Private velferdstjenester er et gode

(Trykket i Stavanger Aftenblad 16.august 2019)

Kommunen kjøper varer og tjenester av et utall private firma: Tømmermenn, elektrikere, transporttjenester, matvarer, klær og nettbrett, for å nevne noen få. De kreative politiske hodene som fant opp ordet «velferdsprofitører» burde kanskje også klaget over «byggeprofitører, transportprofitører, matprofitører, uniformsprofitører og IT-profitører». Alle private firma prøver å skape gevinst, og konsekvensen er at de forbedrer, effektiviserer og ivaretar sine tjenester etter beste evne. Det er en god ting.

For å sitere NHO: «Offentlig sektor blir bedre av å la seg utfordre av private aktører. Private aktører blir bedre når det offentlige stiller krav og driver en aktiv kontraktsoppfølging. Det er samspillet mellom offentlig og privat sektor som gjør en forskjell.» Kommunen behøver ikke drive selv, men den skal stille krav og følge opp.

AP, SV, Rødt og MDG stod i helgen fram i avisen fordi det nå er bekreftet at Våland barnehage var oppmålt feil, slik at det var for mange barn der. De har all grunn til å være stolte over at barnetallet nå blir redusert med tre småbarn, slik at arealet per barn blir iht regelverket. Kjempeviktig! Men det er verd å merke seg at Våland barnehage er eiet og drevet av kommunen. Kommunalt eierskap er ingen garanti for at reglene følges.

Kommunale og private barnehager får samme tilskudd per barn. Vår blå regjering vil ha på plass et nytt nasjonalt tilsynsorgan for å føre økonomisk tilsyn med barnehager, og lage en statlig veileder for bruk av foreldrebetaling offentlige tilskudd. Som NHO sier: det offentlige skal stille krav og drive aktiv oppfølging. Alle er enige i det.

Hjemmetjenester, sykehjem og barnehager skal yte høy kvalitet til en akseptabel pris, og det er vårt felles ansvar å stille krav og kontrollere opp at regelverket følges. Både overfor private og kommunale leverandører. Men vi ville ikke hatt full barnehagedekning uten de private aktørene som tør å investere, ansette og drifte barnehagene, helt på egen risiko. Mange av oppstarterne har tatt opp lån med sikkerhet i egen bolig og jobbet gratis hele oppstartsperioden. Med tiden er det en del som selger eller går sammen til større aktører som er mer kostnadseffektive – og dermed lønnsomme – fordi de oppnår stordriftsfordeler innen f.eks ledelse, innkjøp, opplæring og byggekost. Det er fornuftig. Private er også raskere til å ta i bruk nye og bedre systemer og løsninger. Offentlig sektor har lært mye av å sammenligne seg med hvordan de private arbeider, og det kommer fellesskapet til gode ved høyere kvalitet og lavere kommunale kostnader.

Valgfriheten er også viktig. Jeg ønsker å kunne velge min egen leverandør av hjemmehjelp, sykehjem og barnehage. Samt kvalitetsmålinger som hjelper meg å velge riktig. Av de tre sykehjemmene jeg har hatt nærkontakt med som pårørende, var det klart beste privat og det desidert dårligste var kommunalt (nylig nedlagt).

Utdanningsdirektoratet gjør en årlig nasjonal foreldreundersøkelse. Like mange private som kommunale barnehager deltok i den siste undersøkelsen. Blant de 248 barnehagene som foreldrene var mest fornøyde med i årets måling, var 44 offentlig drevet og 204 private. Det sier sitt.

Det må være greit å ta ut fortjeneste så lenge man leverer like gode eller bedre tjenester til samme pris. Slik også byggefirma, transportører og bakere gjør når de leverer til kommunen.

.

Søndag som felles fridag

(Trykket i Rogalands Avis 10.juli 2015)

«Gidamei, Høyre i Stavanger mener noe annet enn Regjeringen. Så flaut! Det kan vi ta dem for!»

Ja, i noen partier ville det vært uhørt å ha lokale meninger. Men i Høyre er det høyt under taket, og både medlemmer og lokalforeninger har menings- og ytringsfrihet. Derfor har man i Stavanger Høyre uttalt at butikkene fortsatt bør holde stengt på søndager. Og det er vel begrunnet. 

