Anmeldere og ansvar

Snakket om anmeldere og terningkast på NRK P1 "Laust og fast - på en fredag" i dag morges, og har i ettertid fundert litt på om alle anmeldere er seg sitt ansvar bevisst.


En enkelt "slakt" kan føre til at et firma går konkurs og mange mennesker mister jobbene sine. Tenker anmelderen på dette? eller viktigere: Tenker avisene på dette når de sender ut anmeldere? Det burde de sannelig.

 

Hva blir anmeldt?

Musikk, kunst, film, teater, bøker, vin, restauranter og fotball. Ikke frisører, journalister eller klesbutikker. Det kunne forsåvidt vært interessant med en vurdering av byens frisører, eller en liste over hvilke journalister som er mer eller mindre kunnskapsrike og troverdige i det de skriver, men det skjer ikke.

Anmeldelsen har ulik verdi

Bok-, CD-, film- og vinanmeldelser har åpenbar praktisk verdi: Det finnes stort utvalg i omtrent samme prisklasse, det tar omlag like lang tid å konsumere produktene uansett hvilket du velger, og det er uhyre irriterende å velge feil bok til flyturen eller feil vin til lørdagskosen. Her gjelder det for forbrukeren å finne ut hvilke anmeldere som har omtrent samme smak eller vurderingsevne som en selv, så kan man gjerne høre på rådene før man handler.

Konsertanmeldelser er mindre relevante, siden få konserter gjentas flere ganger i samme by. En konsertanmeldelse leses after the fact, og gir dermed lite hjelp til å velge hvilke konserter man skal bruke tid og penger på. Ditto for spillerbørser etter fotballkamper. Her brukes anmeldelsene så vi kan få bekreftet vår egen oppfatning, eller - når det ikke klaffer - som grunnlag for å dømme kritikerne nord og ned. Var vi på samme konsert/kamp? gjaller ropet over sosiale medier hvis en kritiker mener noe annet enn folk flest. Moro, men lite nyttig.

Pris, kvalitet og intensjon

Hva skal til for å skrive en rettferdig anmeldelse? Fagkunnskap og evne til å sammenligne med andre leverandører på samme nivå.

Ta en restaurantanmelder. Forstår de hvilket produkt restauranten prøver å levere? Har de fagkunnskap til å vurdere om leveransen er god eller dårlig innenfor skiktet? Eller sauser de sammen prisen, om servitøren var søt, om de selv liker eller ikke liker meksikansk eller thaimat, eventuelle tidligere opplevelser samme sted, om følgesvennen var hyggelig og pen i tøyet? Det er umulig å vite når det gjelder vanlige restaurantanmeldelser.

Når avisene ikke skiller mellom priskategorier, kan det se ut til at man får samme opplevelsen (en femmer på terningen) for 200 kroner ett sted som for 2000 kroner et annet - en femmer er en femmer. Et av de aller høyest rangerte spisestedene i Berlin er Mustafas Gemüse Kebab, hvor folk står nesten en time i kø for en kebab som koster tre euro. Faktisk stikker mange ut av køen og kjøper en ventepølse i nabokiosken mens de står der! Er kebaben verd prisen? Definitivt. Det er iallfall den beste kebaben jeg (!) noengang har spist. Er den verd en time i kø ute på gaten? Bare fordi det er en veldig sær opplevelse. Og hvis det ikke regner... og du ikke må på toalettet etter tre kvarter.

En burger er ikke en burger

Michelin-guiden er noe annet. De sender sine folk flere ganger til restaurantene før de avgir sin dom, og deres utsendinger er faglig kompetente. Dessuten er stjernesystemet klart i sin tale: Tre stjerner betyr at restauranten er verd en lang reise i seg selv, to stjerner betyr at den er verd en omvei, en stjerne betyr at den er helt på toppen i sin kategori. Dette er formuleringer som er lette å forstå og forholde seg til. Derfor er stjernestatus så ettertraktet; gjestene forstår hva de kan forvente. Og derfor er også guiden så viktig i matverdenen.

Men når en journalist (sann historie) innleder anmeldelsen med å klage over at det er bilder av maten på menyen, og avslutter med å klage over at maten faktisk så akkurat ut slik som på bildet, da er det så useriøst at det aldri skulle vært trykket. Og man kan heller ikke gi samme score til en gourmet-burger og en Mc-burger uten å kommentere at de er målt på helt ulike skalaer.


Eliteseriespillere vurderes mot andre eliteseriespillere, ikke mot gutter 13 år. Og omvendt. Når avisene gir samme terningkast til ikke-sammenlignbare restauranter, uten å fortelle at de opererer i ulike divisjoner, da tar avisene livet av topprestauranter. Hvorfor betale dyrt hvis man tilsynelatende får samme opplevelse til en billig penge nederst i gata? Vel, hvorfor ikke møte opp og se gutter 13 år spille kamp, de er jo like gode som Viking - innad i sin divisjon?

Og for all del: Det samme gjelder teater og kunstutstillinger. Anmelderne må ha fagkunnskap nok til å uttale seg om mer enn hva de selv liker og ikke liker.