Kunsten forgår, administrasjonen består

(Trykket i Fædrelandsvennen februar 2015)


Skrevet av Ingebjørg Folgerø og Natasja Askelund

Cecilie Nissen kjemper for finansiering av Kristiansand Kunsthall, et hederlig formål. Men virkemidlene er i stor grad usannheter og desinformasjon. Det er beklagelig, fordi spørsmålet om finansiering er viktig.

I Dagens Næringsliv nylig forherliget Nissen Stavanger Kunstforenings (SK) salg av byens Hepworth-skulptur for å finansiere eget bygg og drift. Hun forstår ikke hvilken katastrofe salget var.

«At oljebyen ikke var istand til å skaffe midler for å bevare kunstverket, er bittert», skriver Nissen. Men skulpturen var jo innkjøpt av Stavanger Byselskab og Stavanger kommune! SK tok skulpturen som gissel for å presse ut en ekstraordinær millionbevilling.

SK kunne klart seg uten å selge, de var aldri konkurs, selv om driften har gått dårlig. I 2012 var besøkstallet nede i 357 personer for hele året. Da tilbød kommunen å overta bygget, Kunstmuseet påtok seg å fylle lokalene med aktivitet, og SK skulle fritt få bruke rommene to måneder hvert år. SK sa nei, de ville ha alt betalt og enerett til bygget. Isteden solgte de Hepworth for å finansiere ‘bygg og drift’, for ikke å snakke om eget utkomme og egen ære.

Hva formidlet SK med salget? Jo, at et nedslitt bygg og noen få medlemmer er viktigere enn selve Kunsten. Da blir spørsmålene: Kan et sykehjem selge sin utsmykning når de trenger nye rullestoler? Hvorfor prioritere billige atelier når barneskoler har taklekkasjer? Hvordan kan vi heretter argumentere for innkjøp av kunst til det offentlige rom?

År 1966 overdro SK sin verdifulle kunstsamling til en stiftelse. Derfor er samlingen trygt bevart i Stavanger Kunstmuseum. Ellers kunne f.eks Hertervig-samlingen vært spist opp av skiftende styrers ønske om nytt tak eller en ekstra assistent.

Karl Wyller i SK begrunnet overdragelsen med at det «tilligger samfunnets organer å ha ansvaret for Kunstforeningens faste galleri av kunstverdier, som for eksempel Lars Hertervigs – og andre kunstneres – skatter, […] det kan neppe sies å være tidsmessig at dette ansvar i vårt velferds­samfunn tilligger et tilfeldig sammensatt styre av mer privat karakter».

Han fikk sørgelig rett. På Stavanger Kunstforenings årsmøte i 2012 møtte det 12 medlemmer og valgte inn et temmelig tilfeldig sammensatt styre, som så besluttet å cashe inn den gjenværende skulpturen. Det er skamløst.

Staten må være primæransvarlig for å finansiere visningsarenaer i alle de store byene. Det er urimelig å kreve at folk skal fly til Oslo og bo på hotell for å få et glimt av god, statsfinansiert kunst. Men en raus grunnfinansiering kan bare tildeles faglig solide og langsiktige institusjoner. Tilfeldige sammensatte styrer i nedslitte, private organisasjoner kan ikke legge premissene for kunstformidling. Det har Stavanger Kunstforening ettertrykkelig bevist.