Likestilling, krig og fred og sånt

(Ottar-bladet 8.mars 2016)

Kina har endret fra ettbarns- til tobarns-politikk fordi de har et enormt kvinneunderskudd. Mange menn får ikke koner, og det lager store problemer både internt i landet og i forhold til nabolandene, fordi mange kinesere henter seg kvinner fra fattige land – så problemet sprer seg. Så politikken endres for å korrigere kjønnsbalansen og stabilisere forholdene.

Hva har dette med oss å gjøre?

Vi soler oss gjerne i glansen fra vår vakre, vestlige likestilling. Norge, Norden og Europa er på verdenstoppen og vi tilbyr oss gjerne å komme på besøk til andre verdensdeler for å lære dem opp. Selv om en skummelt stor andel av våre unge kvinner nå utdanner seg til negledesignere – og våre mest omtalte kvinner er utseendebloggere og realitystjerner.

Men er det virkelig vår egen ære at vi skårer så godt på likestillingsbarometeret? Eller skyldes det (tilfeldige) svingninger i mann/kvinne-ratioen, nemlig at vi i langt over 150 år – hele likestillingsfremveksttiden – har hatt et betydelig overskudd av kvinner i befolkningen?

Det fødes i utgangspunktet litt flere gutter enn jenter, men kjønnsbalansen mellom voksne varierer kraftig mellom land og over tid. Variasjonen kan skyldes krig, selektiv abort, barnedrap, migrasjon, ulik tilgang på mat og helsestell, eller farlig arbeid eller adferd. Eksempelvis er det nå en betydelig overvekt av menn i Kina (abort og spebarnsdrap) og Saudi-Arabia (innvandring av mannlige gjestearbeidere).
 

Kjønnsbalansen former samfunnet

Kjønnsbalansen har stor betydning for samfunnet, herunder seksualmoral, ekteskapsrater, familiestabilitet, arbeidsmarked og økonomi. Når det er mangel på kvinner, blir det et press i retning av at kvinner skal være trofaste, monogame og innta tradisjonelle kvinneroller. Menn føler sine forhold truet når det er rift om kvinnene, og de vil prøve å ‘beskytte sin kvinne’ ved å stille krav til henne – og til andre menn – om anstendig oppførsel. I samfunn med kvinneoverskudd blir det derimot født flere barn utenfor ekteskap, skilsmissetallene stiger, og menn er mindre innstilt på å binde seg til én kvinne for resten av livet. Under slike forhold blir det både nødvendig og mulig for kvinner å skape sine egne inntekter og ivareta sine egne, selvstendige interesser (se gjerne boken Guttentag & Secord: «Too many women? The sex ratio question» for en utdyping).

Samfunnet er også på vakt overfor et overskudd av enslige menn, særlig unge menn fra lavere sosiale klasser. Man frykter radikalisering, sosial uro og hverdagsbråk. Dette ser vi tydelig reflektert i den allmenne aksepten for at menn henter seg koner fra fattige land. Det er svært mye enklere for en norsk mann som henter seg en kone å overbevise myndigheter og naboer om at det er «ekte kjærlighet» og grunnlag for opphold i landet, enn det er for en norsk kvinne å oppnå det samme.

Samfunnet er ikke redd for enslige kvinner; de klarer seg, de lager i det minste ikke noe bråk, det får holde. Kvinneimport har lenge vært akseptert i hele Europa, både som ektefeller, hushjelper, omsorgsarbeidere og prostituerte. I Norge snakker vi stadig om behovet for innvandring for å dekke vårt behov for billig arbeidskraft til omsorgs- og renholdsoppgaver, og da er det kvinner vi tenker på. 

Kvinneoverskudd virker generelt beroligende på samfunnet, og det bidrar sterkt til selvstendighet og likestilling for kvinner. Europa har lenge hatt et kvinneoverskudd, og i dagens Europa inngås ekteskap senere i livet enn før, skilsmissetallene øker, det er stadig vanligere (og mer akseptert) med samboerskap og barn født utenfor ekteskap, og nye familieformer er blitt stadig mer akseptert, slik utviklingen allerede har vært i Norge og Norden i lenger tid.

