Levekår eller lykke?

(Trykket i Stavanger Aftenblad 10.oktober 2014)

Danskene er målt til å være verdens lykkeligste folk. Ifølge VisitDenmark er dette bl.a fordi danskene har moderate forventninger: «No one judges your choice of career or lack of ambition, if you are happy with what you do, then enjoy. This lowered expectation, you could say, makes it far easier for Danes to obtain happiness, low expectations equals less disappointment.”

Målingen finnes i FNs World Happiness Report, et usedvanlig interessant dokument som redegjør for hvorfor subjektiv lykke – altså hvordan man selv mener at man har det – bør tillegges mer vekt.

Stavanger kommune gjennomfører annethvert år en Levekårsundersøkelse hvor byens 69 soner sammenlignes etter 21 indikatorer. På bakgrunn av resultatene i denne undersøkelsen gjør kommunen tiltak for å snu utviklingen i de sonene med dårlig resultat. Undersøkelsen påvirker altså planleggingen og pengebruken i de ulike boligområdene. Dette er et veldig nyttig hjelpemiddel, men vi må ikke miste av syne hva som faktisk måles, eller hva som reelt sett påvirker innbyggernes opplevelse av lykke. Og der er undersøkelsen mangelfull.

Levekårsundersøkelsen måler ikke subjektiv (opplevd) livskvalitet. Den tar en indirekte tilnærming gjennom å måle ressursene til innbyggerne i hver sone, ut fra en oppfatning om at gode levekår blir skapt og endret av f.eks inntekt, formue, helse og kunnskap. Helt konkret måler Stavangers Levekårsunderøkelse sonenes befolkningessammensetning, flytting, utdanning, inntekt, sosiale og helsemessige forhold. Et resultat av dette er at særlig Storhaug kommer dårlig ut av undersøkelsen, men det behøver slett ikke bety at folk på Storhaug har det verre enn andre. Tvert imot!

Noen indikatorer overlapper

Utvalget av måleindikatorer har så vidt jeg vet aldri vært gjenstand for offentlig diskusjon. Flere av dem overlapper, de telles hver for seg selv om de er resultat av en og samme livssituasjon. Lav inntekt, små boliger, få barn i nabolaget, høy utflytting av småbarnsfamilier og mange aleneboere i en sone telles som fem ulike indikatorer for «dårlige» levekår. Det er urimelig. Er man ung og nylig flyttet for seg selv, har man gjerne også lav inntekt og liten bolig, og flytter videre når tiden er inne for å få barn. Helt ok. Eldre aleneboende mennesker er også gjerne veldig glade for å bo i en liten bolig uten for mye unger i nabolaget. De bor slik de ønsker, men skårer dårlig på målingen. 


Hvem har bestemt at stor bolig, stor familie og mange nabounger er selve livet?  







I dag er over 40% av husholdningene i Norge aleneboere. Det gir ikke mening å dømme ‘aleneboer’ og ‘liten bolig’ som indikatorer på dårlige levekår. Tvert imot må vi sørge for å ha tilstrekkelig mange små, rimelige boliger, som egner seg for aleneboere med én inntekt og null behov for lekekamerater til barn i nabolaget. Livssituasjonen og behovene endrer seg, og de fleste har stor glede av å bo blant mennesker som ligner på dem selv. Levekårsundersøkelsen burde redusere betydningen av de overlappende indikatorene.

Mange indikatorer mangler

Dessuten mangler en hel del viktige ressursindikatorer som ville vært lette å måle: Hva med avstand til kultur, parker, idrettsarenaer, butikker, tjenestetilbud, arbeidsplasser og kollektivtransport? Dette er kjerneressurser for de fleste innbyggerne i en by, og er i stor grad med på å definere mulighetene for å skape seg gode levekår. Tenk på hva du selv søker hvis du skal leie deg en ferieleilighet: Du vil gjerne ha gangavstand til kafeer, butikker, buss eller trikk, dessuten til teater, kino, en koselig park eller et torg hvor du kan møte andre mennesker. Alt dette finnes i gangavstand på Storhaug, men ikke på Madla, Tasta, Hinna eller i andre bydeler med «mye ressurser» og «gode» levekår.

Jeg forstår at det er svært komplisert å måle opplevd livskvalitet i så mange soner, og at en ressurstilnærming er mer håndterbart. Men skal Levekårsundersøkelsen gi et godt grunnlag for beslutninger om byens prioriteringer, bør vi ta en diskusjon om hvilke ressurser vi skal måle og vektlegge – siden lykke for meg slett ikke behøver være lykke for deg.