene kjører allerede til Forus. Nå kommer papirsøppelbilene i tillegg. Men det viktige her er at man ikke har vurdert alternative plasseringer. Hvis avfallet sorteres et helt annet sted, vil vi slippe at alle sørfylkets store tunge bossbiler kjøres til og fra Forus. Man er pålagt å vurdere alternative plasseringer av slike anlegg. Det er ikke gjort. Dermed har styret, representantskapet og eierkommunene heller ikke fått mulighet til å vurdere andre steder.

Ingen fordeler for oss innbyggere

Bilderesultat for søppelspann kildesorteringNei, vi har ikke glass-sortering i dag. Vi har frivillig kasting av glass ved innsamlingspunkter rundt omkring. Innsamlingspunktene skal bort, skriver Pedersen og Wirak. Nettopp: fordi vi skal begynne å sortere glass i egne beholdere hjemme. Det blir ikke lenger lov å kaste glass i restavfallet, fordi maskineriet ikke tåler glass. Vi vil fortsatt måtte sortere søppel hjemme i minst fire dunker: Bioavfall, papir, restavfall og glass. Vi må i tillegg lære oss å sortere på en ny måte, altså endre adferd. Det sitter langt inne for de aller fleste av oss. Mer bry, mer feilsortering. Og det blir ikke billigere, heller.

Videre prosess

Jeg kan godt forstå at flertallet av IVARs eierkommuner er begeistret. Det må jo være deilig at Sandnes, Sola og Stavanger påtar seg alle ulempene med et gigantisk søppelsorterings­anlegg. Og jeg forstår at Representantskapet og Styret har måttet stole på den informasjonen de har fått fremlagt. Jeg kan derimot ikke forstå at IVAR, etter alle sine forsikringer om at søppelanlegget blir luktfritt, fremdeles nekter å fremlegge faktiske beregninger som hensyntar den lokale bebyggelsen og bruken av Forus.

Nå får vi stole på at kommuneadministrasjonen i Sandnes (og Fylket) gjør en god, grundig og nøytral jobb når de legger saken frem til vedtak. IVAR må fremlegge beregninger som viser konsekvensene for Forus sør i relevante høyder. Disse skal inkludere eksisterende lukt og de grenseverdier som vil bli brutt når all lukten summeres. Og det skal vurderes alternative plasseringer av slike anlegg.

onsdag 5. august 2015

Skal Forus stinke søppel?


"Vi lover at det ikke skal bli noen vond lukt."
"Jaha. Har dere utredet hvor mye lukt det blir? Regnet på det?"
"Nei. Men det blir helt sikkert ingenting." 
"Jammen det var jo flott. Da er det greit, da."
 

Ville du akseptert noe slikt hvis det var naboen din hjemme som kom med nabovarsel om nytt grisehus?

Det tror jeg ikke. Likevel er det slik IVAR får opptre når de vil bygge et gigantisk søppelsorteringsanlegg på Forus, vårt største og viktigste næringsområde.

Det planlagte avfallssorteringsanlegget på Forus – som skal samle og sortere søppel fra Lyngdal i sør til langt inne i Ryfylke – er dessverre vedtatt på bakgrunn av meget mangelfull informasjon.  Representantskapet og Styret i IVAR vet ikke hva de har vedtatt, simpelthen fordi den informasjonen ennå ikke finnes. Fordi IVARs administrasjon ikke har fremskaffet de nødvendige beregningene, selv om de er pålagt å gjøre det. Her er en redegjørelse for hvor lite IVAR vet (eller forteller) om lukten som vil komme. Les den.

Og ikke nok med det.


Anleggsøkonomien er tvilsom:
  • Investeringsregnskapet er mye dårligere enn det som ble fremlagt for Representantskapet.
  • Plastprisen (salg av pellets) gir lavere inntekt nå som oljeprisen er lavere. Dvs dårligere økonomi.
  • På Romerike-anlegget (ROAF) viser det seg at de har måttet øke bemanningen med 50% ift opprinnelig plan.
  • ROAF har også fått en rekke andre problemer som var helt uforutsett, både med renhold, vedlikehold, og med selve sorteringsarbeidet. Les det som står i den linken.
 
Det blir søppelstank, mer trafikk, og risiko for fraflytting av Forus:
  • Det er fortsatt (!) ikke gjort beregninger om konsekvensene for søppelstank over Forus næringsområde.
  • Dermed har man heller ikke løsninger for hvordan stanken skal unngås.
  • IVAR har sagt at det blir liten eller ingen trafikkøkning. Det er helt feil, det blir om lag en dobling av tungtrafikken.
 
Det blir økt risiko for kommuneøkonomien hos eierkommunene:
  • Det planlagte anlegget medfører ingen innsparinger for kommunene. Avfallshåndteringen foregår til selvkost, kommunene vil ikke få verken større eller lavere utgifter som følge av endringene.
  • Det er derimot en stor finansiell risiko for kommunene pga låneopptaket.
  • Og blir den nye IKS-loven vedtatt, vil det medføre dårligere rentevilkår for IVAR, fordi kommunene ikke lenger kan garantere for lånene.

