Likestilling, krig og fred og sånt

(Ottar-bladet 8.mars 2016)

Kina har endret fra ettbarns- til tobarns-politikk fordi de har et enormt kvinneunderskudd. Mange menn får ikke koner, og det lager store problemer både internt i landet og i forhold til nabolandene, fordi mange kinesere henter seg kvinner fra fattige land – så problemet sprer seg. Så politikken endres for å korrigere kjønnsbalansen og stabilisere forholdene.

Hva har dette med oss å gjøre?

Vi soler oss gjerne i glansen fra vår vakre, vestlige likestilling. Norge, Norden og Europa er på verdenstoppen og vi tilbyr oss gjerne å komme på besøk til andre verdensdeler for å lære dem opp. Selv om en skummelt stor andel av våre unge kvinner nå utdanner seg til negledesignere – og våre mest omtalte kvinner er utseendebloggere og realitystjerner.

Men er det virkelig vår egen ære at vi skårer så godt på likestillingsbarometeret? Eller skyldes det (tilfeldige) svingninger i mann/kvinne-ratioen, nemlig at vi i langt over 150 år – hele likestillingsfremveksttiden – har hatt et betydelig overskudd av kvinner i befolkningen?

Det fødes i utgangspunktet litt flere gutter enn jenter, men kjønnsbalansen mellom voksne varierer kraftig mellom land og over tid. Variasjonen kan skyldes krig, selektiv abort, barnedrap, migrasjon, ulik tilgang på mat og helsestell, eller farlig arbeid eller adferd. Eksempelvis er det nå en betydelig overvekt av menn i Kina (abort og spebarnsdrap) og Saudi-Arabia (innvandring av mannlige gjestearbeidere).
 

Kjønnsbalansen former samfunnet

Kjønnsbalansen har stor betydning for samfunnet, herunder seksualmoral, ekteskapsrater, familiestabilitet, arbeidsmarked og økonomi. Når det er mangel på kvinner, blir det et press i retning av at kvinner skal være trofaste, monogame og innta tradisjonelle kvinneroller. Menn føler sine forhold truet når det er rift om kvinnene, og de vil prøve å ‘beskytte sin kvinne’ ved å stille krav til henne – og til andre menn – om anstendig oppførsel. I samfunn med kvinneoverskudd blir det derimot født flere barn utenfor ekteskap, skilsmissetallene stiger, og menn er mindre innstilt på å binde seg til én kvinne for resten av livet. Under slike forhold blir det både nødvendig og mulig for kvinner å skape sine egne inntekter og ivareta sine egne, selvstendige interesser (se gjerne boken Guttentag & Secord: «Too many women? The sex ratio question» for en utdyping).

Samfunnet er også på vakt overfor et overskudd av enslige menn, særlig unge menn fra lavere sosiale klasser. Man frykter radikalisering, sosial uro og hverdagsbråk. Dette ser vi tydelig reflektert i den allmenne aksepten for at menn henter seg koner fra fattige land. Det er svært mye enklere for en norsk mann som henter seg en kone å overbevise myndigheter og naboer om at det er «ekte kjærlighet» og grunnlag for opphold i landet, enn det er for en norsk kvinne å oppnå det samme.

Samfunnet er ikke redd for enslige kvinner; de klarer seg, de lager i det minste ikke noe bråk, det får holde. Kvinneimport har lenge vært akseptert i hele Europa, både som ektefeller, hushjelper, omsorgsarbeidere og prostituerte. I Norge snakker vi stadig om behovet for innvandring for å dekke vårt behov for billig arbeidskraft til omsorgs- og renholdsoppgaver, og da er det kvinner vi tenker på. 

