"Opp med handa dei som kjenner ein god lærar som blir motivert av å tena 5 prosent meir enn kollegaen", skriver Tom Hetland i Stavanger Afteenblad den 10.januar. Og han kan ha rett i at de beste lærerne, de med sterk indre motivasjon for oppgaven, ikke nødvendigvis blir enda flinkere med litt høyere lønn. Men det argumentet rekker ikke langt.
Dyktige lærere kan bli demotivert av å se mindre dyktige og/eller mindre engasjerte kolleger tjene akkurat det samme som dem selv. Dyktige lærere jobber ofte mer enn gjennomsnittet, og de vet utmerket godt hvilke av kollegene som tar lettere på oppgaven uten noen form for konsekvenser. Disse gode lærerne bør få den anerkjennelsen noen ekstra lønningskroner betyr.
Dyktige lærere bruker ofte mye ressurser på lærerjobben, både i tid og oppmerksomhet. Det kan derfor være veldig godt både for familien og dem selv at de får råd til å unne familien en litt kjekkere ferie eller en ekstra middag på byen innimellom. Da vet familien også at samfunnet setter pris på den ekstra innsatsen læreren yter.
Og så er faktisk ikke alle lærere superdyktige. Ikke alle har et kall til "å tjene et høyere formål". Noen simpelthen bare jobber der, de bruker moderat med tid og krefter på lærergjerningen, de er ikke drømmelærere og de er heller ikke motivert til å bli det. Mange av disse kunne bli mye bedre lærere hvis de oppfattet at det ville lønne seg å bruke mer tid og krefter på jobben. Det faktum at alle de dyktige lærerne Hetland har møtt er sterkt indre motivert, viser jo nettopp dette: De andre lærerne, de som mangler den sterke driften til å tjene elevene og skolen, må få andre belønninger for å bli like dyktige.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar