Eg e’ fra Stavanger – gjørr det någe?

(Stavanger Aftenblad  januar 2012)

Psykolog Tore Aune mener beskjedenhet er en lidelse som ikke tas alvorlig nok, skrev Dagbladet en gang. Stavanger er fortsatt behandlingstrengende.

Kommunedelplanen for Stavanger avgrenser byens sentrum til området ca fra Bjergsted via Løkkeveien ned til Jernbanelokket, ydmykt rundt kanten av Storhaug langs Bergeland og Pedersgata, frem til litt før Bybrua, hvorfra grensen går tilbake langs kaiene.  Alt i alt er sentrum definert til et område på noe under en kvadratkilometer, som omtrent tilsvarer Mosvannet med grøntområdene rundt. I ettertid av planen har en rapport om nærings­arealer påpekt behov for ”avlastningsarealer” for sentrum i retning Paradis, Urban Sjøfront og Buøy (avlastning?), og man har vært opptatt av reguleringsplanen for Sentrumshalvøya, som er så lite at hvis hele byens befolkning prøvde å dra til byen samtidig, ville vi ikke engang klare å kile oss inn på ståplass.

Når sentrum er så knøttlite, både i virkeligheten og i hodene våre, er det ikke rart at folk reiser til kjøpesentrene isteden. Hva er poenget med å streve etter parkeringsplass for så å klemme seg inn blant klesbutikkene i gågatene, hvis man likevel må ut av sentrum for å kjøpe mat, en pakke spiker og ny koffert?

Nå skal det utarbeides ny kommunedelplan for sentrum. Det er vår store mulighet til å få satt sentrumsgrensene så romslige at vi kan få en rimelig størrelse på det fremtidige bysenteret, ikke minst med tanke på at befolkningen skal vokse. Dette vil ha konsekvenser for bl.a handel, øvrig næringsliv, bosetting, grøntarealer og transport.

For å holde liv i et bysentrum trengs først og fremst boliger. Fastboende hindrer forslumming, det blir tryggere å gå i gatene med vaktsomme nabokjerringer og flere folk ute. Sentrumsbeboere handler mat og andre varer og tjenester i nærmiljøet, slik at flere små butikker og tjeneste­leverandører klarer seg. Så får vi heller akseptere at noen hus rives, og at det reises noen høye bygg innimellom, helst i grupper, så de sammen skaper et godt visuelt bilde. Høye hus er faktisk verken farlig, fetende eller ulovlig.

Så trenger vi hyggelige uteplasser, og da mener jeg ikke små mørke parker med høye trær, jfr Lendelunden. De færreste går inn i en park bare for å sitte der. Uterommene kan med fordel plasseres og tilrettelegges for en kaffebar, et spisested eller en hyggelig liten pub, litt lekeapparater og noen få blomstrende planter. Vi behøver ikke tradisjonelle grønne lunger, men naturlige møtesteder for store og små som bruker nabolaget. Da blir det kjekt å møtes på hjørnet.

Frisører, blomsterbutikker og annen handel må få lov til å drive mellom boligene. Det samme gjelder lett industri som verksteder og mindre vareproduksjon. Det har lenge versert en oppfatning om at produksjon må avgrenses til industriområder, for å unngå støy og støv. Konsekvensene av dette er at barn ikke aner hvordan varer og tjenester faktisk produseres, og at vi må kjøre langt for å skaffe oss det vi trenger. Og bygg blir stående tomme. Men vi trenger ikke stillhet på dagtid i sentrum, vi trenger liv og røre.

Det fjerde er transporten. Det er meningsløst å la folk kjøre dør til dør når vi vet hva dette koster samfunnet både i arealbruk og miljøproblemer. Vi trenger store arbeidsparkeringsplasser utenfor sentrum, med matebusser som kjører folk til og fra jobb i hele sentrum, og månedskort som omfatter både parkering og buss. Så blir parkeringen ledig til de som skal handle. Jeg har sagt det før, og sier det ufortrødent igjen: Sentrumsbutikkene burde i fellesskap leie alle p-plassene i byen, istedenfor å overlate dem til Europark og Q-park. Da kunne byen tilby gratis parkering til alle handlende.

Men viktigst: La oss utvide sentrum til 4-5 kvadratkilometer. Innlemme mer av Vestre Platå og Våland, Paradis, Storhaug og Østre Bydel. I dag er Østre Bydel riktignok en ganske kul bydel, men den er et ingenmannsland, nesten uten butikker og andre tjenester. Her må vi stimulere til mer boligbygging, og tillate både handel og lett industri. Og sørge for at bydelen orienterer seg mot indre sentrum, ikke mot Hillevåg og Forus.

For å få dette til, trenger vi både sykkelstier og Nullen. Som bør trille hvert tiende minutt fra Bjergsted langs Løkkeveien, over broen i Paradis, Storhaug rundt helt ut til Lervig, så Pedersgata,  Domkirkeplassen og ut Strandkaien. Og – halleluja – en buss til, i motsatt retning! Disse Nullen-bussene vil bli fylt opp av glade passasjerer. Javisst koster det penger, men det gjør sannelig både veier, parkeringsanlegg og køsitting også. For ikke å snakke om fraflytting, hvor skattepengene forsvinner til Sola, Sandnes eller Oslo isteden.

Nullen rundt sentrumshalvøya var ingen stor suksess, men det skyldes at runden var for liten; det var raskere å spasere enn å vente på bussen. Nullen rundt et utvidet sentrum blir noe helt annet. Da er det plutselig både mulig og trivelig å besøke frisøren på Varden, kafeen på Sølvberget og lampebutikken på Løkkeveien samme dag.

Vi er store nok. Vi kan ta oss råd til et større sentrumsområde som er både tett utbygget og lett tilgjengelig. Me e’ fra Stavanger – va’ det någe?