Umotivert til døde

A-magasinet forteller om 91 år gamle Marie-Louise som kom til omsorgsenteret etter et fall, og døde 47 dager senere – dehydrert, underernært og umedisinert. I løpet av oppholdet forklarte betjeningen familien at hun ikke spiste, drakk eller tok medisiner fordi hun «ikke var motivert», og at fordi hun var en voksen kvinne «må hun selv bestemme dette».

Skal vi akseptere at syke mennesker under helsevesenets omsorg skal bestemme slikt selv?

Min åndsfriske, intelligente mor ble også «ikke motivert» etter å ha vært innlagt etpar uker. Hun var fortsatt i syttiåra da hun kom på sykehus med lungebetennelse, falt ut av sykesengen og brakk hoften. Etter 15 uker og 23 forflytninger mellom ulike avdelinger døde hun – utmagret, utslitt og «umotivert».

Journalen hennes og svarene på våre henvendelser er spekket med «ikke motivert» og «hun må selv bestemme dette». Den spreke dama var blitt ikke motivert til fysioterapi, ikke motivert til å gå tur i gangen, ikke motivert til å spise eller til å sitte i dagligstuen. «Vi kan ikke tvinge henne.»

Hvorfor ikke? Onkelforskning (jeg kjenner noen som…) viser at mannlige pleieassistenter og hjelpepleiere får mer fart på pasientene enn hva mange kvinnelige klarer. Menn ser ut til å si at jo, du må faktisk ta medisinene dine. Og trene litt. Og spise, definitivt, ellers går det galt. Mens flere kvinnelige ansatte ser ut til å godta at ok, vi ser på det i ettermiddag, snakker om det i morgen, prøver igjen i kveld. Og «ikke motivert» går inn i journalen.

Forskes det på hva som skjer når folk overgir seg til helsevesenet? Studerer noen den tillærte hjelpeløsheten som gjør at tøffe, oppegående mennesker går inn i et depressivt ventemodus etter etpar ukers opphold på sykehjem eller sykehus? Som gjør at pasienten ikke påpeker at sykehjemmet har glemt å gi dem kols-medisinen de pleier å ta, eller at ingen har tilbudt lungefysioterapi på fire dager, fordi de forutsetter at dette er noe den kloke nye legen har bestemt. Eller at de stille trekker seg ut av situasjonen og beslutter at «jeg skal begynne å spise og trene og snakke med mennesker så snart jeg kommer hjem, men i mellomtiden skal jeg bare vente og håpe» - frem til de dør, fordi venting og håping betyr sult og død.

Mor med et av barnebarna

«Pasienten er ikke motivert.» Neivel. Skulle ikke impulsen og oppdraget da være å motivere pasienten?

Når vi blir innlagt, er vi ofte fortsatt oss selv. Da er det rett tid for helsepersonell å avholde en journalført samtale: Hvis vi ser at du blir deprimert, passiv og føler deg hjelpeløs her hos oss, ønsker du da at vi om nødvendig skal bruke pressmidler, endog tvang, for å få deg til å spise, trene og ta medisinene dine? DA er pasienten motivert til å svare. Det er for sent når pasienten er gått i ventemodus og i realiteten venter på døden.

Høyre tar miljøansvar - også for cruise

(Trykket i Stavanger Aftenblad 26.juli 2019)

Rødts Mimir Kristjansson har bodd utenbys i mange år og kan dermed muligens unnskyldes for den uvitenhet han presenterer når han hevder at Høyre står for frislipp av cruiseskip i Vågen. Det er rett og slett feil.

• Det er Høyrestyrte Stavanger som har startet et stort, nasjonalt og internasjonalt samarbeid mellom cruisehavner, hvor formålet er å legge et felles press på cruisebransjen så de skal utvikle mer miljøvennlige skip med bærekraftig teknologi. Det hjelper ikke kloden hvis skipene bare seiler forbi oss og til Bergen, her må havnebyene samarbeide om å stille strenge krav.

• Det er vi som har arrangert seminar for politikere, administrasjon og miljøorganisasjoner, og har fått Zero til å legge fram rapport om miljøkonsekvensene av cruiseskip.

• Det er Høyrestyrte Stavanger som har fått utredet mulighetene for landstrøm og søkt Enova om støtte til dette.