Det blir heller ingen fordeler for oss innbyggere:
  • Glass i avfallet vil ødelegge maskineriet. Derfor må det innføres sortering av glass.
  • Innbyggerne må også fortsatt sortere søppel i minst fire fraksjoner hjemme (bioavfall + papir + restavfall + glass).
  • Vi må i tillegg lære oss å sortere etter nye kriterier, altså endre adferd. Det sitter langt inne for de aller fleste av oss. Mer bry, mer feilsortering.

Alternative plasseringer skulle vært vurdert:
  • Man er pålagt å vurdere alternative plasseringer av slike anlegg. Det er ikke gjort. Dermed har styret, representantskapet og politikere forøvrig heller ikke fått vurdere andre muligheter.

Nå skal Sandnes bystyre snart beslutte om de skal godkjenne anlegget. Det er helt feil organ for en beslutning av slike dimensjoner! Her bør IVARs Representantskap (og svært gjerne styret) kreve at saken tilbakesendes til dere for ny vurdering.

Tilbake til lukten og teksten i avisnnlegget:

Det er ikke tilstrekkelig at IVAR hevder at «det blir ikke lukt» - når de ikke engang har utredet dette. Det nytter ikke å komme etterpå å si at uff, dette visste vi ikke. Hva vil våre etterkommere tenke og si om 30 år? At det var lurt å samle all søppelsorteringen midt i indrefileten av Rogaland? Det tror jeg ikke.
 
 
(For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på mine mange roller her: Jeg er styreleder i Renovasjonen IKS, varamedlem for Høyre i Stavanger bystyre, og involvert på eiersiden av to eiendommer på Forus sør. Dette skriver jeg som næringslivsaktør og privatperson.)

lørdag 25. juli 2015

Hva er Timinuttersbyen ?

(Publisert i Stavanger Aftenblad 25.juli 2015)

Hvor mye tid bruker du i transport en normaluke? Sikkert en hel del timer. Stavangerhalvøya er kompakt, men mange har likevel stor avstand mellom bolig, jobb, butikker, barnehage og fritidsaktiviteter. Livet går i trekant: Bolig på Sunde eller Hundvåg, jobb i Jåttåvågen eller Sandnes, handle i et eller annet kjøpesenter. Det går fort et par timer til transport hver eneste dag, ofte med familiemedlemmene i hver sin retning. Det er verken bærekraftig eller hyggelig.

Høyre har satt Timinuttersbyen som mål for Stavanger. Det innebærer at alle skal ha tilgang til flest mulig funksjoner og tjenester innenfor 10 minutters gangavstand. Merk deg det: Gangavstand. Nei, Høyre skal verken tvangsflytte familier eller kreve at du bytter jobb! Men vi vil tilrettelegge for at folk skal kunne innrette livet sitt innenfor en mindre radius. Slik at de lengre transportetappene blir lystbetonte, når man virkelig ønsker å ta en tur til en annen bydel.

Det betyr at bolig- og næringsområder skal bli mer blandet. Vi skal ha flere arbeidsplasser og boliger i sentrumsområdet, flere boliger og servicefunksjoner på Forus, flere små barnehager integrert i andre bygningsmasser, gjerne på bakkeplan i boligblokker. Det skal bygges tettere og høyere der det passer best, særlig langs kollektivaksene. Vi vil ha nye bussveier, kollektivfelt langs Motorveien, sykkelstamvei til Forus og Sandnes, og enda bedre sykkelveinett i bydelene.

Når folk finner seg jobb nær hjemmet, blir det enklere å sykle eller ta bussen til og fra. Nye arbeidstakere på Forus skal kunne finne bolig i nærområdet, og lokalsentrene skal få tilby butikker, frisør, tannlege og andre nyttige hverdagstjenester.

Da blir det også bedre sosiale miljø i bydelene. Når alle bare setter seg i hver sin bil og forsvinner til jobb eller butikk, er det lite kontakt mellom naboer. Timinuttersbyen legger til rette for at naboer kan slå følge hjem fra butikken eller arbeidsplassen, og barna blir bedre kjent med andre i nærmiljøet. Familiene får mer tid sammen, istedenfor å sitte anspent i bilen og håpe på at man rekker barnehagen før de stenger, og at ektefellen husker å handle alt som trengs til bursdagsfeiringen på vei hjem fra jobb.

Drabantbyens tidsalder er over. Timinuttersbyen er et mål og en visjon, men det er mer: Det er en plan for et bedre samfunn.

 

torsdag 9. juli 2015

Fremtidens teater


(Trykket i Stavanger Aftenblad 9.juli 2015)

Teaterdebatten er blitt rotete: Skal vi ha nytt teater, skal ROM bygge høyhus på Stavanger Stasjon, hvor er identiteten vår, hva med torget? Beslektede tema, men de bør adresseres enkeltvis.
Høyhus på Stavanger Stasjon ekskluderer ikke teater samme sted. Teateret sier selv at de behøver et scenetårn på 24 meter, noe som kan integreres i en høy bygningsmasse, hvis det er dette vi vil.
 

Prioritering

Stavanger som kulturby er et annet tema. Hvor mye penger skal vi bruke på kultur (ift sykehjem, skoler, barnehage etc) og hvordan skal pengene fordeles? Viktige spørsmål, men både Kunstmuseet, Tou Scene, Symfoniorkesteret, MaiJazz, Nuart, Kulturhuset og andre står i samme kø som teateret for å få sårt tiltrengte midler. Dette er viktige politiske prioriteringer som må behandles i et 50-årsperspektiv.
Så brukes Rogaland Teaters 132 år lange historie som begrunnelse for å prioritere en ny teaterbygning. Nå er det Tore Renberg som snakker høyest og best, forståelig nok: han har vært direkte involvert i byens teaterliv, og har både klare meninger og en viss egeninteresse. Det står ham til ære at han kjemper, men det er ikke sikkert at han har rett.

