Rødt på menneskefiske

Har Rødt kristne verdier?

I sin nylige tale under Oslo Symposium innledet Mimir Kristjansson – Rødts ordførerkandidat i Stavanger – med å si at «Norge er et land som er bygget på kristne verdier», og listet dem opp som «nestekjærlighet, tilgivelse, menneskeverd, skam, synd, bamhjertlighet, frelse». Så sier han at «kristne verdier er under press i Norge […] den største trusselen kommer fra mammon», og omtaler høyresidens politikere som «tollere og fariseere».  

Makan til skamløst frieri

Er Kristjansson inkompetent, eller taler han bevisst mot bedre vitende - som menneskefisker?

La oss se på de ti bud, som anses som selve personifiseringen av kristne verdier. De fleste nordmenn ville nok, hvis de ble spurt om hva som står i de 10 bud, si noe om at «vi skal være snille med hverandre og ikke stjele og slå i hjel og sånt». Og for all del, det er sentrale verdier. Men de ti bud handler ihvertfall ikke om Rødts verdisyn.  

Innholdet i de ti bud

Bare tre av budene kan sies å være allmenngyldige og verdibaserte. Syv av budene vil mange protestere mot hvis de tar seg tid til å tenke etter.

1. Du skal ikke ha andre guder enn meg: Rent religiøst.
2. Du skal ikke misbruke Guds navn: Rent religiøst.
3. Du skal holde hviledagen hellig: Det står faktisk ikke at du skal ta fri og stå på ski en dag i uken. Det står at dagen skal holdes hellig, altså en religiøs forordning. For øvrig med fint lite støtte i befolkningen; Bibelen presiserer jo at heller ikke de som arbeider for deg skal gjøre noe denne dagen, og det må jo omfatte bussjåfører, piloter, media, helsepersonell og alle andre som vi lykkelig lar jobbe for oss hver søndag.
4. Du skal ære din far og din mor: Skal du det? Uansett hvem de er, og hva de har gjort? Dette budet kan også oppfattes som en oppfordring til ukritisk lydighet mot autoriteter, og mange vil dermed avvise det på idealistisk og politisk grunnlag. Også Rødt.
5. Du skal ikke slå i hjel: Ja, en viktig verdi, enten du er religiøs eller ikke.
6. Du skal ikke bryte ekteskapet: Igjen et bud som i liten grad har støtte i befolkningen, iallfall hvis vi ser på skilsmisser og utroskap. Og mange vil si at budet primært har til formål å støtte den bestående samfunns­strukturen, noe som mange avviser på politisk grunnlag. Kan hende også Rødt.
7. Du skal ikke stjele: Ja, en viktig verdi for alle uansett livssyn.
8. Du skal ikke lyve: Ja, en viktig verdi som går igjen i alle livssyn.
9. Du skal ikke begjære din nestes eiendom: Neivel? Hvorfor ikke det? Budet har åpenbart til formål å støtte opp under det bestående. De fattige og underordnede skal ikke ha tanker om at situasjonen er urettferdig, de skal ikke tenke på revolusjon, men håpe på rettferdighet i et senere liv isteden. Mange vil ha politiske og ideologiske innvendinger mot dette som en fellesverdi. Ikke minst Rødt, som i sitt prinsipprogram sier at "det må skje en radikal endring av maktforholdene. Dette vil innebære en demokratirevolusjon" og at "kapitalismen har overlevd seg selv. Nå haster det å bli kvitt den." Da kan ikke Rødt samtidig støtte et bud som forbyr folk å klage over at noen andre eier mer enn de selv.
10. Du skal ikke begjære din nestes ektefelle, arbeidsfolk eller andre som tilhører din neste: Som forrige. Er dette en grunnleggende verdi som deles av Rødt?

Tre bud er altså rent religiøse, fire har som primærformål å vedlikeholde den eksisterende samfunnsordenen, hvilket f.eks Rødt ikke ønsker, og bare tre har et innhold vi alle kan enes om. De Tre bud: Du skal ikke lyve, stjele eller drepe. 

Fellesverdiene er simpelthen menneskelige

Så jeg er spent på hvordan Kristjansson skal praktisere det han hevder er gode norske «kristne verdier» hvis han velges inn i bystyret. Antakelig strider syv av de ti bud mot Rødts partiprogram.

Hans omtalte norske fellesverdier som nestekjærlighet, tilgivelse, menneskeverd og bamhjertighet er ikke bundet opp til noen spesifikk religion. Verken ateister, muslimer, buddhister eller andre er mindre nestekjærlige enn kristne, og det er ingen grunn til å tro at nordmenn før 1030 var slemmere eller mindre tilgivende enn vi har vist oss i ettertid. Skam, synd og frelse er derimot bundet direkte opp mot en religion, og kan ikke sies å være allmenne norske verdier. 

