Umotivert til døde

Ultimo januar 2020 sendte jeg nedenstående tekst til Aftenposten på bakgrunn av en artikkel i A-magasinet om gamle som dør av utmagring på sykehjem.

Jeg fikk følgende svar fra debattredaktøren:
"Hei,

Takk for mail og innlegg. Vi publiserer gjerne dette.

Da trenger vi også et bilde av deg."

Jeg sendte bilde. Så skrev han 

"Takk for raskt svar. Vi må vurdere om vi må hente inn samtidig svar på din kritikk, i så tilfelle kommer vi tilbake til deg, for da må taushetsplikt oppheves."

Det svarte jeg selvsagt ja til. Deretter har det ikke skjedd noe. Det er mulig at helsevesenets har avvist å svare på saken og at den dermed er forkastet.  

Derfor legger jeg teksten her. 

Umotivert til døde

A-magasinet forteller om 91 år gamle Marie-Louise som kom til omsorgsenteret etter et fall, og døde 47 dager senere – dehydrert, underernært og umedisinert. I løpet av oppholdet forklarte betjeningen familien at hun ikke spiste, drakk eller tok medisiner fordi hun «ikke var motivert», og at fordi hun var en voksen kvinne «må hun selv bestemme dette».

Skal vi akseptere at syke mennesker under helsevesenets omsorg skal bestemme slikt selv?

Mor et par år før hun døde

Min åndsfriske, intelligente mor ble også «ikke motivert» etter å ha vært innlagt etpar uker. Hun var fortsatt i syttiåra da hun kom på sykehus med lungebetennelse, falt ut av sykesengen og brakk hoften. Etter 15 uker og 23 forflytninger mellom ulike avdelinger og oppholdssteder døde hun – utmagret, utslitt og «umotivert».

Journalen hennes og svarene på våre henvendelser er spekket med «ikke motivert» og «hun må selv bestemme dette». Den spreke dama var blitt ikke motivert til fysioterapi, ikke motivert til å gå tur i gangen, ikke motivert til å spise eller til å sitte i dagligstuen. «Vi kan ikke tvinge henne.»

Hvorfor ikke? Onkelforskning (jeg kjenner noen som…) viser at mannlige pleieassistenter og hjelpepleiere får mer fart på pasientene enn hva mange kvinnelige klarer. Menn ser ut til å si at jo, du må faktisk ta medisinene dine. Og trene litt. Og spise, definitivt, ellers går det galt. Mens flere kvinnelige ansatte ser ut til å godta at ok, vi ser på det i ettermiddag, snakker om det i morgen, prøver igjen i kveld. Og «ikke motivert» går inn i journalen.

Forskes det på hva som skjer når folk overgir seg til helsevesenet? Studerer noen den tillærte hjelpeløsheten som gjør at tøffe, oppegående mennesker går inn i et depressivt ventemodus etter etpar ukers opphold på sykehjem eller sykehus? Som gjør at pasienten ikke påpeker at sykehjemmet har glemt å gi dem kols-medisinen de pleier å ta, eller at ingen har tilbudt lungefysioterapi på fire dager, fordi de forutsetter at dette er noe den kloke nye legen har bestemt. Eller at de stille trekker seg ut av situasjonen og beslutter at «jeg skal begynne å spise og trene og snakke med mennesker så snart jeg kommer hjem, men i mellomtiden skal jeg bare vente og håpe» - frem til de dør, fordi venting og håping betyr sult og død.

«Pasienten er ikke motivert.» Neivel. Skulle ikke impulsen og oppdraget da være å motivere pasienten?

Når vi blir innlagt, er vi ofte fortsatt oss selv. Da er det rett tid for helsepersonell å avholde en journalført samtale: Hvis vi ser at du blir deprimert, passiv og føler deg hjelpeløs her hos oss, ønsker du da at vi om nødvendig skal bruke pressmidler, endog tvang, for å få deg til å spise, trene og ta medisinene dine? DA er pasienten motivert til å svare. Det er for sent når pasienten er gått i ventemodus og i realiteten venter på døden.

Umotivert til døde

A-magasinet forteller om 91 år gamle Marie-Louise som kom til omsorgsenteret etter et fall, og døde 47 dager senere – dehydrert, underernært og umedisinert. I løpet av oppholdet forklarte betjeningen familien at hun ikke spiste, drakk eller tok medisiner fordi hun «ikke var motivert», og at fordi hun var en voksen kvinne «må hun selv bestemme dette».

Skal vi akseptere at syke mennesker under helsevesenets omsorg skal bestemme slikt selv?

Min åndsfriske, intelligente mor ble også «ikke motivert» etter å ha vært innlagt etpar uker. Hun var fortsatt i syttiåra da hun kom på sykehus med lungebetennelse, falt ut av sykesengen og brakk hoften. Etter 15 uker og 23 forflytninger mellom ulike avdelinger døde hun – utmagret, utslitt og «umotivert».

Journalen hennes og svarene på våre henvendelser er spekket med «ikke motivert» og «hun må selv bestemme dette». Den spreke dama var blitt ikke motivert til fysioterapi, ikke motivert til å gå tur i gangen, ikke motivert til å spise eller til å sitte i dagligstuen. «Vi kan ikke tvinge henne.»