Ikke like viktig som før

Teaterets betydning er endret. Rogaland Teater har selv bidradd sterkt og godt til dette, blant annet gjennom barne- og ungdomsteaterets betydning for norsk film, hvor Stavanger er blitt en nøkkelby. Men teaterets kraft som samfunnsrefser og –utvikler er sterkt redusert over hele verden. Den som vil påvirke holdninger gjør det langt raskere og mer virkningsfullt gjennom film, fjernsyns­dokumentarer og serier, heller enn ved å skrive et stykke for Hovedscenen.

Film, fjernsyn og internett har endret våre forventninger. Det er ikke lenger nødvendig å bruke hele kvelden og ganske mye penger for å oppleve et skuespill – en anskueliggjøring – som gir oss nye tanker om livet, verden, politikk, helter og skurker. Og det blir lett bare irriterende å se skuespillere på hovedscenen som gestikulerer og snakker overtydelig for å sikre at bakerste benk får med seg det hele. Vi er blitt vant med finslepen mimikk og elegant stemmebruk i film og fjernsyn. Det sier sitt at mange som omtalte teaterets Hamlet, først og fremst var imponert over at hovedrolleinnehaveren hadde lært det hele utenat.

De små sceners fortrinn

Teaterets komparative fordeler ligger i det tette, nære. Intimscenen og Kjellerteateret gir oss fenomenale opplevelser som vi ikke får på film. Hvert sukk er nært og personlig, vi kjenner skuespillernes pust og kroppsvarme. Dette kan ikke gjengis på film, uansett 3D eller sensoriske virkemidler som luktspray eller gulv som rister.

Det er slett ikke sikkert vi behøver en ny ‘hovedscene’. Det kan godt hende vi er ferdige med både Hamlet, Peer Gynt og Maktå på Straen, og at vi kan leve godt med at storartede kulisser og effekter overlates til filmskaperne. Kanskje skal fremtidens teater være mange små intime scener, de nære opplevelsene som gjør at publikum føler seg personlig berørt når de forlater rommet.

Og bruker vi mindre penger på selve bygningen, kan vi kanskje ta oss råd til litt billigere billetter eller noen flere skuespillere. Folk besøker teateret én gang for å beundre arkitekturen, men kan komme flere ganger i året for å oppleve nære, intense forestillinger.

lørdag 6. juni 2015

Provinsielle Stavanger

(Trykket i Stavanger Aftenblad 6.juni 2015)
 
Så er Starbucks endelig åpnet på Tusenårsplassen, slik at cruisepassasjerene kan bli skikkelig imponert. Som en såkalt markedsføringsekspert sa til Aftenbladet i 2013: «Med Starbucks på plass i Stavanger øker selvfølelsen blant mange av innbyggerne. De kan ta med tilreisende venner og vise at Stavanger er en ‘forrektige’ by – helt på høyde med det beste i utlandet.»

Ja, hurra. I fjor var det 21.366 Starbucks-utsalg i verden – nå er det muligens 21.367 og det gjør oss til en skikkelig unik verdensby, eller hva?

Still deg opp nede på torget og drei sakte rundt. Hva ser du? To kebabutsalg, en pizzakjede, en BurgerKing (med 14.372 utsalgssteder i verden), en 7-Eleven (med hele 49.500 butikker, wow, tenk at de valgte lille oss!) og altså et Starbucks kaffeutsalg. Tar turistene bølgen over dette? Tenker de at denne byen må jeg sannelig anbefale til naboen? Det tviler jeg på.

Ta Firenze, en by med ca 330.000 innbyggere og ingen Starbucks. Der nyter folk sin kaffe fra italienske kafeer og barer.  Hvert år kommer likevel nesten to millioner turister til Firenze. Man reiser ikke til utlandet for å gjøre det samme som hjemme.

Mitt ankepunkt er ikke at Starbucks er her i byen, det er meg ganske likegyldig. Det er dette: Hvis det hadde vært noen andre som ville åpne et serveringssted i Torgtrappene, for eksempel en lokal pubeier, en ambisiøs ung person som ville starte Kjells Kaffestue, endog Narvesen med kaffe og pølser – ville det vært like greit? Ville Aftenbladet skrevet begeistret om planene i 23 artikler, derav tre helsider pluss en dobbeltside pluss omtale på forsiden og på lederplass? Jeg tviler på det. Ville de fått lov til å endre bankfasaden og reguleringen for å etablere seg der? Jeg tviler sterkt på det også. Her har Stavanger gjort knefall for en internasjonal kjede fordi vi er så pinlig provinsielle at interessen Starbucks har for pengene våre oppleves som et kompliment.

