Den abstrakte arbeidsgiver

Advarsel: Dette er et langt og nokså sutrete innlegg om kravene som stilles til bedrifter/arbeidsgivere om å tåle ansattes fravær.

96% av alle norske bedrifter har færre enn 50 ansatte. Politikere, journalister og byråkrater forstår neppe hva det betyr når de krever at arbeidsgivere skal tilrettelegge for permisjoner og fravær.

Lørdag 13.september 2008 falt avisene over hverandre i iver etter å kritisere unnfalne arbeidsgivere. Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) framla en rapport om konsekvenser av foreldrepermisjon. Klassekampen påpekte at karrieren vinner på at arbeidstakeren holder seg på jobb. Mye skal skyldes arbeidsgivernes tilsynelatende problematiske holdning til svangerskap og småbarn.
En forsker ved AFI, Sigtona Halrynjo, sier blant annet:
- Ut fra de intervjuene vi har gjort, virker det som at arbeidsgiver blir skuffet og oppgitt over at en man har regnet med på jobben skal ta permisjon.

Tenke seg til! Eller – tenk at du har funnet en flink maler som skal komme neste uke og male huset ditt. En herlig dagmamma som barnet ditt gleder seg til å møte hver morgen. Eller en saksbehandler hos NAV som faktisk forstår hvilke problemer du står overfor. Og så forsvinner vedkommende for et halvt år. Blir du glad på vedkommendes vegne? Kanskje. Blir du skuffet og oppgitt? Ganske sikkert!
Men arbeidsgivere skal tilrettelegge og likebehandle, uten å være det minste skuffet eller oppgitt over situasjonen.

Nesten alle bedrifter er små
Det er på sin plass å se nærmere på arbeidsgivere og arbeidsplassene de skal holde i gang. I juli 2008 var det i Norge 177 552 bedrifter med ansatte. Av disse hadde 7 027 bedrifter over 50 ansatte. Hele 170 525 bedrifter, 96% av totalen, hadde færre enn 50 ansatte.

Vårt firma har omtrent 350 ansatte fordelt på 12 bedrifter. Vi er solide representanter for den typiske norske bedrift. Våre daglige ledere gjør sitt ytterste for å tilrettelegge for ansatte som får barn, blir sykemeldt, er helt eller delvis uføre, må attføres eller på andre måter få nye oppgaver. Uten å mene å legge en eneste småstein til byrden for våre flotte folk, som av ulike årsaker trenger tilrettelegging: Det er ikke alltid like enkelt!

Små bedrifter er spesialiserte
Våre ansatte er fagfolk. Høyt kompetente, spesialiserte arbeidstakere med klare ansvarsområder. De kan ikke bare tre inn i hverandres sted. En typisk norsk bilforhandler har rundt tre-fire selgere, tre kundemottakere, fire på delelageret, ti mekanikere med ulik spisskompetanse og noen få i administrasjonen. Hvis en kundemottaker går i permisjon et halvt år, kan vi ikke bare ta noen fra verksted eller delelager. Da ender vi opp med både en dårlig kundemottaker og personellmangel et annet sted. Alle har en jobb som må gjøres, og alle må være dyktige til sine oppgaver.

Langt mellom gode vikarer
Det står ikke køer av flinke arbeidsledige fagfolk som venter på å få en kortvarig vikarjobb. Resultatet blir at våre øvrige ansatte må jobbe ekstra, jobbe fortere, flytte ferier… mens vi fyller gapene med de vikarene vi klarer å spore opp. Eller jobbene må stå ledige så lenge. Dette er kjente situasjoner både i bilbransjen og i resten av næringslivet.

Men tydeligvis ikke blant politikere, statsadministrasjon eller media. Tør jeg antyde at de fleste av disse jobber i ganske store bedrifter eller organisasjoner, med nok slakk til at fravær relativt enkelt kan dekkes opp internt?

Det ser slik ut. Det ble stor oppstandelse da Valla ble litt ”oppgitt” over Yssens svangerskap. Valla hadde regnet med Yssen i jobbsammenheng; media mente hun isteden, med et stort smil, begeistret burde satt i gang med tilrettelegging. Hva nå det skulle ha betydd.

Henges ut i avisene
Dagbladets Magasinet hentet lørdag 13.september frem lyskasterne for å fremstille to navngitte norske firma i Valla-belysning. Først ble Cubus slaktet for at de i august ikke fornyet kontrakten med en ekstrahjelp. Hun var gravid, hadde bekkenløsning og var sykmeldt ut hele september.
Cubus-butikker har fem-seks personer på jobb til enhver tid. Hvis en er borte blir det fort merkbart for de andre. Derfor har de ringevikarer og ekstrahjelper, folk som kan komme på kort varsel og jobbe ujevne dager og tider. Da blir ikke sykmeldte gravide med bekkenløsning førstevalget. Man kan forstå at bedriften ikke fornyet kontrakten da den utløp.

Neste eksempel i Magasinet fremstiller en kvinne som var innstilt på førsteplass som ny daglig leder for Via reisebyrå i Alta. Det var i oktober. Hun hadde meldt ifra at hun ikke kan begynne før til våren pga sin gamle jobb. Så oppdager hun at hun er gravid, og gir beskjed. Big surprise: Hun fikk ikke jobben, styret valgte en annen. Styret stod antakelig foran dette valget: Vi kan ansette en veldig god kandidat, som kan begynne i beste fall om et år, muligens senere. Eller vi kan ansette en nesten like god kandidat, som kan begynne om et par måneder. Jeg lar meg forbløffe: Journalisten mener at dette er et godt eksempel på diskriminering!

Ifølge nettsidene til Via har reisebyrået i Alta 13 ansatte. Vi snakker ikke om et stort firma som kan rokere ledere eller fordele oppgavene blant de øvrige i ledergruppa. Vi snakker om en ganske bitte liten bedrift som helt sikkert trengte en daglig leder på plass så snart som mulig. Og den oppgaven ivaretok styret, helt etter boka.

Uforstand hos makta
TV2 har over 700 ansatte totalt sett, NRK har over tre tusen, de fire store avisene i Media Norge har ca 500 ansatte hver. Og Dagbladet har noen hundre ansatte. Det kan nevnes at NAV, som er svært opptatt av tilrettelegging, har ca 14.600 ansatte. Selv med ca 145 kontorer/kundesentre gir det over 100 personer pr kontor i snitt.

Det er godt mulig at mange politikere, byråkrater og journalister mangler både erfaring med og innsikt i de problemstillingene som eksisterer i næringslivet for øvrig. De har i liten grad jobbet i bedrifter med under 50 ansatte. Reglene for næringslivet skapes, håndheves og omtales ut fra et idealbilde av en Arbeidsgiver som har nesten endeløse ressurser og med letthet kan omfordele oppgavene internt.

Hvor lenge tar kundene børa?
Normalbedriften i Norge kan ikke bare flytte rundt på arbeidstakere når noen er borte. Langvarig fravær er vanskelig å håndtere. Konsekvensen er at kundene møter lenger ventetid, ukjente kundebehandlere, og kan få dårligere varer eller tjenester enn de forventer. Kunder synes ikke slikt er ålreit, heller ikke når de selv er journalister, byråkrater eller politikere.

Hvor lenge kan bedriften drive med misfornøyde kunder? Det er spørsmålet 96% av alle arbeidsgivere må stille seg i møte med uventede permisjoner. Det er ikke rart de kan bli litt oppgitt.