• Det er det Høyredominerte kommunalstyret for miljø som har fått cruiseskipene inn i Klima- og miljøplanen for Stavanger.

• Det samme Høyredominerte kommunalstyret har gjennom flere vedtak stilt krav til administrasjonen om å få nøyaktige målinger av skipenes utslipp av NOX i Vågen, slik at vi kan sette i gang de riktige tiltakene.  

To tanker i hodet samtidig

Vi kan ikke stenge ute cruiseskipene uten en skikkelig gjennomgang og vurdering. Det handler også om arbeidsplasser, omsetning i næringslivet og aktivitet i sentrum. Ikke om å kaste seg på opportunismens surfebrett og ri en bølge av sommerlig skipsmotvilje. De kloke, riktige beslutningene krever grundig forarbeid.

 

Stavanger eller kloden?

Så skal vi kikke opp fra vår vakre navle. Hva er viktigst? Det minste problemet er at Vågen fylles opp av skip, kaiene er avsperret med terrorgjerder og det kreler med turistbusser og suveniselgere. Irriterende, men ikke et miljøproblem av betydning. 

NOX-utslipp i sentrum er derimot et miljøproblem, det samme er CO2-utslipp og støyplager. Disse sakene kan antakelig bli tolerable ved at vi begrenser antall skip noe, legger en del av dem lenger ute i fjorden, og kanskje får på plass landstrøm. Som riktignok koster over hundre millioner kroner, og som bare to av 64 besøkende skip er i stand til å benytte i dag… men kanskje de fleste skipene kan benytte landstrøm om noen år, gitt at det internasjonale samarbeidsprosjektet klarer å påvirke bransjen.

Langt verre og viktigere er de globale konsekvensene av cruisebransjen. Stavanger har bare formelt ansvar for utslippene som skjer i vår bitte lille del av norsk farvann. Skipenes utslipp av CO2, NOX med mer i internasjonalt farvann er gigantiske.

Skipene reiser fra Florida til Italia til England til Nord-Norge – og tilbake – og så gjerne en sving innom Singapore og Dubai før de tar returreisen, alt samme år.  Ingen har eller tar ansvar for disse utslippene. Heller ikke for den internasjonale flytrafikken som frakter passasjerer mellom Kina, USA og Norge. Det er her de store problemene ligger, og det er her virkemidlene er begrenset.

 

El-skip og el-fly?

Noen sier at pytt, snart kommer elektriske fly og elektriske skip og hva det nå måtte være. Vel, det er i hvert fall tretti år til. Det blir som å tro at du kan spise så mye kake du vil hele tiden, fordi noen sikkert kommer til å lage en kalorifri kake en gang i framtiden. Det holder ikke. Vi må agere nå.

 

Intet meningsdiktatur

Jeg vet ikke engang om vi i Høyre har noen partipisk, i så fall er den i et nedstøvet skap. Så ja, ulike representanter for Høyre har litt ulikt syn på hvilke tiltak vi skal sette inn og hvor fort det skal skje. Personlig vil jeg fortsette å kjempe for å få redusert cruisefarten så fort og så mye som mulig, av hensyn til det globale klimaet. 

I mellomtiden vil hele Høyre fortsette vårt gode arbeid med å stille miljøkrav i samarbeid med andre havnebyer, ivareta befolkningens helse gjennom utslippsmålinger og NOX-reduksjoner, jobbe for å finansiere landstrøm snarest mulig, og finne alternative kaiplasser til skipene. Dessuten for å øke andelen av høyt betalende, lønnsomme turister som besøker byen, for å bevare et lønnsomt næringsliv og gode arbeidsplasser.

 

 

Politisk tullefokus og miljøonani

Publisert i Stavanger Aftenblad 10.mai 2018


Én ting er symbolpolitikk utført av politikere. Kommer tilbake til det. Men først må jeg si noe om symbolhandlinger og miljøonani fra oss hverdagsfolk. Ja, deg og meg.

Aftenbladloggen skrev 25.april om at "Stavangerfolk som ikke henter familien sin på flyplassen, er ikke glad i dem", relatert til "stavangerfolks forhold til bilen: Ingen vil vel være den kjipe mora som ikke henter den forlatte datteren som må ta flybussen". Ærlig talt: Problemet er ikke bilturen til flyplassen, det er flyturen. Dersom alle nordmenn droppet én flytur i året, har vi redusert utslippene våre tilsvarende det samlede utslippet fra hele bilparken. Hvordan kan vi mase om buss til flyplassen men synes det er greit å ta en helgetur til New York?