Zara, Starbucks, McDonalds, BurgerKing… disse kjedene gjør oss ikke til en verdensby, de tryller oss ikke interessante eller attraktive. Tvert imot! Store internasjonale kjeder fører bare til at Stavanger blir stadig likere alle andre byer, bare i litt mindre skala. Med stadig færre spesielle lokale butikker og spisesteder. Hva er da poenget med å komme hit? Turistene kan like gjerne besøke en forstad til London. Og ikke bare det: Vi selv mister også noe av gleden ved å reise til utlandet og besøke de kjedene vi har sett på fjernsyn og film. Det er ikke like gøy å besøke et utsalgssted man har hjemme.

PS: Hvorfor har jeg ikke ropt opp om dette tidligere? Fordi jeg har interesser i restaurant­bransjen i Stavanger og dermed anser meg som inhabil. Men som innbygger må jeg kunne sukke høyt nå som åpningen er unnagjort både i trappa og i avisen. Jeg ønsker inderlig at byen for fremtiden kan utvikle selvtillit nok til å eksistere i kraft av seg selv, og til å heie fram de lokale næringsdrivende som skaper ekte og unike tilbud i byen.

torsdag 14. mai 2015

Til minne om sovjetiske krigsfanger og tvangsarbeidere


Den russiske Kulturforeningen i Rogaland "Troika" inviterte til minneseremoni den 9.mai 2015 på Eiganes Gravlund, i anledning av 70-årsmarkeringen av frigjøringen.
Visste du at det døde flere sovjetiske krigsfanger og tvangsarbeidere bare i Norge  (ca 13.700) under 2.verdenskrig, enn det totale antallet nordmenn som døde pga krigshandlingene (9.500)?  

Min tale på vegne av Stavanger kommune på Eiganes Gravlund den 9.mai 2015:

Kjære alle sammen,

Det er mange fysiske minner etter krigen i Rogaland. Da jeg var barn, lekte jeg i bunkersene ved kysten. Vi fisket på en kai fra krigen i Tananger, og vi lærte å kjøre bil på Löwenstrasse, den gamle flyplassen som ble bygget under krigen.


Mange sier at det var tyskerne som bygget. Det er for så vidt riktig. Men vi skal aldri glemme hvor mye av det harde arbeidet som faktisk ble utført av sovjetiske krigsfanger, og hvilke lidelser de gjennomgikk.


Av de 72 millionene som døde under 2.verdenskrig var 27 millioner fra Sovjet. Flere enn fra noen annen nasjon.


I Norge var det rundt 102.000 krigsfanger og tvangsarbeidere fra Sovjet. Av disse døde om lag 13.700 personer her i landet. Mange ble skutt, eller de døde av sykdom, kulde, sult og mishandling. Her på Eiganes hviler 91 av disse menneskene.


I dag skal vi minnes og hedre dem.


Vi kan ikke forestille oss hvilke lidelser de gjennomgikk. Men vi har ikke lov til å glemme. Derfor er det så viktig at slike minnedager markeres, både nå og alle tiår fremover.


Fred over deres minne.


Så må vi selv streve for å orke å ta inn over oss og erkjenne den lidelsen og sorgen som alltid følger med krig, fangenskap og tvang. Vi har ikke lov til å fortrenge dette – for det skjer fortsatt i dag, i andre land.


I går feiret vi frigjøringsdagen og friheten, og om en uke skal vi feire 17.mai. Vi skal flagge for selvstendighet, frihet, likeverd, demokrati og menneskerettigheter. Vi skal flagge med flagg fra alle mulige nasjoner i Folketoget, ikke bare de norske, fordi frihet, demokrati og likeverd er like sentrale for alle folkeslag. Og vi skal flagge for fred.
Til slutt skal jeg lese FN – de forente nasjoners – bønn om fred:

Planeten jorden er bare
en liten stjerne i Verdensrommet.
Det er vår plikt å gjøre den om
til en planet der alt levende
ikke lenger trenger
lide under krig, sult og frykt
og ikke lenger er helt
fornuftsstridig splittet av
rase, hudfarge og ideologi.

Gi oss mot og styrke til å begynne
på denne oppgaven i dag,
slik at våre barns barn
en dag skal bære navnet:  Menneske

– med stolthet.

mandag 11. mai 2015

Næringsliv og kultursponsing


(Publisert i Stavanger Aftenblad 11.mai 2015)


Erik Fossåskaret sier til Aftenbladet at næringslivet svikter sitt ansvar overfor kulturlivet.
Men hvem er dette abstrakte "næringslivet"?

For å ta et helt tilfeldig eksempel: Byggmester Sagen AS, et ganske stort firma etter norske forhold, eies i sin helhet av Jostein Skjæveland. Hvis firmaet gir en kulturaktør hundre tusen kroner, betyr det hundre tusen kroner mindre til Jostein. Det er han som betaler. Eller skal han redusere lønningene til de ansatte så det går opp-i-opp? Hvorfor skal Jostein eller hans ansatte ta et større ansvar for kulturlivet enn andre folk?

Et firma består av eiere og ansatte. De satser pengene, arbeidskraften og fremtiden sin på at firmaet skal gå bra, og håper jo at det skal lønne seg, altså at de får litt utbytte, en grei lønn, og at de har langsiktige, trygge arbeidsplasser. De kan håpe på å øke inntjeningen gjennom sponsing, gjennom å "styrke sin merkevare", som Fossåskaret sier. Ja, det må være hovedpoenget for en bedrift. En ansvarlig daglig leder kan ikke bare gi bort firmaets penger. For å sikre lønnsom drift må sponsingen ha en konkret verdi for firmaet, og det er dessverre langt fra alltid tilfelle. Det viser seg ofte at de som blir sponset, selv handler sine private varer og tjenester hos konkurrentene til giverfirmaet. Da er det jo liten grunn til å tro at sponsingen har noen særlig effekt i markedet for øvrig.