Det er to argumenter for søndagsåpne butikker: Å gi folk anledning til å handle når de vil, og skape flere ekstrajobber for ungdom. Det er i utgangspunktet gode tanker. Men i denne saken er det for mange forhold som taler imot. Derfor må søndagen forbli en annerledesdag. 

For arbeidstakere i varehandel, renhold, transport, vakthold osv vil åpne butikker bety at de må jobbe også på søndager. Noen synes det er greit nok, men de aller fleste ønsker en felles fridag sammen med familie og venner. Skoler og barnehager er stengt, så barn og unge har søndagsfri. Hvis mor og/eller far må jobbe, får ikke familien glede seg over fellesaktiviteter. Det hjelper ikke at foreldrene har fri onsdag eller torsdag, når barna er på skolen. Det er heller ikke hyggelig for et par at den ene har fri søndag, den andre på tirsdag. Hvor blir det da av helgeturene og frokostkosen? 

Næringslivet vil også få problemer hvis det blir søndagsåpent. Noen bransjer har mangel på kvalifisert arbeidskraft allerede, for eksempel er det ikke nok farmasøyter til å bemanne apotekene seks dager i uken engang. Det lar seg heller ikke gjøre å putte inn ufaglærte og uerfarne ungdommer i alle slags butikkjobber. Som kunder ønsker vi kompetent betjening hver gang vi handler, enten det er på apoteket, i kjøttdisken, skobutikken eller jernvarehandelen. Dermed må forretningene spre sine erfarne arbeidstakere utover alle de syv ukedagene hvis de skal ha åpent, og gjennomsnittskompetansen hver ukedag vil synke.  

Det er også svært mye dyrere for næringslivet å ha åpent syv dager i uka enn seks dager. De ansatte skal ha lønn, og man må betale for mer strøm, renhold og vakthold etc. Samtidig er det ingen grunn til å forvente økt omsetning, siden kundene har et gitt beløp å handle for i løpet av uken, enten de fordeler det på seks eller syv dager. Det betyr at lønnsomheten vil synke, og flere risikerer konkurs. Akkurat det motsatte av hva vi ønsker for Stavanger sentrum og andre handlesentre.

Noen hevder at næringslivet selv kan velge om de vil holde åpent. Nei, de kan ikke det. Ganske snart vil en butikk som sliter med for lav omsetning prøve å redde seg med søndagsåpent, og da må de andre følge etter for å ikke miste kunder. Så sliter alle butikkene enda mer pga økte kostnader. Derfor bør vi beholde søndag som fridag for flest mulig!

Næringsliv og kultursponsing

(Publisert i Stavanger Aftenblad 11.mai 2015)


Erik Fossåskaret sier til Aftenbladet at næringslivet svikter sitt ansvar overfor kulturlivet.

Men hvem er dette abstrakte "næringslivet"?

For å ta et helt tilfeldig eksempel: Byggmester Sagen AS, et ganske stort firma etter norske forhold, eies i sin helhet av Jostein Skjæveland. Hvis firmaet gir en kulturaktør hundre tusen kroner, betyr det hundre tusen kroner mindre til Jostein. Det er han som betaler. Eller skal han redusere lønningene til de ansatte så det går opp-i-opp? Hvorfor skal Jostein eller hans ansatte ta et større ansvar for kulturlivet enn andre folk?

Et firma består av eiere og ansatte. De satser pengene, arbeidskraften og fremtiden sin på at firmaet skal gå bra, og håper jo at det skal lønne seg, altså at de får litt utbytte, en grei lønn, og at de har langsiktige, trygge arbeidsplasser. De kan håpe på å øke inntjeningen gjennom sponsing, gjennom å "styrke sin merkevare", som Fossåskaret sier. Ja, det må være hovedpoenget for en bedrift. En ansvarlig daglig leder kan ikke bare gi bort firmaets penger. For å sikre lønnsom drift må sponsingen ha en konkret verdi for firmaet, og det er dessverre langt fra alltid tilfelle. Det viser seg ofte at de som blir sponset, selv handler sine private varer og tjenester hos konkurrentene til giverfirmaet. Da er det jo liten grunn til å tro at sponsingen har noen særlig effekt i markedet for øvrig.