Vi synes synd på hvalene, og vil ha mer søppelinnhenting på strendene. Ok, fint det. Men vi kjøper ett eple - og legger det i en plastpose som vi putter i en bærepose. Vi kjøper små elektroniske dingser som er emballert i seks lag innpakning (plastbrikke, plastomslag, liten eske, stor eske, plastomslag og pose). Og bittesmå sjokolader og kjeks emballert i enkeltpakninger som så er lagt i eske med plastomslag. Skal vi redusere plastmengden, må vi slutte med å kjøpe overemballerte varer. Iallfall bør vi pakke dem ut i butikken og nekte å ta med oss søppelet videre.

Vi sukker over trailertransport på veiene, og med god grunn. Varetransport er både et miljøproblem og en trafikkfare. Samtidig kjøper vi italiensk flaskevann som er fraktet over Alpene, hvor de møter andre trailere med norsk vann på vei sørover. Vi kjøper jordbær i februar og allverdens importerte avokadoer, mangoer og franske poteter hele året. Hvordan tror vi disse varene kommer hit?

Våre 'kortreiste' tomater lages i drivhus som slipper unna energiavgift på oppvarmingen, og det høres jo koselig ut. Men det er mindre CO2-avtrykk av italienske soldyrkede tomater som er flysendt til Norge, nettopp fordi energibruken er så stor. Flysendte tomater er åpenbart en miljøbelastning. Men det er faktisk verre å spise de lokale drivhustomatene.

Akk, så fælt med regnskogen, klager vi over middagsbordet hvor vi serverer 'kortreist' oksekjøtt. Som er produsert på Jæren, ok, men foret opp på kraftfór hvor proteinene er importert fra Brasil, hvor regnskogen har måttet vike for soya og raps. Fraktet enorme avstander i tungoljebrennende lasteskip.

Så er det de større, politiske beslutningene. Som alle er fattet i aller beste mening. Men er de alle like gjennomtenkte?

Vi er betuttet over at fastboende, amerikanske ansatte ønsker å kjøre bil til jobben på Forus (deres norske kolleger ditto). Men det er et satsingsområde for oss å få flere kinesere, japanere, arabere og amerikanere til å komme til Norge med fly og cruiseskip. Selv om etpar flylaster med turister slipper ut like mye CO2-ekvivalenter som summen av all Forus-kjøring hele året.

Jeg gidder nesten ikke nevne sponsingen av elbiler. Som fyller opp kollektivfeltene og parkeringsplassene, lager kø som alle andre biler, ofte er bil nummer to eller tre, og som forårsaker økt bruk av kull- og atomkraft både til produksjon og drift. Det at energien kommer gjennom en ledning betyr ikke at den er laget av rent vann.

Ikke vil vi ha fæle kjøpesentre eller butikker på Forus, heller, selv om Forus ligger mer sentralt enn noe annet sted i hele regionen. Nei, da er det visst bedre å legge Outlet på Ålgård og Biltema på Bryne... det er jo bare koselig å kjøre sørover en langtur. For da fortjener vi en iskrem på veien.

Vi skal bo ti minutter fra mest mulig, og ta oss rundt til fots og på sykkel. Derfor innfører vi høye bompenger. Disse bruker vi bl.a til å bygge en pendlertunnel til Ryfylke, så folk skal kunne bo i Ryfylke og kjøre til jobb i Stavanger og Sandnes. Dessverre blir det for dyrt å ha busser med god plass til sykler, folk får værsågod ta bilen fra Jørpeland til Stavanger. Men derfra må de visst bruke en eller annen sykkel, for bilkjøringen i byen skal reduseres...

Støv, CO2 og NOX mm fra tunnelene skal forresten slippes ut i friluft ved byens mest populære turområde, Mosvatnet.

