De tre bud

(Trykket i Rogalands Avis 8.oktober 2013) 

De ti bud er faktisk ikke allmenngyldige. De er ikke spesielt kristne, heller.

Nyhetsredaktør Einarsson sukket på lørdag over oss som protesterer mot «den vesle K-en» som nå skal gjeninnføres i religionsundervisningen. Han sier seg prinsipielt enig med oss, men synes ikke det er noe å bråke med. Og han avslutter med en påstand om at kristendommens verdier, uttrykt gjennom de 10 bud, herunder «blant annet pålegget om å hjelpe din neste», er grunnleggende for den norske kulturarven og levesettet.

Kristendommen bærer i seg mange flotte verdier, for eksempel at man skal hjelpe sin neste. Men Einarsson, med fare for å virke pirkete, kanskje til og med nedlatende eller nebbete: Dette inngår ikke i de 10 bud. Din misforståelse er likevel forståelig (ja, nå virker jeg muligens patroniserende, men det er ikke hensikten): De fleste nordmenn ville nok, hvis de ble spurt om hva som står i de 10 bud, ramse opp «at vi skal være snille med hverandre og ikke stjele og slå i hjel og sånt».

Derfor skriver jeg dette. Fordi de 10 bud ikke nødvendigvis handler om våre norske fellesverdier.

Kristne, jøder og muslimer har de samme budene

Og de 10 bud er ikke engang unike for kristendommen. Jødene har akkurat de samme ti budene med tillegg av billedforbud som bud nummer to (og med våre to siste bud slått sammen til ett). Og i Koranen finner man igjen alle de samme budene, riktignok litt annerledes formulert, men med samme innhold. Kristne, jøder og muslimer deler alle de samme budene.

Innholdet i de ti bud

Så til innholdet. Det er faktisk bare tre av de ti budene som kan sies å være allmenngyldige. Sytti prosent av budene ville nok ganske mange protestere mot hvis de tok seg tid til å tenke etter.

1. Du skal ikke ha andre guder enn meg: Rent religiøst.
2. Du skal ikke misbruke Guds navn: Rent religiøst.
3. Du skal holde hviledagen hellig: Det står faktisk ikke at du skal ta fri og stå på ski en dag i uken. Det står at dagen skal holdes hellig, altså en religiøs forordning. For øvrig en forordning med fint lite støtte i befolkningen; Bibelen presiserer jo at heller ikke de som arbeider for deg skal gjøre noe denne dagen, og det må jo omfatte bussjåfører, piloter, TV-ansatte, helsepersonell og alle andre som vi lykkelig lar jobbe for oss hver eneste søndag.
4. Du skal ære din far og din mor: Skal du det? Uansett hvem de er, og hva de har gjort? Noen vil oppfatte dette budet som en oppfordring til ukritisk lydighet mot autoriteter, og mange vil dermed avvise det på idealistisk og politisk grunnlag.
5. Du skal ikke slå i hjel: Ja, en viktig felles verdi.
6. Du skal ikke bryte ekteskapet: Igjen et bud som i liten grad har støtte i befolkningen, iallfall hvis vi ser på statistikk over samboerskap, skilsmisser og utroskap. Og mange vil si at dette er et bud som primært har til formål å støtte den bestående samfunns­strukturen, noe som kan bli avvist av mange på politisk grunnlag.
7. Du skal ikke stjele: Ja, en viktig felles verdi.
8. Du skal ikke lyve: Ja, en viktig felles verdi.
9. Du skal ikke begjære din nestes eiendom: Neivel? Hvorfor ikke det? Dette budet har åpenbart til formål å støtte opp under det bestående. De fattige og underordnede skal ikke ha tanker om at situasjonen er urettferdig, de skal ikke tenke på revolusjon, men håpe på rettferdighet i et senere liv isteden. Mange vil ha politiske og ideologiske innvendinger mot dette som en fellesverdi.
10. Du skal ikke begjære din nestes ektefelle, arbeidsfolk eller andre som tilhører din neste: Som forrige. Er dette en grunnleggende verdi som deles av hele det norske folk? Neppe!

Av de ti budene er altså tre rent religiøse, fire har som primærformål å vedlikeholde den eksisterende samfunnsordenen, hvilket mange ikke ønsker, og bare tre har et innhold vi alle kan enes om.  Vi står igjen med De 3 bud: Du skal ikke lyve, stjele eller drepe.

Retten til religionsfrihet

Da Norge ble dømt i Strasbourg, var det ikke fordi skolen lærte barn at man skal være snille med hverandre. Norge ble dømt fordi barn i realiteten ble gitt kristendomsopplæring i skolen. Domstolen påpekte at kristendommen hadde for stor plass, og at fritaksordningen ikke fungerte i praksis og dermed var illusorisk. Domstolen forkastet også statens idé om å gi fritak fra aktiviteter av religiøs karakter uten rett til fritak fra kunnskap om de religiøse aktivitetene, altså «lær bønnen utenat men uten å be selv». Det er ugjennomførbart. Hele skolesystemet bygger på at barna skal tro på læreren og det læreren forteller og demonstrerer.

Alt vi ønsker, er at alle skal få sin lovfestede rett til å velge sin egen tro, for seg selv og for sine barn. Enten de ønsker å oppdra barna sine som kristne, muslimer, jøder, humanister eller i et annet livssyn. Det oppnår vi hvis skolen nøytralt underviser om religion, livssyn og etikk. Så kan foreldrene selv sørge for å ivareta den trosopplæring de mener er riktig.

Våre grunnleggende norske felles verdier, som å hjelpe vår neste, kan skolen uten problemer lære barna uten å ta utgangspunkt i noen spesifikk religion. Så tror jeg heller ikke at verken ateister, buddhister eller andre troende er mindre nestekjærlige enn kristne.

Og så en fotnote (som ikke er trykket i avisen):

Personlig støtter jeg også de verdiene som uttrykkes i bud 4, 6, 9 og 10 (altså hedre din mor og far, ikke bryte ekteskapet, ikke begjære din nestes eiendom, eller annet som tilhører nesten). 

Bare så det er sagt. 

Poenget mitt er at disse budene ikke nødvendigvis kan sies å representere "norske verdier og samfunn" generelt sett, og dermed ikke nødvendigvis er allmenngyldige. 

.