Retten til en tålbar død

 (Trykket I Stavanger Aftenblad 30.august 2018)

Jeg er skremt. Lege Bjørgaas ved Palliativt senter går imot dødshjelp med henvisning til pasienters potensielle nytte av mulig «forsoning og gudstro» på dødsleiet, og begrunner det bl.a med Bibelens skapelsesberetning og at «det femte bud, hogd i stein, lyder: Du skal ikke drepe».

Hun sier at «døden er ikke vennlig, vi møter resignasjon, benektelse og angst» og erkjenner at man ikke alltid oppnår smertefrihet, men hun mener det viktigste er å bevare pasientenes «verdighet».

Personlige historier gir ikke vitenskapelig belegg, men hvert enkelt dødsfall er likevel en faktisk hendelse. Jeg har vært tilstede ved fire. Ingenting mot hva legen har opplevd, ok, men mine fire var kjære familiemedlemmer. En av disse var bevisstløs og slapp smerter de siste timene. De to andre fikk passiv dødshjelp; for den ene skrudde vi av respiratoren, og for den andre anbefalte sykehuset familien å avslutte tilførsel av vann og næring. Derfra tok det noen dager å dø. Den døden var tilsynelatende rolig, og jeg håper inderlig at familiens beslutning var riktig.

Den fjerde var min mor, som døde i fjor som resultat av en sykehusinfeksjon da hun fikk ny hofteprotese. Det var ingen mild død. Mor visste at hun var døende, og legene lovet henne at hun skulle slippe angst og smerte. Det skulle gå rolig og fint, ble hun forsikret. Slik ble det ikke. Den siste dagen lå mor nesten konstant med blikket rettet mot døren til korridoren og ropte – så høyt hun klarte – «Hjelp! Hjelp!» Hun var vettskremt, kroppen full av angst, hun hadde ulidelige smerter. Alt hun ville, var å få flere sprøyter og den fred og smertefrihet som hun var lovet av personalet. Ja, hun fikk medisiner, men det var langt fra nok. Selv om hun lå på det aller, aller siste. Sykepleieren kikket på klokken og erklærte at det var for tidlig med ny sprøyte, mor kunne få respirasjonsproblemer… til sist fant vi en klok sykepleier og en lege som var villig til å øke dosen, og da fikk mor i hvert fall døse rolig til døden inntraff etpar timer senere.

Selvsagt er det mors unødige lidelser som er poenget her. Men det er et tilleggspoeng i at hele familien var tilstede, barn og barnebarn som måtte holde ut en dødsprosess hvor vi var helt hjelpeløse i møte med en unødig langtrukken og forferdelig dødsprosess. Hvis mor hadde fått lov til å slippe noen timer tidligere ville døden hennes vært mindre grusom for oss alle.

Bjørgaas er også bekymret for at det er helsevesenet som må ta beslutningen om smerten er stor nok og døden nært nok forestående, samt oppgaven med å «avlive» (hennes ord) pasienten. Vi forstår at det kan være tøft for en sykepleier å sette en sprøyte som kan føre til snarlig død. Men jeg kan forsikre Bjørgaas om at vi var mange i det sykerommet som ville trykket på knappen dersom sykehuspersonalet hadde satt en stor dose i dryppet hennes og så forlatt rommet. Mor ville gjort det selv uten å nøle hvis hun hadde fått muligheten.

Det stod om timer, det var intet behov for forsoning, og pasientenes trosliv og eventuelle mulighet for omvendelse i siste time vedrører ikke sykehuset. Hva angår Bjørgaas’ snakk om «verdighet»... mors temperaturkontrollsystem sluknet lenge før henne, så hun kastet av seg alle tekstiler og lå naken foran sine barn, svigerbarn og barnebarn de siste timene, mens hun gråt og ropte på hjelp. Hun led. Hvor er verdigheten, Bjørgaas? Hvor er sympatien, empatien og omsorgen?

Jeg har hittil vært kraftig i tvil om hva jeg mener om aktiv dødshjelp. Bjørgaas har hjulpet meg. Jeg er nå offisielt tilhenger av aktiv dødshjelp under de åpenbare forutsetningene som Bjørgaas omtaler og forkaster: Uutholdelig lidelse, ingen utsikter til bedring og et konsistent ønske over tid om å dø. Når den tiden kommer, vil jeg kreve min rett til å dø med verdighet – uten å behøve å skrike forgjeves på hjelp.