Vi slutter med plastinnsamling, og bygger isteden et sorteringsanlegg som skal sortere ut plast fra blanda boss. Så brenner vi alt søppelet midt på Forus, og pålegger næringslivet å bruke varmen fra forbrenningsanlegget, slik at de ikke får råd til å bygge lavenergi- eller passivhus. Hvis vi lykkes med å redusere søppelmengden, er det en mengde bygg som ikke får nok varme via forbrenningsanlegget, og som derfor må tilføres gass eller strøm vi heller kunne eksportert til land som mangler ren kraft. I mellomtiden har kråkene sikkert stor glede av søppelet vi brenner om sommeren, søppel som ellers kunne vært omdannet til energi andre steder hvor dette allerede er utbygget.  

Javisst har jeg vært deltaker i noen av disse sakene. Og jeg spiser kjøtt, tar noen flyturer og har både sykkel og elbil. Jeg kan ikke redde verden på egen hånd. Men jeg kan prøve å påpeke alle paradoksene og hvordan vi feiker at vi tar miljøgrep når vi faktisk bare turer avsted uten hensyn til verken kloden, temperaturøkningen, havene eller annet. Vi gjør feil ting: Tullete, symbolske småting som ikke har noen betydning i det store bildet, de bare får oss til å føle oss bedre.




Skal vi oppnå noe for miljøet, må vi ta større grep. Når vi fatter store politiske beslutninger må vi se på ringvirkningene, ikke bare enkelttiltaket. Vi må redusere flytrafikken, skipstrafikken og få mindre langdistansetransport. Vi må fatte beslutninger ut fra hvor mye CO2-reduksjon vi får per krone, ikke bare hvordan vi kan kjøpe oss litt avlat. Det betyr også at hver enkelt av oss må spise matvarer som er i sesong her hjemme, redusere kjøttforbruket, kjøpe færre plagg og ominnrede huset langt sjeldnere.

Fravær og fravær

(Trykket i Stavanger Aftenblad 27.07.2017)

Avisen Klassekampen bekymrer seg om yrkesfagelevene med den nye fraværsgrensen. Fraværet er gått ned, men det har vært en liten økning i andelen elever som ikke har fått karakter pga for høyt fravær. Selvsagt skal vi være årvåkne og sette inn tiltak for å fange opp elever som sliter, men å gå tilbake til fritt fravær slik AP ønsker er å undergrave elevenes fremtidige yrkesliv.

Etter yrkesfag på videregående skal svært mange elever ut i arbeid. Der aksepteres ikke ubegrunnet fravær. Unge arbeidstakere som ikke stiller på jobb vil bli arbeidsledige i løpet av kort tid. Da hjelper det ikke at de fikk «oppleve mestring» på videregående ved at de fikk fullføre på tross av høyt fravær.

Egenmelding - pluss, pluss

I debatten som gikk i fjor, viste flere elevrepresentanter til at arbeidstakere jo har mulighet til egenmelding. Men så enkelt er det ikke. Egenmelding kan brukes hvis man er «arbeidsufør på grunn av sykdom eller skade», ikke fordi man er demotivert, uopplagt eller småforkjøla en dag. Og egenmelding kan i utgangspunktet bare brukes inntil fire ganger i løpet av en 12-månedersperiode, enten fraværet er kort eller lenger.

Fraværsgrensen i videregående skole tillater inntil 10% ubegrunnet fravær i tillegg til dokumentert fravær. Skolen teller altså ikke dokumentert sykdom/skade, besøk hos tannlege, lege, psykolog eller helsesøster, arbeid som tillitsvalgt, politiske verv eller hjelpearbeid, deltak i idrett eller kulturarrangement på toppnivå, inntil to dager fri til religiøs høytider utenom den norske kirken, eller andre dokumenterte velferdsårsaker. Bare fravær ut over alt dette inngår i de ti prosentene.

 helse- og velferdsgrunner

arbeid som tillitsvalgt

politisk arbeid

hjelpearbeid

lovpålagt oppmøte

representasjon i arrangement på nasjonalt eller internasjonalt nivå, f.eks. idrett eller kultur (jf. § 3-47 femte ledd a til f)

fravær på inntil to dager til religiøse høytider utenom Den norske kirke

I full jobb tilsvarer det at man skulle kunne være borte en halv dag hver eneste uke hele året – uten begrunnelse. Dette er selvsagt helt umulig. En arbeidstaker kan heller ikke ta fri med lønn for å gjøre alt det andre som på skolen regnes som ikke-tellende fravær. Arbeidsgiver og kolleger regner med at enhver arbeidstaker stiller på jobb hver dag, hele arbeidstiden, og utfører sine oppgaver etter beste evne. Bare sykmeldinger gir rett til fravær.

