Retten til en tålbar død

 (Trykket I Stavanger Aftenblad 30.august 2018)

Jeg er skremt. Lege Bjørgaas ved Palliativt senter går imot dødshjelp med henvisning til pasienters potensielle nytte av mulig «forsoning og gudstro» på dødsleiet, og begrunner det bl.a med Bibelens skapelsesberetning og at «det femte bud, hogd i stein, lyder: Du skal ikke drepe».

Hun sier at «døden er ikke vennlig, vi møter resignasjon, benektelse og angst» og erkjenner at man ikke alltid oppnår smertefrihet, men hun mener det viktigste er å bevare pasientenes «verdighet».

Personlige historier gir ikke vitenskapelig belegg, men hvert enkelt dødsfall er likevel en faktisk hendelse. Jeg har vært tilstede ved fire. Ingenting mot hva legen har opplevd, ok, men mine fire var kjære familiemedlemmer. En av disse var bevisstløs og slapp smerter de siste timene. De to andre fikk passiv dødshjelp; for den ene skrudde vi av respiratoren, og for den andre anbefalte sykehuset familien å avslutte tilførsel av vann og næring. Derfra tok det noen dager å dø. Den døden var tilsynelatende rolig, og jeg håper inderlig at familiens beslutning var riktig.

Den fjerde var min mor, som døde i fjor som resultat av en sykehusinfeksjon da hun fikk ny hofteprotese. Det var ingen mild død. Mor visste at hun var døende, og legene lovet henne at hun skulle slippe angst og smerte. Det skulle gå rolig og fint, ble hun forsikret. Slik ble det ikke. Den siste dagen lå mor nesten konstant med blikket rettet mot døren til korridoren og ropte – så høyt hun klarte – «Hjelp! Hjelp!» Hun var vettskremt, kroppen full av angst, hun hadde ulidelige smerter. Alt hun ville, var å få flere sprøyter og den fred og smertefrihet som hun var lovet av personalet. Ja, hun fikk medisiner, men det var langt fra nok. Selv om hun lå på det aller, aller siste. Sykepleieren kikket på klokken og erklærte at det var for tidlig med ny sprøyte, mor kunne få respirasjonsproblemer… til sist fant vi en klok sykepleier og en lege som var villig til å øke dosen, og da fikk mor i hvert fall døse rolig til døden inntraff etpar timer senere.

Selvsagt er det mors unødige lidelser som er poenget her. Men det er et tilleggspoeng i at hele familien var tilstede, barn og barnebarn som måtte holde ut en dødsprosess hvor vi var helt hjelpeløse i møte med en unødig langtrukken og forferdelig dødsprosess. Hvis mor hadde fått lov til å slippe noen timer tidligere ville døden hennes vært mindre grusom for oss alle.

Bjørgaas er også bekymret for at det er helsevesenet som må ta beslutningen om smerten er stor nok og døden nært nok forestående, samt oppgaven med å «avlive» (hennes ord) pasienten. Vi forstår at det kan være tøft for en sykepleier å sette en sprøyte som kan føre til snarlig død. Men jeg kan forsikre Bjørgaas om at vi var mange i det sykerommet som ville trykket på knappen dersom sykehuspersonalet hadde satt en stor dose i dryppet hennes og så forlatt rommet. Mor ville gjort det selv uten å nøle hvis hun hadde fått muligheten.

Det stod om timer, det var intet behov for forsoning, og pasientenes trosliv og eventuelle mulighet for omvendelse i siste time vedrører ikke sykehuset. Hva angår Bjørgaas’ snakk om «verdighet»... mors temperaturkontrollsystem sluknet lenge før henne, så hun kastet av seg alle tekstiler og lå naken foran sine barn, svigerbarn og barnebarn de siste timene, mens hun gråt og ropte på hjelp. Hun led. Hvor er verdigheten, Bjørgaas? Hvor er sympatien, empatien og omsorgen?

Jeg har hittil vært kraftig i tvil om hva jeg mener om aktiv dødshjelp. Bjørgaas har hjulpet meg. Jeg er nå offisielt tilhenger av aktiv dødshjelp under de åpenbare forutsetningene som Bjørgaas omtaler og forkaster: Uutholdelig lidelse, ingen utsikter til bedring og et konsistent ønske over tid om å dø. Når den tiden kommer, vil jeg kreve min rett til å dø med verdighet – uten å behøve å skrike forgjeves på hjelp.