I motsetning til Fossåskaret er jeg en varm tilhenger av sponsing, og samfunnsansvaret er en viktig årsak til at vi gjør det. Men skal man gi penger, må man gi av et økonomisk overskudd. Ingen vil være med og dele underskuddet. Og da må man med rimelighet kunne be om at mottakerne også viser en viss velvilje i retur, endog lojalitet, samt at de selv aktivt tilbyr motytelser som har en reell verdi for sponsoren.

Fossåskaret burde heller adressere staten, fordi kulturmidlene er så skjevfordelt til fordel for Oslo. Ut over bevillingene til de fem nasjonalinstitusjonene får hver Oslo-borger 2.685 kr per hode i kulturbevilgninger (2013-tall) mens vi får 411 kr. Ta med Asker, som får enda mindre per hode fordi de bruker samme tilbud som Oslofolket, og du har likevel en gigantisk differanse: Hadde vi fått like mye kulturpenger per hode som Oslo og Asker, ville Rogaland hatt ca fem hundre millioner kroner mer til kultur hvert eneste år. Da ville det begynt å svinge!

Man bør også adressere begrensningen i skattefradragsreglene, som for øvrig ikke er laget av sittende regjering. Reglene sier at man bare får trekke fra sponsing som åpenbart er reklame, billetter, opptredener etc, altså utgifter som kan dokumenteres å være til inntekts ervervelse. Jfr Skagen-saken i Høyesterett 2012. Så hvis et firma gir 500.000 til et kulturformål og bare får firmanavnet nevnt i annonser og programblad, får det kanskje føre 100.000 kr som fradragsberettiget. De andre 400.000 kr er ansett som en ren gave fra firmaet.

En ansvarlig ledelse som skal sikre bedriften og arbeidsplassene kan ikke uten videre gi bort store pengegaver, uansett hvor gjerne de vil. Sponsing må skje på en slik måte at næringslivet får noe konkret tilbake. Verken eiere eller ansatte kan pålegges et større moralsk eller økonomisk ansvar for kulturlivet enn andre folk.

fredag 10. april 2015

Fritt taxivalg?

«Du kan velge det taxiselskapet du ønsker», sier næringen. Nei, ikke på hjemvei.

I prinsipp kan du selv velge taxi, enten du ønsker et spesifikt taxiselskap, bilmerke, drivstofftype, kjønn på sjåføren eller rett og slett det billigste selskapet. Men når du ankommer taxikøen er virkeligheten ganske annerledes. Sjåførene har innført et militant system om at første kunde alltid skal ta første bil i køen. Man kan forstå sjåførenes ønske, men dette er helt uakseptabelt for oss kunder både med tanke på vår rett til å velge tjenesteleverandør, og fordi det eliminerer hele konkurranseelementet.

Svært ubehagelig

Jeg tar ikke en bil hvis sjåføren står utenfor og røyker når jeg kommer. Jeg blir uvel av røyklukt, selv om han demonstrativt puster ut tre ganger før hans setter seg inn. Og vi foretrekker å kjøre bil - ikke minibuss – når vi skal hjem, så vi hopper gjerne over den første bussen og tar personbilen som står som nummer to i rekken. I slike tilfeller blir det alltid meget ubehagelig. Sjåføren i det første kjøretøyet kan finne på å rulle ned vinduet, åpne bildøren, rope, sette opp et stygt ansikt, vise fingeren, tute… og sjåføren i bil nummer to gjør alt det han kan for å hindre oss i å sette oss inn. «Dere må gå til den første bilen!» sier han håpefullt. Nei, det vil vi ikke. «Men da får jeg trøbbel…» mumler han oppgitt, og synker nedtrykt dypere i setet.

Gikk heller hjem

En ung kvinnelig slektning som i fjor arbeidet i sentrum, pleide å ta taxi hjem for å være trygg etter sene skift. Vi bor innenfor minsteprissonen, og for en lavtlønnet servitør er prisforskjellen på kr 20 mellom selskapene ganske viktig. Så hun forsøkte å velge det billigste selskapet. Men nei, hun ble stadig regelrett nektet å ta bil nummer fem eller åtte i køen, selv om bilene lenger fremme var fra dyrere selskap. Som spebygd ung kvinne hadde hun ikke nok myndighet til å stå på sitt og få bilen til å kjøre henne hjem. Hun begynte etter hvert å gå hjem alene midt på natta for å slippe ubehaget.

Jeg oppfordrer på det sterkeste både Rogaland Taxi og alle taxiselskapene til å ta fatt i dette og få innført en anstendig håndtering av kundenes rett til fritt taxivalg også når vi skal hjem.