Kvinneoverskudd virker generelt beroligende på samfunnet, og det bidrar sterkt til selvstendighet og likestilling for kvinner. Europa har lenge hatt et kvinneoverskudd, og i dagens Europa inngås ekteskap senere i livet enn før, skilsmissetallene øker, det er stadig vanligere (og mer akseptert) med samboerskap og barn født utenfor ekteskap, og nye familieformer er blitt stadig mer akseptert, slik utviklingen allerede har vært i Norge og Norden i lenger tid.

 

Historisk kjønnsbalanse og likestilling

Kvinnefrigjøringen og likestillingen i Norden og Europa må sees i sammenheng med utvandringen til Amerika (i hovedutvandringsperioden 1860-1920 var nesten 6 av 10 utvandrere menn, særlig yngre enslige menn) og de store verdenskrigene. Etter første verdenskrig var det et betydelig kvinneoverskudd i Europa. «Første verdenskrig skulle gi mer enn 10 millioner døde soldater i Europa. De fleste på vestfronten. Halvparten av alle franske menn mellom 20 og 32 år døde i krigen. En tredjedel av alle tyske menn mellom 19 og 32 år og 15 prosent av alle britiske menn mellom 18 og 32 år. I tillegg kommer sårede» (Smedshaug, Dagbladet 4.august 2014). Også annen verdenskrig reduserte andelen menn i Europa. Dermed var det en dyd av nødvendighet for kvinner å innta selvstendige roller: Europa stod igjen med et enormt antall enslige kvinner som måtte sørge for seg selv også etter krigen. Og som klarte det. 

Krigene var også opplærende for kvinner. Under krigene var det påkrevet at kvinner overtok mange av oppgavene som menn ellers ville gjort. Riktignok ble mange kvinner nektet å beholde jobbene etter krigene da mennene vendte tilbake og arbeidsledigheten steg, men hun glemmer ikke at hun faktisk er fullt ut i stand til å utføre jobben. Hun glemmer heller ikke fordelene med egen inntekt.
 

Balansen er endret

Det var kvinneoverskudd i Norge helt frem til 2010, deretter har vi hatt mannsoverskudd. Dette skyldes dels lavere dødelighet blant voksne menn, dels at innvandringen til Norge nå er svært mannsdominert. Av landene i Europa med en befolkning på over én million, er Norge og Irland de eneste som har mannsoverskudd. Men Sverige nærmer seg: 91% av flyktningene mellom 13-17 år er gutter, og statistikeren Hans Rosling sa i november at kjønnsfordelingen av svenske tenåringer om fire måneder kan være som i Kina: Den «kan ligga på 120 pojkar/100 flickor. – Det är en grov uppskattning, det är en så kraftig förändring.»

Kjønnsbalanseutviklingen de senere årene er sammenfallende i tid med et merkbart press i samfunnet mot å redusere likestillingstiltakene: Kvotering er under kritikk, pappapermisjonen er truet, flere kvinner tar sin manns navn når de gifter seg, deltidsarbeid er et «valg man tar», mange kvinner mener at likestillingsarbeidet er fullført, etc. Og mange bekymrer seg over at mannlige beboere ved asylmottak vil «gå etter kvinnene våre». 

Derfor er jeg bekymret. Skal Norge og Norden nå gå foran Europa – i motsatt retning?

Forskning bl.a i USA viser at mannsoverskudd fører til at en mindre andel av gifte kvinner er i lønnet arbeid. En større andel av kvinnene blir gift, og en mindre andel av de gifte kvinnene er i stand til å forsørge seg selv. Beveger vi oss baklengs, inn igjen til kjøkkenbenken i fuglekassa?

Vi føler oss ovenpå, det norske samfunnet mener at vi har løst ligningen og har kontroll på likestillingen. Jeg mener ikke å underkjenne det fantastiske arbeidet utallige modige kvinner har gjort gjennom årene. Men hvis likestillingen vi har oppnådd er en indirekte konsekvens av noen hundre år med kvinneoverskudd, bør vi bli veldig på vakt nå som vi er vippet over i et mannsoverskuddsamfunn.