Kunsthall eller kunst?

Av Ingebjørg Folgerø og Ådne Kverneland (tidligere styreleder i Stavanger Kunstforening).
Trykket i Stavanger Aftenblad 15.april 2014.

 

Styre og ledelse i Kunsthall Stavanger har besluttet å selge et av Stavangers veldig få viktige kunstverk. Årsmøtet skal ta stilling til dette den 24.april. Vi ber medlemmene tenke seg grundig om. 

La oss først si oss imponert over Hanne Mugaas’ energi, innsats og resultater for Kunsthall. Det er arrangert og planlagt spenstige utstillinger, og hun har klart å skaffe mye økonomisk og praktisk støtte til foreningen. Men vi må se konsekvensene av et eventuelt salg av Hepworth-skulpturen i en større sammenheng.

Foreningens vedtektsfestede formål er «å fremme og formidle interessen for kunst og kultur». Foreningen besitter tre verdier:  Hepworth-skulpturen, bygningen og organisasjonen.  La oss se på de tre verdiene hver for seg.

Bygningen

Det rosa bygget på Madlaveien er vakker og historisk viktig. Den har gode utstillingslokaler, men er i elendig forfatning. Kommunen har gjennom årene tildelt en del penger øremerket oppussing, men de senere årene er pengene blitt brukt til drift isteden, mens bygningen har forfalt.

Forrige styreleder Sjur Lærdal uttalte lørdag at «ifølge Borgen har imidlertid selve bygget nå negativ verdi, hvor naivt er vel det». Lærdal tar nok feil. Bygningen er underlagt strenge verneregler, den er regulert til allmennyttige formål, og den krever svært omfattende rehabilitering og vedlikehold. En potensiell ny eier ville ikke kunne bruke bygget til verken kontor, leiligheter, hotell eller andre mer lønnsomme formål. Og siden Kunsthall Stavanger ikke har penger til husleie, er neppe noen villig til å betale så mye som en krone for bygningen. Salg til private har vært forsøkt uten løsning. Det er ikke marked for nedslitte bygg uten bruksverdi. 

Kommunen og MUST (Museum Stavanger) har vært i dialog med foreningen om mulighetene for å slå sammen foreningen og MUST. Dette ble avvist av styret og årsmøtet i foreningen. Man valgte å beholde bygget og driftsmodellen, selv om denne ikke har vært bærekraftig de siste 20 årene.

Hepworth-skulpturen

Skulpturen var en gave fra Stavangers gavefond og kommunen, til dels for å kompensere for utvidelse av Madlaveien. Men når kommunen bidro til et stort kunstverk istedenfor å betale kontant for grunnen, må man anta det var fordi man ville bidra til kunst i byen, ikke til driftsmidler. 

Betydningen av Barbara Hepworths arbeid framkommer også i det at en av Kunsthalls første utstillinger – i november/desember i fjor – var nettopp hennes Figures in a Landscape. 

Pengeverdien av skulpturen er meget uklar. Styret har bedt kommunen om å kjøpe skulpturen, og har gitt to verdianslag: Et norsk auksjonsfirma har anslått 3-5 millioner, og en lignende skulptur ble omsatt via Christies for ca 24 millioner. Nå betyr ikke det at man kan påregne å få 24 millioner kroner på bok. For det første var dette en rekordhøy pris for en Hepworth, og én rik kjøpelysten person er ingen garanti for at det samme vil skje igjen. For det andre er prisen en bruttopris. Fratrukket honorar til Christies fra kjøper (ca 3,5 millioner) og selger (ca 2,5 millioner) sitter man igjen med ca 18 millioner. Et gjennomsnitt av 3-5 og 18 millioner gir et håp om ca 11 millioner netto ved salg.

For øvrig undrer det oss at ikke foreningens styre har innhentet et estimat fra Christies før de begynte å diskutere prising med kommunen. 

Vedtektene definerer styrets oppgaver. Første ledd lyder «Det tilkommer styret a) Å lede foreningen i samsvar med formål og disponible økonomiske midler.» Det er vår oppfatning at Hepworth-skulpturen ikke kan regnes som disponible midler. Den er ikke engang oppført i foreningens balanseregnskap. Teknisk sett eies den av foreningen, men på alle andre måter tilhører den byen.

Organisasjonsform

I fjor ble foreningen drevet av Mugaas i halv stilling, en sekretær i hel stilling, noen timelønnede ansatte og en hel del dugnad. I år skal dette økes med halvannet årsverk. Med fire utstillinger i året må man påregne utgifter på 3-5 millioner. I tillegg kommer drift og vedlikehold av bygningen. Hvis foreningen får penger fra salg av skulpturen, kan man ikke regne med videre støtte fra kommunen. En salgssum på 11 millioner vil dermed rekke til max 3-4 års drift, deretter er Kunsthall tilbake i nøyaktig samme økonomiske situasjon som i dag. Forskjellen er da bare at byen er en viktig skulptur fattigere.

Stabil, langsiktig drift er avhengig av langsiktige økonomiske løsninger. Slike er svært vanskelig å skaffe. Kunsthall Stavanger må revurdere sitt konsept i lys av det overordnede formålet, uten å binde seg opp til verken bygning eller eierform.

Kunsthall fremover

I spennet mellom bygning, kunstverk og organisasjonsform ser det ut til at kunsten nå taper. Det er underlig i en forening som har kunst som formål og tre kunstnere i styret. 

Vi antar at styret og ledelsen i Kunsthall ikke egentlig hadde planlagt å selge skulpturen ut av byen. De har antakelig forventet at kommunen eller private aktører skulle bli så forskrekket at man kjøpte skulpturen. Slik kunne den bli stående og foreningen likevel få penger. 

Isteden bør medlemmene se på hvordan man kan fremme og formidle interessen for kunst og kultur under en annen paraply. Forslaget om å slå sammen Kunsthall og MUST er fortsatt interessant, og kan gi en solid, langsiktig løsning. Det viktigste er ikke hvem som eier bygningen eller hvor man har kontor (!), men hvordan nyskapende kunst av internasjonal kvalitet kan bli gjort tilgjengelig for Stavangers befolkning.
  .