Umoralsk høy moral

Motstanderne av organisert heroinutdeling har mange pene tanker:
Vi burde ha bedre LAR-tilbud, inkl lavterskelvarianter. Vi burde ha rusakutt i Oslo, mobilt overdoseteam (i Oslo), døgnåpent servicesenter for misbrukere (også i Oslo). Vi burde gi rusavhengige gode væresteder, tilpassede boliger, enkle jobber. Vi burde ha bedre oppsøkende virksomhet, bedre ettervern, flere sosialpedagogiske behandlingstilbud. Vi burde behandle misbrukerne med respekt, se på dem som hele mennesker, sørge for at de får bolig, mat, helsehjelp, familie, nære relasjoner, et sted å være, arbeid eller annen meningsfylt aktivitet.

Jadda, jadda, jadda.

Det ovenstående er en oppsummering av en velmenende kronikk av Dag Endal i Klassekampen den 4.mars. Og alt sammen ville vært riktig hyggelig, hvis vi hadde fått det til. Not bloody likely. Isteden står slike flotte idealer i veien for de reelle mulighetene vi har.

Man dør ikke av å bruke heroin. Det er en gigantisk misforståelse å tro at selve rusmiddelet forårsaker død og elendighet. Professor dr.med. Jørgen G. Bramness, forskningsleder ved Senter for rus- og avhengighetsforskning, svarer følgende på spørsmål om heroin ødelegger kroppen til brukeren:
- Nei, det er det faktisk ikke grunn til å hevde. Morfinstoffer i ren form er bemerkelsesverdig lite prøvende for organismen.

Heroinister skades av blandingsmisbruk, at de bruker andre stoffer i tillegg til heroin for å styrke effekten. De dør av sykdommer fra skitne sprøyter, de dør av overdoser, og de dør langsomt av dårlig kosthold, elendig helsehjelp, vold og kulde. Men den som bruker rent, kontrollert stoff, rene sprøyter, og har penger nok til hus, mat og vanlig helsestell, kan klare seg aldeles utmerket gjennom et langt liv.

Hvorfor er det da så om å gjøre å få folk til å slutte med rus?
Hvorfor må en LAR-bruker, som i utgangspunktet gjerne har en sterk hang til rus, holde seg unna stoffer som resten av oss kan bruke ustraffet? Hva er det som er så truende med rus?

Ja, jeg blir redd med tanken på at en rusmisbruker skal stoppe meg på gata og forlange noe av meg. Eller slå meg ned i parken, eller trenge seg inn i huset mitt og ta noe. Det er skummelt. Jeg skulle ønske problemstillingen ikke eksisterte. Og det behøver den ikke gjøre, heller.

Vi har 18.000 – 20.000 sprøytenarkomane i Norge. Mange av disse er i utgangspunktet ensomme, redde, skadede, dårlig tilpasset, psykisk ustabile, ute av stand til å leve det vi gjerne kaller et ”normalt” liv. Og mange av dem føler seg bare ok når de får anledning til å ruse seg, enten det er på nikotin, alkohol, cannabis, beroligende midler, stimulerende midler, opiater… Det er liten grunn til å tro at de fleste av disse vil klare å leve nykter. Eller ønske å gjøre det. Derfor må vi velge en annen løsning.

Dette er problemet.
- På individnivå: Det er uverdig og galt å måtte leve i den ytterste fattigdom og elendighet bare fordi rusen er så kostbar at alle pengene man kan skrape sammen, går med til stoff. Det er ravende galt at folk skal dø av overdoser fordi de ikke får rent stoff, eller fordi de ikke har nok, så de må lage farlige stoffkombinasjoner for å oppnå ønsket effekt. Det er like galt at folk må dø av skitne sprøyter.
- På samfunnsnivå: Brukerne blir prostituerte og kriminelle for å skaffe penger. Det skaper utrygghet. Det er også svært ressursødende, både fordi verdier blir ødelagt ved innbrudd og annen kriminell adferd, og fordi politi og rettsvesen må bruke store ressurser på å forfølge virksomheten. Helsevesenet får også ekstra arbeid og kostnader.
- På globalt nivå: Så lenge brukerne betaler enorme beløp for stoffet, vil produsent- og salgs-organisasjonene blomstre. Money talks. Dermed øker presset på å rekruttere nye brukere. Mange selger for å finansiere eget forbruk, og disse bidrar ytterligere til å øke markedet. En meget lønnsom sirkel.

Dette er en løsning.
Bryt sirkelen. Hvis ren, kontrollert heroin leveres av helsevesenet, blir det lite penger å hente for den organiserte pushingen. Rekruttering blir nesten meningsløst hvis kundene går over til helsevesenet så snart de er etablerte brukere.
Legg vekk moralen og tenk på det som en hvilken som helst annen vare. Ville du kjørt en ubekvem omvei for å kjøpe en overpriset bensinstasjonpølse hvis du kunne få et gratis måltid på en god restaurant isteden?

Hvis samfunnet ønsket å stoppe pølsesalget på bensinstasjoner, kunne vi prøve å overtale folk til å slutte å handle der. Vi kunne moralisere om salt, blodtrykk, kolesterol og overvekt. Hmmm. Er det ikke nettopp det vi har gjort de siste tjue årene, mens pølsesalget har gått til himmels?

Eller vi kunne tilby god, sunn og delikat mat, gratis utlevert i innkjørselen til bensinstasjonen.

Og her er moralen.
Det er veldig leit – det er helt forjævlig – at så mange mennesker er ensomme, traumatisert, ustabile, ute av stand til å leve et godt liv. Selvfølgelig burde alle ha ”bolig, mat, helsehjelp, familie, nære relasjoner, et sted å være, arbeid eller annen meningsfylt aktivitet”. Og det må samfunnet ta alvorlig.

Men det er ikke nødvendig å velge en strategi som primært holder liv i narkotikaindustrien, samtidig som brukerne lever som utstøtte og dør helt unødig. Sirkelen må brytes der den er svakest, og det er på inntektssiden for produsenter og langere. Ingen omsetning/inntekt vil etterhvert føre til få eller ingen utsalgssteder.

Og hvis noen av ulike grunner ønsker å ruse seg på noe annet enn rødvin – kanskje endatil hver eneste dag i uken – så får det være greit. Det har vi faktisk ikke noe med.