 

Historisk kjønnsbalanse og likestilling

Kvinnefrigjøringen og likestillingen i Norden og Europa må sees i sammenheng med utvandringen til Amerika (i hovedutvandringsperioden 1860-1920 var nesten 6 av 10 utvandrere menn, særlig yngre enslige menn) og de store verdenskrigene. Etter første verdenskrig var det et betydelig kvinneoverskudd i Europa. «Første verdenskrig skulle gi mer enn 10 millioner døde soldater i Europa. De fleste på vestfronten. Halvparten av alle franske menn mellom 20 og 32 år døde i krigen. En tredjedel av alle tyske menn mellom 19 og 32 år og 15 prosent av alle britiske menn mellom 18 og 32 år. I tillegg kommer sårede» (Smedshaug, Dagbladet 4.august 2014). Også annen verdenskrig reduserte andelen menn i Europa. Dermed var det en dyd av nødvendighet for kvinner å innta selvstendige roller: Europa stod igjen med et enormt antall enslige kvinner som måtte sørge for seg selv også etter krigen. Og som klarte det. 

Krigene var også opplærende for kvinner. Under krigene var det påkrevet at kvinner overtok mange av oppgavene som menn ellers ville gjort. Riktignok ble mange kvinner nektet å beholde jobbene etter krigene da mennene vendte tilbake og arbeidsledigheten steg, men hun glemmer ikke at hun faktisk er fullt ut i stand til å utføre jobben. Hun glemmer heller ikke fordelene med egen inntekt.
 

Balansen er endret

Det var kvinneoverskudd i Norge helt frem til 2010, deretter har vi hatt mannsoverskudd. Dette skyldes dels lavere dødelighet blant voksne menn, dels at innvandringen til Norge nå er svært mannsdominert. Av landene i Europa med en befolkning på over én million, er Norge og Irland de eneste som har mannsoverskudd. Men Sverige nærmer seg: 91% av flyktningene mellom 13-17 år er gutter, og statistikeren Hans Rosling sa i november at kjønnsfordelingen av svenske tenåringer om fire måneder kan være som i Kina: Den «kan ligga på 120 pojkar/100 flickor. – Det är en grov uppskattning, det är en så kraftig förändring.»

Kjønnsbalanseutviklingen de senere årene er sammenfallende i tid med et merkbart press i samfunnet mot å redusere likestillingstiltakene: Kvotering er under kritikk, pappapermisjonen er truet, flere kvinner tar sin manns navn når de gifter seg, deltidsarbeid er et «valg man tar», mange kvinner mener at likestillingsarbeidet er fullført, etc. Og mange bekymrer seg over at mannlige beboere ved asylmottak vil «gå etter kvinnene våre». 

Derfor er jeg bekymret. Skal Norge og Norden nå gå foran Europa – i motsatt retning?

Forskning bl.a i USA viser at mannsoverskudd fører til at en mindre andel av gifte kvinner er i lønnet arbeid. En større andel av kvinnene blir gift, og en mindre andel av de gifte kvinnene er i stand til å forsørge seg selv. Beveger vi oss baklengs, inn igjen til kjøkkenbenken i fuglekassa?

Vi føler oss ovenpå, det norske samfunnet mener at vi har løst ligningen og har kontroll på likestillingen. Jeg mener ikke å underkjenne det fantastiske arbeidet utallige modige kvinner har gjort gjennom årene. Men hvis likestillingen vi har oppnådd er en indirekte konsekvens av noen hundre år med kvinneoverskudd, bør vi bli veldig på vakt nå som vi er vippet over i et mannsoverskuddsamfunn.