Fremtidige nederlag

Klassekampen siterer Ellen Møller, nestleder i Skolenes landsforbund i Oslo, som sier at hun «er redd elevene med ulike utfordringer, være seg rus, psykiatri eller språkutfordringer, betaler prisen for nedgangen i fraværet.» Disse elevene har det nok tøffere enn de fleste på skolen. Men å sende dem videre ut i arbeidslivet med sine utfordringer, og i tillegg med redusert kunnskapsnivå på grunn av høyt fravær, og en oppfatning om at det er akseptabelt å være mye borte, er å legge til rette for fremtidige nederlag og håpløshet. Da er det langt bedre at de må ta et år til på skolen, med tett oppfølging og tydelige krav. Arbeidsgivere verken kan eller makter å påta seg oppgaven med å gjøre disse unge menneskene til tilfredse og gode arbeidstakere.

Utvidet ansvar

Elever som er demotivert på grunn av manglende interesse for faget de skal studere, bør kanskje heller bytte fag enn å bli lirket gjennom skolen og inn i en jobb hvor de forventes å være dyktige innenfor det samme faget.

Skolens ansvar gjelder ikke bare skoletiden. Skolen skal ruste elevene for et fremtidig yrkesliv, både faglig og sosialt. Det betyr å gi dem tilstrekkelig faglig opplæring, hvilket krever nærvær, og gi dem en klar forståelse for hvilke forventninger og krav som stilles til oss alle som arbeidstakere.

 

Næringsliv og kultursponsing

(Publisert i Stavanger Aftenblad 11.mai 2015)


Erik Fossåskaret sier til Aftenbladet at næringslivet svikter sitt ansvar overfor kulturlivet.

Men hvem er dette abstrakte "næringslivet"?

For å ta et helt tilfeldig eksempel: Byggmester Sagen AS, et ganske stort firma etter norske forhold, eies i sin helhet av Jostein Skjæveland. Hvis firmaet gir en kulturaktør hundre tusen kroner, betyr det hundre tusen kroner mindre til Jostein. Det er han som betaler. Eller skal han redusere lønningene til de ansatte så det går opp-i-opp? Hvorfor skal Jostein eller hans ansatte ta et større ansvar for kulturlivet enn andre folk?

Et firma består av eiere og ansatte. De satser pengene, arbeidskraften og fremtiden sin på at firmaet skal gå bra, og håper jo at det skal lønne seg, altså at de får litt utbytte, en grei lønn, og at de har langsiktige, trygge arbeidsplasser. De kan håpe på å øke inntjeningen gjennom sponsing, gjennom å "styrke sin merkevare", som Fossåskaret sier. Ja, det må være hovedpoenget for en bedrift. En ansvarlig daglig leder kan ikke bare gi bort firmaets penger. For å sikre lønnsom drift må sponsingen ha en konkret verdi for firmaet, og det er dessverre langt fra alltid tilfelle. Det viser seg ofte at de som blir sponset, selv handler sine private varer og tjenester hos konkurrentene til giverfirmaet. Da er det jo liten grunn til å tro at sponsingen har noen særlig effekt i markedet for øvrig.

I motsetning til Fossåskaret er jeg en varm tilhenger av sponsing, og samfunnsansvaret er en viktig årsak til at vi gjør det. Men skal man gi penger, må man gi av et økonomisk overskudd. Ingen vil være med og dele underskuddet. Og da må man med rimelighet kunne be om at mottakerne også viser en viss velvilje i retur, endog lojalitet, samt at de selv aktivt tilbyr motytelser som har en reell verdi for sponsoren.

Fossåskaret burde heller adressere staten, fordi kulturmidlene er så skjevfordelt til fordel for Oslo. Ut over bevillingene til de fem nasjonalinstitusjonene får hver Oslo-borger 2.685 kr per hode i kulturbevilgninger (2013-tall) mens vi får 411 kr. Ta med Asker, som får enda mindre per hode fordi de bruker samme tilbud som Oslofolket, og du har likevel en gigantisk differanse: Hadde vi fått like mye kulturpenger per hode som Oslo og Asker, ville Rogaland hatt ca fem hundre millioner kroner mer til kultur hvert eneste år. Da ville det begynt å svinge!