 

onsdag 18. mars 2015

Kannibalisme krever en kannibal

(Trykket i Klassekampen 18.mars 2015)

Klassekampens Tommy Olsson har vært kulturlivsdebattant i Stavangers Kverulantkatedral, og der gjenoppdaget han problemstillingen om underfinansierte «lokale kunstscener utenfor Oslo». Ikke bare det, men selveste kulturhovedstaden 2008 mangler fortsatt midler til det aller meste på kulturfronten, hvilket Tommy Olsson heldigvis er rystet over, men han legger skylden lokalt, på manglende motstand, på manglende politisk vilje og lokal finansiering. Og som bevis på dette, bruker – og godkjenner! – han Kunstforeningens salg av byens Barbara Hepworth-skulptur for å berge seg selv.

Seierherren skriver historien, Tommy Olsson, og det er lettere å bruke tid på historier hvis man har 44 millioner på bok og ikke har bladd opp 141.000 kroner i saksomkostninger av private lommer – forgjeves, fordi Hepworth ble solgt med lynfart, så retten avviste saken – for å stoppe fjorårets mest vulgære kunstsalg.
For du er feilinformert, Olsson. Ikke om byer som sliter med å finansiere kultur, kommer tilbake til det, men om Kunsthall Stavanger. Skammen skal ikke fordeles likt når kunst er blitt cash.

Kunsthall eksisterte ikke før 13.september 2013. Du snakker om «de faglig viktigste institusjonene» som møter motstand når de «prøver å berge virksomheten sin med offentlige midler». Stavanger Kunstforening har ikke vært særlig viktig på mange år, og Kunsthall er helt ny.
Hele 2012 var det totalt 357 besøkende i Kunstforeningen. 12 medlemmer stilte på årsmøtet, avslo kommunen og kunstmuseets redningsplan, og valgte inn et styre som ansatte daglig leder og startet A brand new kunsthall: i et nedslitt bygg, nesten uten medlemmer, så godt som uten finansiering, kun en sekretær og en ny leder som pendlet fra New York.
Et halvt år etter oppstart ble jeg bedt om å sitte i styret, og etterlyste regnskap (elendig), budsjett (forelå ikke – i mars!) og strategi (fantes ikke). Så jeg takket nei. I april fikk vi vite at Mugaas skulle selge Hepworth for å skaffe penger. Da begynte bråket.

Ja, det var først et utpressingstiltak. Nystartede Kunsthall ville ha mer av kulturbudsjettet enn de var tildelt. Jeg begriper ikke at andre kulturaktører ikke har reagert på dette, men dem om det. Var det så byens forbannede plikt å bla opp millionene som nye Kunsthall krevde, bare fordi skulpturen stod på deres plen? Det var byen selv som dengang kjøpte inn Hepworth – skulle vi nå «kjøpe» den om igjen fordi nye Kunsthall ønsket seg penger, masse penger? Nei! Dermed solgte de Hepworth for å finansiere «bygg og drift». Støtter du Kunsthall i dette, må du også gi FrP rett i at man kan selge Munch for å drive Munch-museet.
Kunstforeningen la i 1965 sin store kunstsamling i en stiftelse fordi «det tilligger samfunnets organer å ha ansvaret for Kunstforeningens faste galleri av kunstverdier […] det kan neppe sies å være tidsmessig at dette ansvar i vårt velferdssamfunn tilligger et tilfeldig sammensatt styre av mer privat karakter». Så ingen kunne senere bytte Hertervig mot nytt tak, reisepenger eller egen ære. Klokt.

Javisst trenger kulturen mer penger. Men kommunen må sørge for sykehjem og skoler, det er den Oslo-sentrerte staten som svikter. Ut over de fem nasjonal­institusjonene får hver Oslo-borger 2.685 kr per hode i kulturbevilgninger (2013-tall) mens vi får 411 kr. Hadde vi fått like mye per hode, ville Rogaland hatt over en milliard - tusen millioner - kroner mer til kultur hvert år. Da ville det begynt å svinge!
Det er ravende galt å overgi kulturprioriteringene til et tilfeldig styre i en privat forening, noe Mugaas mfl har ettertrykkelig bevist ved å selge Kunsten for å starte en splitter ny Kunsthall. Det skal vi være sinte for i mange år fremover, og det burde du også være.  

Kunsten forgår, administrasjonen består

(Trykket i Fædrelandsvennen februar 2015)


