Fremtidens teater

(Trykket i Stavanger Aftenblad 9.juli 2015)

Teaterdebatten er blitt rotete: Skal vi ha nytt teater, skal ROM bygge høyhus på Stavanger Stasjon, hvor er identiteten vår, hva med torget? Beslektede tema, men de bør adresseres enkeltvis.

Høyhus på Stavanger Stasjon ekskluderer ikke teater samme sted. Teateret sier selv at de behøver et scenetårn på 24 meter, noe som kan integreres i en høy bygningsmasse, hvis det er dette vi vil.
 

Prioritering

Stavanger som kulturby er et annet tema. Hvor mye penger skal vi bruke på kultur (ift sykehjem, skoler, barnehage etc) og hvordan skal pengene fordeles? Viktige spørsmål, men både Kunstmuseet, Tou Scene, Symfoniorkesteret, MaiJazz, Nuart, Kulturhuset og andre står i samme kø som teateret for å få sårt tiltrengte midler. Dette er viktige politiske prioriteringer som må behandles i et 50-årsperspektiv.

Så brukes Rogaland Teaters 132 år lange historie som begrunnelse for å prioritere en ny teaterbygning. Nå er det Tore Renberg som snakker høyest og best, forståelig nok: han har vært direkte involvert i byens teaterliv, og har både klare meninger og en viss egeninteresse. Det står ham til ære at han kjemper, men det er ikke sikkert at han har rett.

Ikke like viktig som før

Teaterets betydning er endret. Rogaland Teater har selv bidradd sterkt og godt til dette, blant annet gjennom barne- og ungdomsteaterets betydning for norsk film, hvor Stavanger er blitt en nøkkelby. Men teaterets kraft som samfunnsrefser og –utvikler er sterkt redusert over hele verden. Den som vil påvirke holdninger gjør det langt raskere og mer virkningsfullt gjennom film, fjernsyns­dokumentarer og serier, heller enn ved å skrive et stykke for Hovedscenen.

Film, fjernsyn og internett har endret våre forventninger. Det er ikke lenger nødvendig å bruke hele kvelden og ganske mye penger for å oppleve et skuespill – en anskueliggjøring – som gir oss nye tanker om livet, verden, politikk, helter og skurker. Og det blir lett bare irriterende å se skuespillere på hovedscenen som gestikulerer og snakker overtydelig for å sikre at bakerste benk får med seg det hele. Vi er blitt vant med finslepen mimikk og elegant stemmebruk i film og fjernsyn. Det sier sitt at mange som omtalte teaterets Hamlet, først og fremst var imponert over at hovedrolleinnehaveren hadde lært det hele utenat.

De små sceners fortrinn

Teaterets komparative fordeler ligger i det tette, nære. Intimscenen og Kjellerteateret gir oss fenomenale opplevelser som vi ikke får på film. Hvert sukk er nært og personlig, vi kjenner skuespillernes pust og kroppsvarme. Dette kan ikke gjengis på film, uansett 3D eller sensoriske virkemidler som luktspray eller gulv som rister.

Det er slett ikke sikkert vi behøver en ny ‘hovedscene’. Det kan godt hende vi er ferdige med både Hamlet, Peer Gynt og Maktå på Straen, og at vi kan leve godt med at storartede kulisser og effekter overlates til filmskaperne. Kanskje skal fremtidens teater være mange små intime scener, de nære opplevelsene som gjør at publikum føler seg personlig berørt når de forlater rommet.

Og bruker vi mindre penger på selve bygningen, kan vi kanskje ta oss råd til litt billigere billetter eller noen flere skuespillere. Folk besøker teateret én gang for å beundre arkitekturen, men kan komme flere ganger i året for å oppleve nære, intense forestillinger.