Man bør også adressere begrensningen i skattefradragsreglene, som for øvrig ikke er laget av sittende regjering. Reglene sier at man bare får trekke fra sponsing som åpenbart er reklame, billetter, opptredener etc, altså utgifter som kan dokumenteres å være til inntekts ervervelse. Jfr Skagen-saken i Høyesterett 2012. Så hvis et firma gir 500.000 til et kulturformål og bare får firmanavnet nevnt i annonser og programblad, får det kanskje føre 100.000 kr som fradragsberettiget. De andre 400.000 kr er ansett som en ren gave fra firmaet.

En ansvarlig ledelse som skal sikre bedriften og arbeidsplassene kan ikke uten videre gi bort store pengegaver, uansett hvor gjerne de vil. Sponsing må skje på en slik måte at næringslivet får noe konkret tilbake. Verken eiere eller ansatte kan pålegges et større moralsk eller økonomisk ansvar for kulturlivet enn andre folk.

Blå feminisme

Jeg går i 8.mars-tog hvert eneste år, og det har jeg gjort så lenge jeg kan huske. Gjerne med Høyre-button eller Høyre-jakke. Det er egentlig ganske enkelt å velge hvilken parole jeg skal gå bak, siden svært mange av parolene ikke hører hjemme i et likestillingstog. Ofte burde mer enn halvparten av parolene vært tatt ut av 8.mars-toget og utsatt til 1.mai-toget.

Venstresiden i norsk politikk har nærmest tatt monopol på feminismen i mangfoldige år. Slik jeg oppfatter den sosialistiske feminismen, hevder de at det kapitalistiske systemet undertrykker kvinner dobbelt: Først som arbeidere, deretter som kvinner i et patriarkalsk system. Toget handler derfor (minst) like mye om kapitalisme som det gjelder feminisme. Konsekvensen er at parolene i liten grad er kjønnsspesifikke, de er generelle sosialismesaker. 

 

Dette er noen av de sakene som IKKE hører hjemme under feministfanen:

• Sekstimersdagen
• Motstand mot EUs tjenestedirektiv
• Stopp krigen, USA/Europa/Norge ut av diverse land, etc (jeg er generelt mot krig, men dette er ikke et feministtema, det er storpolitikk for begge kjønn)
• Motstand mot pensjonsreformen
• Motstand mot ny arbeidsmiljølov
• Kamp mot privatisering
• Krav om endringer i asylpolitikken
• Israel/Palestinakonflikten
• Antirasisme generelt
• Kamp mot incest og overgrep mot barn (jeg er selvsagt enig i det, men dette er ikke en spesifikk kvinnesak, det er en samfunnssak)

Hva er da feminisme - sett fra Høyresiden?

Grunnlaget for (blå) feminisme er like muligheter for alle, men også at vy alle har et selvstendig ansvar for våre egne liv.

Like muligheter betyr ikke nødvendigvis likebehandling. Folk er forskjellige, har ulike utgangspunkt og ressurser, og dermed også ulike behov. Standardisert, gjennomsnittsberegnet likebehandling kan lett føre til at noen får bistand de ikke behøver, mens de som har store behov, får for lite.

Når det er store ulikheter innebygget i samfunnsstrukturen, kan det være riktig å å gi noen mennesker eller grupper særbehandling, som bidrar til å jevne ut ulikhetene over tid. Derfor kan både fedrekvoten og sexkjøpsloven forsvares innenfor et blått perspektiv på likestilling. Fedrekvoten normaliserer det at menn tar (og beholder) ansvar for egne barn, hvilket er et stort fremskritt både sosialt og økonomisk, for begge kjønn. Sexkjøpsloven påvirker oppfatningen av hvorvidt kvinner en en handelsvare, synliggjør det urimelige i at sex kan være et maktmiddel i samlivet, og stimulerer forhåpentlig kvinner til å delta aktivt i yrkeslivet for å skaffe seg et solid og varig levegrunnlag.

