Kvinnestemmer

(Ottar-bladet 8.mars 2013)

En eldre herre argumenterte i sin tid mot kvinnelige prester ved å påpeke at slikt åpenbart var mot Guds vilje. Herren har i sin visdom gitt kvinner lyse stemmer, og det er en kjent sak at menn mister evnen til å høre de høyeste frekvensene når de eldes. Siden Herren utvilsomt vil at også eldre menn skal høre prekenen, må den leveres av en mann.

Ah, disse kvinnestemmene!

Ordet ”kvinneglam” er visst ikke spesielt ufint. Ordboka sier dette:

Glam –met (norr glam(m))

1. kraftig gjøing hundeg-

2. høy og gjennomtrengende tale el. latter kvinneg-

I Stavanger krevde en mannlig beboer at utestedet Bøker og Børst stengte uteserveringen, i hovedsak pga kvinneglam og kvinnelatter. Kvinnestemmen blir lett til støy og irritasjon. Den er for lys, for skarp, for insisterende. Hvis du googler ”annoying male voices” (med anførselstegn) får du 14.300 treff. Prøver du ”annoying female voices” får du 2.130.000. Helt sant.

Eller som en kvinne som titulerer seg ”The Mrs.” (!) skriver i en debatt:

- My husband cant stand female singers for the same reason. They sound whiny to him...but then again he doesn't like women with low voices or sound like they smoke 3 packs a day either.

Mange unge kvinner har nemlig begynt å legge stemmen dypere, og det er heller ikke bra. “Vocal fry” er “the new, annoying speaking trend among young women”, ”growling” og ”horrible”. Altså en skikkelig irriterende ny kvinnetrend: Å snakke med en dyp stemme som visstnok minner om en 85 år gammel dame som har både røykt og drukket.

For lyst, for mørkt, det er bare såååå irriterende. Altså når kvinner gjør det. Menn kan fortsatt snakke både lyst og mørkt uten strenge sanksjoner.

Saken er vel simpelthen at kvinner bruker stemmen mer enn mange menn ønsker, og mer enn deres ”rettmessige” plass i samfunnet skulle tilsi. Kvinner og barn skal fortsatt helst sees, ikke høres. Dette kan også forklare at en hel del menn ser ut til å ha det riktig bra sammen med utenlandske hustruer, selv om (eller nettopp fordi) disse snakker svært lite norsk.

Den amerikanske presten Mark Gungor driver storstilt ekteskapsrådgivning fra podier og via filmer. Hans hovedbudskap er at kvinner og menns hjerner er forskjellige, og belønnes av ulike ting: Kvinner ønsker visstnok primært kjærlige små oppmerksomheter, som at mannen legger merke til den nye kjolen, gir henne en klem, eller tar ut søppelet uten mas.

Ifølge Gungor har menn bare ett eneste behov, et behov som må oppfylles: Kona skal være ”his biggest fan”. Gungor advarer mot ethvert utsagn eller adferd som kan få mannen til å føle seg dum, liten eller mislykket. Pass alltid på å beundre ham, berømme alt han gjør, og ikke kritiser ham. Vil du ha ham til å ta ut søppelet? Bruk stemmen din: Spør pent, og skryt deretter hemningsløst av ham hver gang det skjer, sier Gungor til sitt begeistrede publikum.

For hundre år siden mente mange at det var aldeles overflødig å gi stemmerett til gifte kvinner. De ville jo likevel stemme det samme som sine menn, og dermed ville valgresultatet uansett bli det samme, men opptellingen bli langt mer omstendelig. Bare ekstraarbeid, med andre ord.

Vi vet nå at det var feil; kvinner og menn som grupper stemmer svært ulikt ved valg.

Likevel er kvinnestemmene fremdeles i et mindretall i media.

Sjette desember 2012 tok NRK Debatten opp sex-skandalen i Troms AP, med fem menn og én kvinne i panelet. Programleder var også mann. Hovedfokus skiftet fort bort fra Ingebrigtsens adferd og over på den unge kvinnens rolle som fristerinne og årsak til hendelsene. Ville debatten fått et annet forløp med seks kvinner og én mann isteden? Det er det all grunn til å tro. Men en slik sammensetning ville nok NRK ha ment var for énsidig og partisk. For mange kvinnestemmer blir fort til glam og mas.

Hundre år, dere. Stemmeretten er kjønnsnøytral, hver eneste stemme vekter like mye i valget. Nå får vi jobbe videre med å likestille stemmene også i dagliglivet og media!