Skrevet av Ingebjørg Folgerø og Natasja Askelund


Cecilie Nissen kjemper for finansiering av Kristiansand Kunsthall, et hederlig formål. Men virkemidlene er i stor grad usannheter og desinformasjon. Det er beklagelig, fordi spørsmålet om finansiering er viktig.
I Dagens Næringsliv nylig forherliget Nissen Stavanger Kunstforenings (SK) salg av byens Hepworth-skulptur for å finansiere eget bygg og drift. Hun forstår ikke hvilken katastrofe salget var.
«At oljebyen ikke var istand til å skaffe midler for å bevare kunstverket, er bittert», skriver Nissen. Men skulpturen var jo innkjøpt av Stavanger Byselskab og Stavanger kommune! SK tok skulpturen som gissel for å presse ut en ekstraordinær millionbevilling.
SK kunne klart seg uten å selge, de var aldri konkurs, selv om driften har gått dårlig. I 2012 var besøkstallet nede i 357 personer for hele året. Da tilbød kommunen å overta bygget, Kunstmuseet påtok seg å fylle lokalene med aktivitet, og SK skulle fritt få bruke rommene to måneder hvert år. SK sa nei, de ville ha alt betalt og enerett til bygget. Isteden solgte de Hepworth for å finansiere ‘bygg og drift’, for ikke å snakke om eget utkomme og egen ære.
Hva formidlet SK med salget? Jo, at et nedslitt bygg og noen få medlemmer er viktigere enn selve Kunsten. Da blir spørsmålene: Kan et sykehjem selge sin utsmykning når de trenger nye rullestoler? Hvorfor prioritere billige atelier når barneskoler har taklekkasjer? Hvordan kan vi heretter argumentere for innkjøp av kunst til det offentlige rom?
År 1966 overdro SK sin verdifulle kunstsamling til en stiftelse. Derfor er samlingen trygt bevart i Stavanger Kunstmuseum. Ellers kunne f.eks Hertervig-samlingen vært spist opp av skiftende styrers ønske om nytt tak eller en ekstra assistent.
Karl Wyller i SK begrunnet overdragelsen med at det «tilligger samfunnets organer å ha ansvaret for Kunstforeningens faste galleri av kunstverdier, som for eksempel Lars Hertervigs – og andre kunstneres – skatter, […] det kan neppe sies å være tidsmessig at dette ansvar i vårt velferds­samfunn tilligger et tilfeldig sammensatt styre av mer privat karakter».
Han fikk sørgelig rett. På Stavanger Kunstforenings årsmøte i 2012 møtte det 12 medlemmer og valgte inn et temmelig tilfeldig sammensatt styre, som så besluttet å cashe inn den gjenværende skulpturen. Det er skamløst.
Staten må være primæransvarlig for å finansiere visningsarenaer i alle de store byene. Det er urimelig å kreve at folk skal fly til Oslo og bo på hotell for å få et glimt av god, statsfinansiert kunst. Men en raus grunnfinansiering kan bare tildeles faglig solide og langsiktige institusjoner. Tilfeldige sammensatte styrer i nedslitte, private organisasjoner kan ikke legge premissene for kunstformidling. Det har Stavanger Kunstforening ettertrykkelig bevist.
 

lørdag 28. februar 2015

Blå feminisme

Jeg går i 8.mars-tog hvert eneste år, og det har jeg gjort så lenge jeg kan huske. Gjerne med Høyre-button eller Høyre-jakke. Det er egentlig ganske enkelt å velge hvilken parole jeg skal gå bak, siden svært mange av parolene ikke hører hjemme i et likestillingstog. Ofte burde mer enn halvparten av parolene vært tatt ut av 8.mars-toget og utsatt til 1.mai-toget.

Venstresiden i norsk politikk har nærmest tatt monopol på feminismen i mangfoldige år. Slik jeg oppfatter den sosialistiske feminismen, hevder de at det kapitalistiske systemet undertrykker kvinner dobbelt: Først som arbeidere, deretter som kvinner i et patriarkalsk system. Toget handler derfor (minst) like mye om kapitalisme som det gjelder feminisme. Konsekvensen er at parolene i liten grad er kjønnsspesifikke, de er generelle sosialismesaker. 

 

Dette er noen av de sakene som IKKE hører hjemme under feministfanen:

  • Sekstimersdagen
  • Motstand mot EUs tjenestedirektiv
  • Stopp krigen, USA/Europa/Norge ut av diverse land, etc (jeg er generelt mot krig, men dette er ikke et feministtema, det er storpolitikk for begge kjønn)
  • Motstand mot pensjonsreformen
  • Motstand mot ny arbeidsmiljølov
  • Kamp mot privatisering
  • Krav om endringer i asylpolitikken
  • Israel/Palestinakonflikten
  • Antirasisme generelt
  • Kamp mot incest og overgrep mot barn (jeg er selvsagt enig i det, men dette er ikke en spesifikk kvinnesak, det er en samfunnssak)

Hva er da feminisme - sett fra Høyresiden?

Grunnlaget for (blå) feminisme er like muligheter for alle, men også at vy alle har et selvstendig ansvar for våre egne liv.

Like muligheter betyr ikke nødvendigvis likebehandling. Folk er forskjellige, har ulike utgangspunkt og ressurser, og dermed også ulike behov. Standardisert, gjennomsnittsberegnet likebehandling kan lett føre til at noen får bistand de ikke behøver, mens de som har store behov, får for lite.

Når det er store ulikheter innebygget i samfunnsstrukturen, kan det være riktig å å gi noen mennesker eller grupper særbehandling, som bidrar til å jevne ut ulikhetene over tid. Derfor kan både fedrekvoten og sexkjøpsloven forsvares innenfor et blått perspektiv på likestilling. Fedrekvoten normaliserer det at menn tar (og beholder) ansvar for egne barn, hvilket er et stort fremskritt både sosialt og økonomisk, for begge kjønn. Sexkjøpsloven påvirker oppfatningen av hvorvidt kvinner en en handelsvare, synliggjør det urimelige i at sex kan være et maktmiddel i samlivet, og stimulerer forhåpentlig kvinner til å delta aktivt i yrkeslivet for å skaffe seg et solid og varig levegrunnlag.