Sex og alkohol

(Trykket i Stavanger Aftenblad 15.januar 2013)

Drømmeoverskriften for enhver avis! Så jublet da også alle medier over forskningsrapporten som viste at unge mennesker som ikke har drukket alkohol, oftere er ensomme og ikke har debutert seksuelt. Og har økt risiko for angst, depresjon og sosialstønad (Pedersen, Tidsskriftet Norsk Legeforening 2013).

Dagbladet gikk så langt den 8.januar at de konkluderte med at "Drikker du moderate mengder alkohol vil du få et bedre liv enn om du er totalt avholdende". Dette er en grov feilslutning.

Vi vet at folk som drikker i moderate mengder lever lenger, i større grad har arbeid, og tjener noe mer enn avholdsfolk. Og de er mer sosiale, har flere venner og mer sex. Men det betyr slett ikke at man får et lengre, rikere og morsommere liv av å drikke. Tvert imot:  Folk er forskjellige, og derfor får de ulike liv.



Hvorfor drikker ikke Jeppe?

Avholdsfolk er ulike. Noen er avholdende på grunn av religion eller annen overbevisning, og ofte del av sosiale miljø hvor dette er gjengs mening og adferd, med mange venner.

Så har vi de som ikke tilhører slike miljø, men likevel aldri drikker. Noen av eget valg: Kanskje kommer de fra alkoholiserte hjem, kanskje ønsker de være annerledes, kanskje vil de bare være edru, ha kontroll. Alle disse kan oppleve det som ubehagelig å delta i sosiale aktiviteter hvor andre drikker. Både fordi de kan oppleve drikkepress og sosiale sanksjoner hvis de takker nei, og fordi det kan være usannsynlig kjedelig å være eneste edru deltaker når det lir på kvelden. Og de kan bli sjeldnere invitert, fordi de oppfattes som festbrems eller en observatør av de som drikker.

Til sist har vi de som antakelig ville drukket alkohol hvis de hadde fått muligheten, men som aldri havner i situasjoner hvor det faller seg naturlig. De er kanskje sosialt udyktige, sjenerte, innadvendte eller har lav selvtillit, og blir gående uten venner (og uten sex). Blir man aldri bedt på fest eller med ut på byen, er det liten mulighet for å prøve ut øl og vin.

Man blir ikke nødvendigvis ensom av å være avholdende... men man kan bli avholdende av å være ensom.


Konsekvenser

Ensomhet kan føre til angst og depresjon, og den sosialt ubehjelpelige finner det vanskeligere å skaffe og beholde en jobb. Da er veien kortere til trygd og sosialhjelp.

Noen vil hevde at undersøkelsen viser at alkohol må fjernes fra mange sosiale arenaer, for å gi rom for avholdsfolk. Men problemet er ikke at avholdsungdom blir holdt utenfor, problemet er at mange mennesker er ensomme. Av disse er det noen som drikker, andre gjør det ikke, men de ensomme vil ikke magisk dukke opp på fest bare fordi den er alkoholfri.

Vi kan ikke tvinge ungdom eller unge voksne til å inkludere de som er ensomme eller annerledes, og vi skal i hvert fall ikke foreslå at de skjenker og forfører sine sjenerte bekjente. Vi kan bare oppfordre til romslige invitasjoner og et oppmerksomt blikk rundt i bekjentskapskretsen.

På arbeidsplasser kan man derimot gjøre mer. F.eks kan vinlotteriet bytte ut en flaske med et kjekt gavekort, så avholdsfolk blir med på utlodningen. Sjenerte folk er ofte redde for å trenge seg på, og nervøse fordi de ikke kjenner kodene, så nyansatte kan få en fadder som sørger for at de blir med på det som skjer, enten det er firmafest, bytur eller fisketur i helgen. Studentfaddere er supert, og fadderne bør læres godt opp så de forstår at et 'neitakk' ikke alltid skal tas helt på alvor.

Drikkepress er selvsagt en uting, men siden det nesten alltid er noen til stede som kjører bil, er gravid eller skal tidlig opp, er man sjelden edru alene. Så får avholdsfolkene heller stikke hjem når vi andre blir altfor kjedelige utpå kvelden. Vi forstår det!