Og da kan man gjerne stille spørsmål om det var en fariseer som stod på talerstolen i Oslo.

(Men når Rødt i sitt program sier at "ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, frie valg, frie medier, streikerett, religionsfrihet og uavhengige domstoler som garanterer rettssikkerheten for det enkelte individ, er grunnleggende" er de helt og aldeles på linje med Høyre. Det har vi sagt - og gjort - i herrens mange år. Skulle vi ikke heller sikte mot disse gode verdiene?)

Åpen og saklig debatt? Ja takk!

(Trykket i Stavanger Aftenblad 5.februar 2015)

Arbeiderpartiets leder er et offer. Hun blir mistenkeliggjort, hun og partiet blir mobbet, holdt utenfor viktige diskusjoner, får ikke informasjon og blir utsatt for «angrep og kritikk», til og med «kampanjer» og «godt planlagte drittpakker». I hvert fall ifølge henne selv.

Ja, AP er blitt nedstemt i en rekke saker, fordi de har brutt samarbeidet med flertallspartiene. Er man i mindretall, blir man ofte nedstemt. Nå klager Bjelland over at hun «ikke har fått svar på hvorfor» vedtak er gjort, som f.eks Siriskjær og Forum. Feil. Begrunnelsene har i rikelig monn vært gitt i saksgangen og Bystyret.

Forrige fredag hadde Bjelland en helside i Aftenbladet hvor hun gikk så nær grensen for injurier som bare en advokat kan klare. Hun mer enn antydet at private kan ha fått verdier de ikke skulle hatt, kobler det sammen med «Høyres representanter som sitter og har sittet på alle sider av bordene» og skriver at «i beste fall fremstår dette som en amatørmessig forvaltning av kommunens penger og interesser». I beste fall, sier hun, og lar alternative forklaringer henge i luften. Dette er graverende antydninger.

At Bjelland må «lete seg gjennom 10-15 vedtak fra 2009 og frem til i dag for å se helheten» sier litt om de grundige politiske prosessene som foregår før store beslutninger, men kanskje mest om Arbeiderpartiets evne til å henge det ene vedtaket sammen med det forrige når sakene behandles. Ups, mistenkeliggjorde jeg AP nå?

Mistenkeliggjorde? Ja, det skal man passe seg for. Innlegget hvor hun angriper Høyrepolitikere og private for mulig samrøre er pepret med påstander om at det er AP og Bjelland som blir mistenkelig­gjort og utsatt for personangrep. Skal ikke andre få lov til å svare på APs påstander eller angrep? Er det urimelig å påpeke at AP har vært delaktig i både planer og vedtak, eller at de er blitt nedstemt på ryddig og demokratisk vis?

Søndag går Bjelland enda lenger i et nytt innlegg. Hun sier igjen at anonyme kilder skal ha hevdet samrøre mellom politikere og private, viser til at en del sentrale politikere har sittet ved makten i 20 år, og avrunder med å si at mangel på kritiske røster «korrumperer». Javel, Cecilie Bjelland – vi skjønner hva du mer-enn-antyder. Du ville antakelig brukt ordet drittpakke.

Jeg er bare vara i bystyret, med fint lite makt. Men jeg følger brukbart med, og har merket meg at når Bjelland uttaler seg i media er det i hovedsak for å kritisere, avlede og mistenkeliggjøre. Nå har hun selv startet en debatt om debatten, men går rett i angrep straks noen er freidige nok til å svare på det. Urent trav!

Siden Bjelland etterlyser mer livskraftig opposisjon og flere kritiske røster, må jeg få påpeke at begge deler ser ut til å ha blitt effektivt utradert fra Arbeiderpartiet etter at Bjelland kom på banen. Seks medlemmer har forlatt bystyregruppen i det siste, og ut fra hva de sier i avisen, er det nettopp fordi opposisjon og kritikk ikke var velkommen hos Bjelland og AP-ledelsen.

Det finnes mange hersketeknikker. Demokratiske flertallsvedtak er ikke blant dem, uansett hvor mye man måtte mislike utfallet. Men å pålegge meningsmotstandere munnkurv ved å avskjære motargumenter (ref stadige «før vi igjen blir mistenkeliggjort» i hennes helside) er en slik teknikk. Det samme når en gruppeleder svarer offentlig med ord som «jeg ble skikkelig, skikkelig lei meg», «gruffet ditt» og det «gjør vondt», samt ordet «mobbing» til en med-politiker som har omtalt hennes partilag, eller «det er ikke lite edder og galle som har fått utløp» og hva folk «måtte ha vrengt utav seg» om tidligere partimedlemmer, alt fra et innlegg før jul.

En god leder styrer ikke gjennom slikt snakk, heller ikke gjennom nesten-injurierende omtale av representanter for andre partier. En åpen og ærlig politisk dialog innebærer saklig ordbruk, aksept for flertallsvedtak, og at man utviser respekt også for meningsmotstandere.

