Fra torg til Byplass i Stavanger

Stavanger by hadde engang et torg. Det var et viktig sted for handel, og en praktisk og hendig sosial arena. Folk travet forbi, stoppet innom og gjorde sine innkjøp på veien, og møtte bekjente i samme ærend. 
Nå er verden forandret. Vi gidder ikke lenger bære grønnsakene i tunge poser hjem fra  byen. Vi har verken tid eller behov for å stå på gata for å veksle noen ord eller bli oppdatert på siste nytt. Vi har bil, kjøpesentre, nettaviser, sosiale medier og mobiltelefoner.


Likevel klamrer vi oss til nostalgien
Middelthon i Vårt Stavanger er "ufattelig trist" over at Hauge på torget i 2012 legger ned klesbutikken, og skylder uten videre på Tusenårsstedet og tidligere ordfører Sevland.  

"Det er blitt et mislykket og ødelagt torg. Uten torghandlere. Politikerne måtte vite at dette kom til å bli konsekvensen, et dødt torg og en død bydel. Takke meg til det gamle torget med lappete asfalt og skjeve trapper."

Men Torget var i realiteten avsluttet som handelsplass lenge før Tusenårsstedet ble bygget. 

Torget var dødt i år 2000
Et torg er et marked, hvor folk møtes for å kjøpe og selge. Det skjer ikke lenger. 
Slik var det i år 2000, før Tusenårsplassen var ferdig: 

"Da Bertel Viste begynte å selge varer på Torget, var det 30-40 andre torghandlere. I dag er det bare 2-3 igjen, hvis man ser bort fra høysesongene for jordbær og frukt." 

Torghandler Josefsen formulerte årsaken slik:

"Det er greit nok at det er kjekt å ta bilde av oss, akkurat som det er kjekt å ta bilde av folk i bunad som blåser i lur. Men vi må ha en viss omsetning også. I dagens samfunn får man blomster overalt, på bensinstasjoner og på supermarkedet. Prisene presses og presses. I tillegg har vi hagesentre som holder søndagsåpent, en vederstyggelighet, spør du meg, sier Hans Josefsen."  For tolv år siden.

Feil fokus
De få gjenværende torghandlerne nekter å bli flyttet frem og tilbake avhengig av byens mange arrangement på Tusenårsstedet, og står besluttsomt på Domkirkeplassen istedet. Det er fornuftig av dem. Der er det lunt, stedet er passe stort, og mange fotgjengere kommer naturlig forbi. Slanker du deg, trenger du å gå ned i klesstørrelse; den nye plassen er langt mer passende for dagens torgboder enn den gamle. 
Men vi har dessverre ikke klart å gi slipp på drømmen om det gamle torget. 
Derfor har vi sluppet til et assortement av boder som selger ditt og datt. Alle klager over at det ikke er et 'forrektigt torg', men når noen tør å stå frem og erklære at det ikke er slik man ønsker det lenger, blir de møtt med mobbeanklager. 


Hurra, vi har en stor Plass
Kall det en Piazza, Tusenårsstedet, Tusenårsplassen, Byplassen, Bytunet, hva som helst. Men erkjenn at det ikke lenger er et torg. 


Uten sammenligning forøvig: Vi savner ikke torghandlere på Piazza Navona i Roma eller Trafalgar Square i London. 
Vi går dit og gleder oss over bybildet, over siktlinjene, den historiske delen av byen, og minnene om hvordan byen engang ble skapt. 


Bruk plassen
Stavanger hadde i fjor 77 større arrangement hvor Byplassen var en sentral arena. Det er jo fantastisk! 
  
Nå er byens innbyggere bedt om å komme med innspill til hvordan Byplassen kan bli et mer populært område. Klimaet kan vi ikke gjøre noe med; det er bare stille og varmt etpar uker i året. Så store mengder benker og sitteplasser vil aldri bli brukt. Vi må gjøre noe annet, hvis vi skal bruke Byplassen også mellom de store arrangementene. 
La oss droppe bodene. La oss legge vekk drømmen om å gjenopplive historiens blomster og tørrfisk, og dropp for all del også lakrissnørene og suvenirtrollene fra Kina. Det er ikke lenger et torg. Glem det.
  
Lekeplassen kan blir bra. Bare tiden vil vise om den blir et klatrestativ for byens mer berusede deltakere helger og netter. Hvis det blir et problem, får vi revurdere.
  
Noen sitteplasser og levegger kan kanskje også være ålreit, men da må de skapes av arkitekter, ikke en vilkårlig byggmester eller gartnerfirma. Byplassen fortjener en flott struktur, ikke noen sammenraskede pallekasser og tiloversblevne parkmøbler. 
Vi bruker ikke plastbestikk til det fineste porselenet vårt! 
  
Vi våget å tenke stort da Byplassen ble laget. Nå har vi lært at plassen trenger noe mer for at vi skal driste oss dit i vinden. Da må vi også våge å fullføre tanken, selv om det koster litt ekstra.