I motsetning til Fossåskaret er jeg en varm tilhenger av sponsing, og samfunnsansvaret er en viktig årsak til at vi gjør det. Men skal man gi penger, må man gi av et økonomisk overskudd. Ingen vil være med og dele underskuddet. Og da må man med rimelighet kunne be om at mottakerne også viser en viss velvilje i retur, endog lojalitet, samt at de selv aktivt tilbyr motytelser som har en reell verdi for sponsoren.

Fossåskaret burde heller adressere staten, fordi kulturmidlene er så skjevfordelt til fordel for Oslo. Ut over bevillingene til de fem nasjonalinstitusjonene får hver Oslo-borger 2.685 kr per hode i kulturbevilgninger (2013-tall) mens vi får 411 kr. Ta med Asker, som får enda mindre per hode fordi de bruker samme tilbud som Oslofolket, og du har likevel en gigantisk differanse: Hadde vi fått like mye kulturpenger per hode som Oslo og Asker, ville Rogaland hatt ca fem hundre millioner kroner mer til kultur hvert eneste år. Da ville det begynt å svinge!

Man bør også adressere begrensningen i skattefradragsreglene, som for øvrig ikke er laget av sittende regjering. Reglene sier at man bare får trekke fra sponsing som åpenbart er reklame, billetter, opptredener etc, altså utgifter som kan dokumenteres å være til inntekts ervervelse. Jfr Skagen-saken i Høyesterett 2012. Så hvis et firma gir 500.000 til et kulturformål og bare får firmanavnet nevnt i annonser og programblad, får det kanskje føre 100.000 kr som fradragsberettiget. De andre 400.000 kr er ansett som en ren gave fra firmaet.

En ansvarlig ledelse som skal sikre bedriften og arbeidsplassene kan ikke uten videre gi bort store pengegaver, uansett hvor gjerne de vil. Sponsing må skje på en slik måte at næringslivet får noe konkret tilbake. Verken eiere eller ansatte kan pålegges et større moralsk eller økonomisk ansvar for kulturlivet enn andre folk.

Kunsthall eller kunst?

Av Ingebjørg Folgerø og Ådne Kverneland (tidligere styreleder i Stavanger Kunstforening).
Trykket i Stavanger Aftenblad 15.april 2014.

 

Styre og ledelse i Kunsthall Stavanger har besluttet å selge et av Stavangers veldig få viktige kunstverk. Årsmøtet skal ta stilling til dette den 24.april. Vi ber medlemmene tenke seg grundig om. 

La oss først si oss imponert over Hanne Mugaas’ energi, innsats og resultater for Kunsthall. Det er arrangert og planlagt spenstige utstillinger, og hun har klart å skaffe mye økonomisk og praktisk støtte til foreningen. Men vi må se konsekvensene av et eventuelt salg av Hepworth-skulpturen i en større sammenheng.

Foreningens vedtektsfestede formål er «å fremme og formidle interessen for kunst og kultur». Foreningen besitter tre verdier:  Hepworth-skulpturen, bygningen og organisasjonen.  La oss se på de tre verdiene hver for seg.

Bygningen

Det rosa bygget på Madlaveien er vakker og historisk viktig. Den har gode utstillingslokaler, men er i elendig forfatning. Kommunen har gjennom årene tildelt en del penger øremerket oppussing, men de senere årene er pengene blitt brukt til drift isteden, mens bygningen har forfalt.

Forrige styreleder Sjur Lærdal uttalte lørdag at «ifølge Borgen har imidlertid selve bygget nå negativ verdi, hvor naivt er vel det». Lærdal tar nok feil. Bygningen er underlagt strenge verneregler, den er regulert til allmennyttige formål, og den krever svært omfattende rehabilitering og vedlikehold. En potensiell ny eier ville ikke kunne bruke bygget til verken kontor, leiligheter, hotell eller andre mer lønnsomme formål. Og siden Kunsthall Stavanger ikke har penger til husleie, er neppe noen villig til å betale så mye som en krone for bygningen. Salg til private har vært forsøkt uten løsning. Det er ikke marked for nedslitte bygg uten bruksverdi. 

Kommunen og MUST (Museum Stavanger) har vært i dialog med foreningen om mulighetene for å slå sammen foreningen og MUST. Dette ble avvist av styret og årsmøtet i foreningen. Man valgte å beholde bygget og driftsmodellen, selv om denne ikke har vært bærekraftig de siste 20 årene.

