Dø som en hund

Det er straffbart å la en hund sulte i hjel. Men sykehjemsansatte og familiemedlemmer må ofte sitte og se på at dødssyke gamle mennesker velger å sulte og tørste til døde fordi de ikke kan få en barmhjertig sprøyte når livet blir uutholdelig. Man kan si nei til å ta imot næring og væske, men det tar lang tid å dø på den måten.

Legene kan bidra med terminal sedering. Da får pasienten så mye smertestillende midler at det ofte fremskynder døden. Dette er en vanskelig gråsone for mange leger – og for familien. Aktiv dødshjelp er forbudt, men smertelindring er både lovlig, nødvendig og riktig. Terminal sedering kan i verste fall føre til at pasienten fremstår bevisstløs og tilsynelatende rolig, men samtidig opplever sterke smerter eller mareritt. I slike tilfeller er det ingen tvil om at en rask dødelig dose ville vært langt å foretrekke. Leger som ser at pasienten lider tungt, må altså ofte gi doser som både er langsomme, potensielt skaper mer lidelse, og til syvende og sist medfører døden. Dette er en tung byrde å påføre legene.

Dødshjelp handler ikke om et verdig liv, men en verdig død. Og retten til selv å velge hvor mye smerter, hjelpeløshet, pustebesvær, sult og redsel man vil utholde før døden inntreffer.

I diskusjonen om dødshjelp trekker motstanderne frem skrekkelige ytterpunkt: Rasehygiene, drap av spebarn med handicap, drap av gamle sjenerte mennesker som ikke vil ligge noen til byrde. Dette er skremselspropaganda.

Det er fullt mulig å definere klare grenser. Grenser som gjør det ulovlig å avlive nyfødte barn, selv om de er hardt skadet. Som gjør det ulovlig å få hjelp til livsforkortelse hvis man ikke er dødssyk. Dermed blir det ikke et spørsmål om å velge dødshjelp av hensyn til travle familiemedlemmer eller høye offentlige utgifter til sykehjem. Det er også uproblematisk å gi leger reservasjonsrett i forhold til eutanasi.

I Nederland er eutanasi og hjelp til selvmord fortsatt ulovlig. Men loven om Terminering av liv etter forespørsel og assistert selvmord gir anledning til nødvendig bistand når visse fastsatte krav er oppfylt: Pasienten må være dødssyk, lidelsene utålelige, pasienten må ha bedt om dødshjelp gjentatte ganger, og to leger må ha godkjent den endelige behandlingen. Legen må også rapportere inn dødsårsaken med en redegjørelse for situasjonen og prosessen. Og ingen leger er pålagt å bidra til slik behandling/dødshjelp. Det finnes regionale nemder som går gjennom alle slike saker, og de vil reagere hvis det foregår overtramp.

Det er ingenting i de nederlandske erfaringene som tilsier at dette er et enkelt valg, eller at mulighetene for dødshjelp på noen måte misbrukes.

Når min tid kommer, ønsker jeg ikke å dø etter dagens norske lovverk. Jeg vil heller dø som en hund.