Er far selve historien?

(Klassekampen 6.oktober 2012)

Det er ikke vanskelig for en fruktbar kvinne å bli gravid. Det er rikelig med menn som stiller velvillig opp - ikke nødvendigvis for å bli far, men for en kortvarig lykkestund. Ingen bråker over dette. Men når kvinner som ikke ønsker en slik løsning reiser til Danmark for å bli inseminert, blir det spetakkel.

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen var meget oppbragt i Aftenposten tirsdag 2.oktober. Han mener kvinnene utviser en ufattelig egoisme når barnet får en anonym far og fratas sin identitet i større slektsmessig og historisk sammenheng, og viser til Toralv Maurstads glede over sin far og hans bånd til slekten på vestlandet. Samme dag stilte også Lillevi B. Kristoffersen i Klassekampen spørsmål om rettferdighet ved egg- og sæddonasjon, idet barna fratas mulighet til å bli kjent med sitt genetiske opphav. 

To spørsmål reises av dette: Først om ikke kvinnene burde bruke den norske sædbanken, som vil opplyse om farens identitet når barnet er 18 år. Det andre gjelder den oppskattede betydningen av fars-linjen. 

I følge norsk lov, EMK og FNs barnekonvensjon har alle rett til å kjenne identiteten til sin far og mor. Men det er ikke ulovlig å nekte å oppgi farens navn, og heller ikke straffbart å oppgi feil navn på far. TV2 fant i 2010 at 9.639 barn under 18 år stod med ”far ukjent” i folkeregisteret. Tar man med de over 18, blir tallet flere titusen. I tillegg kommer alle som er oppført med enn annen far enn den biologiske, mange innen et parforhold. Det er slett ikke så uvanlig å vite lite eller ingenting om sitt faderlige opphav. 

Dronning Victoria og prins Albert

Det andre spørsmålet er mer interessant. Vi setter i stor grad likhetstegn mellom "slekt" og "farslinjen". Et enkelt eksempel: Store norske leksikon omtaler navnet Windsor som "Offisielt familienavn for det britiske kongehus; antatt 1917 istedenfor det egentlige, tyske familienavn Sachsen-Coburg-Gotha (etter dronning Victorias mann, prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha). Navnet skriver seg fra kongefamiliens slott Windsor Castle." 

Smak på det: Det "egentlige, tyske familienavn" er altså navnet til dronningens mann. Toralf Maurstad har også en mor, en farmor og en mormor. Men det er faren og farsslekta han stirrer henført opp på i Jacobsens beskrivelse. 

Selv heter jeg Folgerø etter min (far)far, med morfars navn Storeide som mellomnavn. Farmor Valvatne og mormor Hovden er ute av navnelinjen. Folgerø- og Maurstad-navnet beskriver én enkelt tråd i historien, den som går fra far til sønn. Er den historietråden viktigere enn alle de andre trådene? Ja, åpenbart. Kjenner man ikke fedrene bakover, vet man ikke hvem man "egentlig" er, i vårt mannsdominerte samfunn. 

Det "egentlige familienavnet" er far-far-far-linjen bakover. Det er denne man er opprørt over at viskes ut når en kvinne får barn uten kjent far. Sin mor-mor-mor-linje (eller alle de andre linjene som samles i hver av oss) er det de færreste som kjenner, uten at noen later til å bli det minste opprørt av den grunn. 

Alle gener er like - men noen er likere enn andre?

Homo Sapiens, representert med skjegg.