Hepworth-skulpturen

Skulpturen var en gave fra Stavangers gavefond og kommunen, til dels for å kompensere for utvidelse av Madlaveien. Men når kommunen bidro til et stort kunstverk istedenfor å betale kontant for grunnen, må man anta det var fordi man ville bidra til kunst i byen, ikke til driftsmidler. 

Betydningen av Barbara Hepworths arbeid framkommer også i det at en av Kunsthalls første utstillinger – i november/desember i fjor – var nettopp hennes Figures in a Landscape. 

Pengeverdien av skulpturen er meget uklar. Styret har bedt kommunen om å kjøpe skulpturen, og har gitt to verdianslag: Et norsk auksjonsfirma har anslått 3-5 millioner, og en lignende skulptur ble omsatt via Christies for ca 24 millioner. Nå betyr ikke det at man kan påregne å få 24 millioner kroner på bok. For det første var dette en rekordhøy pris for en Hepworth, og én rik kjøpelysten person er ingen garanti for at det samme vil skje igjen. For det andre er prisen en bruttopris. Fratrukket honorar til Christies fra kjøper (ca 3,5 millioner) og selger (ca 2,5 millioner) sitter man igjen med ca 18 millioner. Et gjennomsnitt av 3-5 og 18 millioner gir et håp om ca 11 millioner netto ved salg.

For øvrig undrer det oss at ikke foreningens styre har innhentet et estimat fra Christies før de begynte å diskutere prising med kommunen. 

Vedtektene definerer styrets oppgaver. Første ledd lyder «Det tilkommer styret a) Å lede foreningen i samsvar med formål og disponible økonomiske midler.» Det er vår oppfatning at Hepworth-skulpturen ikke kan regnes som disponible midler. Den er ikke engang oppført i foreningens balanseregnskap. Teknisk sett eies den av foreningen, men på alle andre måter tilhører den byen.

Organisasjonsform

I fjor ble foreningen drevet av Mugaas i halv stilling, en sekretær i hel stilling, noen timelønnede ansatte og en hel del dugnad. I år skal dette økes med halvannet årsverk. Med fire utstillinger i året må man påregne utgifter på 3-5 millioner. I tillegg kommer drift og vedlikehold av bygningen. Hvis foreningen får penger fra salg av skulpturen, kan man ikke regne med videre støtte fra kommunen. En salgssum på 11 millioner vil dermed rekke til max 3-4 års drift, deretter er Kunsthall tilbake i nøyaktig samme økonomiske situasjon som i dag. Forskjellen er da bare at byen er en viktig skulptur fattigere.

Stabil, langsiktig drift er avhengig av langsiktige økonomiske løsninger. Slike er svært vanskelig å skaffe. Kunsthall Stavanger må revurdere sitt konsept i lys av det overordnede formålet, uten å binde seg opp til verken bygning eller eierform.

Kunsthall fremover

I spennet mellom bygning, kunstverk og organisasjonsform ser det ut til at kunsten nå taper. Det er underlig i en forening som har kunst som formål og tre kunstnere i styret. 

Vi antar at styret og ledelsen i Kunsthall ikke egentlig hadde planlagt å selge skulpturen ut av byen. De har antakelig forventet at kommunen eller private aktører skulle bli så forskrekket at man kjøpte skulpturen. Slik kunne den bli stående og foreningen likevel få penger. 

Isteden bør medlemmene se på hvordan man kan fremme og formidle interessen for kunst og kultur under en annen paraply. Forslaget om å slå sammen Kunsthall og MUST er fortsatt interessant, og kan gi en solid, langsiktig løsning. Det viktigste er ikke hvem som eier bygningen eller hvor man har kontor (!), men hvordan nyskapende kunst av internasjonal kvalitet kan bli gjort tilgjengelig for Stavangers befolkning.
  .

Tenk som et kjøpesenter!

(Trykket i Stavanger Aftenblad 26.februar 2014)

Skal alle tunge varer handles i kjøpesentrene? Da havner alt varesalg i kjøpesentrene. Slik går det hvis korttidsparkeringen i sentrum reduseres.