 

Myter om horekunden og voldtektsmannen

(Stavanger Aftenblad 25.april 2012)

Terje T. Wiersholm gjentar i mandagens avis de populære mytene om horekunder og voldtektsmenn: At disse skal være så ille plaget av sin ”frustrerte mangel på tilfredsstillelse av sin seksualdrift”. Han mener at horehus i organiserte former vil være en løsning. Dette er sludder og vrøvl.

Det er forsket mye på begge tema. La oss ta horekunden først. Vi vet at ”Horekundene utmerker seg med risikoatferd: De debuterer tidligere, har flere sexpartnere og har oftere ubeskyttet sex enn menn flest” (Schei 2010). Da jeg selv bodde i Gamle Stavanger, observerte jeg hver søndag en stim av blanke, nyvaskede familiebiler med barnesete eller bamse-solskjermer i vinduet, som plukket opp prostituerte på kaien. Far drar for å vaske bilen, og kjøper seg sex på turen. ”Menn som kjøper sex er gjerne kjekke, attraktive og pengesterke” (Holien 2011). 

Mange menn oppfatter det å kjøpe sex som spesielt spennende. De liker at de kan kjøpe seg betjening av en kvinne uten at de må være hyggelig med henne eller bli møtt med andre forventninger enn penger. De liker maktfølelsen, at de kan bestemme hvilken kvinne de skal ta og hva hun skal gjøre. I tillegg er nok en del menn for feige til å fortelle kona/samboeren at de ønsker å prøve noe nytt på sexfronten, og kjøper det heller for penger.

Alt dette er stakkarslig, men det betyr ikke at det er synd på mennene. Og det betyr i hvert fall ikke at vi skal tilrettelegge for at de skal få utnytte fattige kvinner ”i ordnede former” på horehus.

Når det gjelder voldtektsmannen, er forskere overalt enige om at voldtekten ikke handler om sex, den handler om vold og makt. Internasjonal forskning har funnet noen fellestrekk ved voldtektsmenn: De ”har ofte et rusproblem, har ofte problemer i arbeidslivet, er ofte aggressive, har ofte risikofaktorer som andre kriminelle, mange har problemer med å forholde seg til fast samliv og faste forhold, og mange har negative holdninger til kvinner (Nøttestad 2009).

Horekunder og voldtektsmenn er selvsagt ikke samme ting. Men begge utøver makt over kvinner i form av seksualisert kontroll over kroppen hennes. Det handler ikke om å ”kjøba kjærlighet” som Wiersholm påstår, det handler om menns makt over kvinner.

Smil, damer

Var på konsert med åtte personer på scenen, herav én kvinne. To av artistene smilte mye: Kvinnen og en av mennene. Effekten var underlig. Hun fremstod som søt, blid og likandes. Den smilende mannen var derimot litt skummel. Han så nesten litt gal ut, truende, en mann jeg ikke ville ønsket å møte på vei hjem etter konserten. Hva var det han tenkte på, der han stod med et lite smil spillende om munnvikene?

For menn smiler ikke uten grunn.

Bildene her er fra partienes nettsider, slik de velger å presentere partilederne. Ta en kikk på de offisielle bildene av regjeringen. Alle har åpenbart fått beskjed om å se positive ut på bildene. Men hvis vi ser på hvem som smiler bredt nok til at tennene er synlige, får vi dette resultatet:

Mannlige statsråder

Smil med tenner: 5

Lukket munn: 5

Kvinnelige statsråder

Smil med tenner: 8

Lukket munn: 1

Noen smiler, noen blir smilt til

Kvinner smiler ofte og mye. Det har vært gjort en del forskning rundt temaet, og resultatene er ensartet. Kvinner smiler mye mer enn menn, og de smiler bredere. Mens menn mottar flere smil enn kvinner gjør, fra begge kjønn.

Når kvinner stiller opp på bilder, smiler kvinner i lederposisjoner enda bredere enn kvinner flest. Det samme er ikke tilfelle for mannlige ledere. Forøvrig mottar ledere og dominante personer langt flere smil enn underordnede gjør.

Hva er et smil?

Smilet er sjelden et uttrykk for humor. Det er primært et sosialt signal som indikerer velvilje, undergivenhet, forståelse, aksept og/eller liking. Derigjennom er smilet en sosial reguleringsmekanisme som fungerer til å fordele ressurser, justere styrkeforhold, og belønne mennesker.
Så kan man da gjøre seg sine tanker om årsaken til at kvinner smiler så mye mer enn menn. Eller til at menn smiler så sjelden.
Jeg jobbet en periode bak en bardisk. Litt usikker på hva som var adferdsnormen der, kopierte jeg de andre bartenderne. De var alle menn. Jeg husker godt en kunde som lente seg på disken første kvelden og utbrøt høyt: "Du dama! hva er det du er så j.... sur for?"