Blå likestillingsparoler

Jeg har ingen komplett liste over blå paroler, men disse femten sakene bør være med, fordi de er ekte rene feminismesaker. Listen er uprioritert:
  1. Full barnehagedekning
  2. Lik rett til abort (for alle kvinner i alle land)
  3. Likestille skiftarbeid med turnus. Fortrinnsvis gjennom å endre regelverket for skiftarbeid, så det blir likere reglene for turnusarbeid.
  4. Nei til omskjæring, ja til at kontroller gjøres av helsesøstre, men bare på jenter som kommer fra familier med en kulturell bakgrunn hvor omskjæring praktiseres. Venstresiden mener at slike selektive kontroller er ufine, og at enten må man kontrollere alle (dyrt og krevende) eller ingen (da slipper de unna). I tillegg mener mange at det er «invaderende» og «flaut» at helsesøster kikker på underlivet til småpiker. Vel – helsesøster beføler samtlige smågutter for å sjekke at testiklene er kommet ned, og det er visst helt ok… Så likestilling av helsesjekk av underlivet på barn!
  5. Nei til tvangsekteskap, ja til rutiner for samtale med jenter fra relevant bakgrunn når de nærmer seg den alderen. Ingen grunn til å ta den praten med jenter fra andre bakgrunner.
  6. Nei til heldekkende ansiktsplagg.
  7. Obligatorisk språkopplæring for å få statsborgerskap. Det samme for å få mer enn minsteytelser fra det offentlige. Dette vil hjelpe mange innvandrerkvinner med å bli integrert (samfunnskompetanse, få jobb, få nettverk).
  8. Likestilling når norske menn/kvinner gifter seg i utlandet og vil ha ektefellen til landet. I dag praktiseres det svært (!) ulikt; «alle forstår» at en norsk mann på 65 og en thai kvinne på 32 har et «godt forhold til gjensidig glede» så han får hente hjem henne, men hvis en norsk kvinne gifter seg med en utenlandsk mann, oppfattes det som suspekt. Det må endres.
  9. Likebehandling av eldre mennesker uavhengig av om de har hhv sønner eller døtre. I dag praktiserer hjemmesykepleien dette veldig ulikt; har man bare sønner, får man mer hjelp enn hvis man har døtre. Det er uakseptabelt.
  10. Lettere tilgang på omsorgslønn (deltid) hvis menn/kvinner etter avtale med hjemmesykepleien bidrar til å stelle gamle foreldre. Det er bra for familien, billigere for samfunnet, og kvinner slipper å tape lønn og pensjon på at de hjelper sine gamle.
  11. Kortere foreldrepermisjon, og permisjonen må ikke kunne tas ut samtidig av begge foreldre. Når begge etter noen måneder går hjemme, får far i realiteten ikke ansvaret, og permisjonen blir bare en lang skattefinansiert ferie.
  12. Nei til kontantstøtten. Mange grunner: Den holder folk borte fra arbeidslivet, den hindrer integrering av innvandrerkvinner, den bremser barnas språkopplæring (og fremtidige skolegang/integrering), og det er ikke statens oppgave å betale folk for at de frivillig skaffer seg mer tid hjemme. Valget mellom mer penger og mer fritid må man ta i betraktning før man velger å få barn.
  13. Nei til kjøp av sex. Gjerne også nei til salg av sex. Og reglene må håndheves av politiet.
  14. Nei til stripping, det forringer kvinnesynet generelt.
  15. Deling av pensjonsrettighetene (poeng etc) mellom ektefeller/samboere. Altså at begge parter løpende deler sine poeng den tiden de lever sammen. Man har jo felleseie på alt annet man sparer/anskaffer/eier i faste parforhold. På den måten er samfunnskosten konstant, mens pensjonen fordeles likt.

Sluttkommentar om deltidsarbeid

Venstresiden flagger også "nei til ufrivillig deltid". Det er en kompleks sak. Et oversett tema blant sosialister er at dette er blitt adskillig verre og mer utbredt under AP-styret. Men det til side:  Det er klart urimelig at mange kvinner bare tilbys rare stillingsprosenter (72,6% etc) og samtidig en turnus som gjør det umulig å ta en tilleggsjobb. Det fører utvilsomt til at flere ender som uføretrygdet, fordi det ikke går rundt økonomisk uansett.
 
På den annen side: Mange kvinner søker seg til helsevesenet (hvor dette er mest utbredt) nettopp fordi de får mulighet (!) til å arbeide deltid når det passer dem. Og mange søker seg aktivt over i deltidsstillinger. Det fører til en normalisering av deltid, og arbeidsgiver tilpasser seg deretter.
 
Hvis alle isteden sa nei takk til reduserte stillingsbrøker, slik menn gjør, ville arbeidsgiver måtte tilby større stillinger for å få tak i ansatte.
Da er vi tilbake til at folk også må ta ansvar for egne liv.
 

Fotnote:

Hva er en blåstrømpe? Det bør du lese om. "A bluestocking is an educated, intellectual woman, more specifically a member of the 18th-century Blue Stockings Society".

Her finner du referanser til flere tekster (håndarbeidet får du med på kjøpet, velbekomme), bl.a dette: 
" More description from the fiction of the time (1853).
 'I understand he has the misfortune to have a blue-stocking for a wife, and whenever I have thought of going there, a vision with inky fingers, frowzled hair, rumpled dress, and slip-shod heels has come between me and my old friend, — not to mention thoughts of a disorderly house, smoky puddings, and dirty-faced children. Defend me from a wife who spends her time dabbling in ink, and writing for the papers.'"

La oss stolt være blåstrømper!