Det foreslås at korttidsparkering på Holmen erstattes med sykkelparkering, markert med fargesterke bilsilhuetter.

Joda, vi skjønner at det er lurt å sykle. Jeg sykler til sentrum flere ganger i uken selv, og finner alltid parkeringsplass for sykkelen. Skulle gjerne hatt tak over, men ok, det er iallfall lett å finne noe jeg kan låse sykkelen fast til. Det er enkelt å finne parkering for bilen også, forutsatt at jeg har god tid og ikke skal kjøpe noe stort eller tungt. Men det skal man jo av og til, og da - bare da - er parkering svært vrient i Stavanger sentrum.

Ta en tur gjennom gågatene. Der finner du utelukkende butikker som selger klær, sko, bøker og gaver. Det er ikke tilfeldig at andre butikker forsvinner derfra. I randsonene, der man kan kjøre bil, finnes det også elektro, hvitevare, litt møbler, sengetøy, vinmonopol og jernvare. Altså ting som veier noen kilo, og som de færreste gidder å bære med seg til parkeringshusene. Skal du ha en kjøkkenmaskin, nye høyttalere, en boremaskin, dekketøy eller sengetøy, trenger du bil i umiddelbar nærhet. Du får det ikke med på sykkelen, og du vil ikke bære langt. Uten bilplass nær butikken blir det enklere å kjøre til et kjøpesenter isteden. Og da handler man de nye buksene, presangene og støvlene på kjøpesenteret i samme slengen.

Kjøpesentrene er profesjonelle og smarte. De ville aldri finne på å begrense vareutvalget til det du finner i gågatene. Tvert imot: Kjøpesentrene sørger for at man kan kjøpe alt man trenger på ett sted. Om nødvendig reduserer de husleien til jernvarehandelen, apoteket og sengetøybutikken slik at også de tjener penger. Og butikkene som selger store tunge ting (matvarer, møbler etc) får beliggenhet like ved en utgang, så kundene kan bære tunge varer rett ut i bilen. Slik må også sentrum være for å tiltrekke kunder.

Stavanger sentrum uten god korttidsparkering blir et sentrum med dårlig vareutvalg. Da dør også de andre butikkene ut. Må man til kjøpesenteret for å kjøpe de tunge varene, drar man ikke en ekstra tur til sentrum for å kjøpe klær, sko eller gaver.

Sett heller sykkelparkeringsstativene i gågatene og på de bredeste fortauene, der står de ikke i veien for noen. Så kan vi fortsatt bruke korttidsparkeringen til å plukke opp de tunge eller store varene på vei hjem fra en komplett handletur i byen.
   .

Bildet er fra en tidligere reportasje i Aftenbladet.

Sentrum bare for lørdager (juli 2011)

(Stavanger Aftenblad juli 2011)

Åpningstid sentrum = Lørdag?



Med all respekt til de av mine partikolleger som mener noe annet: Bilfritt sentrum vil ikke fungere.


Jeg er tilhenger av ringbuss i sentrum. Det vil gjøre det lettere å komme fra butikk til butikk, og enklere å kjøpe tunge ting som må fraktes hjem i bil. Men den løser ikke det grunnleggende problemet som heter Et Ærend.


Når vi er på ferie, er det herlig å tasse rundt i gågater, kikke i butikker og kose seg med litt mat og drikke. Lørdager er en slags miniferie, da kan vi gjøre det samme hjemme. Men hverdagene er annerledes. Da trenger man kanskje én eller to ting utenom dagligvarebutikken: En pose gjestekaffe, ny lader til mobiltelefonen, noe på apoteket, en pakke skruer, litt mineralpudder, eller kanskje en lasagneform, litt hentemiddag. Og det haster, for vi skal jo rekke så mye annet samme dag. Jobben, for eksempel… eller hente barna i barnehagen, kjøpe matvarer, ta en tur på trening. Da må vi som regel bruke bilen. Skal vi da parkere på Jernbanelokket, vente åtte minutter på ringbussen som nettopp gikk, busse rundt kaien, løpe opp i gatene, handle, og så hele opplegget igjen på returen? I regnvær? Slik er ikke virkeligheten. Da blir det dessverre enklere å stoppe innom Hillevåg, Madla eller (huffamei) Kvadrat.