Hvorfor ikke? Onkelforskning (jeg kjenner noen som…) viser at mannlige pleieassistenter og hjelpepleiere får mer fart på pasientene enn hva mange kvinnelige klarer. Menn ser ut til å si at jo, du må faktisk ta medisinene dine. Og trene litt. Og spise, definitivt, ellers går det galt. Mens flere kvinnelige ansatte ser ut til å godta at ok, vi ser på det i ettermiddag, snakker om det i morgen, prøver igjen i kveld. Og «ikke motivert» går inn i journalen.

Forskes det på hva som skjer når folk overgir seg til helsevesenet? Studerer noen den tillærte hjelpeløsheten som gjør at tøffe, oppegående mennesker går inn i et depressivt ventemodus etter etpar ukers opphold på sykehjem eller sykehus? Som gjør at pasienten ikke påpeker at sykehjemmet har glemt å gi dem kols-medisinen de pleier å ta, eller at ingen har tilbudt lungefysioterapi på fire dager, fordi de forutsetter at dette er noe den kloke nye legen har bestemt. Eller at de stille trekker seg ut av situasjonen og beslutter at «jeg skal begynne å spise og trene og snakke med mennesker så snart jeg kommer hjem, men i mellomtiden skal jeg bare vente og håpe» - frem til de dør, fordi venting og håping betyr sult og død.

Mor med et av barnebarna

«Pasienten er ikke motivert.» Neivel. Skulle ikke impulsen og oppdraget da være å motivere pasienten?

Når vi blir innlagt, er vi ofte fortsatt oss selv. Da er det rett tid for helsepersonell å avholde en journalført samtale: Hvis vi ser at du blir deprimert, passiv og føler deg hjelpeløs her hos oss, ønsker du da at vi om nødvendig skal bruke pressmidler, endog tvang, for å få deg til å spise, trene og ta medisinene dine? DA er pasienten motivert til å svare. Det er for sent når pasienten er gått i ventemodus og i realiteten venter på døden.

Retten til en tålbar død

 (Trykket I Stavanger Aftenblad 30.august 2018)

Jeg er skremt. Lege Bjørgaas ved Palliativt senter går imot dødshjelp med henvisning til pasienters potensielle nytte av mulig «forsoning og gudstro» på dødsleiet, og begrunner det bl.a med Bibelens skapelsesberetning og at «det femte bud, hogd i stein, lyder: Du skal ikke drepe».

Hun sier at «døden er ikke vennlig, vi møter resignasjon, benektelse og angst» og erkjenner at man ikke alltid oppnår smertefrihet, men hun mener det viktigste er å bevare pasientenes «verdighet».

Personlige historier gir ikke vitenskapelig belegg, men hvert enkelt dødsfall er likevel en faktisk hendelse. Jeg har vært tilstede ved fire. Ingenting mot hva legen har opplevd, ok, men mine fire var kjære familiemedlemmer. En av disse var bevisstløs og slapp smerter de siste timene. De to andre fikk passiv dødshjelp; for den ene skrudde vi av respiratoren, og for den andre anbefalte sykehuset familien å avslutte tilførsel av vann og næring. Derfra tok det noen dager å dø. Den døden var tilsynelatende rolig, og jeg håper inderlig at familiens beslutning var riktig.

Den fjerde var min mor, som døde i fjor som resultat av en sykehusinfeksjon da hun fikk ny hofteprotese. Det var ingen mild død. Mor visste at hun var døende, og legene lovet henne at hun skulle slippe angst og smerte. Det skulle gå rolig og fint, ble hun forsikret. Slik ble det ikke. Den siste dagen lå mor nesten konstant med blikket rettet mot døren til korridoren og ropte – så høyt hun klarte – «Hjelp! Hjelp!» Hun var vettskremt, kroppen full av angst, hun hadde ulidelige smerter. Alt hun ville, var å få flere sprøyter og den fred og smertefrihet som hun var lovet av personalet. Ja, hun fikk medisiner, men det var langt fra nok. Selv om hun lå på det aller, aller siste. Sykepleieren kikket på klokken og erklærte at det var for tidlig med ny sprøyte, mor kunne få respirasjonsproblemer… til sist fant vi en klok sykepleier og en lege som var villig til å øke dosen, og da fikk mor i hvert fall døse rolig til døden inntraff etpar timer senere.

Selvsagt er det mors unødige lidelser som er poenget her. Men det er et tilleggspoeng i at hele familien var tilstede, barn og barnebarn som måtte holde ut en dødsprosess hvor vi var helt hjelpeløse i møte med en unødig langtrukken og forferdelig dødsprosess. Hvis mor hadde fått lov til å slippe noen timer tidligere ville døden hennes vært mindre grusom for oss alle.