Norges mest næringsvennlige by

Arbeidsplasser, aktivitet og lønnsomhet er hovedmål. Slik får kommunen inn nok skattepenger til å sikre kvalitet i skolen, barnehager, sykehjem, kultur, idrett, samferdsel – og god saksbehandling. Derfor er næringslivet et hovedfokus for oss i Høyre.

Det er tatt mange grep, både bakover i historien og nå nylig. Dermed har vi en god plattform å bygge videre på. Nylig har Høyre-regjeringen presentert store investeringer i infrastruktur, herunder 110 millioner til mer-vedlikehold av Jærbanen, og Oljemuseet får bygge et museumslager. Flere statlige organ plasseres utenfor Oslo, vi får blant annet Lønnsavdelingen for Direktoratet for økonomistyring og den nye Skatteklagenemnden, og Kartverket blir større i Stavanger. Alt dette skaper arbeidsplasser og aktivitet.

Regjeringen har også besluttet å starte et Regelråd, som skal konsekvensvurdere planlagte nye regler for å se hvordan de samspiller med andre regler, og sikre at de ikke gjør det vanskeligere for næringslivet, som har mer enn nok regler å forholde seg til allerede. Veldig bra.

Regjeringen lytter til Høyre-Stavanger. Vi har fått gjennomslag for 100 nye millioner til Innovasjon Norge, permitteringsreglene er forbedret, permitterte har fått mulighet til å fortsette med videreutdanning, og tilskuddet til lærlinger og praksisplasser er økt.

Og det jobbes godt lokalt. Stavanger er i ferd med å bli en Ja-kommune: Vi forenkler rutiner og prosesser slik at det skal bli enklere og raskere å få positive svar når noen ønsker å skape eller gjøre noe nytt.

Vi skal fortsette å arbeide målrettet for å gjøre det enklere å starte nye bedrifter. Mange nystartede selskap går under fordi veien til suksess er både lenger og mer humpete enn eierne hadde forestilt seg. Vi må heie frem oppfinnere og folk med gode ideer! De må få skikkelig oppstarthjelp, både med informasjon, bedre sosiale rettigheter, økte tilskudd, enklere rapportering og skattemessige fordeler i oppstartsperioden.

Vi bør også få en formalisert fadderordning, hvor rutinerte bedriftsledere støtter etablerere og små firma som ønsker å vokse men ikke riktig vet hvordan. Kanskje kan vi lage en lokal variant av opplegget i Skaperen, tv-programmet hvor kompetente folk veier potensialet i nye ideer – riktignok uten kamera, som en fast ordning hvor nyskapere og oppfinnere kan få ideene sine vurdert. Så kunne de med de beste ideene kanskje få tilgang på rimelige arbeidslokaler, hvor de kan utvikle ideene uten å måtte selge boligen for å finansiere driften.

Stavanger skal være Norges mest næringsvennlige by.

Bare slik kan vi skape nye og sikre eksisterende arbeidsplasser. Og dermed få inn nok skattepenger til å gi innbyggerne de kvalitetstjenestene vi behøver.

Forsikringsselskapene skaper svart arbeid

(Trykket i Stavanger Aftenblad 26.februar 2015)

Svart arbeid er en uting – nei, det er mye verre enn det. Svart arbeid er tyveri fra felleskassen. Og forsikringsselskapene bidrar til å holde aktiviteten i gang. Ikke overlagt, men likevel systematisk, gjennom sine ordninger for kontantoppgjør.

Får du en forsikringsskade på hus, hytte, båt eller bil vil forsikringsselskapet få skaden taksert. Deretter spør de om du ønsker å få skaden utbedret eller gjenstanden erstattet, eller om du heller vil ha et kontantoppgjør. Dette er for så vidt helt greit hvis det er snakk om at båten din er kondemnert, så kan du selv velge om du vil kjøpe ny, eller heller bruke pengene på noe annet. Men det er ikke like greit hvis det du trenger er en rørlegger, elektriker, bilmekaniker, byggmester eller taktekker.

