Kunsten forgår, administrasjonen består

(Trykket i Fædrelandsvennen februar 2015)


Skrevet av Ingebjørg Folgerø og Natasja Askelund

Cecilie Nissen kjemper for finansiering av Kristiansand Kunsthall, et hederlig formål. Men virkemidlene er i stor grad usannheter og desinformasjon. Det er beklagelig, fordi spørsmålet om finansiering er viktig.

I Dagens Næringsliv nylig forherliget Nissen Stavanger Kunstforenings (SK) salg av byens Hepworth-skulptur for å finansiere eget bygg og drift. Hun forstår ikke hvilken katastrofe salget var.

«At oljebyen ikke var istand til å skaffe midler for å bevare kunstverket, er bittert», skriver Nissen. Men skulpturen var jo innkjøpt av Stavanger Byselskab og Stavanger kommune! SK tok skulpturen som gissel for å presse ut en ekstraordinær millionbevilling.

SK kunne klart seg uten å selge, de var aldri konkurs, selv om driften har gått dårlig. I 2012 var besøkstallet nede i 357 personer for hele året. Da tilbød kommunen å overta bygget, Kunstmuseet påtok seg å fylle lokalene med aktivitet, og SK skulle fritt få bruke rommene to måneder hvert år. SK sa nei, de ville ha alt betalt og enerett til bygget. Isteden solgte de Hepworth for å finansiere ‘bygg og drift’, for ikke å snakke om eget utkomme og egen ære.

Hva formidlet SK med salget? Jo, at et nedslitt bygg og noen få medlemmer er viktigere enn selve Kunsten. Da blir spørsmålene: Kan et sykehjem selge sin utsmykning når de trenger nye rullestoler? Hvorfor prioritere billige atelier når barneskoler har taklekkasjer? Hvordan kan vi heretter argumentere for innkjøp av kunst til det offentlige rom?

År 1966 overdro SK sin verdifulle kunstsamling til en stiftelse. Derfor er samlingen trygt bevart i Stavanger Kunstmuseum. Ellers kunne f.eks Hertervig-samlingen vært spist opp av skiftende styrers ønske om nytt tak eller en ekstra assistent.

Karl Wyller i SK begrunnet overdragelsen med at det «tilligger samfunnets organer å ha ansvaret for Kunstforeningens faste galleri av kunstverdier, som for eksempel Lars Hertervigs – og andre kunstneres – skatter, […] det kan neppe sies å være tidsmessig at dette ansvar i vårt velferds­samfunn tilligger et tilfeldig sammensatt styre av mer privat karakter».

Han fikk sørgelig rett. På Stavanger Kunstforenings årsmøte i 2012 møtte det 12 medlemmer og valgte inn et temmelig tilfeldig sammensatt styre, som så besluttet å cashe inn den gjenværende skulpturen. Det er skamløst.

Staten må være primæransvarlig for å finansiere visningsarenaer i alle de store byene. Det er urimelig å kreve at folk skal fly til Oslo og bo på hotell for å få et glimt av god, statsfinansiert kunst. Men en raus grunnfinansiering kan bare tildeles faglig solide og langsiktige institusjoner. Tilfeldige sammensatte styrer i nedslitte, private organisasjoner kan ikke legge premissene for kunstformidling. Det har Stavanger Kunstforening ettertrykkelig bevist.

 

Inkompetanse eller lureri?

(Trykket i Stavanger Aftenblad 7.mai 2014)

Kunstforeningens medlemmer kan ha blitt tatt ved nesen. De fikk bare fremlagt et scenario for "hvis vi ikke selger skulpturen", og det var nedleggelse av foreningen. Men hvor var scenariene for salg av Hepworth-skulpturen?

Styret og ledelsen har overhodet ikke lagt frem langsiktige planer eller budsjetter. Styreleder Moe uttalte i Aftenbladet at "vi håper at det blir et godt beløp. Dette beløpet skal styret lage en god forvaltningsplan for, der både bygg og drift skal bli tilgodesett på en forvaltningsmessig forsvarlig og langsiktig måte." Dette høres jo tilforlatelig ut, men i realiteten er det tvert imot: Styret og ledelsen vil selge skulpturen uten at de har lagt planer på forhånd!  

Greit, ingen vet hva salget vil innbringe. Men det er fullt mulig å lage noen enkle scenarier: hva gjør Stavanger Kunstforening hvis salget innbringer 18 millioner? 24 millioner? 10 eller 8 millioner? Disse ytterpunktene har styret helt sikkert fått av Christies for lenge siden.

Kunstforeningen er ingen klubb. Et ansvarlig styre skal tenke langsiktig, og når man står overfor dramatiske beslutninger, må det lages gode, langsiktige planer og budsjetter. Årsmøtet fikk fremlagt budsjett bare for 2014, altså for de neste åtte månedene. I tillegg fikk de vite at man vil ansette flere folk, at bygget trenger manfoldige millioner til oppussing, og at skulptursalget skal redde institusjonen. Men de fikk ingen tall og ingen reelle muligheter til å vurdere om skulptursalget vil ha den ønskede effekten.

Årsmøtet skulle fått fremlagt minimum tre scenarier: Best case, worst case og forventet case. Altså konkrete planer og budsjetter for hva man vil gjøre hvis skulptursalget innbringer mye, lite eller middels mange millioner. 

Et best case kan være at man får 20 millioner, bruker 6 millioner på bygget, dekker årets underskudd på ca 2 millioner, og setter de resterende 12 millionene i banken til 4% rente. Da har man ca en halv million i ekstra inntekt fra pengene hvert år fremover, og må fremdeles skaffe noen millioner hvert år for å dekke driftskostnadene. Medlemmene skulle fått vite hvordan man planlegger å gjøre dette. 

Hva skjer i et worst case scenario? Man får kanskje åtte millioner kroner fra salget, bygget må stå som det er, og med et driftsunderskudd på ca 4-5 millioner pr år er pengene oppbrukt på etpar år. I en slik situasjon er nok heller ikke byen innstilt på å gi mer penger til Kunstforeningen for å redde den igjen. Dette fikk heller ikke medlemmene høre på årsmøtet.

Kunstforeningens medlemmer ble bare bedt om å ha tillit til at styret vet hva de holder på med. Jeg tror mange av de 41 medlemmene (dvs 35 utenom styret) som stemte for dette, kan få en veldig ubehagelig smak i munnen om etpar års tid. De skulle ha stilt flere spørsmål. Men viktigere: Styret og ledelsen skulle fremlagt tilstrekkelig informasjon til at medlemmene kunne tatt en kvalifisert beslutning. 

Nå sier Hepworth-familien at et salg er uetisk. Det er både uetisk og uansvarlig av styret å be et årsmøte ta stilling til en så stor beslutning uten nødvendig informasjon. Men det frikjenner dessverre ikke de 35 medlemmene for ansvaret for det valget de gjorde.