Arbeiderpartiets leder er et offer. Hun blir
mistenkeliggjort, hun og partiet blir mobbet, holdt utenfor viktige
diskusjoner, får ikke informasjon og blir utsatt for «angrep og kritikk», til
og med «kampanjer» og «godt planlagte drittpakker». I hvert fall ifølge henne
selv.
Ja, AP er blitt nedstemt i en rekke saker, fordi de har
brutt samarbeidet med flertallspartiene. Er man i mindretall, blir man ofte
nedstemt. Nå klager Bjelland over at hun «ikke har fått svar på hvorfor» vedtak
er gjort, som f.eks Siriskjær og Forum. Feil. Begrunnelsene har i rikelig monn
vært gitt i saksgangen og Bystyret.
Forrige fredag hadde Bjelland en helside i Aftenbladet hvor
hun gikk så nær grensen for injurier som bare en advokat kan klare. Hun mer enn
antydet at private kan ha fått verdier de ikke skulle hatt, kobler det sammen
med «Høyres representanter som sitter og har sittet på alle sider av bordene»
og skriver at «i beste fall fremstår dette som en amatørmessig forvaltning av
kommunens penger og interesser». I beste fall, sier hun, og lar alternative forklaringer
henge i luften. Dette er graverende antydninger.
At Bjelland må «lete seg gjennom 10-15 vedtak fra 2009 og
frem til i dag for å se helheten» sier litt om de grundige politiske prosessene
som foregår før store beslutninger, men kanskje mest om Arbeiderpartiets evne
til å henge det ene vedtaket sammen med det forrige når sakene behandles. Ups,
mistenkeliggjorde jeg AP nå?
Mistenkeliggjorde? Ja, det skal man passe seg for. Innlegget
hvor hun angriper Høyrepolitikere og private for mulig samrøre er pepret med
påstander om at det er AP og Bjelland som blir mistenkeliggjort og utsatt for
personangrep. Skal ikke andre få lov til å svare på APs påstander eller angrep?
Er det urimelig å påpeke at AP har vært delaktig i både planer og vedtak, eller
at de er blitt nedstemt på ryddig og demokratisk vis?
Søndag går Bjelland enda lenger i et nytt innlegg. Hun sier
igjen at anonyme kilder skal ha hevdet samrøre mellom politikere og private,
viser til at en del sentrale politikere har sittet ved makten i 20 år, og
avrunder med å si at mangel på kritiske røster «korrumperer». Javel, Cecilie
Bjelland – vi skjønner hva du mer-enn-antyder. Du ville antakelig brukt ordet
drittpakke.
Jeg er bare vara i bystyret, med fint lite makt. Men jeg følger
brukbart med, og har merket meg at når Bjelland uttaler seg i media er det i
hovedsak for å kritisere, avlede og mistenkeliggjøre. Nå har hun selv startet
en debatt om debatten, men går rett i angrep straks noen er freidige nok til å svare
på det. Urent trav!
Siden Bjelland etterlyser mer livskraftig opposisjon og
flere kritiske røster, må jeg få påpeke at begge deler ser ut til å ha blitt
effektivt utradert fra Arbeiderpartiet etter at Bjelland kom på banen. Seks
medlemmer har forlatt bystyregruppen i det siste, og ut fra hva de sier i avisen, er det nettopp fordi opposisjon og kritikk ikke var velkommen hos
Bjelland og AP-ledelsen.
Det finnes mange hersketeknikker. Demokratiske
flertallsvedtak er ikke blant dem, uansett hvor mye man måtte mislike utfallet.
Men å pålegge meningsmotstandere munnkurv ved å avskjære motargumenter (ref stadige
«før vi igjen blir mistenkeliggjort» i hennes helside) er en slik teknikk. Det
samme når en gruppeleder svarer offentlig med ord som «jeg ble skikkelig,
skikkelig lei meg», «gruffet ditt» og det «gjør vondt», samt ordet «mobbing»
til en med-politiker som har omtalt hennes partilag, eller «det er ikke lite
edder og galle som har fått utløp» og hva folk «måtte ha vrengt utav seg» om
tidligere partimedlemmer, alt fra et innlegg før jul.
En god leder styrer ikke gjennom slikt snakk, heller ikke
gjennom nesten-injurierende omtale av representanter for andre partier. En åpen
og ærlig politisk dialog innebærer saklig ordbruk, aksept for flertallsvedtak,
og at man utviser respekt også for meningsmotstandere.