Blå likestillingsparoler

Jeg har ingen komplett liste over blå paroler, men disse femten sakene bør være med, fordi de er ekte rene feminismesaker. Listen er uprioritert:

1. Full barnehagedekning
2. Lik rett til abort (for alle kvinner i alle land)
3. Likestille skiftarbeid med turnus. Fortrinnsvis gjennom å endre regelverket for skiftarbeid, så det blir likere reglene for turnusarbeid.
4. Nei til omskjæring, ja til at kontroller gjøres av helsesøstre, men bare på jenter som kommer fra familier med en kulturell bakgrunn hvor omskjæring praktiseres. Venstresiden mener at slike selektive kontroller er ufine, og at enten må man kontrollere alle (dyrt og krevende) eller ingen (da slipper de unna). I tillegg mener mange at det er «invaderende» og «flaut» at helsesøster kikker på underlivet til småpiker. Vel – helsesøster beføler samtlige smågutter for å sjekke at testiklene er kommet ned, og det er visst helt ok… Så likestilling av helsesjekk av underlivet på barn!
5. Nei til tvangsekteskap, ja til rutiner for samtale med jenter fra relevant bakgrunn når de nærmer seg den alderen. Ingen grunn til å ta den praten med jenter fra andre bakgrunner.
6. Nei til heldekkende ansiktsplagg.
7. Obligatorisk språkopplæring for å få statsborgerskap. Det samme for å få mer enn minsteytelser fra det offentlige. Dette vil hjelpe mange innvandrerkvinner med å bli integrert (samfunnskompetanse, få jobb, få nettverk).
8. Likestilling når norske menn/kvinner gifter seg i utlandet og vil ha ektefellen til landet. I dag praktiseres det svært (!) ulikt; «alle forstår» at en norsk mann på 65 og en thai kvinne på 32 har et «godt forhold til gjensidig glede» så han får hente hjem henne, men hvis en norsk kvinne gifter seg med en utenlandsk mann, oppfattes det som suspekt. Det må endres.
9. Likebehandling av eldre mennesker uavhengig av om de har hhv sønner eller døtre. I dag praktiserer hjemmesykepleien dette veldig ulikt; har man bare sønner, får man mer hjelp enn hvis man har døtre. Det er uakseptabelt.
10. Lettere tilgang på omsorgslønn (deltid) hvis menn/kvinner etter avtale med hjemmesykepleien bidrar til å stelle gamle foreldre. Det er bra for familien, billigere for samfunnet, og kvinner slipper å tape lønn og pensjon på at de hjelper sine gamle.
11. Kortere foreldrepermisjon, og permisjonen må ikke kunne tas ut samtidig av begge foreldre. Når begge etter noen måneder går hjemme, får far i realiteten ikke ansvaret, og permisjonen blir bare en lang skattefinansiert ferie.
12. Nei til kontantstøtten. Mange grunner: Den holder folk borte fra arbeidslivet, den hindrer integrering av innvandrerkvinner, den bremser barnas språkopplæring (og fremtidige skolegang/integrering), og det er ikke statens oppgave å betale folk for at de frivillig skaffer seg mer tid hjemme. Valget mellom mer penger og mer fritid må man ta i betraktning før man velger å få barn.
13. Nei til kjøp av sex. Gjerne også nei til salg av sex. Og reglene må håndheves av politiet.
14. Nei til stripping, det forringer kvinnesynet generelt.
15. Deling av pensjonsrettighetene (poeng etc) mellom ektefeller/samboere. Altså at begge parter løpende deler sine poeng den tiden de lever sammen. Man har jo felleseie på alt annet man sparer/anskaffer/eier i faste parforhold. På den måten er samfunnskosten konstant, mens pensjonen fordeles likt.

Sluttkommentar om deltidsarbeid

Venstresiden flagger også "nei til ufrivillig deltid". Det er en kompleks sak. Et oversett tema blant sosialister er at dette er blitt adskillig verre og mer utbredt under AP-styret. Men det til side:  Det er klart urimelig at mange kvinner bare tilbys rare stillingsprosenter (72,6% etc) og samtidig en turnus som gjør det umulig å ta en tilleggsjobb. Det fører utvilsomt til at flere ender som uføretrygdet, fordi det ikke går rundt økonomisk uansett.