Vi ser det svært tydelig i Stavanger sentrum i dag. Gågatene er flotte, de, men de inneholder nesten utelukkende butikker av noen få kategorier: Klær, sko, smykker og gaver. Alt dette er ting som vi gjerne bruker litt tid på å handle, altså lørdagsvarer.


I randsonen til gågatene, derimot, hvor du kan parkere bilen, finner du de andre butikkene: Apotek, jernvare, pol, parfymeri, kjøkkenvarer, take-away. Disse butikkene besøker vi ofte i full fart, for å handle noe vi faktisk trenger, og det straks. Da må vi sette bilen like i nærheten. 15-minutters parkering er tilstrekkelig, da kan vi rekke to ærend samtidig, uten å komme for sent til neste post på programmet. Og så er plassen ledig til neste kunde.


Det som derimot er et problem for byen, er arbeidsparkeringen. Stavanger sentrum er et mareritt for bilister når arbeidsdagen begynner og slutter. Hvis de som arbeider i sentrum parkerte litt lenger ute, og hadde en god, forutsigbar, gratis matebuss til arbeidsplassene, eventuelt en matebuss som arbeidsgiverne eller sentrumsbutikkene var med og sponset, ville de også komme seg raskere til og fra jobb. Færre biler, nesten ingen kø. Og det ville bli frigjort et stort antall veldig sentrale parkeringsplasser som kunne brukes til korttids-kundeparkering.


Vi må finne frem til løsninger som gjør det mulig å fikse kvikke ærend i sentrum hele uken, ikke bare bedrive koseshopping på lørdager.

PET-skanner og økonomi (mars 2011)

(Stavanger Aftenblad mars 2011)

PET-skann og samtalekvalitet
Divisjonsdirektør Hans Tore Frydnes ved Universitetssykehuset fremsetter i RA et absurd argument mot innkjøp av en PET-skanner til Helse Stavanger. Han peker på at et PET-skann kan avdekke at en pasient er i siste fase av en kreftsykdom, når stråling og annen behandling har liten eller ingen nytte, og bekymrer seg over at det dermed kan bli en ubehagelig diskusjon mellom lege og pasient, fordi pasienten kanskje ønsker behandling som legen vet ikke vil være til nytte. Legen vil heller anbefale bare lindrende medisin den siste tiden.

Jeg forstår at legene kan synes dette er vanskelig. Men det er ikke deres arbeidsdag som er det viktigste her. Mange pasienter med terminal kreft vil ønske å få vite at sykdommen ikke kan behandles, fordi de da kan bruke den siste tiden på å avrunde sine personlige og praktiske forhold, istedenfor å bruke store deler av de siste månedene til bortkastet strålebehandling, transport til og fra sykehuset, eller unyttig kjemoterapi som gjør dem enda dårligere.

I dag er situasjonen at man ofte gir slik behandling fordi man ikke vet hvor langtkommen sykdommen er, og både lege og pasient tror at behandlingen kan være til nytte.

Med PET-skann vil flere måtte ta stilling til en tung diagnose mens de fremdeles er i relativt god form. Noen av pasientene vil insistere på å få behandling som legen nå vet er nytteløs. Hvis ikke diagnosen var fastsatt gjennom et PET-skann, ville de fått denne behandlingen likevel, fordi legen da ville trodd den kunne være til nytte. Da koster det ikke samfunnet all verdens å la noen av dem – de som tross diagnosen har et sterkt ønske om det – bli behandlet for å bevare håpet.

Tidlige PET-skann vil føre til at antallet nytteløse behandlinger vil gå ned, mange pasienter vil få en roligere og mer komfortabel terminalfase, og mange vil også få anledning til å håndtere sine siste forhold mens de fremdeles har krefter til det. Den eneste ulempen er at det blir noen flere vanskelige samtaler for legene. Dette må legene om nødvendig få hjelp til å gjennomføre.

Argumentene direktør Frydnes fremsetter om sykehusets behov for opplæring, rekruttering, og driftsmidler for å drive en PET-skanner, er gyldige. Men dette må vi finne midler til gjennom den store innsparingen for samfunnet på mange andre områder. PET-skanning og tidlig diagnose har store økonomiske konsekvenser for pasientene, arbeidsgivere og samfunnet forøvrig, så vel som for sykehusdriften.