Her er klipp fra reglene til et forsikringsselskap:

«Selskapet kan avgjøre om skaden skal erstattes ved kontantoppgjør, reparasjon eller gjenoppføring, eller at selskapet gjenanskaffer tilsvarende ting. […] Ved kontantoppgjør erstattes arbeidspenger med 75% av de timepriser selskapet kan få hos sine avtalepartnere. Arbeidspenger for VVS- og elektroarbeider, som skal utføres av autorisert håndverker, erstattes med de timepriser selskapet kan få hos sine avtalepartnere. […] Merverdiavgift erstattes når det er dokumentert at avgiften er betalt.»
Selskapene har altså endatil et system for å trekke fra merverdiavgift på utbetalingen hvis du ikke kan dokumentere at arbeidet er betalt hvitt og skikkelig.

Jeg hadde nylig besøk av en takstmann for å vurdere en skade på vannrør. Det var åpenbart en rørleggerjobb, muligens også for flere fag for å åpne veggen etc. Takstmannen fylte ut skjemaene og spurte rutinemessig om han skulle krysse av for kontantoppgjør. Hva er ideen? Tenk deg at skaden vil koste forsikringsselskapet 30.000 kr å reparere. Isteden gir de meg 22.500 kr minus mva, jeg betaler en håndverker svart 10.000 for jobben og sitter igjen med noen tusenlapper selv? Da har selskapet spart en masse penger, håndverkeren slipper å betale skatt og mva, jeg får noen tusen i lommen… «alle vinner?» Er det sånn det skal være?  

Forsikringsselskapene utbetaler enorme beløp hvert år. Når en skade skal utbedres innen et fagområde som krever fagbrev og/eller autorisasjon, bør oppgjøret fra forsikringsselskapet kun foregå mot kvittering fra registrert firma, eller mot dokumentasjon for at eieren selv har utført arbeidet på bakgrunn av egen kompetanse. Kontantoppgjør fra forsikringsselskap er ellers en stor fristelse og dermed en sterk stimulans til svart arbeid.

Belønn lærerne!

(Trykket i Stavanger Aftenblad 15.januar 2014)

"Opp med handa dei som kjenner ein god lærar som blir motivert av å tena 5 prosent meir enn kollegaen", skriver Tom Hetland i Stavanger Afteenblad den 10.januar. Og han kan ha rett i at de beste lærerne, de med sterk indre motivasjon for oppgaven, ikke nødvendigvis blir enda flinkere med litt høyere lønn. Men det argumentet rekker ikke langt.

Dyktige lærere kan bli demotivert av å se mindre dyktige og/eller mindre engasjerte kolleger tjene akkurat det samme som dem selv. Dyktige lærere jobber ofte mer enn gjennomsnittet, og de vet utmerket godt hvilke av kollegene som tar lettere på oppgaven uten noen form for konsekvenser. Disse gode lærerne bør få den anerkjennelsen noen ekstra lønningskroner betyr.


Dyktige lærere bruker ofte mye ressurser på lærerjobben, både i tid og oppmerksomhet. Det kan derfor være veldig godt både for familien og dem selv at de får råd til å unne familien en litt kjekkere ferie eller en ekstra middag på byen innimellom. Da vet familien også at samfunnet setter pris på den ekstra innsatsen læreren yter.


Og så er faktisk ikke alle lærere superdyktige. Ikke alle har et kall til "å tjene et høyere formål". Noen simpelthen bare jobber der, de bruker moderat med tid og krefter på lærergjerningen, de er ikke drømmelærere og de er heller ikke motivert til å bli det. Mange av disse kunne bli mye bedre lærere hvis de oppfattet at det ville lønne seg å bruke mer tid og krefter på jobben. Det faktum at alle de dyktige lærerne Hetland har møtt er sterkt indre motivert, viser jo nettopp dette: De andre lærerne, de som mangler den sterke driften til å tjene elevene og skolen, må få andre belønninger for å bli like dyktige.