 

På den annen side: Mange kvinner søker seg til helsevesenet (hvor dette er mest utbredt) nettopp fordi de får mulighet (!) til å arbeide deltid når det passer dem. Og mange søker seg aktivt over i deltidsstillinger. Det fører til en normalisering av deltid, og arbeidsgiver tilpasser seg deretter.

 

Hvis alle isteden sa nei takk til reduserte stillingsbrøker, slik menn gjør, ville arbeidsgiver måtte tilby større stillinger for å få tak i ansatte.

Da er vi tilbake til at folk også må ta ansvar for egne liv.

 

Fotnote:

Hva er en blåstrømpe? Det bør du lese om. "A bluestocking is an educated, intellectual woman, more specifically a member of the 18th-century Blue Stockings Society".

Her finner du referanser til flere tekster (håndarbeidet får du med på kjøpet, velbekomme), bl.a dette: 
" More description from the fiction of the time (1853).

 'I understand he has the misfortune to have a blue-stocking for a wife, and whenever I have thought of going there, a vision with inky fingers, frowzled hair, rumpled dress, and slip-shod heels has come between me and my old friend, — not to mention thoughts of a disorderly house, smoky puddings, and dirty-faced children. Defend me from a wife who spends her time dabbling in ink, and writing for the papers.'"

La oss stolt være blåstrømper!

 

 

 

Dø som en hund

Det er straffbart å la en hund sulte i hjel. Men sykehjemsansatte og familiemedlemmer må ofte sitte og se på at dødssyke gamle mennesker velger å sulte og tørste til døde fordi de ikke kan få en barmhjertig sprøyte når livet blir uutholdelig. Man kan si nei til å ta imot næring og væske, men det tar lang tid å dø på den måten.

Legene kan bidra med terminal sedering. Da får pasienten så mye smertestillende midler at det ofte fremskynder døden. Dette er en vanskelig gråsone for mange leger – og for familien. Aktiv dødshjelp er forbudt, men smertelindring er både lovlig, nødvendig og riktig. Terminal sedering kan i verste fall føre til at pasienten fremstår bevisstløs og tilsynelatende rolig, men samtidig opplever sterke smerter eller mareritt. I slike tilfeller er det ingen tvil om at en rask dødelig dose ville vært langt å foretrekke. Leger som ser at pasienten lider tungt, må altså ofte gi doser som både er langsomme, potensielt skaper mer lidelse, og til syvende og sist medfører døden. Dette er en tung byrde å påføre legene.

Dødshjelp handler ikke om et verdig liv, men en verdig død. Og retten til selv å velge hvor mye smerter, hjelpeløshet, pustebesvær, sult og redsel man vil utholde før døden inntreffer.

I diskusjonen om dødshjelp trekker motstanderne frem skrekkelige ytterpunkt: Rasehygiene, drap av spebarn med handicap, drap av gamle sjenerte mennesker som ikke vil ligge noen til byrde. Dette er skremselspropaganda.

Det er fullt mulig å definere klare grenser. Grenser som gjør det ulovlig å avlive nyfødte barn, selv om de er hardt skadet. Som gjør det ulovlig å få hjelp til livsforkortelse hvis man ikke er dødssyk. Dermed blir det ikke et spørsmål om å velge dødshjelp av hensyn til travle familiemedlemmer eller høye offentlige utgifter til sykehjem. Det er også uproblematisk å gi leger reservasjonsrett i forhold til eutanasi.

I Nederland er eutanasi og hjelp til selvmord fortsatt ulovlig. Men loven om Terminering av liv etter forespørsel og assistert selvmord gir anledning til nødvendig bistand når visse fastsatte krav er oppfylt: Pasienten må være dødssyk, lidelsene utålelige, pasienten må ha bedt om dødshjelp gjentatte ganger, og to leger må ha godkjent den endelige behandlingen. Legen må også rapportere inn dødsårsaken med en redegjørelse for situasjonen og prosessen. Og ingen leger er pålagt å bidra til slik behandling/dødshjelp. Det finnes regionale nemder som går gjennom alle slike saker, og de vil reagere hvis det foregår overtramp.

Det er ingenting i de nederlandske erfaringene som tilsier at dette er et enkelt valg, eller at mulighetene for dødshjelp på noen måte misbrukes.

Når min tid kommer, ønsker jeg ikke å dø etter dagens norske lovverk. Jeg vil heller dø som en hund.