Kreftpasienter som får tidligere diagnose slipper den vonde ventetiden i uvisshet. Det er bra for dem og for familien. Når en kreftsvulst blir oppdaget tidlig, kan det også medføre enklere og kortere behandling. Færre operasjoner, mindre stråling og mindre kjemoterapi betyr mindre sykefravær og bedre livskvalitet. I tillegg kan liv bli reddet.

Samfunnet tjener stort på kortere sykefravær og færre dyre behandlinger. Både stråling og kjemoterapi er svært kostnadskrevende. Lange sykehusinnleggelser likeså. Kreft som blir tidlig behandlet er på alle måter lønnsomt for hele samfunnet.

Sykehuset får på kort sikt store ekstra utgifter med å skaffe folk, tilpasse lokalene, flytte ressurser mellom avdelinger og i en periode antakelig måtte kjøre doble systemer. Og det vil antakelig bli en økning i antall biopsier, analyser og mindre operasjoner. I lengden vil sykehuset likevel tjene på at det blir færre store og gjentatte operasjoner, færre kostbare og omfattende behandlinger som følge av at kreftsvulstene blir tatt tidlig, og noen færre kostbare behandlinger i terminalfasen.

Legene kan også se frem til flere lette samtaler, hvor de må fortelle at ja, du har kreft, men den er funnet så tidlig at den kan helbredes eller stogges i mange år til. Det må da veie opp for de vanskeligere diskusjonene rundt behandlingsform.

Høyres ordfører-utspill for å skaffe PET-skanner til Stavanger bør møtes av sykehuset med begeistring, og administrasjonen bør søke å finne løsninger til fremleggelse for styrene i Helse Stavanger og Helse Vest, slik at de kan løse den kortsiktige økonomiske situasjonen. I lengden vil samfunnet, pasientene og sykehuset komme mye bedre ut med en PET-skanner i byen, både menneskelig og økonomisk.

Prissamarbeid og matvarepriser (des 2010)

(Desember 2010)

Prissamarbeid og matvarepriser



Det kan være aktuelt å sette en nedre prisgrense på matvarer, sier landbruks- og matminister Lars Peder Brekk til NRK. Han mener at folk reagerer negativt på at festmat er lokkemat i butikkene. Norsk ribbe er solgt billig i butikkene, og konsekvensen er at Norge går tom for svinekjøtt og må begynne å importere kjøtt fra utlandet. Dette skal visstnok være ille.


Det såkalte Matkjedeutvalget, ledet av Einar Steensnæs, skal avgi sin innstilling første april 2011. Temaet er å studere pris, vareutvalg, kvalitet og tilgjengelighet, med det påståtte siktemålet å ivareta forbrukernes interesser. Landbruksministeren regner med at utvalget vil gi et konkret råd om nedre prisgrense på matvarer.


I disse dager skriver også avisene velvillig om tomatgartnenes samarbeid for å øke prisene på norske tomater. Gartnerne har organisert seg i Grøntprodusentenes samarbeidsråd, og er nå blitt enige om løsninger som skal sikre at prisene holder seg høye til sommeren. Norske tomater er totalbeskyttet mot import fra 10.mai til 15.oktober, så det blir ingen konkurranse fra utlandet. Tomatbøndene får – med myndighetenes velsignelse – lov til å samarbeide for å holde prisene så høye som markedet tåler.


Hva hvis for eksempel bruktbil-bransjen gjorde det samme? Laget en samarbeidsorganisasjon som skulle sikre at ingen importerte bruktbiler fra utlandet, som sørget for å begrense antall bruktbilforretninger, eller ble enige om en minimum fortjenestemargin per bil? Jo, vi vet hva som ville skje: Det ville helt rettmessig bli slått ned på som ulovlig prissamarbeid. Og bransjen ville bli slaktet i media. Det samme ville gjelde andre bransjer: Ingen ville akseptert statlige minstepriser på mobiltelefoner, eller at det ble importforbud mot strøm fra utlandet, for å holde kilowattprisene oppe og sikre lønnsomheten til Lyse.


Hvorfor er det tilsynelatende viktigere at 75 tomatgartnerier får god fortjeneste, enn at næringsdrivende i andre bransjer – og deres ansatte – er sikret lønnsomhet og et langt og godt liv?