Bjørgaas er også bekymret for at det er helsevesenet som må ta beslutningen om smerten er stor nok og døden nært nok forestående, samt oppgaven med å «avlive» (hennes ord) pasienten. Vi forstår at det kan være tøft for en sykepleier å sette en sprøyte som kan føre til snarlig død. Men jeg kan forsikre Bjørgaas om at vi var mange i det sykerommet som ville trykket på knappen dersom sykehuspersonalet hadde satt en stor dose i dryppet hennes og så forlatt rommet. Mor ville gjort det selv uten å nøle hvis hun hadde fått muligheten.

Det stod om timer, det var intet behov for forsoning, og pasientenes trosliv og eventuelle mulighet for omvendelse i siste time vedrører ikke sykehuset. Hva angår Bjørgaas’ snakk om «verdighet»... mors temperaturkontrollsystem sluknet lenge før henne, så hun kastet av seg alle tekstiler og lå naken foran sine barn, svigerbarn og barnebarn de siste timene, mens hun gråt og ropte på hjelp. Hun led. Hvor er verdigheten, Bjørgaas? Hvor er sympatien, empatien og omsorgen?

Jeg har hittil vært kraftig i tvil om hva jeg mener om aktiv dødshjelp. Bjørgaas har hjulpet meg. Jeg er nå offisielt tilhenger av aktiv dødshjelp under de åpenbare forutsetningene som Bjørgaas omtaler og forkaster: Uutholdelig lidelse, ingen utsikter til bedring og et konsistent ønske over tid om å dø. Når den tiden kommer, vil jeg kreve min rett til å dø med verdighet – uten å behøve å skrike forgjeves på hjelp.

Helse i hver krone

(Trykket i Stavanger Aftenblad 14.august 2013)

I dag er det slik: Folk med god økonomi får raskere og bedre behandling enn folk med mindre penger. Dette vil Høyre gjøre noe med. Det er ikke rettferdig at de som har råd til helseforsikring, eller nok penger i banken, skal få f.eks en MR-undersøkelse innen en uke, mens andre må vente både en og tre måneder i en offentlig styrt kø.

De rødgrønne har slett ikke til hensikt å forby private helseaktører, men de vil ikke la vanlige folk få mulighet til å bruke dem. Høyre vil la deg og meg velge hvor vi vil behandles. De private aktørene skal ikke få bedre betaling for jobben enn det offentlige ville fått, antakelig vil de faktisk få mindre betalt, fordi de kan arbeide mer effektivt gjennom at de kan konsentrere seg om færre oppgaver enn de store sykehusene. Hvis en privat klinikk dermed klarer å organisere arbeidet slik at de også tjener penger på det, må det være greit. La oss berømme dem for effektiv planlegging og gjennomføring, slik vi gleder oss over andre norske firma som skaper arbeidsplasser og løser samfunnsoppgaver.

De fleste over førti-femti år har opplevd å sitte i helsekø i mange måneder. Mange opplever også å bli innkalt til en operasjon som blir avlyst i siste øyeblikk, og så er det ut igjen i køen. Dette er forståelig når et stort offentlig sykehus får inn akuttpasienter, men det er ikke mindre krevende for pasienten av den grunn.

Lang tid i helsekø betyr også at sykdommen kan bli verre, og at man må inn til nye utredninger underveis hos både fastlege og spesialist, alt sammen forhold som øker prisen for samfunnet – og slitasjen på pasient, familie og arbeidsgiver. En bekjent av meg har nå tre ganger vært utredet på sykehuset for en og samme øreoperasjon, med CT og spesialistleger hver gang, fordi forrige utredning var blitt mer enn seks måneder gammel mens han ventet på operasjonen, og dermed ubrukelig for operasjons­planleggingen. Hadde han fått operasjonen gjort privat, ville det vært tilstrekkelig med én CT og én spesialistutredning.

Det offentlige helsevesenet vil vinne på at mange planlagte rutinebehandlinger overlates til det private, så sykehusene kan konsentrere seg om alle helseproblemer som er kompliserte, akutte og/eller sjeldne. Private klinikker kan håndtere slikt som brokk, grå stær-operasjoner, åreknuter og andre ikke-akutte saker på samlebånd, både raskt, effektivt og rimelig. Det samme gjelder mange undersøkelser (røntgen, CT, MR etc) og utredninger av pasienter med enkle sykdomsbilder. Private klinikker kan både avlaste det offentlige og jobbe mer effektivt.

Når det gjelder egenandelene, er Høyre ærlige om en sak som ingen av de rødgrønne våger å ta opp: Det er forskjell på sykdommer. Det er ikke urimelig at vi betaler noen kroner ekstra for å få ordnet helseproblemer som i seg selv ikke er veldig alvorlige, mens de blant oss som virkelig sliter med helsen eller økonomien, til gjengjeld skal få mer hjelp. Det er tvert imot norsk kultur på sitt beste: Vi skal få etter behov, men vi skal også yte etter evne.

Alle sier at vi må ”prioritere”, men hvis vi prioriterer noen saker høyere (f.eks kreft, rusomsorg) må nødvendigvis noen bli prioritert lavere. Det våger ikke de rødgrønne å innrømme, de bare setter disse pasientene bakerst i helsekøen og lar dem vansmekte der – fulle av håp, men uten behandling.